Max Manus med en megetsigende og sår roman

08.03.2021
Max Manus med en megetsigende og sår roman
Max Manus
Rottejegeren

Kan hende en av vårens store bokbomber er romanen «Rottejegeren» ført i pennen av ingen ringere enn Kompani Linge løytnant Max Manus – storsabotør under 2. verdenskrig og innehaver av Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd pluss ett sverd. Saken er den at i krigsheltens etterlatenskaper lå det et gulnet manus som i 2021 – ca. 75 år etter at krigen i Norge var slutt – har funnet sine lesere mellom to permer.

Det er nesten utrolig at Max lot dette manuskriptet ligge. Han utga likevel to andre bøker rett etter krigen, nemlig «Det vil helst gå godt» og «Det blir alvor»; to sakprosabøker om mange av krigens hendelser og lidelser. At han også hadde en roman på samvittigheten liggende i skapet, var det meget få som visste. Nå har den sett dagens lys.

En rottejeger var en mann som tok de tøffe jobbene under krigen; en som foretok likvidasjonene av fienden. Det må ha vært en tøff, hard og ensom jobb – og nå har Max beskrevet hva en rottejeger holdt på med mellom stive bind. Det var for så vidt på høy tid, så familien som tok initiativet til å utgi boken, skal ha takk for det. Viktig at denne kunnskapen kommer frem i lyset og at innholdet på den måten fyller ut bildet av norsk krigshistorie. For det er krigen det handler om fra første bokstav til siste punktum.

At Max benytter seg av romanformen gir han litt mer frihet i det han skriver, men det er tydelig å lese bitterheten mot myndighetene ovenfor de unge guttene som ble til sabotører, spioner, commandosoldater, sprengningseksperter, telegrafister, propagandaspesialister. våpenkyndige og i noen tilfeller drapsmenn før de hadde passert 30 år. Det er den triste virkeligheten med Max og de vennene han skriver om – både i tidligere bøker og denne. Først lenge etter krigen gjorde mye av dette seg gjeldende – i Max´s tilfelle med overdreven drikking - beskrevet inngående og forklarende i bokens forord av Aslak Nore. For andres vedkommende på andre måter. Den som slapp «billigst» fra det var kanskje den nervesterke og «alltid anonyme» Nr. 24, «Erling Fjeld» og «Arnfinn Sørensen» m.m. - Gunnar Sønsteby.

Max Manus har stor fortellerglede. Han lar ikke rabagasten i seg et øyeblikk bli borte, og hans måte å skrive på er tilnærmet den samme som i de to sakprosabøkene – enkelt, slentrende og med noe bannskap. Gutter er gutter, selv om de kommer aldri så mye fra «finere strøk».

Det står mye mellom linjene i «Rottejegeren». Leseren får størst utbytte av den ved å kjenne litt til krigen i norges bakgrunn, ulumskheter og skjebner – og Hjemmefrontens aktører; det gir i alle fall teksten aller mest mening. Å lese den som en vanlig roman er unfair mot det viktige og interessant stoffet Max Manus tar opp og gjerne vil belyse.

Bokens hovedperson heter «Freddy», som vi får møte på både godt og vondt, men også i bitre samtaler med kamerater over hvor dårlig det gikk med kameratene som var i England – og hva de fikk tilbake etter krigen etter å ha gjort de virkelig tøffe, vanskelige og ikke minst krevende jobbene som en krig ofte krever. Den oppkonstruerte «Freddy» har nok mye av Max Manus i seg i jakten på varmen, forståelsen og kjærligheten; jfr. forholdet til personen «Gerd» som vi også blir kjent med i boken gjennom flere dialoger.

Å være kritisk til behandlingen av medsoldater og sabotørkolleger som Max Manus er, er en like sunn øvelse i dag (2021) som da boken ble skrevet på slutten av 1948. Da var det fremdeles så tidlig etter freden i 1945 at de posttraumatiske symptomene ikke hadde kommet opp til overflaten hos dem som bar på dem. Det skulle vise seg å bli en meget stor og til dels ødeleggende påkjenning for mange hvor hjelpen – som mange trodde på – var helt fraværende.

 Denne boken bør leses av mange. Etterkrigsgenerasjonen og generasjonen etter har mye å lære av Max Manus. Lenge etter sin død er han med denne boken fremdeles aktuell – ærlig og ofte rett på sak.

Les Max Manus – mange har mye å lære.

Jørn-Kr. Jørgensen

Nyheter

Trollet på hytta hjalp til med kveldsstellet

Trollet på hytta hjalp til med kveldsste...

Kristine Buettner blander gjenkjennelig hverdagsproblematikk ...

Nazi-unge!

Nazi-unge!

Om klimaet for «sopere» den gang - gjennom ...

Engleglans og pillefygerter - POCKET

Engleglans og pillefygerter - POCKET

I en tid da selvrealisering var et fremmedord ...

Politiprofiler - Bind II

Politiprofiler - Bind II

Om politifolk som var med og viste vei

Signaler og tegn

Signaler og tegn

Jeg ber til en Gud jeg ikke kan se. Gi meg ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...