”Underlig å se Arne på sokkelen”

17.08.2017
”Underlig å se Arne på sokkelen”
Arne Garborg - Statuen på plass i Byparken 1947

Stundom kan en tilfeldighet se ut som en tanke. Da Arne Garborg ble gravlagt i januar 1924 fra Trefoldighetskirken i Oslo, talte Arnulf Øverland ved båren og forkynte blant annet at ”Arne Garborg har samlet våre lengsler innad mot vårt eget vesen. Han har ropet på alt som er norsk i oss – og han skal få svar.”

Da statuen av Arne Garborg ble avduket i Stavanger i november 1947, talte også Arnulf Øverland, og i Stavanger. Han snakket imidlertid ikke om Garborg denne helgen, men tordnet til gjengjeld både lenge og sterkt mot det han kalte ”demokrati-diktaturet i Sovjet”. Forestillingen fant sted i Totalen i regi av Unge Høyre.

Deretter entret Øverland talerstolen i Stavanger Handelsforening og holdt det reneste vekkelsesmøtet for riksmålet. Mange ble tydeligvis grepet av Øverlands ånd og ånde og straks tillagt hans riksmåls-menighet. Senere skal imidlertid Øverland ha sukket at det nok ville bli brukt mot ham at han hadde latt seg engasjere av Handelsforeningen og Unge Høyre som foredragsholder. Han trøstet seg imidlertid med at sakene var viktigere enn hvem som var vertskap for foredragene.

Verken Unge Høyre eller Handelsforeningen var organisasjoner som Arne Garborg ville la seg engasjere av. Han holdt sin sti langt utenfor disse kretsene, jærpoeten som foretrakk å vandre på grastustene ved siden av jærveiene for å spare på skosålene. På noen felter var Garborg en svært sparsommelig sjel. 

Det nasjonale Bondeungdomslaget sparte til gjengjeld ikke på interessen for Arne Garborg. Den frilynde ungdommen lot seg engasjere av jærdikterens litterære liv. Ikke mange dagene etter at han var plassert i sin grav på Knudaheio – med steinplaten som sier -

”Som ljoset hev den eine draum

å sloka ned

han helsa glad den skoddeflaum

som gav han fred.”

 

– tok BUL i Stavanger et initiativ for å få reist en statue av dikteren. En høytidelig komite ble satt ned med hovedbokholder O. A. Vestbø ved Rogaland Felleskjøp som formann og med journalist Vegard Sletten og den senere vidkjente og velkjente matmor Guri Ånestad som medlemmer. Fra Stavanger kommune tiltrådte arkitekt L. Storhaug komiteen som et slags faglig alibi.

For å skaffe penger til statuen, satte komiteen i gang med en nasjonal innsamling. Det ville være svært usant å si at det strømmet på med bidrag. Først etter ti års møysommelig pengeinnsamling og komitearbeid – i 1935 – hadde det blitt såpass midler i fondet at tiden var inne til å skrive ut konkurranse om monumentet. Det kom inn 40 bidrag. Gunnar Janson leverte utkastet som ble karakterisert som det beste, og ble dermed tildelt oppgaven.

 Han hadde laget en stående Arne Garborg i massiv stein med skarpe snittflater. Det handlet helst om å få fram det smålåtne ved dikteren samtidig som hodet på statuen skulle symbolisere den åndskraften som han representerte. Det skulle bokstavelig talt bli et ruvende monument som skulle samsvare med den jærbuen han skildret i ”Fred”:

 ”Her og der uppetter bakkar og res kryp låge hus ihop i småkrullar som søkjande livd. I den tette lufti hildrar dei seg halvt burt, sveiper seg i torvrøyk og havdis som i ein draum, stengde og stille ligg dei burtetter viddine som tusseheimar. Rundt husi skimtar det fram bleike grøne flekkir av åker og eng som øyar i lyngviddi, kvar bite og kvar lepp er avstengd og innlødd med steingjerde som lange røysir. 

I desse heimane bur folket. Det er eit sterkt, tungt folk, som grev seg gjennom livet med gruvling og slit, putlar med jordi og granskar skrifti, piner korn av aur`en og von av sine draumar, trur på skillingen og trøyster seg til Gud.”

 

 

Om det hadde tatt tid å samle pengene, skulle det også ta tid å få fullført monumentet. Det gikk langt mer enn vinter og vår. Komiteformann O. A . Vestbø beroliget de som etterlyste fortgang i arbeidet, med at ”en kunstner som Gunnar Janson kunne ikke arbeide etter en tidskontrakt som en vanlig håndverker.” Vestbø hadde derfor ikke gitt Janson noen tidsfrist, men sagt at arbeidet med statuen bare fikk ta den tiden det måtte. Det viktigste var å få laget et monument som var verdig Arne Garborg.

Monumentet ble fullført i 1940, men da ville Vestbø slett ikke ha noen avsløring av og høytidelighet ved monumentet. Det var helt feil makt og myndighet som rådde i landet på den tiden. Bokholder Vestbø var klokkeklar i sitt syn på at avdukingen av Garborg-monumentet ikke skulle bli noen ”nazistisk komedie”, som han fortalte sine kolleger på Rogaland Felleskjøp. Statuen skulle derfor lagres på et trygt sted inntil Norge igjen var et fritt land, var beskjeden som kom fra bokholderens bord.

Da freden kom, oppsto imidlertid et nytt problem. Det fantes ikke noen velegnet plass i Stavanger til å montere monumentet. Det måtte derfor fortsette sitt opphold på bortebane. I en periode var det plassert i Slottsparken i Oslo. Dessuten var det også med på en norsk skulpturutstilling i København. Begge gangene fikk monumentet mye skryt fra fagfolkene innenfor kunstens verden. De likte hva Janson hadde sett i Garborg – og fått fram i den grove steinen.

Omsider kom statuen til Stavanger. Den fikk sitt sted å være i Byparken. Midt i byens sentrum skulle den få sin plass. Sånn sett kunne man jo si at Garborg var kommet hjem.  Eller som han selv skildrer Daniels glede over å kunne komme til byen, i Bondestudentar:

 ”For det fyrste skulde han faa koma ut. Og for det andre
skulde han faa koma til byen. Han hadde ikkje vori mange
Gongir der. Men han hadde vori der so mykje at han visste
kva Byen var. Med sine høge Taarn, med sine fagre Hus i
lange, lysande Radir, med straalande Krambudir fulle av alt
som gildt var, med Hagar og Tre, med stolte, fine Folk som
gjekk og strauk paa Gata i Gull og Silke og blanke Sko
og visste korkje av Arbeid eller Sut aa segja, totte Daniel
at Byen minnte um det nye Jerusalem. Men Innferdi
til Byen minnte um Paradis. Store, kvite, staselege Hus
med Glasdørir, med Høgsvalir kvilande paa kvite Stolpar
og umvaksne med grønt Lauv, med ljose, herlege Salar
straalande av Krystal og Gull liksom Salomons Tempel,
og rundt ikring svære, døkke Hagar med Lauvgjerde og
staute Traleverk av støypt Malm, yviskygde av framande
Tre store og forunderlege som Sedrar paa Liban.
... Daniel kunde ikkje drøyme seg noko fagrare. Alt
var paa ei onnor Gjerd enn heime. Framandt, forunderlegt,
storfellt, berre meint paa aa vera fagert. Ein kunde
sjaa at Folk ikkje turvte tenkje paa Pengar her. Kong
Salomons Rikdomar aatte dei, og Kong Salomons Herlegdom
bygde dei upp att.
Og no skulde han faa vera i Byen. Ikkje ein Dag,
ikkje tvo Dagar, men Aar; og han skulde sjølv vera Bygut.
Fint klædd skulde han dagstødt gaa og spenne i dei
stolte steinsette Gatune og sjaa paa Stas og Staak og Liv
og gilde Krambuir og paa Hamni store Skip, med Segl
so vide som Havreaakrar, og med Mastir so høge som
Kyrkjetaarn. Og han skulde faa eta Bymat, og gaa paa
kvite Golv med Aaklæde paa, og sitja i Sofabenkir so
mjuke som sengir; og han skulde faa høyre Spél og
Trommeslaatt um Dagen og Vektarsong um Natti, og sjaa
Apekattar dansande paa Lirekassur og Bjørnar som gjorde
Kunstir paa Svabbesalen, og Linedansarar, og Trollmennar
som aat Eld og svelgde store Sablar og Sverd. Endelaust
mykje stort skulde han koma uppi; no fyrst tok Live til;
han var den sælaste Bondeguten paa Jordi.”

Søndag 16. november 1947 var det samlet mye folk i Byparken selv om det blåste en sur sno.  Det var kommet tilreisende både fra Jæren og Ryfylke, som avisene skrev, i tillegg til en delegasjon fra hovedstaden med representanter både fra teaterlivet og forfatterforeningen. Hans Jørgen Nilsen representerte Det Norske Teater og Inger Hagerup forfatterforeningen. Etter at Samvirkendes Musikkorps under ledelse av Tonning Olsen hadde spilt Edvard Griegs hyldningsmarsj, holdt Rolv Thesen hovedtalen og snakket lenge om dikterens lagnad.

Skulptøren Gunnar Janson ga til avisene etterpå uttrykk for en viss undring over møtet med sitt eget monument. Han hadde nemlig aldri tidligere sett statuen plassert på sin sokkel, og måtte – som han sterkt understreket og gjentok – rett og slett venne seg til synet av den.

- Men man venner seg jo til alt, fortsatte Gunnar Janson som pekte på at det var en ting å se statuen i fantasien, noe ganske annet var det å se den i virkeligheten. Men stedet for den er utmerket, sa Gunnar Janson til en tydelig undring blant avisenes reportere. 

Spørsmålet som de kollektivt unnlot å stille, var om han egentlig ikke var fornøyd med sitt eget verk? Eller var det bare gått så mange år siden han hadde hugget det i stein, at han hadde glemt hele monumentet?

Siden spørsmålene ikke ble stilt, ble de heller ikke besvart i avisene. De hadde kanskje også druknet i byens fortvilelse over at strømmen ble koplet ut i hele byen hver eneste natt og at det ble blåst i gang fem dagers kommunal rottekrig. Det var harde tider i byen. Til gjengjeld var det nok noen som fant trøst i at hele desember kunne Tou tilby Bokkøl fra sitt utsalg.

Det var imidlertid ikke mye bokkøl som ble servert på Bondeungdomslagets festkveld etter statuens avduking. Skolemannen og dikteren Hans Hylen fra Sauda fremførte sin egen prolog – i Bondeungdomslagets festprogram var den oppført som ”eit føremæle” – og han sammenlignet Arne Garborg med Gunnar fra Lidarende; han som fann heimatt.

Ikke alle av de festframmøtte var like enige i den beskrivelsen. Jens Vik slo for sin del fast i en etter-på-tale – helt utenom programmet – at Garborg først var kommet hjem til sine egne når Stavanger formannskap tok i bruk Garborgs mål som sitt skriftspråk.

(Det er vel tvilsomt om Garborgs tidlige bruk av riksmål hadde gledet Viks hjerte. Han kjente nok ikke denne forgjeves arbeids-søknaden til den unge Garborg:

 

Directionen

Stavanger Kreditbank

 

Undertegnede seminarist ansøger herved ærbødigst om at maatte blive ansat ved den ledige studiepost ved Stavanger Kreditbank. Mit afgangsvitnesbyrd fra Holt skoleseminarium, som jeg tillader mit at vedlegge i original, vil forhaabentlig give de fornødne oplysninger om min dyktighed saa vel som mit moralske forhold, og jeg tilader mig derfor ærbødigst at henvise til hermeldte attest.

Stavanger 20 september 1874

Ærbødigst

A. Garborg.)

 

På festen var de bunadskledte i flertall. Det var i Garborgs ånd. Fru Hulda hadde nemlig etter et selskap hos Kitty Kielland samlet en gruppe dannede damer til folkevisedans. Den 30. mars 1900 hadde de danset offentlig for første gang. Det skjedde i Bondeungsomslaget. Dansen utførte de iført bunad. Det var for så vidt ikke noen revolusjon i norskdomsmiljøet.  Siden midten av 1880-tallet hadde det pågått en heftig debatt om bruken av nasjonaldrakt eller nasjonalbunad i dette miljøet. Det var hardangerdrakten som hadde fått status som selve nasjonaldrakten. Det varte ikke lenge. Hulda Garborg laget sin egen hallingbunad med utgangspunkt i den folkelige festdrakten fra Gol. Etter hvert kom den til å overta hardangerdraktens stilling som nasjonaldrakt

Hvilket forhold Garborg hadde til bunad, skal få hvile. Heller ikke spørsmålet om Garborgs bruk av språket – eller hans statue – opptok folk flest mest i disse dagene. Dagen etter Garborgs store dag hadde nemlig Stavanger bystyre vedtatt med dobbeltstemmen til ordfører Magnus Karlson – avstemmingen viste 34-34 – at både Bededag og Kristi Himmelfartsdag burde fjernes som helligdager, alternativt legges til den nærmeste søndagen.

Forslaget vant ikke gehør blant maktens menn på Løvebakken. Rett nok ble bededagen fjernet fra de røde kalenderbokstavene, men fortsatt befinner Kristi Himmelfartsdag seg som en fridag. 

At et slikt forslag i det hele tatt kunne fremmes og vedtas i Stavanger bystyre, fikk redaktør Chr. Oftedal til å hente fram sin store slegge. Han karakteriserte tanken på å fjerne to hellige dager som ”et nytt trinn i en avkristning av samfundet”.

Da vakte Husmorens leksikon atskillig større begeistring i bladet. Det kunne selvsagt ha sammenheng med at leksikonet var redigert av Gerd Benneche og Ruth Thomsen. Det var etter bladets sigende perfekt både for ”den unge pike så vel som for den eldre erfarne husmor”.  Kjøpte man to-binds leksikonet i lerretsbind, var prisen 48 kroner. For skinnbind måtte kjøperen ut med ytterligere 6 kroner. Da ville husmoren få leksikonet som garantert ville ”gjøre husarbeidet lettere og fritiden rikere”.

For så vidt var det i familien Garborgs ånd at bladet var opptatt av husmorens plass i den daglige tilværelse. Ikke minst hadde hans hulde viv, Hulda Garborg, skrevet atskillig om matstell både i byen og på landet.

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Når sæden svikter

Når sæden svikter

Forplantningsevnen er i fritt fall i Norge ...

Dverggjess under himmelen

Dverggjess under himmelen

En inspirasjon av kristen meditasjon og ...

Vindens kjærteikn

Vindens kjærteikn

Mye ettertanke og skjønnhet – samlet ...

De svarte skipene

De svarte skipene

Norsk epic fantasy

Gulla på rømmen

Gulla på rømmen

Flere hundre mindreårige har forsvinner ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...