Fra Hommersåk til Alaska

14.02.2001
Fra Hommersåk til Alaska
Harald Tunheim

Det er 23 år siden Harald Tunheim bodde på Hommersåk. I dag bor han i Alta og er en av landets ledende innen hundekjøring. Sammen med hundene sine har han kjempet seg gjennom Finnmarksvidda og tvers gjennom Alaska med et klima som ikke minner mye om Rogaland. Men Hommersåk er ennå hjemme.

- Selv om jeg bokstavelig talt har flyttet til motsatt ende av landet er jeg fremdeles fra Hommersåk. Jeg har familie og venner i Sandnes og gleder meg til hvert besøk, sier Harald Tunheim.
I 11 år har han konkurrert med sleden og hundene sine. Først Finnmarksløpet som den gang var 500 kilometer. Siden er det blitt flere ganger og lengre løp til han for tre år siden gjennomførte Iditarod, som er på 1800 kilometer gjennom Alaska.
- Jeg liker utfordringer og å flytte mine egne grenser. Når du er der ute på vidda alene med 16 hunder har du bare deg selv å ty til. Du er på samme tid sledekjører, trener og veterinær, forteller han.

På klassetur
Harald Tunheim har vært lærer i friluftsliv ved Øytun Folkehøgskole i Alta siden 1985. Da han først kom dit, så han seg om etter friluftsaktiviteter han kunne drive med.
- Jeg har alltid satt stor pris på å oppholde meg ute i naturen, gjerne i røft terreng. Hundekjøring var en ganske utbredt sport i Finnmark den gangen, og jeg ønsket å prøve det, sier han.
Tunheim stortrivdes på sleden med hundekobbelet foran seg. Han tok klassen sin med seg ut på turer for å kombinere undervisning med opplevelser. I 1989 bestemte han seg for å delta i Finnmarksløpet som er Europas lengste og kanskje hardeste hundekjøringsløp.
- Det var helt fantastisk. Løpet går fra Alta over hele vidda og ender i Alta igjen, forteller han.

Dramatiske forhold
Men problemfrie er slike løp aldri. Mangt kan og vil skje underveis som krever mye av føreren. Harald Tunheim har vært oppi flere tøffe situasjoner i snøen: Kuldegrader ned mot 45, syke hunder, snøstorm og den uhyggelige opplevelsen å miste sporet.
- Man må vite hva man gjør for å gi seg ut på slike løp. Du er nødt til å være selvhjulpen, da du ofte og i lange perioder er helt alene med milevis av snø rundt deg, forklarer han.
Å kunne bevare roen i desperate situasjoner betegner Harald Tunheim som noe av det viktigste når han skal konkurrere i Alaska eller på Finnmarksvidda. Men det aller viktigste er tillitsforholdet til og samarbeidet med hundene.

Førerens beste venn
- Hundene må aldri være i tvil om at det er jeg som er sjefen. De må stole på meg og jeg må stole på dem. Det tar tid å trene dem opp, men det er også noe av det kjekkeste med sporten, forteller Tunheim.
Det begynte med to hunder av rasen alaskan husky, som nærmest er skapt for å trekke sleder over snødekte vidder. Året etter skaffet Harald Tunheim seg to hunder til og i dag har han førti av dem. Hundene begynner å trene når de er ett år gamle og kan delta i spannet når de er
to år. Normalt pensjoneres de ved åtte års alderen.
- Det er lederhunden som bestemmer. Den setter farten og normen for kjøringen og de andre hundene retter seg etter den. Lederhunden vet hva som kreves og har trent i langt tid på dette. Min oppgave er å ta vare på hundene og å lese deres kroppspråk. Jeg våger å påstå av det er den som tar seg best av hundene som vinner løpet, sier Tunheim.

Diaré i spannet
Etter å ha konkurrert i Finnmarksløpet i ti år på rad og vunnet løpet tre ganger, sto Harald Tunheim foran et veiskille. Skulle han fortsette, eller finne på noe annet? Ikke bare valgte han å fortsette, men han tøyet sine styrke- og utholdenhetsgrenser enda mer. Han valgte Alaska,
verdens lengste og tøffeste løype.
- Bare å gjennomføre den er en seier. Alt kan skje her, og det gjør det gjerne også, sier han.
Bakteriefloraen er annerledes i Alaska enn her hjemme, og dette kan gjøre hundene syke i begynnelsen av løpet. Tunheim har selv slitt med løsmagede hunder som trekker for halv maskin.
- Det er fælt, men de blir friske etter noen dager. Reglene i denne sporten er at man starter med seksten hunder og skal komme i mål med minst fem, forklarer Tunheim.
De hundene som ikke klarer å gjennomføre løpet settes av på kontrollstasjonene som ligger langs løypa.

Søvnmangel
Noe av det mest dramatiske som kan hende i Alaska er at den store elgen står i sporet. Den flytter seg ikke og skaper store problemer. Føreren må manøvrere rundt den og det er ikke enkelt med tung slede og dyp snø. Alaska-elgen er også betydelig større enn vår og hundene er redd den.
- Men til gjengjeld er det også det eneste dyret som byr på problemer under løpet. Bjørnen ligger heldigvis i hi på denne tiden, forteller Harald Tunheim.
Mangel på søvn er likevel det største problemet for hundekjørerne. Tunheim bruker i overkant av 10 dager på å fullføre Iditarod-løpet i Alaska og får aldri mer enn tre timers søvn per døgn.
- Hundene trives best med å kjøre om natten fordi da er det kaldere og de blir ikke så slitne. Man lærer seg likevel å slappe av mens man kjører, sier han.

Team Tunheim
Harald Tunheim har tatt et friår i år, men setter kurs mot Alaska igjen for tredje gang neste mars. Treningen begynner i august og det er mye som skal ligge til rette før han setter seg på flyet.
- Jeg må selv finansiere dette og har derfor hjelp av et team som støtter meg og hundene mine. Hundekjøring er jo ingen stor sportsgren i Norge og sponsorene ligger ikke akkurat flate, men noen bidrag blir det jo, sier Tunheim.
I Alaska derimot er hundekjøring nasjonalsporten og når løpet begynner i Anchorage står det titusenvis og heier.

Praktfulle Jæren
Tunheim har ingen ambisjoner om å gjøre folkesport av hundekjøring her i landet, men han gjør sitt beste for å få sine elever interessert. For elleve år siden startet han Skandinavias første hundekjøringsutdanning ved Øytun Folkehøgskole. Her deler han sine erfaringer med små og større barn.
- Det er viktig å bruke naturen. Ikke bare å ta vare på den, men også å leve i den, sier han.
Og det er natur- og friluftsinteressen som driver ham. Enten det er hundekjøring, fallskjermhopping eller fotturer. Den snødekte vidda i Finnmark synes han er storslått, men det mer beskjedne og steinete jærlandskapet har også sin skjønnhet.
- Jæren står ikke tilbake for noe jeg har sett. Jeg tenker ofte tilbake på mine gamle hjemtrakter når jeg kjører i Alaska eller hvor det måtte være, forteller Tunheim.

For hundekjørerne er ikke sesongen helt over ennå. Fremdeles finnes det snø i Finnmark og Harald Tunheim har ikke tenkt å gi seg før han må. Og snart vil midnattsolen speile seg i snøen. Da skal han og hundene ut igjen.

Redaktør -

Nyheter

Ordets kraft i etterkrigstidens skygger

Ordets kraft i etterkrigstidens skygger

Reidar Lund er en forfatter som ikke bare ...

Anne Fossen debuterer med mørke og tankevekkende dikt

Anne Fossen debuterer med mørke og tankevekkende ...

Anne Fossen, en 52 år gammel musiker, ...

Å finne sin egen stemme gjennom dikt

Å finne sin egen stemme gjennom dikt

Elise Fotland er en søkende, sensitiv ...

Like om hjørnet

Like om hjørnet

Ikke la mandagen slukke lyset ditt

– Å skrive skrekk har gjeve meirsmak

– Å skrive skrekk har gjeve meirsmak

Ny bok frå Aleksander Brun: «Under Huda» ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...