Livets sentrale spørsmål som tema på kafeen og i badstua

23.03.2017
Livets sentrale spørsmål som tema på kafeen og i badstua
Jarl

Noen spørsmål ble godtfolk aldri ferdige med å diskutere på kafeene i Hillevåg, uavhengig av om det var Hillevåg Kafe eller Berta Kartevolds. Spørsmålene handlet sjelden om liv eller død. De tankene som stadig svevde under kafetakene, var nok av atskillig enklere karakter, men de ble alltid diskutert med samme heftige alvor som de store livssynsspørsmålene gjerne blir.

Et av debattemaene som stadig gikk igjen og igjen – og som aldri syntes å bli borte fra hverdagsordenen – kunne ganske enkelt findestilleres til følgende formulering:

 

Hadde Jarl egentlig hatt noen bedre keeper enn Gunvald Henriksen?

 

Drosjeeier Olaf Soltvedt var aldri i tvil om at Gunvald i sin glanstid var den ubestridt beste keeperen, ikke bare i Jarl, men i hele landet. Soltvedten var alltid like skråsikker på at hvis Gunvald hadde spilt på et østlandslag med dets nære tilknytning til den trioen som tok ut landslagene, ville det ikke være noen tvil om at Gunvald hadde hatt et fast abonnement på landets keepertrøye nr 1.

 

I Folkebadets badstue, hvor jeg gikk ukentlig sammen med far min til det faste fredagsbadet, var også Soltvedt blant fredagsklientellet. I badstuevarmen – som badebestyrer Vatland alltid hadde stillet inn på det høyeste nivået hver fredag ettermiddag – snakket de voksne sammen om det meste som rørte seg i samtiden.

 

Ikke noe tema var for lite, ikke noe for stort. Derfor var også fotball en tematisk gjenganger blant badstubaderne.

 

Hver badedag begynte på samme vis. Den faste gjengen, far min, Soltvedt, Jakob griserøkter drosjesjåfør Sverre og lille lystige Tjoffa som var bror til en lokal krigshelt og sjelden la skjul på det, møttes i garderoben, og mens de kledte av seg, utvekslet de fem faste fredagsbaderne nøyaktige de samme synspunktene på om Vatland hadde fått opp den rette temperaturen.

 

Det handlet om at det skulle være varmest mulig, men ikke for fuktig, slik at de fikk svettet riktig ut, som de sa.

 

Hver uke var imidlertid både temperatur og luftfuktighet som de mente den skulle være. De var likevel alltid forhåndsbekymret. De husket nemlig alle veldig godt en gang Vatland hadde vært syk, og vikaren ikke hadde vært informert om badstuetemperaturen og fuktighetsgraden de fem foretrakk.

 

De skulle aldri komme til å glemme den forferdelige fredagen. Det var kanskje derfor de alltid sørget for å minne hverandre om den bedrøvelige og begredelige badedagen.

 

Baderitualet var også fast. Først en dusj, så et opphold på den øverste benken i badstua før de peste seg ut i dusjrommet for en kald avrivning. Deretter bar det tilbake på den øverste benken i badstua for en ny svetteseanse. Den ble avsluttet med en lengst mulig stund under en kaldest mulig styrt slik at de fikk fram de sterke svetteriene under den tredje og avsluttende badstuperioden.

 

Etter den var det tid for den endelige dusjing og den kroppslige helvasken som alltid ble avsluttet med en stille stund i garderoben hvor kroppen ble tilført selters for å utjevne væsketapet i badstua. Alle medlemmene i badstukvintetten hadde klare oppfatninger om hvilken fabrikk som laget den beste badstueseltersen. Flertallet forkynte alltid at det var mest futt i Nordstjernens. Det var enstemmighet om at seltersen fra Tou ikke var egnet for inntak i Hillevågs Folkebad for fredagsfolket. Den seltersen var for dau, som det ble sagt.

 

Nordstjernen gjorde at du fikk fram den gode rapen, ble det stadig fremholdt, formodentlig var sterke rap betraktet som et kvalitetsstempel på seltersen.

 

Om avslutningstemaet på badstudagen var seltersens betydning for kroppens kjappe rekonvalesens etter betydelige temperaturendringer, var det helt andre temaer som ble luftet under det alltid fuktige badstuetaket.

 

Det begynte gjerne med fotball før det endte med den internasjonale situasjonen, vurdert fra Folkebadets badstue.

 

Som det meste annet ved badstueoppholdet, var også debatten forutsigbar og som en repetisjonsøvelse. Den startet med en intimbetroelse fra drosjesjåfør Sverre, som alltid var sterkt bekymret for Jarls neste kamp og var sikker på at verken Zakkaen eller Entien var helt friske og klare til full innsats. Da ville det i hvert fall gå galt uansett hva Henry Øberg eller Rolandsen presterte i målet.

 

Det måtte mer innsats til, mente han, og latterhikstet fram en lang historie om den gang Jarlaspillerne hadde måttet lage seg fotballbukser av gamle melsekker, og Hans Risa hadde sprunget omkring med et stort stempel som sa 90 kilo, over hele fronten.

 

«Det var jo mye av en markedsføring,» humret sjåfør Sverre slik at skinnet hans flyttet på seg, i en slags underlig opp- og nedadgående bevegelse.

 

 Ifølge far min hadde drosjesjåfør Sverre gått ned noen og førti kilo på ganske kort tid etter at han fikk sukkersyke, men det gamle skinnet hang fortsatt på plass i alt sitt tidligere omfang på kroppen hans. Sverres stadige fredagsspørsmål til nye badstubesøkere var om noen av badegjestene trodde at skinnet hans etter hvert ville forsvinne slik som kiloene hadde gjort. Det var det ingen som trodde, verken den ene uken eller alle de andre.

 

«Du må bare slite med rullehuden din,» var deres trøst, som Sverre aldri syntes var noen.

 

«Det må vel gå an å få an vekk,» gjentok han uten at svaret gjorde han gladere.

 

Straks Sverre hadde sluppet ordet, grep alltid Soltvedt inn med sin faste åpningsformulering:

 

«Gunvald Henriksen var den klart beste målmannen i landet i sin tid!»

 

Olaf Soltvedt sa det med en slik skråsikkerhet at jeg var ganske sikker på at han hadde rett.

 

«At Gunvald aldri kom på A-landslaget, er ikke noe annet enn et uttrykk for den diskrimineringen som vi alltid har vært utsatt for fra de østpå. Du kan merke det på alle felter,» fortsatte gjerne Soltvedt, men uten noen gang å gå i detaljer om de grusomme overtredelser som var blitt begått mot hillevågsfolk fra folk østpå. Han fant formodentlig atskillig trøst i å innta sin faste forbigåelsesposisjon.

 

 Nå var det imidlertid mange bortenfor Folkebadets vegger som mente at som sannhetvitne om fotballferdigheter, var Olaf Soltvedt egentlig ikke en mann som burde trekkes fram. De hevdet nemlig ganske hardnakket at Soltvedten aldri hadde sett en hel fotballkamp.

 

Selv om Jarl skulle lede 7-0 og det var fire minutter igjen av spilletiden, hadde nok Soltvedt for sikkerhets skyld holdt seg vekke fra Jarlabanen. Han hadde ikke hatt nerver til å følge kampen fra tribunen de siste minuttene av spilletiden med de konsekvensene han mente de kunne få for kamputfallet. Dette var i hvert fall ord som mange mente var dekkende for Soltvedts tid på tilskuerplass.

 

Var det alvorlige kamper, hvor mye sto på spill for klubben, orket ikke Soltvedt å være i nærheten av Jarlabanen i det hele tatt. Han klarte det rett og slett ikke. Spenningen ble for stor.

 

Soltvedt holdt seg ved drosjebua, hvor han måtte slite seg gjennom et par tunge timer før han fikk den endelige beskjeden om fotballkampens forløp.

 

Nå var ikke denne nervøsiteten en slags sjelelig uro som bare slo sterkt ut ved A-lagets fotballkamper. Den kom uavhengig av hvilke av klubbens mange lag som skulle i aksjon. Soltvedten levde seg slik inn i fotballkampen at det vel nærmest kunne gå på helsa løs. De eneste kampene han sannsynligvis klarte å følge fra begynnelse til slutt, var vel oppgjørene i smågutteklassen. Skjønt mange i Hillevåg var også noe usikre på om det var riktig.

 

Det var med en slik bakgrunn at mange smilte underfundig ved Haldors bu og spurte med ertende tonefall i retning av drosjebua på den andre siden av hovedveien:

 

«Har Soltvedten noen gang sett Gunvald Henriksen spille en hel fotballkamp –

eller har han bare sett han på trening?»

 

Nå var ingen i Hillevåg i tvil om at Gunvald Henriksen virkelig var en stor keeperkjempe. På femtitallet levde fortsatt beretningene om den gang Jarl hadde kommet seg til cupens fjerde runde i 1948, og skulle møte selveste Sarpsborg på bortebane. Heller ikke far min ble lei av å fortelle om at Brodd – som for øvrig hadde gamle Jørstad i menigheten som formann – hadde blitt beseiret i den første runden.

 

Vard sto for tur i Haugesund i den andre. En stor del av Jarls tilhengere hadde leid seg egen båt og satt kursen over Boknafjorden for å heie sine helter fram til seier.

 

En av Jarls store patrioter, som av uvisse grunner ustanselig ble oppkalt etter en av bibelhistoriens gjennomgangsfigurer – far min ville aldri fortelle meg hvem det var, bortsett fra at han ble kalt Lukas – hadde hatt med seg mat hjemmefra til kampen. Han hadde fått med seg en svær boks med ferdigsmurte hillevågsskjever som mor hans hadde lagt i en liten koffert.

 

Da det nærmet seg kampslutt, ledet Jarl 2-1. Dommeren syntes imidlertid ikke å bry seg om å blåse av. Det ble ett minutt på overtid, det ble to, og da det var gått 5 minutter over tiden, hoppet den elleville tilhengeren fra Hillevåg over tribunegjerdet og ned på løpebanen.

 

Han sprang fram og tilbake langs sidelinjen, veivet med kofferten og skrek til dommeren:

 

«Ti`å e ude, ti`å e ude».

 

Dommeren lot seg ikke affisere, men koffertlokket til karen spratt opp – og alle brødskivene føk utover løpebanen. Publikum ropte begeistret til den elleville:

 

«Skjevene dine e dotte ud, skjevene dine e dotte ud…»

 

Hvorpå Lukas kjapt snudde seg mot publikum og svarte høylydt:

 

«Drid i skjevene. Di kan dommaren få – for han dømme jo på øveti…»

 

Selv om dommeren ikke syntes å ville gi seg, gjorde han det omsider. Jarl vant 2-1 og var klar til å møte SIF i Hillevåg i 3 runde.

 

Bror min kalte alltid slike kamper mellom Jarl og SIF for klassiske fotballoppgjør. Allerede denne gang visste bror min hvordan han skulle streke opp presise bilder, og fortalte meg med en svært så høytidelig og nærmest hellig mine, hvilken betydning slike oppgjør hadde for han:

 

Han ble alltid svært sakral i stemmen når han sa: «Jeg husker sjelden resultatene fra kamper mellom Jarl og SIF, men det jeg ser for meg og i mitt indre, er bildet av disse to lagene: Jarl i sine falmede, brune drakter. SIF i sort og hvitt – som kledd til fest. To verdener. Hillevåg mot de andre.»

 

Far min husket imidlertid hvordan det hadde gått. Jarl måtte ut i ekstraomganger før seieren var klar. I følge både far min og avisene hadde Jarl overgått seg selv, og mange var spent på hvordan det ville gå mot Sarpsborg i Sarpsborg. For første gang var nemlig Jarl i 4. runde.

 

Det var også far min som fortalte at det ble en lang busstur til Østfold, i den bussen til Samuel Madland som bare ble kalt for «Duseviken» Etter å ha overnattet på Fevik strandhotell, kom spillerne fram til Grand hotell i Sarpsborg i det som senere alltid ble betegnet som den reneste tropevarmen.

 

Tydeligvis ble det altfor hett i mange slags forstand for de elleve utvalgte fra Hillevåg. Sarpsborg, som samme året ble Norgesmester, vant nokså lett 5-0. Det var i hvert fall denne søndagen i august mer enn klasseforskjell mellom de to lagene, ifølge avisene.

 

Langt flere enn de mest overtroiske sjelene i Hillevåg, undret seg etterpå, om utklassingen kunne ha hatt noen som helst sammenheng med at Jarl hadde byttet til nye drakter før oppgjøret i Sarpsborg. Spillerne stilte nemlig i brune bukser og hvite trøyer med brune kraver og brun brystlommekant. Kanskje de skulle holdt seg til de gamle og slitte brune trøyene, mente mange.

 

Olaf Soltvedt glemte aldri kampen på Sarpsborg stadion. Resultatet tror jeg kanskje han med årene klarte å fortrenge, men han unnlot aldri å gjøre det følgende helt klart:

 

«Hadde me ikkje hatt han Gunvald i mål, kunne det ha gått rektigt gale…»

 

Soltvedten fant imidlertid en trøst selv i nederlagets stund:

 

«Ingen må glømma at di einaste Jarl tapte for i cupen, var Norgesmestrane…»

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Taktløse tekster og viltre vers

Taktløse tekster og viltre vers

Du skal høre mye ...

Gjøgler

Gjøgler

En bok for alle ...

Feelgood på nynorsk - Opplag 2

Feelgood på nynorsk - Opplag 2

«Feelgood og folkehelse for deg og meg»!

Samspel

Samspel

Har du fleire hemmelige rom i livshuset ditt, ...

Jeg kan høre en melodi

Jeg kan høre en melodi

Tonene vil aldri dø - never ever .....

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...