Veien som førte ut i verden – og de som holdt seg ved den

02.02.2017
Veien som førte ut i verden –  og de som holdt seg ved den
stavanger fajansefabrikk

Bror min pleide å si at hvis jeg bare holdt meg langs Hillevågsveien, ville jeg kunne komme meg hvor som helst i verden.

«Hvis du snur til venstre når du går ut av porten hjemme i Hillevågsveien, havner du etter en halvtimes vandring i Vågen, og kan deretter ta en båt til Brooklyn, Newcastle, Rotterdam – eller for den saks skyld Bergen,» belærte han meg når han var i det hjørnet – og der var han ofte.

Jeg syntes alltid det var rart at bror min nevnte Bergen i samme slengen som han snakket om Brooklyn. Bay Ridge og Brooklyn var jo selve eventyret. Der bodde onkel Einar, som sendte årlige julepakker med blant annet Wrigleys tyggegummi. Lokal spredning av den tyggien skaffet langvarig status i guttegjengen.

 

Også den gang hadde mange barn et ferieparadis som de beskrev med begeistrede ord. Jeg visste helt sikkert – selv om ingen noen gang hadde sagt det – at bror min i stedet hadde sitt feriehelvete. Det var Bergen og Betanien hospital, hvor Kjell Oddvar hver eneste sommer ble lagt på operasjonsbordet for det ene inngrepet etter alle de andre.

 

«Han tar det så godt», sa alltid de voksne om bror min og hans medisinske pasientforhold til professor Halfdan Schjelderup. For noen var denne fremragende plastiske kirurgen, mest kjent for å være bror til biskop Kristian Schjelderup. Det var den biskopen som alltid var i strid med indremisjonsfolkets selvutnevnte portvakt ved de heisdørene som førte til himmelen eller helvetet, professor Ole Hallesby.

 

Hallesby hadde i en radioandakt ekspedert store deler av det norske folk lukt ned i helvetets forferdelige forgård. Det var noen avskjedsord som fant grøderikt jordsmonn hos min mormor. Hun følte alltid et eget velbehag når noen minnet andre om at helvetet fortsatt var et aktuelt oppbevaringssted for dem som vandret på de brede avenyene i livet. Det var de menneskene som ikke var som henne; hun som stadig vandret med lett bøyde knær på den smale stien.

 

Det var mange i vennekretsen til foreldrene mine som snakket mye om både biskopen og trosprofessoren, og deres forskjellige oppfatninger om hvordan helvetet egentlig var. Det ble aldri dratt i tvil at de to kamphanene hadde en generell ekspertise på helvetets plass og pinsler. De kunne sin Dante, som bror min sjelden unnlot å si når temaet ble brakt på bane.

 

Diskusjonstemaene i vennekretsen til far min og mor min var av en noe mer prosaisk art: Ville de som kom til helvetet, øyeblikkelig havne i fyr og flamme, eller ville de bli mer langsommelig stekt, var for eksempel et av dobbeltspørsmålene som gikk igjen rundt det hjemlige kaffebordet, enten gjestene nøt de omhyggelig «påsmurte smørbrød eller smurte selv sine skiver», som det het i min mors vertinnespråk.

 

De var ofte opptatt av den ene siden, og så den andre siden. Eller som far min oftest fremla det: «På den ene side sett», uten at jeg noen gang hørte at han vendte blikket mot en eventuell annen.

 

Svaret på de alltid brennende spørsmål fra det antatt underjordiske oppbevaringsstedet for mennesker, var det ingen som hadde, men også på det området var det varierende grader av tro. Noen av dem var sterkttroende – og mente at det ville bli et ildsbad som ingen kunne tenke seg maken til. Andre var mer håpefulle i sin tro – guden kan jo ikke være så jævlig, som onkel Habba sa, mens min mor mente at han kunne ha spart seg å si jævlig…

 

Alene hjemme i Hillevåg snakket far min og mor min verken om biskopen eller tros- professoren, langt mindre om helvetet. Det var kirurgen det handlet om. Han ble utelukkende sett på som en styrelse. Halfdan Schjelderup ble nærmest holdt hellig hos oss. At bror min var blitt pasient hos Halfdan Schjelderup, ble betraktet som et bønnesvar. For meg sto kirurgen aller mest som et stadig «takk og lov».

 

Far min snakket aldri om Betanien, Bergen og operasjoner uten å avslutte med at «og så skal Kjell Oddvar opereres av professor Schjelderup, takk og lov»…

 

Selv om bror min sa alt han ville, til meg, våget jeg ikke alltid å si alt jeg tenkte, til han. Det hadde sannsynligvis med alder å gjøre. Jeg torde derfor aldri å spørre «doddaren» – som jeg hadde navngitt han da mine svært så små lepper strevde med å formulere Oddvar – om han egentlig syntes det var så kjekt å høre at han «tok det så godt», det som hendte han om sommeren på sykehuset i Bergen. Jeg var helt sikker på at han mye heller ville ha tilbrakt ferietiden på helt andre måter enn å ligge i en seng på hospitalet mens far min var gjestedirigent for Baptistkirkens blandede sangkor i Bergen.

 

Av en eller annen grunn hadde jeg imidlertid slett ikke lyst til at bror min skulle bekrefte min tro. Noen ganger lærer du tidlig å unnlate å snakke om ting som du helst ikke vil vite alt om. Når du spør, kan du jo få svar som fortjent.

 

«Og hvis du snur deg og går til høyre ut fra hageporten hjemme,» fortsatte gjerne bror min sin geografiske utfluktsbelæring med utgangspunkt i Hillevågsveien 79, «havner du etter mange mils møysommelig mosjon av føttene, i Kristiansand hvor det finnes et lite søsterskip av ‘Haugesund’. Denne skuta heter ‘Jylland’ – også den er et krigsminne på samme måte som ‘Haugesund’ – og er en bitteliten båt som stamper seg fram i brottsjøene, og sørger for at folk spyr seg over Skagerrak helt til de når moloen i Hirtshals havn. Fra den lille fiskerlandsbyen ligger hovedveien som en åpning til hele det europeiske kontinentet,» doserte bror min.

Jeg hadde hørt om «Jylland» fra far min. Han fortalte alltid om den gangen tante Betzy skulle reise sammen med oss med danskebåten. Hun demonstrerte unødig sterkt at sjøen ikke var hennes hjemmebane. Allerede da hun steg ut på landgangen i Kristiansand for å gå om bord i «Jylland», kastet hun opp, og fortsatte med uttømming av sitt legemes innvortes innhold helt til den gamle krigsbåten hadde funnet sitt kaifeste i Hirtshals havn.

 

Far min undret seg også alltid over at et så lite menneske som tante Betzy kunne innholde så mange stoffer av så mange forskjellige slag. Det var ikke måte på spying, gjentok han mer enn gjerne når familien til min mors søster var samlet hos oss. Det var imidlertid ikke så ofte. De snakket temmelig mye når de var samlet, men sa ikke noe særlig. Ifølge bror min hadde det grunner som jeg var for liten til å skjønne. Noe hadde skjedd en gang, la han til med en mine som jeg alltid tolket som om han heller ikke visste bakgrunnen for avstanden mellom de nære grenene på familietreet.

 

«Men du bør fortsette fotturen forbi Kristiansand og fram til Oslo. Da ligger verden virkelig åpen for deg,» visjonerte bror min, mens han nynnet nennsomt på «Vi gikk og vi gikk, vi gikk og vi gikk». Det, sa han, var en revyvise som jeg selvfølgelig ikke visste noe som helst om. Til det var jeg altfor liten, gjentok han. Til tider var bror min svært opptatt av målbare størrelser.

 

Hadde jeg for eksempel noen gang hørt om Lalla Carlsen? spurte han uten at han ventet på noe svar. Jeg våget heller ikke å spørre om hun kunne være en søster til Roald Carlsen, frisørmester i annen generasjon, som jeg godt visste både hvem var og hvor bodde. Blikket til bror min sa meg imidlertid at denne stadig spaserende Carlsen-kvinnen hørte til på bortebane, og absolutt ikke i Hillevåg

 

For meg var imidlertid Hillevågsveien noe langt mer enn et nært startpunktet for et barnlig byks ut i verden den vide. Hovedveien – riksvei 44 som den het i de offisielle beskrivelser – og som slanget seg gjennom Hillevåg, delte nemlig stedet i to. Du bodde derfor enten på oppsiden eller nedsiden av Hillevågsveien, eller som vi gjorde, langs den.

 

Ifølge bror min, som hadde vært på sykkeltur i England sammen med Martin Ravndal Hauge, minnet Hillevågsveien mest om High Street i en engelsk landsby. Forskjellige forretninger av ulike slag hadde samlet seg – takrenne mot takrenne, vegg mot vegg – på begge sider av denne gjennomgangsveien.

 

Det eneste som vel direkte skilte Hillevågsveien fra en engelsk High Street, var det totale fravær av puber. Hillevåg Kafe kunne ikke på noe måte rubriseres som en pub. Verken maltøl eller vørterøl ville være de eneste drikkene som hadde øl i navnet, hos en engelsk pubvert med respekt for sitt faste klientell.

Sterkere drikke fikk du imidlertid ikke på Hillevåg Kafe. Ikke med mindre du hadde det med deg. Det var det alltid noen som hadde, sa farmor, som hadde hørt atskillig om det faste klientellet som tilbrakte mange av døgnets timer på harde kafekrakker.

Siden farmor alltid sa at hun aldri hørte på rykter, ville hun heller ikke si hvem hun hadde hørt det fra, men la gjerne til, «eg har det fra …» – og så ble det taust. Farmor hørte ikke med til det slaget som snakket før hun tenkte; hun tenkte tydeligvis mest mens hun snakket…

 

Langs Hillevågsveien – fra Skjæringen til Folkets Hus – fantes det på femtitallet fjorten kolonialbutikker. To av kolonialbutikkene ble drevet av kvinner. Knudså – som bare den gamle garde omtalte som fru Knudsen, men uten at det noen gang var blitt observert noen herr Knudsen – holdt hus skrått overfor folkeskolen. Derfor hadde hun jevnlig formiddagsbesøk av storparten av elevene i 6. og 7. klasse. De hadde slett ikke lov å forlate skolegården i friminuttene. De hadde «ordre fra beskjed» – som en av vaktmester Viks assistenter pleide å skrike – om å holde seg innenfor murgjerdene som om de skulle store tilbringe deler av sitt barndomsliv i en ghetto.

 

Det har vel allerede fra Ask og Emblas tid vært slik at noen bestemmelser er sovende, andre lover er det temmelig umulig å kontrollere om virkelig blir etterlevd. I hvert fall var kontrollen med skolebarnas oppholdssted i det lengste friminuttet vanskelig å utføre for de svært så middelaldrende lærerne, som nok syntes at å måtte forholde seg på en relativt høflig måte til oppløpne skoleelever, var vanskelig nok.

 

At de også måtte forholde seg til alle skaberakkene som skolekontoret hadde påført dem, var – basert på deres alltid usagte ord og dermed talende taushet, som far min mumlet – langt mer enn et stakkars medmenneske kunne holde ut. I stedet hevdet de alltid hardnakket og høylydt at lærerposisjonen var et kall, og slett ingen alminnelig jobb.

 

Den pålagte skolegårdsinspeksjon i store friminutt var imidlertid noe ganske annet enn et kall for den grå lærerflokken. Den var utelukkende en påtvunget plikt. Iført den faste lagerfrakken og den trygge hatten, gjennomførte lærerstaben inspeksjonen i skolegården så fort som overhodet mulig. Den varte aldri mer enn snaue halvparten av det store friminuttet. Også en lærer måtte jo fores med annen og mer fast føde enn det lærebøkene bød på.

 

Alle elever visste vel at utenfor skolestua hadde ikke noen av lærerne øyne også i nakken. Det var bare i klasseværelset at ingenting unngikk oppmerksomheten deres. I skolegården holdt lærerne seg helst for seg selv, og lukket øynene for alt det som de visste likevel skjedde.

 

Derfor var det at så mange elever befant seg i Knudsås lille kolonial i det store friminuttet for å kjøpe seg det daglige ambrosiabrød. Det var en slags forvokst bolle med rosiner. Siden Knudså hadde den bestemte oppfatning at hun ikke skulle bestille nytt bakverk før alt det gamle var utsolgt, var det helst harde ambrosiabrød som hun kunne tilby. De bød på atskillige tyggemessige utfordringer.

 

Med dagens språkbruk ville muligens noen ha ment at Knudsås ambrosiabrød måtte være sponset av tannlege Gripsrud. Hennes knallharde brød var en prøvelse for den oppvoksende slekts tanngard. Hadde du ikke felt melketennene før i den sjette klassen, fikset Knudsås ambrosiabrød den saken, fort og vondt.

 

Nå var det ikke bare brød som Knudså tok vel vare på. Framhaldsskoleelevene kunne kjøpe seg relativt rimelige sigaretter fra Stavanger Tobakkskompani. Det hadde sluttet sin virksomhet på slutten av førtitallet etter at krigstidens produksjonslager var gått tomt. Fru Knudsen hadde likevel varene fra fabrikkens storhetstid i sin butikk. Hennes lagring av for lengst utgåtte sigaretter var nok verken av pietetiske eller arkeologiske grunner. Det hadde utelukkende sine privatøkonomiske.

 

Det går alltid en nemesis gjennom livet. Ambrosiabrødspiserne tok sin søte hevn, som stadig smakte surt for Knudså. Hun var temmelig voggehalt, og bodde i samme hus som butikken. Fra hennes leilighet var det fire temmelig bratte trappetrinn ned til forretningen.

 

Når butikken var tom for kunder, stavret Knudså seg opp i leiligheten for å fortsette sitt daglige studium av bladet «Hjemmenes Venn». Det var et magasin som hun tydeligvis aldri fikk nok av. Mens andre butikker solgte forskjellige typer ukeblad, omsatte Knudså heller ulike utgaver av «Hjemmenes Venn».

 

Hun hadde ikke sans for ukebladenes lettvinte omgang med livets bitre realiteter. Knudså hadde alltid en eller annen passende utgave av sitt yndlingsblad for hånden og på disken. Ville du ikke ha det siste nummeret, kunne kanskje et tidligere nummer passe. «Hjemmenes Vel» var heller ikke en vare som gikk ut på dato, etter Knudsås mening.

 

Når det kom kunder i Knudsås butikk, var det en klokke som varslet at inngangsdøren var åpnet. Knudså hørte den karakteristiske klokkeklangen på sitt kjøkken, stavret seg baklengs ned de steile trappene til forretningen – stundom bare for å oppdage at lokalet var tomt. Selv om dørklokken hadde kimt til kundetreff ved disken, var det likevel ingen mennesker i koloniallokalet.

 

Deretter entret hun med betydelige møye leilighetstrappen på ny, satte seg vel til rette på sitt kjøkken med sitt oppbyggelige blad, hvoretter inngangsklokken igjen straks klang sitt lokkende budskap om at en kunde var steget inn i kjøpesonen. Gjennom vinduet kunne du se at Knudså reiste seg fra sin kjøkkenstol og igjen krøp baklengs nedover trappen for å høre hva kunden ønsket. Heller ikke denne gang fantes det en eneste kunde i forretningen.

 

Det Knudså ikke kunne konstatere, var at hun ble utsatt for ambrosiabrødkjøpernes salige hevn. Den var enkel, men alltid virkningsfull. Lukk opp hennes forretningsdør – og stikk av straks du hørte dørklokkens klingeling. Du behøvde imidlertid ikke være kjapp i vendingen. En dørplager hadde alltid mer enn nok tid til å komme seg unna. Knudsås gangfart var som skilpaddens…

 

Hanna Larsen, som drev sin kolonialbutikk et par hundre meter og seks kolonialforretninger nordenfor Knudsås, hadde ingen skoleelever som kunder. Til gjengjeld hadde hun to kolonialbutikker som nærmeste naboer. På den ene siden hadde hun Sivert Heggheims kolonial, og på den andre siden hadde hun utsalget til forbruksforeningen Bikuben. Den var Økonoms sterkeste rival i Hetland kommune.

 

Far min sa alltid at det var underlig å tenke på at i et så utpreget arbeiderstrøk som Hillevåg, fantes det bare et eneste kooperativt kolonialutsalg mot tretten private kjøpmenn. Det hadde sannsynligvis sammenheng med at båndene til den private nabolagskjøpmannen var langt sterkere enn de ellers så sterke fagforeningsmessige bindingene. Selv godtfolk som helligholdt 1ste Mai mer enn både julaften og 17. mai, skaffet seg sin daglige føde fra andre butikker enn samvirkelagets.

 

De private kolonialkjøpmenn drev utpregede familiebutikker. Mann og kone sto selv bak disken, og hadde gjerne ei ungjente som den eneste faste ansatte. Venninner av eierfamilien trådte ofte til når de behøvdes. Det kunne derfor bli trangt bak disken når opptil fire-fem personer skulle bevege seg mellom disken og det vareutvalget som oftest fantes plassert på hyllereoler på veggen bakom krambudisken.

 

Alle kolonialbutikkene hadde sine faste kunder. Du hadde din kjøpmann som du var kunde hos. Mine foreldre handlet hos Heggheim. Noe annet ville være helt utenkelig. Familiene var så nære venner – både i hverdags- og menighetslivet – at Sivert og Dora ble utmerkede erstatninger for de virkelige onkler og tanter som ellers befant seg bortenfor Atlanterhavets bølger. Det var bare fisk og kjøtt som ble handlet i andre butikker enn Siverts.

 

Farmor handlet hos Birkeland. Butikken lå like bortenfor nabohuset vårt. Hos Birkeland hadde farmor fått sin faste stol ved disken hvor hun tilbrakte atskillige timer med å kommentere livets og dagens gang med folk flest. Hun likte å snakke med folk, og hun likte å spørre nytt. Å kalle henne nysgjerrig ville være en betydelig underdrivelse. Hun ga seg ikke før hun fikk tak i hva hun ville vite.

 

Hennes daglige program var temmelig fast. Ved formiddagsleitet krysset hun med forsiktige, men faste skritt Hillevågsveien. Gatepasseringen skjedde alltid med høyt hevet høyrehånd – og med en suveren forakt for den alminnelige trafikkferdselens regelverk.

 

Hun krysset veien når det passet hennes ganglag. Farmor tok ikke smålige hensyn. Far min var lastebilsjåfør og farmor visste derfor utmerket godt at alle biler hadde bremser og at sjåførjobben krevde oppmerksomhet og årvåkenhet. Farmors faste formål med å krysse Hillevågsveien var å komme over til Berta Bø på meieriutsalget. Bestillingen hennes til den alltid hvitkledte melkeselgersken var ganske beskjeden. Farmor skulle bare ha sin daglige dose surmelk.

 

Farmor vagget alltid over Hillevågsveien med en mine som forkynte at fotgjengere hadde evig forkjørsrett framfor biler. Hun ble aldri påkjørt – verken når hun gikk til eller når hun kom fra meieriet – selv om det var sannsynlig at atskillige bilister helst hadde ønsket den trinne traveren til en vandring langs en vei hvor det grodde pepper ved fortauskantene. Den tettvokste kvinneklumpen lot seg imidlertid ikke affisere, verken av iltre bilhorn eller veivende, sinte sjåførhender.

 

Det var for øvrig det eneste ærendet hun gjorde seg over på den siden av Hillevågsveien hvor hun ikke levde sitt liv. Hun holdt seg til fortauet hvor husene hadde oddetallsnummer. Den siden var hennes absolutte hjemmearena, hvor hun hadde etablert en base hos kjøpmann Birkeland, men ellers hadde hun sitt bosted hos mine foreldre. Det var ikke mange meterne fra hennes husvære til Birkelands butikk og bolig.

 

Om hun var en attraksjon – eller i realiteten en pest og en plage – i kolonialbutikken, ville nok ikke gudene bry seg med å strides om. Til gjengjeld ville kanskje kundene kunne gjøre det. Selv mente hun at hun gjorde en god gjerning i Birkelands butikk.

 

Hun følte det nemlig som en spesiell plikt å opplyse unge husmødre om kvaliteten på ulike av dagens vareslag, fortrinnsvis tomater. Med kraftige klyper kontrollerte hun dem daglig, for så å fastslå at de også i dag var altfor myke. De holdt ikke den standard de burde ha, mente hun, og tok alltid nabo Hegelstad som sannhetsvitne på de sterke synspunktene på tomatenes tilstand. Nabo Hegelstad hadde nemlig drivhus på sin eiendom, og var derfor en ekspert på tomater, ifølge farmor.

 

Birkeland holdt ut med farmors forunderligheter. Han var en tålmodig kjøpmann som gjerne ville gjøre det beste for alle, som min mor sa. Fra en fjern fortid i USA hadde Birkeland også hjembrakt en fornem bil som aldri fikk plass i garasjen. Den var alltid okkupert av «Frida Skarphedin», en hest som i den mest bokstavlige forstand gikk på Forus travbane.

 

Når den blakke «Frida Skarphedin» stilte til start i et kaldblodsløp, visste det faste klientellet på Forus at det påfølgende løpet ville få en forsinket starttid, og at de derfor kunne rekke en ekstra runde i restauranten før de måtte kjøpe sine bonger. «Frida Skarphedin» skuffet dem aldri. Hun sørget for flere forsinkede starter, og mange omstarter. Siden kjøpmann Birkeland også hadde en sentral posisjon innenfor travbanens styre og stell, bet nok løpsledelsen i seg irritasjonen over «Frida Skarphedin»s bevegelser på travovalen.

 

Det var nok bare Birkeland som spilte sin seiersbong på «Frida Skarphedin». Han hadde en evig drøm om at en gang skulle «Frida Skarphedin» virkelig vise alle de andre traverne sine alltid så velpleide bakhover ved målgang.

 

Ifølge min mor tok Birkeland det med imponerende fatning at hesten stadig oftere ble plassert utenfor totalisatoren. «Birkeland er et hjertelig menneske», kommenterte min mor, og fra hennes munn var det jevngodt med å bli tildelt en Olavsorden, la gjerne tante Dora til.

 

Noen hester ble plassert utenfor totalisatorspillet fordi de ble ansett for å være for soleklare vinnerkandidater, mens andre, som «Frida Skarphedin», ble strøket fra spillet fordi det var like skråsikkert at de alltid ville havne utenfor premielisten. Det er ikke alle drømmer som blir oppfylt på jorden. Muligens er «Frida Skarphedin» en vinner på de evige travbaner.

 

Birkeland var for egen del alltid en vinner når det gjaldt å komme først fram til åstedet når det brøt ut brann i Hillevåg. Jevnlig gikk alarmen ved nattestider fra Sven Andersens møbelfabrikk. Sirenen støyet verre enn noen flyalarm hadde gjort under krigen, forkynte alltid farmor og fortalte øyeblikkelig om den gang hun hadde opplevd brannen i det nære nabolaget til Storhaug skole like etter at krigen var brutt ut.

 

Det hadde vært fæle greier, det, sukket hun, og slapp løs en tsunamisk tåreflom hver gang hun fortalte om den frøkenen som etter sju års forlovelse, skulle ha giftet seg to dager etter brannen, men som ble ett av ofrene for flammenes ustyrlige appetitt. Det var en skjebne som tiltalte farmors sans for ukebladenes ukentlige dose av «sukk og stønn»-historier.

 

Jeg syntes alltid at brannluren på fabrikkveggen til Sven Andersen slapp ut noen ganske så infernalske og gjennomtrengende ulyder. Straks dette ulydsignalet lød, var Birkeland på plass ved fabrikkporten. Han fremsto alltid som en personlig velkomstkomite for de etter hvert tililende brannmannskapene.

 

Selv om Birkeland visstnok aldri ble synbart skuffet over «Frida Skarphedins» fortredeligheter på Forus, ble han likevel synlig skuffet etter hver eneste brannutrykning til Sven Andersen. Det var aldri en virkelig brann, utelukkende en falsk alarm. Det var etter hvert blitt så mye galt med brannvarslingsalarmene at dersom det virkelig hadde blitt brann i fabrikken, ville formodentlig ingen hadde trodd det. Bortsett fra Birkeland.

 

Om han ikke fikk oppleve noen brann ved møbelfabrikken, var han heldigere da det en temmelige vakker vårkveld, ble meldt om brann fra et av de svært nære nabohusene. Det var bygningen hvor «Knudså» også holdt hus. Birkeland var på plass straks brannbilen var på plass. Problemet var at det fra utsiden ikke var noen synbare tegn på at ild var løs i huset.

 

Birkeland var utvilsomt en handlingens mann. Han føk fort opp i husets annen etasje, rev med et kraftig rykk ut den vesle vedovnen fra Jøtuls fabrikker fra dens pipefeste i stua, og kastet vedovnen med all sin kraft ut fra verandaen. Den så ikke lenger ut som en ovn etter at den hadde truffet bakken.

 

At branntilløpet hadde funnet sted i første etasje, spilte mindre rolle for kjøpmann Birkeland. Han visste meget vel hvor fort en brann kunne spre seg, og hvor ofte nettopp en ovn var årsaken til brann. Bedre føre var enn etter snar, var et motto som Birkeland levde etter, i hvert fall i brannsammenhenger. Farmor var nok i mer stuss om mottoet også gjaldt i andre.

 

En eneste av kolonialforretningene langs Hillevågsveien var aksjeselskap. Hillevåg Kolonial as sto det fornemt på forretningsskiltet, men butikken het likevel aldri noe annet enn «halloen». Ved finere og mer presise anledninger ble nok både butikken og innehaveren også titulert som «hallo-Larsen». Ifølge min mor kom kallenavnet av at Larsen alltid svarte med et høyt og gledesfylt utbrudd – Hallo Larsen – når kunder brukte telefonen for å bestille sine varer.

 

De fleste kom imidlertid personlig, derfor var det kanskje ekstra stas når telefonen kimte og minte Larsen om de tider da han virkelig hadde brukt telefonen. Det var den gang han hadde vært «over there» og studert mer enn kolonialbransjen på nært hold. Det var derfor at han stadig besvarte spørsmål med «yes» eller «no», fastslo bror min.

 

Larsen hadde også fersk fisk på sin kolonialmeny. Halvparten av butikkarealet var avsatt til fiskeomsetningen. Lageret hadde han i bakgården. Fra utsiden minnet det mest om en garasje, men Larsen kalte det konsekvent for lageret. En kolonialbutikk som også var registrert som et aksjeselskap, måtte selvsagt ha et eget lager.

 

Hvis Larsen ikke hadde en ønsket fersk fiskesort tilgjengelig i butikken, var hans standardsvar til kunden:

«Eg ska sjekka på lageret, frue, så ska me se ka me kan jørra med den sagen, for ikke å sei fisken,» forklarte han med sine blideste Karmøydialekt – før han returnerte fra lageret med beklagende blikk, og anbefalte den lettsprengte torsken som alternativ…

«Han e harrligge på saltå, men i mårå ska eg ha den fisken du ville ha, her i butikken,» la han alltid løftefullt til.

 

I følge min mor holdt han alltid ord. Dagen derpå ville han ha den ønskede fisken etter en tidlig morgentur på Fiskesalgslaget. Skjønt min mor var like sikker på at han hadde tatt seg en ettermiddagstur til sin nære nabo Grønhilder, som trakk i de fleste fiskesnørene på Fiskesalgslaget. Larsen hadde lært seg at det alltid var lurt å gå rett til topps når det skulle legges inn en ekstra bestilling, spesielt siden de to bodde bare noen få hus fra hverandre.

 

Larsen var først ute på et forretningsområde innenfor kolonialbransjen i den søndre delen av Hillevågsveien, som mange i Hillevåg ikke snakket høyt om. Helst tidde folk temaet i hjel. Larsen solgte øl. Siden hans fiskeavdeling hadde langt flere kunder enn hans kolonialavdeling – alle hadde jo ellers sin faste kolonialkjøpmann – var det viktig for han å ikke støte noen av kundene. Avholdsfolkene behøvde ikke nødvendigvis vite at han solgte øl.

 

For sin sikkerhets – og sin generelle forretningsomsetnings skyld – gjorde halloen mer enn sitt ytterste for at ingen som ikke behøvde å vite det, skulle ha en ørliten anelse om at hans fortreffelige fiskelager også hadde rom for flytende flaskevarer som inneholdt promiller.

 

Derfor ble alltid ølet fra Tou bryggeri levert til Hillevåg Kolonial as med en bil fra Lastebilsentralen, og ikke en bryggeribil. I andre og mer pikante sammenhenger ville det vel ha blitt kalt for at varen ble levert i en diskret innpakning. Lastebilen parkerte også alltid i Bispeladegård, gaten ovenfor Hillevågsveien, hvoretter ølkassene – pent påført en presenning – ble trillet direkte til Larsens lager i bakgården.

 

Ølflaskene sto heller aldri framme i butikken. De som ønsket sitt øl, kjente Larsens ølsalgspolitikk. De kunne derfor bestillingskodene. Hovedregelen var enkel: Ikke bestill med høy stemme ved disken slik at andre kan oppfange hva du skal ha, men hvisk ølbestillingen direkte til Larsen når han er borte fra sin disk.

 

Larsen kvitterte for bestillingen med et nikk, og gjorde seg så straks et nødvendig ærend på lageret. Han kom en tid etter tilbake til kunden og tok i mot betalingen. Deretter kunne kjøperen hente det betalte kvantumet utenfor lageret i bakgården, omhyggelig plassert i brune papirposer.

 

Sånn sett fantes det en fellesnevner mellom Larsens ølsalg og polets alkoholomsetning; begge butikkene utleverte sine varer med en lett gjenkjennelig innpakning, fortalte bror min, som allerede tidlig hadde utviklet sterke sosialantropologiske trekk. Han studerte sine omgivelser og medmennesker med raus romslighet.

 

Larsen var også den første kjøpmannen langs den søndre delen av Hillevågsveien med egen kjøledisk. Et friskt forsøk på å gjøre deler av den om til en fryseboks ved å tildekke omkring halvparten av den med litt ulikt tilsagede trefjøler, ble imidlertid ingen suksess.

 

Min mor hadde ingen tro på frysevarer etter å ha forsøkt en halvtinet seifilet fra det hjemmesnekrede topplokket på fryseboksen hos Larsen. Det hjalp heller ikke for hennes matlyst at den delvis dypfrosne fisken skulle være helt uten ben.

 

Hvis det var slik dypfrosne varer skulle være, ville i hvert fall ikke mor min ha dem. Hun endret heller ikke sitt syn da Larsen omsider ga opp sitt forsøk på å produsere sin egen dypfryser, og i stedet skaffet seg en ordentlig.

«Det hjelper ikke om Rolf Kirkevåg reklamerer for dem,» sa mor. «Dypfrosne varer kan de ha for meg,» var hennes beskjedne budskap, både til den nasjonale næringsindustrien – men nok aller mest til hallo-Larsen.

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Øvelse gir håp

Øvelse gir håp

Livet er en øvelse i å mestre ...

Et badekar av følelsa

Et badekar av følelsa

"Mi sårbarheit e min superstyrke."

Mens fuglene synger

Mens fuglene synger

Møtte veggen ... Tapetsert eller malt? ...

Krupas angriper monsterviruset

Krupas angriper monsterviruset

Flott barnebok om astma og krupp – rikt ...

Et hav av ønsker

Et hav av ønsker

Den evige reisen med utfordringer og forventninger ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...