En fredsrus kan avstedkomme selsomme saker og ting. I Stavanger førte den for eksempel med seg en unison avsyngning av et folkelig og spørrende kommandorop: ”Ska me raba, ska me raba, ska me raba Folkets Hus…”
Nå var det imidlertid noen som fikk en ubendig lyst til å rive atskillig mer enn det som i østverdens nyfødte folkedemokratier ble kalt for arbeidertempler. De fleste av de rivelystne i etterkrigstidens Stavanger var forsamlet i det relativt nyopprettede reguleringsvesenets kontorer.
På vårparten i 1944 var det i kommunen blitt opprettet ”Kontoret for ny centrumsregulering i Stavanger”. Leder for dette spesialkontoret var byplanassistent Torleiv Våland, som utviklet seg til en drivende og dynamisk leder. Allerede i mai 45 hadde han og hans kontor klar en ny reguleringsplan for den indre bykjernen. Samtidig var byplanassistent Våland blitt utnevnt til reguleringssjef Våland.
Den nye reguleringssjefen var verken snau eller nådig i sine karakteristikker av det reguleringsarbeidet som var blitt utført i Stavanger i 1930-årene:
”En samlet oversiktsplan med bestemte klare hovedlinjer har manglet, og gjeldende plan bærer også preg av denne mangel. Det kommer særlig til syne når man betrakter hovedtrafikknettet. Det virker uklart og tilfeldig og har unødig mange gatekryss.
Mange gater er så smale at to hestekjøretøyer ikke kan passere hverandre, og fortauene er en smal strimmel på to-tre fots bredde. Linjeføringen er ofte ugrei og kroket…”
Nå var det ikke bare vegnettet i byen som vekket Vålands vrede. Også byens bebyggelse var ham en vederstyggelighet. Han skriver for eksempel:
”Storparten av bebyggelsen er gammel, slitt trehusbebyggelse som ikke lenger tilfredsstiller verken moderne brukskrav eller de hygieniske krav som våre lover i dag stiller til boliger og arbeidsrom. Svært lite av denne bebyggelse er verdifull arkitektur som bør skånes av antikvariske grunner.
Bebyggelsen som helhet representerer en permanent brannfare som kan bli katastrofal under ugunstige omstendigheter, med tap av menneskelige og store materielle verdier. Reguleringsmessig er det en fordel at byen har en så vidt dårlig bebyggelse i sentrum. Derved står den ikke hindrende i veien for gjennomførelse av mer romslige, storlinjete planer.
Alle trekk som kan bidra til å bevare byens individuelle egenart og tradisjoner bør søkes bevart, hegnet om og understreket så langt som mulig. Dette gjelder i første rekke selve landskapet og terrengets formasjoner, men det gjelder også bygninger og anlegg som i tidens løp har preget byen og som mer enn noe annet representerer tradisjon og overlevering fra de eldste tider.”
At det kan være langt mellom teori og praksis er også reguleringssjefens tanker et eksempel på. Han ville nemlig fjerne hele den bedrøvelige raben på Straen og erstatte de gamle trehusene med fire etasjers lamellbygg, pent og pyntelig plassert på rett rekke og rad.
Det var tydelig at de tanker om hva en by egentlig var, som advokat Trygve Wyller hadde formulert på 1920-tallet, ikke lå særlig tilgjengelig plassert i Vålands huskestue. Wyller skrev nemlig – som Våland aldri kunne ha tatt seg ad notam – blant atskillig annet også dette:
”En by er intet tegnebrett. Den er heller ingen tilfeldighet. Det er et produkt av terrengets eiendomligheter, av klima, av opland og lokale forbindelser, av historiske lover og begivenheter. Den er til en hver tid en samlet sum av de tidligere generasjoners liv. Byens folk dør, men byen selv lever. Dens kvinner og menn øver sin gjerning innenfor dens grenser, – deres liv ebber ut, og de svinner som skygger i fortiden, men byen som levende organisme har suget deres gjerningers kraft op i sitt blod og bærer dem videre inn i fremtiden.
En by har dype røtter i sin egen grunn. Men man skal ikke søke dem på en jernbanetomt eller på et havneområde, men i nærheten av fedrenes graver.
Enhver by har et ansikt, og de ansiktstrekk som nettopp karakteriserer den. Enhver by har sin solopgang, sin aftenhimmel, sin særegne skjønnhet, som bare den kjenner som lever mellem dens horisonter og lytter til dens tale. En by er en veldig opsamling av kraft, energi, av produktiv vilje…”
I krysningspunktet mellom lysten til å rive hele den gamle raben i byen og gleden over å kunne bevare det rotekte, var det at arkitekt Einar Heden dukket opp på en annen arena enn den han hadde dominert tidligere, teatrets. Han var en sentral figur i byens fornøyelses- og forlystelsesliv. Som teatermaler hadde han holdt sine hendige hender om kulisser og utstyr.
Hans fødsel som bybevarer illustrerer også at noen svangerskap kan være svært langvarige. Det tok for eksempel fem år fra arkitekt Einar Heden i en avisartikkel lanserte tanken om å bevare det han kalte for ”Stavangers gamle by”, til et enstemmig bystyre vedtok å stille seg positiv til en slik bevaring.
Samtidig med at Heden formulerte sitt avisinnlegg under tittelen ”La oss beholde et gamle Stavanger i strøket ved Kranen”, sendte han også en kopi til Stavanger kommune. Dermed fikk kommunen brevet et par dager før det ble offentliggjort i avisene. Det skulle bli det første kommunens administrasjon og politikere hørte om Gamle Stavanger, men langt fra det siste. Heden og hans medspillere forsømte sjelden en anledning til å gjødsle de tanker som var sådd.
I sitt avisinnlegg slo Heden først fast at ”hvis utviklingen skal gå sin gang etter de linjene som er trukket opp i sentrumsreguleringen, må vi regne med å miste dette strøket. De små trehusene vil forsvinne, den gamle bruleggingen og de slitte trappegangene vil brytes opp, og dermed er et typisk Stavanger gått tapt”.
Heden har også latt seg inspirere av Theodor Dahl og siterer fritt fra Dahls memoarsamling ”Byen og menneskene”:
”Det var nå det gamle Stavanger med sin stemning og sitt liv. Med seilskip og riktige skiprer. Utover Øvre Strandgata stod da som nå småhusene som kommoder i uregelmessig raster. Det ene framfor det andre. Nils Skipper bygde seg forbi Lauritz styrmann og båtsmann Hans stakk husbrystet et grann framom Oliver matros.
Og så ble det rare og maleriske gatepartier. Straen, Kleivå, Sylvberje og Kjerkegadå. Hus skulle en ha. Eget hus. Og så fikk det våge seg, med prippskap om nøye retning og fortau. Folk kom nok forbi om huset sto rett til gata. Der var jo gata å gå og kjøre i. Og nedunder husene var det kramboder i kjellermørket. Men folk fant vegen etter både kaffi og vin. For det gikk trapp ned…
De gamle sjøhusene stod store og hav-alvorlige med breie vinne-bryst mot vågen og gapte mot all verden med vide dørkjefter som støtt stod åpne. Og vinnene gikk med knirk og trinslelåt. Sjau og ståk lydde om kapp med høgt mannamål. Og lått og leven og stavanger-garperi.
Hestene halte på vogner og kjerrer med gjenlyd av hovslagene på brosteinen. Og vognmenn kjørte flotte landauere med gromme kvite hester og satt på bokken med glans i flosshatten og ellers oppstaset i mondur med gullrender og sølvsnorer. Det knallet festlig fra svøbesmell…”
Det var dette totale miljøet som Heden ønsket å bevare. Derfor hadde han ingen sans for det bergensere hadde planlagt å få i stand ute i Sandviken. Der ville man reise kopier av de gamle bergensboligene i et ellers nytt og tidstilpasset miljø.
Tilsvarende planer var blitt lansert i Stavanger. Spesielt hadde noen festet seg ved Strømvik, hvor det ble hevdet at man kunne gjenskape den gamle bebyggelse. Enten kunne man flytte noen hus – eller hvis det fantes tilgjengelig kapital – kunne man bygge kopier av de gamle husene.
Den form for tankegang advarte Einar Heden mot. Ikke med de store ord, men snarere med en lavmælt intensitet som gjorde at det nok var mange som lyttet. Enkelt formulerte han at dersom byen skulle bygge noen kopier av de gamle bygg, for eksempel i Strømvig, ville det alltid ”hvile over et slik kunstig anlegg et preg av museum”.
Det var en helt annen visjon som Heden så for seg. Han var klokkeklar på at det ”skulle være liv i de gamle gatene, blomster og gardiner bak vinduene”. Han så også for seg at området kunne bli brukt som æresboliger for gamle sjøfolk og håndverkere. At det også skulle foregå en viss form for næringsvirksomhet i husene, så han også som en fordel. Det skulle ikke være et dødt museumsområde, men et område preget av det pulserende liv.
Han konkluderte med en fremtidsvisjon: Strøket hører til de beste bevarte i Stavanger. Det ligger sentralt til med lett adkomst for byens egne folk, og like i øynene for alle turister som kommer til byen.
Innrammet av moderne bebyggelse, vil de morsomme, små trehusene og de kronglete gatene bli en perle i byen, en severdighet av rang for fremmede, og et fredet sted for alle stavangere som ønsker å gjenoppleve ”de hvite seils tid”.
Poenget var egentlig å beholde et helt strøk slik at man kunne oppleve totaliteten. Isolert sett var ikke nødvendigvis hvert enkelt hus verneverdig, men det verneverdige lå i samspillet mellom dem og helheten i hele området..
Mange tygget på Hedens tanker, men det skulle gå et års tid før reguleringssjefen formulerte sine synspunkter. Han var slett ikke så fremmed for bevaringstanken som kanskje noen fryktet. Det var ikke snakk om å riva raben for å bygge nytt og strømlinjeformet.
Tvert om formulerte han seg slik i en innstilling til sitt politiske styre den 8. oktober i 1952: ”Det området som tenkes bevaret, bør foreløpig reguleres som en åpen plass, også for at en da senere kan ta opp spørsmålet om hvorledes en i praksis kan få sikret bevarelse av de gamle bygninger.”
Reguleringssjefens tanker fant støtte hos det politiske flertallet i bygningsnemnda. Med 6 mot 3 stemmer nikket man svært bejaende til reguleringssjefens synspunkter. R. A. Lorentzen slo samtidig fast at man burde bevilge seg et års periode før man låste seg til noe. Hans synspunkt var at de aktuelle husene dels var kommunalt eid, dels privat, og at man måtte finne fram til en felles forståelse av betydning av vern.
Lorentzen ville verne de aktuelle 33 husene, men poengterte at det var hele strøket som måtte bli vernet. Bygningene burde tilbakeføres til sitt orginale utgangssted, derfor var han i første omgang opptatt av fasadene.
En kommunal rapport viste at det bodde 172 personer fordelt på 56 husstender i de 33 boligene. Og som det lakonisk ble konkluderte med i rapporten: ”Overbefolkning finner bare sted i de 9 hus som tilhører kommunen.”
Reguleringssjefen hentet også inspirasjon fra Sverige, hvor A.B. Stadsholmen var blitt opprettet på midten av 1930-tallet for å ta vare på den gamle bebyggelsen i Stockholm før den ble ofret på bilens og trafikkmaskinenes alter. Å rive det gamle for å bygge nytt, var også kampropet som gjallet gjennom Stockholms gater. Resultatet var at det gamle ble revet for å gi plass til brede gater og kontorkomplekser, fortrinnvsvis i betong.
Den gamle øya Stadsholmen – eller ”Gamle Staen” som er dagens navn på området – er sammen med Riddarholmen og Helgelandsholmen bydelen Gamla stan. Øya måler ca. 0,33 km2. På Stadsholmen ligger Stockholms slott, den svenske monarkens offisielle residens.
Fortsatt er AB Stadsholmen en viktig aktør i det sentrale Stockholm og har kontroll med over 500 bygninger av kulturhistorisk betydning. Det har publisert "Ett stockholmskt kulturarv - att förvalta borgarhus och kåkar".
”- Skriften är ett viktigt dokument för att vi, som har att sköta eller bo i Stadsholmens fastigheter, på en gemensam grund ska kunna ta hand om det kulturarv som de här husen är, säger Charlotte Axelsson, Stadsholmens och Svenska Bostäders vd. Jag tror också att den kan vara värdefull för andra inom branschen.
- Vi har det långsiktiga ansvaret för att fastigheterna sköts så att deras värden bevaras för framtiden. Därför har det varit viktigt för oss att beskriva och samla våra riktlinjer för alla inblandade parter.
Alla förändringar som gjorts under åren har satt sina spår, årsringar, och är en del av husens historia. Vad som får och inte får göras är alltid individuellt. Ibland kan man tillåta sig att göra större förändringar i en redan mycket förändrad fastighet; ibland kan ett hus vara så unikt att det inte ens får rinnande vatten. Fastighetens egen historia avgör.”
Det var denne svenske inspirasjonen som vel førte til at det ble et kommunalt ønske om å kjøpe opp de ulike husene i området som skulle vernes på Straen. H. R. Advokat Anders Rekve utredet på kommunens vegne hvordan det kunne foregå på en måte som både huseiere og kommunen var fornøyd med.
Riksantikvaren ga også lyd fra seg. Arne Nygaard-Nilsen slo fast at ”planen virket meget sympatisk”, hva han nå mente med det. Han var spesielt tilfreds med at det ville bli forsøkt skapt en levende by, og konkluderte derfor med at ”Stavanger får et levende bygningsmuseum som ingen andre norske byer har maken til…”
30. oktober 1956 vedtok Stavanger bystyres 69 fremmøtte enstemmig å bevare de første 33 husene i det som skulle utvikle seg til å bli Gamle Stavanger. Tidligere hadde en fornøyd ordfører Tjalve Gjøstein kunnet konstatere at både finansutvalget og formannskapet var like enstemmige i sitt bevaringssyn.
Hedens gamle ord hadde omsider funnet grøderikt jordsmonn. Kampen om og for gamle Stavanger var likevel ikke fullført. Den skulle kreve både hans og andres innsats i mange år framover. Det er imidlertid en helt annen historie – hvor det formodentlig heller ikke er skrevet det siste ord.
Mr Engwall Pahr-Iversen