Yaroub Akram Ali fra Bagdad i Irak har erfaring fra både Røde Kors og FN. Under okkupasjonen av Irak i 2003 jobbet han for den spanske avisen El Mundo. Men årene med invasjon ble for tøffe for familien som nå har slått seg ned i Haugesund.
Den blide mannen parkerer scooteren sin utenfor Røde Kors-huset i Haugesund. Han viser oss inn i lokalene der det settes i stand til internasjonal kafé med irakiske retter på menyen. Vi slår oss ned ved et bord, og Ali setter brillene på nesetippen for å forsikre seg om at vi har skrevet navnet hans riktig.
- Jeg kom til Haugsund for et drøyt år siden. I oktober 2006 forlot jeg Irak, og dro først til Syria. Der bodde vi i to år. Så en dag tok FN kontakt med oss og sa at vi kunne dra til USA som flyktninger, men vi nektet.
- Hvorfor ikke USA?
- Fordi de er fienden. De okkuperte Irak, minner Ali alvorlig om.
- Så foreslo de Norge, og da sa vi ja. Jeg kom med familien til Norge i desember 2008, minnes han.
Hjalp palestinere
Ali minnes tøffe år i Bagdad etter invasjonen:
- Det var forferdelig fra første dag. På den tiden jobbet jeg for den spanske avisen El Mundo. Jeg hjalp til med å arrangere intervjuer, og var med hver gang de sendte reportere til Bagdad. Samtidig jobbet jeg også i en spansk NGO kalt MPDL, eller Movement for Piece Disarmament and Liberty. Jeg var koordinator, og jobbet spesielt med palestinske flyktninger i Irak, sier Ali. Han legger til at det siden 1948 har kommet mange palestinske flyktninger til Irak. Arbeidet var blant annet rettet inn mot utdanning og helse. Men ifølge Ali gjorde ikke amerikanerne arbeidet lett.
- De palestinske flyktningene støtte stadig på problemer fra de amerikanske soldatene. De ødela blant annet leirene deres med tanks. En dag okkuperte amerikanerne NGO-kontoret vårt. De avhørte meg om jobben, og spurte ut om hvorfor jeg jobbet med palestinere. De avhørte meg på en mandag. Og tidlig morgen fredagen etter ble jeg tatt av politiet, eller irakiske spesialstyrker. På den tiden var det mange kampanjer mellom ”regjerningen”, Ali lager anførselstegn med fingrene, og amerikanerne. De gikk fra gate til gate, fra hus til hus, og tok flere hundre, kanskje flere tusen. Det skjedde i slutten av juni 2005. Jeg så doktorer, bønder, ingeniører, minnes Ali. Han fikk aldri noen svar på hvorfor han ble tatt inn.
Betalte seg fri
- Det var skikkelig ille. Jeg trodde de ville spørre meg om terrorisme. De visste at jeg var spansk oversetter, og spurte meg bare hva ku betyr på spansk. Det høres kanskje morsomt ut, men i dag gråter jeg når jeg tenker på hva som hendte meg i det daglige i de to ukene. Jeg skrev det ned på spansk og publiserte det på en spansk menneskerettighets webside, sier Ali som til slutt bladde opp penger for å slippe fri.
- Jeg var egentlig heldig som bare satt i to uker. Jeg betalte tusen dollar til en politioffiser, og de satte meg fri. Etter det bestemte vi oss for å skifte adresse. De ville sikkert tatt meg nok en gang. Det skjedde med andre. De ble tatt og frigitt og så tatt igjen. Vi flyttet til et annet område i Irak. Etter det begynte vi å få telefonertrusler om å forlate landet. I februar 2006 startet det vi kaller borgerkrigen mellom sunni- og shiamuslimer, minnes Ali som selv tilhører gruppen av sunnimuslimer.
- De truet oss mange ganger, og det var veldig konkret. De sa at enten forlater dere landet eller så vil dere finne kroppene deres i likhuset. Det var virkelig farlig. Vi måtte forlate landet. Hvis ikke hadde vi blitt drept, sier Ali alvorlig, og legger til at naboen til konas familie ble drept.
- Jeg fant ham i bilen nær huset bare noen minutt etter at han hadde blitt drept. Jeg bestemte meg da for å forlate Irak med resten av familien så raskt som mulig.
To år i Syria
I Syria ble Ali og familien tatt godt imot. Og de var ikke de eneste.
- Det var hundre tusenvis av familier fra Irak der. Majoriteten av dem forlot Irak i 2006. Jeg hadde ingen jobb der, og det var heller ikke lov for flyktninger å jobbe der. Men regjeringen i Syria ordnet mange ting for oss. Blant annet fikk barna gå gratis på skole. Men det var ikke et stabilt liv for meg. Jeg var der i nesten to år uten jobb. Det var harde år. Vi visste jo ingenting om framtiden, og pengene vi hadde spart opp begynte å ta slutt. Vi var jo en stor familie på den tiden. Det var ikke bare jeg og den nærmeste familien. Det var også min mor, søsteren min og en tvillingbror. Alle bodde sammen. Vi registrerte oss i UNCHR i Syria, og nok en gang var jeg heldig. De visste at jeg hadde jobbet for dem i Irak. Derfor fikk vi raskt tilbud om USA først, og så Norge, sier Ali.
Portforbud i Haugesund?
Overgangen fra folketette byer i Midtøsten til lille Haugesund var stor for familien Ali.
- Det var en helt ny verden for oss. En annen kultur, forskjellige folk, nytt miljø. Vi kom i desember, og det første jeg lurte på var om det var portforbud her. Det var jo nesten ingen folk å se. Vi kom fra Bagdad med seks millioner innbyggere, og hadde hatt to år i Damaskus med nesten fire millioner, understreker Ali.
- Så startet det å snø. Det var veldig kaldt. Det er aldri snø i Bagdad, og om sommeren kan det komme opp mot nesten 50 grader i skyggen. Så overgangen var en stor utfordring. Så kommer jo også det med språket. Jeg kan både spansk og engelsk godt, så språk ligger egentlig lett for meg. Men det norske språket er veldig annerledes. Barna mine har jo lært det, og kona snakker også bedre enn meg, sier Ali og smiler.
Avis og Røde Kors
Ali er nå med på et introduksjonsprogram i regi av Nav Haugesund. Han forklarer:
- Programmet inneholder to deler. En del er skole for å lære språket. Den andre delen er praksis. Jeg valgte Haugesund Avis på grunn av min tidligere erfaring som journalist. Fra tid til annen skriver jeg artikler, og fokuserer generelt på det med utlendinger. Jeg kommer lett i kontakt med andre utlendinger, og har gjort intervjuer med flyktninger fra mange forskjellige land. Jeg prøver å gå litt inn i de dype følelsene. Hvordan har de det her? hvorfor er de her? Hvilke utfordringer møter de på? Jeg spør om hvordan de bruker byen, om hvordan de sammenligner byen med sin hjemplass, hva de liker og hva de ikke liker. Hvordan de integreres med nordmenn.
En av de fire dagene Ali har praksis har han valgt å ha på Røde Kors huset.
- Jeg snakket med Nav om å ha en av dagene med praksis i Røde Kors. Det er jo disse to feltene jeg liker, journalistikk og frivillige organisasjoner, sier Ali ivrig. Den engasjerte mannen har mange jern i ilden, og sysler også med dokumentarfilm. I Syria var han med å lage en dokumentarfilm om de irakiske flyktningene, og han sitter også på mye filmopptak gjort i Haugesund.
- Jeg har ideen men trenger hjelp til klippingen. Men kanskje jeg bare må lære meg det selv. Det er kanskje best å ikke være avhengig av andre, funderer Ali.
Redaktør -