Visjonæren fra Sandnes

Regissør Bobbie Peers fra Sandnes stiller samfunnskritiske spørsmål i
sine kortfilmer. I 2006 vant han Gullpalmen i Cannes med sin kløktige
kortfilm "Snifffer". Nå jobber han med sin første langfilm.

Hans siste film "Krokettmatchen" ble først vist på Kortfilmfestivalen i

Grimstad, og er en temmelig spesiell film. - Motivasjonen bak

Krokketmatchen er å sette ting litt i perspektiv, sier Bobbie Peers

som også tror at dette er et tema som er i tiden. - Siden den

industrielle revolusjonen har vi mennesker sett på oss selv som

eneherskere på jorden. Vi har tillatt oss å forsyne oss grådig av

naturens resurser uten tanke på fremtiden. Daglig ødelegger vi flere

mål med regnskog uten omtanke til dyr og verdifullt planteliv. Slik

oppfører jo menneskeheten seg innad i forhold til andre raser. Se på

hvordan den hvite mann har behandlet indianere og afrikanere opp

gjennom tidene. Det vi vet om vår fjerne fortid da vi som Homo

Sapiens delte denne kloden med Homo Neandertalensis (neandertalerne)

er at vi mennesker var en direkte årsak til at neandertalerne

forsvant. Etter det har vi som rase vert eneherskende.

 

Ideen bak Krokketmatchen er å sette en hypotese om hvordan verden

hadde sett ut om den måtte deles mellom to dominerende raser (her er

det viktig å bemerke at neandertalerne ikke var i slekt med oss). - I

bunn og grunn hadde jeg med Krokket lyst til å ta en titt på en verden der

vi mennesker ikke lenger er den eneherskende. Så kan jeg heller ikke

legge skjul på at det virket veldig gøy å jobbe med kulisser og

kostymer på et så høyt nivå som vi gjorde. Det er masse å ta hensyn

til når skuespillerne må sitte fire fem timer i sminkestolen før

opptak.

 

34-åringen ønsker å være samfunnskritisk samt å oppfordre folk om å

dele og tenke på det som er rundt oss og ikke være så utrolig

selvsentrerte som vi er. - Ørjan, som det siste mennesket, er gjort så

overdrevet forfengelig og selvsentrert som en refleksjon av

menneskeheten.

 

Krokettmatchen er av type "novellefim"(som vil si rundt en halvtimes

spilletid). - Det er en litt vanskelig format når det gjelder

festivaler. Den er for lang til å være kortfilm og for kort til å være

langfilm, så det er et begrenset antall festivaler å sende den til.

Men noen blir det jo, sier Bobbie, som både viste den på

Grimstad-festivalen i juni og Stavanger-festivalen i september.

 

- Jeg legger ikke noe særlig press på meg selv, ikke mer enn det jeg

gjorde før vi vant i Cannes. Men jeg har alltid hatt høye ambisjoner

og følger dem målrettet. Jeg har jo selvfølgelig merket en økt

forventning fra andre om at jeg skal levere prisvinnende filmer som

perler på en snor, men det tror jeg ikke skjer. Det er viktig for meg

som filmskaper å lage filmer jeg kan stå inne for og ikke fokusere på

å forsøke å lage en gullpalmevinner til.

 

Å være filmskaper er på mange måter et krevende liv, vedgår han. -Man

sitter mye hjemme for seg selv og jobber og det kan slite på

disiplinen. Man må bite tennene sammen og fortsette å jobbe selv om

økonomien daler og magen rumler, forteller han.

 

Jeg har en tendens til å vende tilbake til det samme temaet gang etter gang. Individet mot massen. David mot Goliat. Vet ikke helt om jeg har en konkret filosofi som filmskaper,

i så fall måtte det ha vert noe som: «at man ikke skal begrense seg

selv og at man som kunstner skal våge å trekke ting litt lenger, våge

og ikke være redd».

 

For tiden holder 34-åringen på å skrive et langfilmmanus.

- Det handler om en gutt i tenårene som tar bilder av ting han ikke skulle

ha tatt bilder av fra voksenverdenen, og havner i en rekke beklagelige

situasjoner som følge av dette.

 

- Denne har fått utviklingsmidler fra filminstituttet (tidligere filmfondet). Så dette er heltidsjobben min akkurat nå, sier Bobbie Peers, som til vanlig bor i Bergen, men

synes alltid at det artig å vende tilbake til Sandnes.

Redaktør -