Aschehoug forlag
Tro og trass
I sin selvbiografi «Tro og trass» forteller Bjørn Eidsvåg om en episode fra sjelesorgens verden. Vanligvis er dette et lukket område i livet, men anonymisert går det bra å fortelle om selve skismaet.
Sykehusprest Eidsvåg ble en dag kalt til en sykeseng hvor det lå en mann og skulle dø full av fortvilelse og angst. Hans kone ble sendt på gangen og mannen ville gjøre opp for seg. Da fortalte han at han i ungdommen hadde vært graver på en kirkegård og at en ung gutt var begravet. Hans mor var på stedet og snakket etter begravelsen med graveren og ba ham om å sørge for at det var friske blomster på graven og ga graveren 50 kroner. - Dette sørget jeg for en gang, fortalte mannen. Resten av pengene tok jeg i egen lomme.
Som denne opplevelsen forteller tar Bjørn Eidsvåg oss med gjennom sine vei og sine valg fra de tidligste barneår i Sauda frem til berømmelsens tinder som en av Norges mest kjente artister innen flere genre.
Det har nesten alltid stått en aura rundt Bjørn Eidsvåg. I denne boken kommer vi litt på innsiden av auraen og får møte en både ydmyk og hard mann med både meninger og synspunkter. Om ikke på det meste, så på mye. Og Eidsvåg tar oss raust med inn i sitt liv og forteller åpent om mangt og mye fra tiden som barn og ung, fra prestestudiene på Menighetsfakultetet, fra kampen om hvorvidt han skulle bli praktiserende prest eller ikke, fra tiden på Lier psykiatriske sykehus, fra artistlivet og fra privatlivet. Eidsvåg åpner opp og lar oss bli kjent med ham på en måte som ikke mange artister gjør. Det handler nemlig om tro og tvil, og i dette grenselandet er det ikke mange som virkelig tør å vise ansikt. Eidsvåg gjør det, og det er ikke noe å skamme seg over. I de aller fleste menneskers liv er tvilen like viktig – og nødvendig – som troen. For en teolog er det også viktig.
Hele sitt liv virker det som om Bjørn Eidsvåg har stilt spørsmål om det alle mennesker sliter med – livet, døden, kjærligheten. Han gjør det litt annerledes enn mange andre og tar kanskje med flere momenter enn de fleste for å få svar. Dypest sett ligger alle svarene inne i oss. Kunsten ligger i å få dem frem. Rettere sagt: Gjøre deg vågestykket å få dem frem. Da kan mange bli like overrasket som forbauset. Tro er tro og fakta er fakta. Eidsvåg tar oss med gjennom noe av dette.
I tillegg til å fortelle om sitt eget liv, er Eidsvågs selvbiografi (ja, er det egentlig det?) en reise i de årene han har levd innen kristen- og poplivet i Norge. Vi får møte mange mennesker underveis i teksten. Eidsvåg forteller – linjerer opp og lager systematikk, slik at den som har levd samtidig med ham i denne perioden kan følge utviklingen. Det er spennende.
Denne boken bør leses for det den er: En beretning fra en mann som er underveis, som reiser, som spør og graver og som «gir og tar». Over det hele lyser kjærligheten rett frem og «på svai».
Jørn-Kr. Jørgensen