Olav Stangborli viser fram sine hedersbevis etter å ha jobbet i samme bedrift i 50 år og tre dager.
Olav Stangborli fra Hommersåk arbeidet så å si på dagen 50 år hos Skeie AS. Arbeidsgiveren mente han fortjente kongens sølv. Kongen var enig. I slutten av februar var Olav på slottet og takket for hederen.
På slutten av 50-tallet fikk tenåringen Olav Stangborli fra Sira jobb på en gård i Ganddal. Han flyttet dit og gikk på yrkesskole i tillegg til gårdsarbeidet. Etter endt skolegang begynte han å jobbe hos Skeie AS som 18-åring 27. juni 1961. Der ble han værende til han ble pensjonist 30. juni 2011.
-Det sier seg vel egentlig selv at jeg har trivdes godt på arbeidsplassen min. En gang i løpet av de 50 årene har jeg seriøst vurdert å skifte beite. Det var da jeg fikk tilbud om jobb som avdelingsleder på Øglænd sykkelfabrikk, men jeg valgte å takke nei til det tilbudet. Jeg har ikke angret på det. Det gikk ikke så mange år før sykkelfabrikken var historie, forteller Olav.
Gårdsgutt i Ganddal
Olav Stangborli begynte å jobbesom sveiser i familiebedriften til gründer Lars Skeie. Skolepulter og sykehussenger var de viktigste produktene i starten, men etter hvert ble produksjonen spisset mer og mer inn mot kino- og auditoriumsstoler. Skeie AS er i dag Skandinavias ledende produsent av slike stoler, og har levert rundt 70 prosent av kinostolene som brukes i Norge i dag. Stangborli, som har vært avdelingsleder på mekanisk avdeling de siste 30 årene, har vært med på både oppturer og nedturer gjennom 50 år.
-I dag er Skeie AS en forholdsvis liten bedrift med 30 ansatte. Alle kjenner alle, familiefølelsen er på plass og arbeidsmiljøet er godt. På det meste var vi over 120 ansatte og det var avdelinger flere steder rundt om i landet. På eiersiden har det også vært endringer. Bedriften var på familien Skeies hender fram til 1991. Da gikk vi konkurs og fikk nye eiere, og det har også vært eierskifter etter det igjen, forteller han.
-Så det har skjedd litt av hvert, men arbeidsmiljøet har alltid vært godt, legger han til.
Glimt i øyet
Stangborli har kanskje hatt litt av æren for godt arbeidsmiljø selv. Hans glimt i øyet og hans evner som læremester for nye ansatte blir i alle fall trukket fram av arbeidsgiveren i søknaden om å få Kongens fortjenestemedalje i sølv. Det samme blir hans nøyaktighet og presisjon i utførelsen av arbeidet.
Han fikk medaljen sin overrakt av daværende ordfører Norunn Østråt Koksvik da han ble pensjonist i fjor. I februar, bare seks dager etter kongens 75-årsdag, var han på slottet og takket for medaljen. Kakerester fra bursdagsselskapet fikk han ikke, men han fikk i det minste gratulert monarken med vel overstått.
-Det var en hyggelig mottakelse. Vi var 60 mottakere av medaljer som var på plass for å takke kongen. Jeg fryktet at det skulle være veldig stivt, men det ble heller løst og ledig. Vi fikk servert kanapeer og champagne i ballsalen på slottet, og kong Harald var med oss i et par timer. Han gikk rundt og snakket med alle, og han var interessert og vitset og var i godt humør. Hoffsjefen fortalte meg etterpå at disse åtte årlige mottakelsene av denne typen var noe av det kongen selv satte aller mest pris på blant ppgavene sine. Han likte virkelig å treffe så mange folk fra hele landet, sier Olav Stangborli.
Fortsatt i aktivitet
Den relativt nybakte pensjonisten prøver å fylle dagene i sin nye tilværelse med nyttige gjøremål. Han har hatt en glidende overgang til pensjonistdagene.
-Jeg har trappet ned litt forsiktig de siste årene. Det har gjort overgangen lettere, og det har også gjort at min etterfølger har fått en myk start, sier han.
-Er det vanskelig å holde seg borte fra jobben?
-Nei, jeg har sagt til meg selv at jeg ikke skal være noen sjuende far i huset, men det hender at arbeidsgiveren tar kontakt med meg når det dukker opp ting som jeg kan svare på eller gjøre noe med. Det er bare hyggelig, mener Olav, som har funnet en annen ting å bruke krefter og arbeidslyst på.
-Vi har en familiehytte i Kvinesdal. Selv om hytta er relativt ny og ikke krever så mye vedlikehold, er det alltid litt vedhogst og andre ting å henge fingrene i. Så jeg har ikke satt meg helt i ro, nei, forsikrer Olav Stangborli.
Magnar Riveland