En helt spesiell høstkveld i 1979 går to venninner tur på Nærbø. Den ene av dem heter Mona og kommer fra Bømlo. Samme kveld bestemmer en kameratgjeng for å ta seg en kjøretur. I baksetet sitter en ung bondesønn som heter Rune. Så oppstår begynnende romantikk, barn og tusenvis av blomster

- Hvor er de lobeliaene, Mona?

Solstråler trenger seg gjennom drivhusglasset og stråler i striper på tusenvis av røde, lilla, gule og rosa blomstrende planter. Lufta lukter søtt. En Golden Retriever sløver ved inngangen etter at den har hilst de sist ankomne blomsterkjøperne velkommen. En grå katt sniker seg mellom radene av stemor, petunia og nellik før den hopper opp på benken ved siden av Mona Moi, og ber henne i stillhet om litt klapp. Det får hun.

- Jeg elsker dyr, det har jeg gjort siden jeg var liten. Jeg kommer fra bondegård, og dyr er min lidenskap.

 Det var denne lidenskapen som førte henne, sammen med sin eldre søster, til husdyrlinja på Tryggheim Folkehøgskole på Nærbø i 1979. Og det var her hun møtte en helt spesiell mann.

- Det var veldig religiøst og strengt på skolen, og vi hadde ikke lov til å gå ut om kvelden. Men vi lurte oss ut allikevel. En kveld vi var ute og gikk tur på Nærbø, kom det en bil full av gutter som stoppet ved siden av oss. Vi sto og snakket en stund, og det var spesielt en i baksetet som var veldig frampå. Noen kvelder senere møtte jeg ham igjen. Da torde jeg å sette meg inn i bilen med ham. Vi snakket sammen, og jeg fortalte at jeg kom fra gård og gikk på husdyrlinja. Æg stedle au, sa han da. Og han ba meg lukte på hånda hans. Det lukta fjøs av den, og jeg falt pladask.

Mona ler litt beskjedent.

- Siden den gang har det gått slag i slag.

 

Blomsterinteresse

Golden Retrieveren våkner opp fra hvilen og tasser bort mot matmor for å få kos og oppmerksomhet. Mona drikker kaffe mens mannen Rune betjener kunder som trenger nye hageblomster. Han er nettopp kommet hjem fra Nordsjøen og er allerede beordret i arbeid. Paret har tre mål drivhus fullt av sommerblomster, og nå er det høysesong.

Tre uker etter at Mona falt pladask for mannen som lukta fjøslukt, begynte han i ny jobb i Nordsjøen.

- Det gikk greit det. Jeg visste jo ikke at det ville bli ham da, sier Mona og smiler.

Verre ble det da sommeren kom og oppholdet på Jæren var over for Mona.

- Da var det blitt litt alvor mellom oss, så det var ikke noe kjekt å reise. Det gikk ikke lenge før jeg reiste ned igjen til Rune.

Hun starta på jordbruksskole i Lyngdal, og etter mange reiser fram og tilbake, ringforlovet det unge paret seg i 1982. Senere samme år ble det bryllup, og ett år etter kom datteren Monica. Den lille familien bosatte seg på Salthelleren på Ogna.

- Det var en kjempefin tid. Jeg ordna huset og koste meg med datteren vår mens mannen var i Nordsjøen. Helt siden jeg var liten har jeg vært glad i blomster. Det var jeg som ordna i hagen hjemme på Bømlo, og om somrene jobba jeg ved det lokale gartneriet. I hagen vår på Salthelleren bygde jeg et lite hobbydrivhus. Der jeg dyrka forskjellige grønnsaker og sommerblomster som jeg solgte til naboer. Men jeg fikk aldri nok plass til alt jeg hadde lyst til å dyrke.

I 1989 fikk hun endelig nok plass. Det barnløse ekteparet som den gang bodde på Hølland Gård hadde blitt gamle og ville flytte. De gjorde en byttehandel med det unge paret på Salthelleren. De fikk huset på Salthelleren, og familien Moi flytta inn på gården.

- En del endring i måtte til da vi flyttet inn, siden jeg ventet mitt tredje barn. Samtidig som jeg gikk høygravid, var jeg i full gang med oppussing og planting av blomster og planter. Det var så mye nytt jeg ville prøve. Det ble en hard vår og sommer. Et par år etter at familien flytta til gards oppførte de det første drivhuset.

16 år senere er det fyllt av sesongens blomster. For to måneder siden sto det nye og dobbelt så store drivhuset også ferdig.

- Se på de da, utbryter Mona når hun blir spurt om hvorfor hun er så glad i blomster.

- De har fine farger og de lukter godt. Og så springer de ikke vekk, he, he. Jeg merker at når folk kommer inn i drivhuset og ser alle blomstene, så begynner de å stråle. Jeg blir nok slik av dem jeg òg, selv om jeg ikke er bevisst på det.

 

Viktigheten av å ha dyr

Kopplammet Balder kommer springende inn blant blomstene med Monas sønn Richard på ni år etter seg.

Det spreke lammet så dagens lys i påskeferien. De førti sauene på Hølland gård har i år produsert sytti lam. I tillegg bor det åtte hester på gården. Inne i drivhusene og ute på gårdsplassen tar Golden Retrieveren Lady og Border Collien Tina imot blomsterkunder. Kattene Karoline, Kiara og Tiger lusker rundt under drivhusenes glasstak. Dessuten har ungene på gården både anskaffet seg kanin og hamster.

- Jeg mener at det er vanvittig viktig for barn å få vokse opp med dyr rundt seg. Jeg har alltid vært fast bestemt på at i min familie så skulle der være mange dyr.

Mona ser bort på Lady som ligger på rygg på drivhusgulvet og velvillig lar seg klø på magen av en kunde.

- Barna lærer at de skal være snille med dyra. Og så har de noen rundt seg som er glad i dem uansett. Når en av døtrene mine er lei seg, så hjelper det alltid å ta katten med seg i senga.

Når jeg skal ut i fjøset om morgenen, så står alltid hundene mine og venter på meg. Og de er alltid like glade for å se meg. Det er ikke hver morgen at ungene mine er like blide på meg, men hundene mine, de er aldri sure. Den gleden er noe jeg unner alle. Alle barn burde hatt dyr.

Men selv om Mona er en lidenskapelig dyreelsker, er det noen små hun ikke liker.

- Datteren min Maria overtok en hamster etter en kamerat. Den var utrolig feit når den kom hit. En liten stund etter hadde vi 14 hamsterunger som sprang omkring. En kveld jeg hadde lagt meg hørte jeg trippingen deres nedenunder. Da skreik jeg på ungene. Jeg er redd alt som ligner på mus og rotter. Jeg hadde en ekkel opplevelse på gården hjemme da jeg var liten, som jeg tror skremte meg for livet. Jeg og hunden min Triksi skulle gå for å hente mel i meltønna da en stor rotte hoppet opp mot meg. Da bykset hunden opp, tok den i kjeften og drepte den. Siden da har jeg ikke tålt de små krypdyrene. Nå har jeg tre katter på gården, og de holder musestanden i sjakk. Heldigvis.

 

Familieforøkning

Det er ikke bare sauer og hamsterne som er fruktbare på Hølland Gård. Minstesønn Richard kan fortelle om at den ene katta som har vært litt i overkant tjukk i det siste, er observert nylig uten mage. En av hoppene på gården skal snart ha føll og Monas eldste datter, Monica, hadde termin 10. mai.

- Jeg gleder meg utrolig mye til å bli bestemor, sier Mona og smiler bredt.

Selv er hun mor til seks, fire jenter og to gutter i alderen 22 til 9 år

- Hjemme på Bømlo vokste jeg opp med tre søsken. Noe jeg synes var lite. Jeg sa alltid til mamma at jeg skal få flere enn deg. Det du har er altfor lite. Og hver gang jeg har sagt til henne at jeg er gravid på ny, har hun sagt; Å, nei. Mens jeg svarer at; dette her går så fint. Jeg har alltid drømt om et stort hus med mange unger i.

Men mange unger betyr og mye arbeid. Hver morgen når mannen er i Nordsjøen, står Mona Moi opp klokka syv for å lage frokost og gjøre ungene klar til skolen.

- Jeg har så mange jenter med langt hår som skal ordnes, så det tar litt tid.

Etter at ungene er sendt til skolen, springer hun ut i gartneriet for å få oversikt over at alt går som det skal, så er det rett i fjøset, og siden går dagen slag i slag.

- Søsteren min spør meg ofte om hvordan jeg klarer alt. Da sier jeg at jeg har friske unger og en mann som passer på meg. Jeg stresser aldri, og er det noe kjekt jeg vil gjøre, så får jobben vente. Om søndagene åpner vi ikke gartneriet før klokka ett. Da sover jeg lenge og spiser en lang frokost sammen med familien. Nå har vi kjøpt oss hytte på Stavtjørn, og gleder oss til å bruke den framover. Jeg er veldig opptatt av at familien skal ha det godt i lag. Det gjør meg lykkelig.

 

Mannens versjon

- Det var så romantisk.

Rune ler og forteller sin versjon av første møte med Mona på Nærbø i 1978.

- Det var en kveld at jeg og noen kamerater glei etter kvinnfolk. Med en gang jeg så den jenta fra Bømlo, tenkte jeg at; henne skal jeg ha. Hun var utrolig søt og fin. Ei flott dame. Vi fikk ikke snakket så mye sammen den gangen, for jeg satt bak i bilen og kom ikke helt til. Men noen kvelder senere kjørte jeg ut og lette etter henne, og fikk henne inn i bilen. Jeg var litt flau, for jeg stinka fjos, men jeg ga henne neven, og så smelta hun. Rune Moi ler og ser bort på kona

- Jeg falt vel for alt med henne. Hun var utrolig sjarmerende, og så hadde hun så fin dialekt. Og så var det vel noe annet og, men det vet jeg ikke om jeg kan si.

Ekteparet ser lurt på hverandre, og bestemmer seg for å ikke si mer om det.

Han skal være hjemme fire uker nå før han drar ut i sjøen igjen.

- Det er aldri kjekt når han reiser. I dagboka mi setter jeg alltid ring rundt den dagen han kommer hjem igjen. Jippi, pleier jeg å skrive da.

Mona ser på mannen og smiler.

- Jeg har det veldig fint. Om femten år vil jeg gjøre akkurat det samme som i dag.

 

 

FAKTA

Navn : Mona Moi

Alder : 44 år

Sivil status : Gift med Rune Moi, Har seks barn; Monica(22), Joakim(20), Maria(17), Marion(13), Lisbeth(11), og Richard(9)

Yrke : Sauebonde, gulrot-produsent og gartner

Aktuell : Høysesong for sommerblomster

 

Sitat : ” Det er ikke hver morgen at ungene mine er like blide på meg, men hundene mine, de er aldri sure.”

 

 Tekst og foto: Nina Kalvatn Opsahl

Redaktør -