To Alexandere i strid om latinen

15.09.2016
To Alexandere i strid om latinen
Den stolte inngang til den mangeårige kunnskapsfabrikken i Kongsgård.

For noen er livets store spørsmål om å være eller ikke være. For andre handler det helst om latin eller ikke latin. Det var en gang et stridspørsmål mellom Alexander Lange Kielland og hans bestefar, Alexander Lange. Den sistnevnte slo drabelige slag for latinskolen, den førstnevnte gjorde sitt beste for å slå en knock out på den.

Det er ikke alltid at det går så galt som man frykter. Noen ganger går det atskillig verre. Det erfarte for eksempel kapellan Alexander Lange og hans hulde viv Christine da de i 1818 tok sjøveien til Stavanger hvor han skulle tiltre sitt aller første presteembete. Han var da nettopp blitt innviet som prest i Kristiansand.

 

Det var ikke mye Lange visste om Stavanger da han steg om bord i seilskuta for å ta fatt på turen rundt den værharde kysten. En studiekamerat i København hadde skildret Stavanger som ”et sted som lå lenger borte og var mer isolert enn Finnmark”, mens en annen hadde nøyd seg med å understreke at Stavanger ”egentlig ikke var noe annet enn et forvisningssted og et digert sildehull”.

 

Den slags beskrivelser prellet imidlertid av på den nye kapellanen. Han noterte dem utelukkende i glemmeboken. Lange var sterkt grepet av sitt livs kall. Han var nærmest besatt av sin ide om å forkynne opplysning for allmuen, om å få bidra til å løfte den opp på et høyere nivå. Spørsmålet som likevel tidvis romsterte sterkt i hans sinn, var hvorledes folk flest ville motta ham. Lange visste vel at han var en representant for datidens pent møblerede hjem.

 

Alexander Lange fikk imidlertid et helt annet spørsmål å baske med underveis. Da skipet nærmet seg Egersund, spilte værguden opp med en uvennlig, og derfor minneverdig mottakelse. Det blåste storm og snødde fra alle himmelens retninger. Det var ingen annen råd enn å søke nødhavn ved Hellvik. Det var ikke farende for godtfolk på sjøen.

 

Det nye kapellanparet kom derfor, slitne og utmattede, på hesteryggen til Stavanger. Fru Christine hadde grått sine modige tårer, og formodentlig angret bitterlig på at hun i det hele tatt hadde blitt med på turen til Stavanger. Det var ikke noe blivende sted, mente hun. Det ble det imidlertid. Presteparet skulle bli boende i byen i over et kvart århundre.

 

At værguden møtte dem med vrede, var en ting. Verre var det kanskje at den privatskolen som Lange også skulle undervise ved, var lagt ned uten at noen hadde husket å gi ham beskjed. Det eneste skoletilbudet Stavanger hadde da Lange kom med hesteskyss til byen, var en fattigskole som lå like ved den dominerende Domkirken.

 

Det var om denne skolen at Alexander Lange senere skrev i sin bok ”Provst Alexander Langes optegnelser om sit liv og sin samtid i Stavanger”, da han kom til Stavanger i 1818:

 

”Der gaves nemlig i Stavanger aldeles ingen skole av noget slag uten en drenge-fattigskole, hvis eneste lærer var chordegnen, og hvis locale var et eneste stort mørkt rum med ovn midt på gulvet i et forfærdeligt stenhus, der mærkelig nok havde været den gamle Latinskoles eneste locale, et hus, som lykkeligvis dømtes til nedbrytelse. Der fantes ikke en eneste student, candidat eller nogensomhelst, der kunde eller vilde paatage sig børn undervisning.”

 

Det var slett ikke en slik skole Lange hadde tenkt at han skulle undervise ved der han svettet seg gjennom tallrike sider med gresk og hebraisk under studieårene i kongens København. Selvsagt visste Lange at Stavanger hadde fått sin første katedralskole allerede på midten av 1200-tallet. Den store nasjonale katedralskoleutbyggeren var for øvrig historiens første norske erkebiskop, Jon Birgerson. Erkebiskopen hadde steget i gradene siden han hadde tatt på seg sin første bispelue i Stavanger.

 

Ingenting varer evig, heller ikke en katedralskole. Stavanger mistet både bispestolen og amtmannsembetet til Kristiansand. Det førte til at katedralskolen ble redusert til en skarve latinskole i 1682. Tre år senere rammet en enda større stygg strek fra staten, Stavanger. Byen mistet sine rettigheter som kjøpstad og ble redusert til et ladested. I det praktiske liv var det da ingen forskjell på Nedstrand og Stavanger. De var begge lasteplasser for eksport- og importvarer.

 

Latinskolen var avhengig av at noen ville betale for skolegangen. Den klarte seg så vidt i et par generasjoner før sluttstreken ble tegnet i 1729. Dermed ble den gamle steinbygningen overtatt av det som ble skildret som en ren ”dansk og kristendomsskole”. Det er følgelig om denne skolen Lange skrev sin bekymrede beretning.

 

I 1802 fikk Stavanger en privat realskole. Den hadde et lokale i Urgaten og underviste i matematikk, bokføring, norsk, historie og kristendom. Det var en betalingsskole med både jenter og gutter, men da lønnen til lærerne avhang av elevtallet til enhver tid, var det mildt sagt en skole i konstant økonomisk krise. Den gikk da også konkurs i 1818 og ble etterfulgt av en privat latinskole. Den skulle etter hvert få sitt hjemsted på Kongsgård. Det var en skole i kapellan Langes ånd.

 

Kongsgård huset både en borgerskole – for de yngste elevene – og den lærde skole, latinskolen, for de eldre. De yngste elevene var seks år og hadde totalt 26 undervisningstimer i uken. De eldste hadde 30. Den øverste klasse, som besto av 39 latinelever, hadde en ukentlig skoletid på 39 timer.

 

Nå var det ikke noen alminnelig enighet om at en latinskole var det beste. Var det egentlig nødvendig med all den undervisningen i latin og andre såkalte klassiske fag. Var det ikke bedre at elevene lærte seg noe matnyttig, som for eksempel handelsfag og matematikk, var tanker som mange etter hvert satte ord på.

 

I et leserinnlegg i Stavanger Amtstidende den 7. januar i 1841 skriver for eksempel en innsender: ”Som borgerskole er vor skole langt fra, hva den burde være. Altfor få timer anvendes til de egentlige handelsvidenskaber.”

 

Andre tok langt kraftigere i. De pekte på at latinens betydning var blitt stadig redusert, både i forhold til kirkens bruk, og som vitenskapelig fellesspråk. Hiv ut raben, og få inn de praktiske fagene, het det med stadig stigende stemmestyrke.

 

Latinens forsvarere brukte også ropert. Bestyrer Fredrik Moltke Bugge ved Kongsgård var ikke et øyeblikk i tvil om at latinen var grunnlaget for all dannelse. Han mente at undervisning i ”dette herlige sproget latin, satte forstanden i stand til å lære”. Hans tese var at ”aandens formale dannelse eller den aandelige gymnastikk, hvortil den giver en saa udmerket anledning…

 

De sterkeste angrepene på Latinskolen kom imidlertid fra et av kapellan Alexander Langes 56 barnebarn, forfatteren Alexander Lange Kielland. I boken ”Gift” angriper han i den første delen skoleverket. Det er lærerne som får gjennomgå. Gjennom Wenche Løvdahls klare nasjonalromantiske stemme gir forfatteren uttrykk for hvor tåpelig skolesystemet egentlig er bygd opp.

 

Barna må lære latin og lese mange greske historier, mens Snorre, som er vår store nasjonale historieskriver, helt er utelatt. Barna blir ”fordummet av all denne tørre lærdom som drysser som støv ned i de møre hjerner,” skriver Kielland. Denne kritikken mot skoleverket når sitt høydepunkt når lille Marius selv på dødsleiet ligger og mumler latin.

 

”Mensa rotunda,” sa lille Marius og døde. Sitatet er ett av høydepunktene i historien om skolegutten som dør av for meget latin, en historie som kanskje er blitt den mest kjente av alle historier om norsk skole. Den er et oppgjør med den autoritære pugg, karakter og konkurranseskolen, med konfirmasjonspresset.

 

Nå ble ikke Kiellands ramsalte kritikk møtt med bare hurrarop og halleluja. I boken om Kongsgårds historie trekker forfatterne Ole Kallelid og Leif Kjetil Skjæveland fram H. J. Vetlesen, som synes at ”Gift” egentlig er forstemmende fordi den mangler ”den sandheds- og rærferdighetstrang, som dog bør ligge til grunn for et hvert polemisk eller satirisk arbeide”.

 

Kielland ble imidlertid ikke svar skyldig. Han sto som alltid oppreist i stormen. Dette svarbrevet til friherre Emil Walleen forklarer noe av hans hensikter med ”Gift”. Det er skrevet 1. mai i 1884, en slags litterær demonstrasjonsdag for Kielland.

”Breve som Deres er det altid en Fornøielse for en Forfatter at modtage og at besvare. De er ikke heller den første, der finder fru Wenche mindre klar fra min Haand. Jeg er selv kommen paa den Tanke, at jeg har været for knap i den psykologiske Skildring af hende. Den Bog tog mod Slutten en saa overhændig Fart, og hun – Fruen – var mig saa levende i Aanden og hendes Skjæbne saa pinlig, at jeg muligens har forlangt for meget af Læseren. For Dem – Høistærede! synes Hovedvægten at ligge i hendes Forhold til Manden; De nævner det som hendes Feil, at hun har levet dulgt for Manden; – De taler om, hvor let en Forsoning kunde være hidført.

Men det er slet ikke min Mening. Fru Wenche skal staa saa souverain overfor den Pjalt af en Mand, at hendes Ægteskab efter den første Skuffelse ikke spiller nogen synderlig Rolle i hendes Sjæleliv; hun vil aldeles ingen Forsoning med ham, hun gider ikke.

Anderledes stærkt holdes hun tilbage i Livet ved Tanken om Børnene – baade det fødte og det ufødte; – dette har jeg kanske ikke tilstrækkeligt accentuert, – jeg er saa bange for at blive, hvad Søren Kirkegaard kalder "Publikums Opvarter". Men hvad jeg nu forstaar, at jeg ganske sikkert ikke har fremhævet tilstrækkeligt – det er den Besudling af alle hendes kjæreste Tanker og Ideer, som Opdagelsen af Mordtmanns Lurvethed pludseligt aabenbarer. Her burde jeg tydeligere lagt Roden til den Modbydelighed, Fru Wenche føler mod at fortsætte Livet. De nye frie Ideer, som hun gik der alene med, medens hendes Mand og alle hendes Omgivelser hoverede i selvgod Bornerthed, dem kunde hun ved sin mangefulde Uddannelse (som norsk Dame) ikke helt faa Nytte og Kraft af; hele sit Liv matte hun være paa Post, for at forsvare dem snart mod Latter snart mod ondskabsfulde og giftige Fordreielser – saaledes som en frisindet Mand eller Kvinde endnu den Dag i Dag lever i vort Samfund – , og saa træffer hun denne Ene, som løser hendes bundne Tanker, giver hende Haab og Mod, – og saa er han en elendig, karakterløs Slyngel.

Se, det kan hun ikke bære; hendes Karakter er kun stærk paa det Punkt: at være ærlig; hendes fremhærskende Egenheter gaa ikke i Retning af Kamp; hun er ikke af de haardhudede, der gjennem alskens Uføre og Uhumskhed gaa løs paa Maalet; hun er saa ren og klar som en Tone, og hun dør i Disharmonien uden at kunne beseire den. Saaledes har jeg tænkt mig Fru Wenche, og saaledes er hun bleven mig kjær, og derfor har jeg lukket hendes Øine i Medlidenhed, fordi jeg følte en Glæde ved at se en, der slap fri for at "slaa af", for at synke og synke, som vi alle gjør i denne lurvede Verden.

Ja - nu kan De rose dem af at besidde en stor Sjeldenhed i dette Brev; thi det er første Gang, jeg indlader mig paa at give Forklaringer, der nærme sig til Forsvar. Men Deres Brev var saa elskværdigt, og det traf mig i et lykkeligt Øieblik.”

 

Selv om lille Marius utåndet, skulle det fortsatt leses latin på Kongsgård i atskillige tiår. Selv om man nok etter hvert slappet av i jakten på stadig flere byer i Belgia…

Redaktør -

Nyheter

Det lille følelsesspillet - SPILL

Det lille følelsesspillet - SPILL

Spillet som styrker båndet mellom deg ...

Når gullskiven lukker sitt øye

Når gullskiven lukker sitt øye

Livets mangfold er hovedtemaet ...

Øvelse gir håp

Øvelse gir håp

Livet er en øvelse i å mestre ...

Et badekar av følelsa

Et badekar av følelsa

"Mi sårbarheit e min superstyrke."

Mens fuglene synger

Mens fuglene synger

Møtte veggen ... Tapetsert eller malt? ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...