Thora tok teatertyren ved hornene

14.07.2016
Thora tok teatertyren ved hornene
Stavanger Faste Scene satte opp en lang rekke skuespill i sin levetid. Her en scene fra Leo Tolstois ”Det levende lik”. (Dreyers samlinger)

Det er ikke bare på fotballbanene at det fort kan oppstå slitasje mellom trener og klubbledelse. Også på teaterscenene er den slags form for frustrasjoner slett ikke ukjent. Det erfarte for eksempel teatersjef Thora Hansson allerede i sin første sesong som leder av det nystartede Stavanger Faste Scene fra 1914. Det ble ganske fort det som ble omtalt som ”divergenser” mellom henne og hennes styre.

Selv om det helst ble hvisket megetsigende om stridighetene i Stavanger, hadde likevel dikteren Wilhelm Krag hørt om tingenes bedrøvelige tilstand fra sin lyttepost i hovedstaden. En artikkel fra hans hånd i ”Tidens Tegn”, ble gjengitt i ”Stavanger Aftenblad”, og dermed fikk byens teaterpublikum også kjennskap til at det ikke hersket utelukkende idyll i fru Thalias tempel.

 

Det het i Krags artikkel at ”det sto i en avis her om dagen – ganske lakonisk – at fru Thora Hansson hadde ”stillet seg til disposisjon” – et uttrykk som vel skal bety at hun ønsker å gå, dersom direksjonen ikke ønsker at hun skal bli”.

 

Deretter tar Krag for seg Hanssons kontante, men relativt korte karriere som teaterstarter og kunstnerisk pådriver, fra hun startet Trøndelag Nationale Scene i 1910, og til hun ble jordmor og fødselsforløser for det nystartede Stavanger Faste Scene i 1914. Krag understreker at oppgaven må ha vært formidabel. Stavanger var en liten by og hadde fått et teater som alltid ville måtte oppleve at ”hvis det gikk dårlig med et stykke som teatret hadde satset på, ville det kunne få økonomiske konsekvenser for hele sesongens repertoar. I Stavanger fantes det nok ingen mesener som ville plukke opp eventuelle regninger...”

 

Krag skrev med kraftige bokstaver at han ikke kunne skjønne hvor Thora Hansson tok alle kreftene fra. Rett nok var byens gamle teaterbygning blitt oppusset før det nye teatret ble født – slik at publikumsforholdene var blitt bedre – men scenerommet var fortsatt ikke mye å skryte av, hevdet Krag, som også la til uten særlig nåde:

 

”De ressurser som man skulle starte teatret med, var like fram ridicule. Scenegulvet var nærmest livsfarlig å gå på, dekorasjoner fantes det ikke mange av, og rekvisitter var dessuten en total mangelvare,” skrev Krag med et fromt håp om at også ”disse skabhalse måtte kunne forlikes til beste for Stavanger som teaterby”.

 

Og det ble de – for en tid…

 

Det var imidlertid noen helt andre og langt mer begeistrede toner som lød da Stavanger Faste Scene hadde sine to åpningsforestillinger, 16 og 17. september i 1914. Først oppførte teatret ”Geografi og kjærlighet” og dagen derpå ”Samfundets støtter”. Skulle det være, så skulle det sannelig være, med både Bjørnsson og Ibsen på teatermenyen.

 

Begge forestillingene ble mottatt med atskillig begeistring, men det ble samtidig påpekt i avisene ”at flere av byens eldre forretningsmenn manglet under premiereforestillingene…”

 

Den gamle teaterbygningen ble eiet av Stavanger Teaterbygning, mens Stavanger Faste scene skulle utføre de kunstneriske prestasjoner i byen. Før den Faste Scene skulle starte, ble det planlagt en storstilet oppussing av teaterbygget. Arkitekt Lindbom ved Stavanger Cementvarefabrik as sto for arbeidene, som først skulle sikre at først og fremst publikum fikk bedre bekvemmeligheter. Nå må det nok medgis at planene for restaureringen i noen grad led samme skjebne som julegaveønsker: slett ikke alle ble oppfylt.

 

I parkett og på første rad på balkong fikk imidlertid de teaterbesøkende føle den nye tid. De fikk stoler med ekte stopning. Det gjorde det mye lettere å sitte seg gjennom forestillinger med opptil flere akter. Resten av setene forble imidlertid som de hadde vært, harde treseter. Etter oppussingen hadde teatret fått til sammen 425 sitteplasser i tillegg til atskillige ståplasser helt øverst på galleriet. Det eneste minus som avisene nevnte, var plasseringen av en høy rampe foran 2. balkong. Den var sterkt sjenerende, både for de som satt der – de så ikke hele scenerommet – men den var også ødeleggende for det totale inntrykket av teatersalen.

 

Et annet moment som etter hvert stadig kom sterkere fram i avisene, var savnet av en restaurant og en foajé i teatret. ”Det er for galt i vår tid å måtte sitte i salen i alle pausene fordi det ikke er noe annet sted å oppholde seg innendørs,” som en innsender i en av avisene kommenterte. Han hadde betalt fire kroner for sin plass i parterre, og mente han hadde krav på å få strekke både bena og leske strupen under teaterbesøket.

 

Trøstens ord ble imidlertid at teaterbygget var blitt lysere og lettere, og det skulle også teaterkunsten gjøre for og med menneskene, het det fra en velvilllig reporter som også mente at den årlige husleien på 4 000 kroner som den Faste Scene skulle betale, egentlig var svært billig med tanke på den betydelige påkostningen som var blitt bygningen til del…

 

Til åpningsforestillingen var det sendt ut en rekke invitasjoner, både til hovedstadens aviser og til prominenser av ulike typer. Spesielt invitert var også frøknene Monsen som hadde donert en stor del av sitt hjemlige inventar til bruk som dekorasjoner i åpningsforestillingene.

 

Den største spenningsmomentet foran åpningsforestillingene var om teatersjef Thora Hansson ville være til stede og lese den spesialskrevne festprologen av Oscar Riis. Hun var blitt syk i løpet av sommeren, og hadde måttet reise til København for en operasjon. Hvis hun ikke ble utskrevet fra hospitalet i tide, skulle den konstituerte teatersjefen, Magda Blanc Eriksen, være stand in.

 

På premierekvelden, etter at det elleve manns store teaterorkesteret under ledelse av Ludvig von Moltke, presis kl. 20.00 hadde spilt opp med Griegs Hyldningsmarsj, steg derfor Magda Blanc Eriksen fram på scenen, og resiterte med atskillig patos prologlinjer som disse:

 

”Ja – hva er det saa vi vil?

Det er sagt i tvende linjer

Livet mellem han og hende

 

Aandens liv har skumret længe

Her i Svithuns gamle stad

Stubben laa blant visne hænge

Men saa skjød saa friskt i blad.”

 

I teaterkulissene var en delvis friskmeldt Thora Hansson svært så fornøyd med innbytterens prologfremføring. Det var også kritikerne med Magda Blanc Eriksens sceneprestasjon i ”Geografi og kjærlighet”. Sammen med Arne Toresen bar hun premiereforestillingen.

 

Etter premieren var det fest på scenen for teatrets stab, venner, den faste gjengen av kommunale koryfeer, og en del innbudte for øvrig. Blant dem fantes forfatteren Barbra Ring, forfatterapotekeren Joh. Fr. Winsnes fra Skudeneshavn og skuespillerne U. Marquand Olsen, (som for øvrig feiret sitt 40 års jubileum som skuespiller) Octavia Sperati og søstrene Aud og Gerd Egede-Nissen som ellers tilbød aftenunderholdning på flere steder i fylket. At de var hjertelig til stede på festen, kunne nok også ha sammenheng med at deres far, postmester Adam Egede-Nissen, nærmest som vanlig, var formann i den ”Faste Scenes direction”. At konsul Gustav A. Arentz var formann i ”teaterbygningens direction”, var også som det skulle være i datidens Stavanger. Tordenskjold har alltid hatt flere soldater enn han har kunnet rå med. Derfor gikk de også alltid igjen på egen hånd…

 

Premierefesten varte i 3 timer, fram til kl. 02.00 om natten, men uten at deltakere fikk en eneste sjanse til å snakke i ro med hverandre. Det ble nemlig talt og talt av de fleste og om det meste. Teaterscenen virke tydeligvis svært stimulerende på de tradisjonelle festtalernes stemmebånd. En opptelling fra avisenes referater viser at det må ha vært omkring 30 taler, men ikke like mange talere. Spesielt Adam Egede-Nissen og Gustav A. Arentz talte mange ganger…

 

Den andre åpningsforestillingen, ”Samfundets støtter”, ble også spilt for fullsatt sal, men uten at det var noen fest etterpå. Den tredje forestillingen, som hadde premiere allerede den 2. oktober, var Nils Kjærs ”Det lykkelige valg”, men uten at den ble det rent publikumsmessig.

 

Med så hyppige premierer måtte skuespillerstaben i virkeligheten gå rett fra en premiere til den første prøven på det neste stykket. Det var ikke store sjansen til å puste ut etter gjennomført premiereforestilling. Med et mannskap på elleve menn og sju kvinner var det også åpenbart at det handlet om gjengangere i forestillingene. Det var de samme skuespillerne som gikk igjen og igjen. Arne Toresen spilte de aller fleste mannlige ledende rollene, mens Magda Blanc Eriksen førte an blant kvinnene. Av navn fra det første ensemblet som senere fikk en nasjonal posisjon, var de den gang unge skuespillerne Henny Bucher Eide (senere Skjønberg), Eugen Skjønberg, Egil Hjorth-Jensen, Folkmann-Schaanning og Einar Våge.

 

Regnskapsresultatet etter den første sesongen viste et underskudd på 8.927,52 kroner. Teatret hadde hatt inntekter på 77.883,72 kroner på egen hånd og i tillegg fått et kongelig tilskudd på 2000 kroner. Utgiftene beløp seg imidlertid til 88.811,24 kroner. Underskuddet ble dekket ved at teatret brukte av den opprinnelige aksjekapitalen på 10.000 kroner. Dermed hadde man i virkeligheten bare 1.072, 48 kroner å starte en ny teatersesong med. Det ble imidlertid påpekt at underskuddet var blitt brukt til å kjøpe dekorasjoner og rekvisitter. Det var verdier som man alltid hadde bruk for, het det fra directionen.

 

Teatersjef Thora Hansson hadde for sin del et relativt avslappet forhold til det økonomiske resultatet, men hadde samtidig en ganske klar finansiell oppfordring til byens borgere:

”Jeg tror at byen har evne til og vilje til å bære sitt eget teater fram til seier. Hvis noen av innbyggerne med de store inntektene ville støtte litt til, av hva de kan avse, ville de fremme utviklingen og gjøre en borgerdåd.”

 

Hun fortalte også at teatret i løpet av den første sesongen hadde gitt 183 forestillinger i Stavanger og ni i Haugesund i tillegg til en rekke underholdningskabareter i Bjergsted. De besto oftest av at Thora Hansson resiterte ”Til Bergljot”, men skuespiller Heggelund bidro med visesang.

 

En oppsetning av ”Til sæters” i friluft på Bybergstykket vakte også begeistring blant folk flest. Det var imidlertid svært leitt, konstaterte avisene, at forestillingen i virkeligheten ble tatt av en ganske usedvanlig ”sur og kraftig nordavind”. I alt var det blitt satt opp 23 forskjellige skuespill av staben på Stavanger Faste Scene på de ni månedene sesongen varte. Thora Hansson la imidlertid ikke skjul på at sju av oppsetningene var enaktere, og derfor ikke kunne regnes som helaftens forestillinger.

 

 De forestillingene som hadde gått lengst og blitt sett av flest, var for øvrig ”Den glade enke”, ”Den skjønne Helene” og ”En folkefiende”. I de to første operettene hadde Signe Heide-Steen gjestet teatret, men Egil Eide var gjest i folkefiende.

 

Teatersjef Hansson hadde klare synspunkter på bruk av gjesteskuespillere. Dersom det ble gjort for ofte, ville det ha konsekvenser for de faste skuespillerne. De ville ikke få oppgaver som de kunne strekke seg etter, og dermed kunne de også hemmes i den kunstneriske utviklingen. Hun ville derfor som hovedregel bruke sitt faste sceneensemble for å fremme den totale utviklingen av teatret.

 

Hun gjorde det også klart at for henne hadde det vært umulig å hente noen av landets dyreste skuespillere. Det fantes det ikke penger til. Hun hadde derfor satset på skuespillere i utvikling, og ellers helt unge talenter som ville få sin sjanse. Hun fortalte ofte at ”det fantes alltid skuespillere som går ledige i Oslo, men som ikke vil passe inn her hos oss.” Hvorfor hun mente de ikke ville kunne passe inn i Stavanger, tidde hun temmelig talende om.

 

Thora Hansson var jordmor både for Trøndelag Nationale Scene og Stavanger Faste Scene. Ingen av dem fikk noe årelangt teaterliv.Den Faste Scene varte i sju år. Til gjengjeld var også disse to Hansson-inspirerte scenene blant de helt klare forutsetninger for den senere etablering av Trøndelag og Rogaland Teater.

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Magdalenahuset i nytt opplag

Magdalenahuset i nytt opplag

Når familiehemmeligheter fortsatt skulle ...

Jeg er fremdeles her trykkes for tredje gang

Jeg er fremdeles her trykkes for tredje ...

Sterk og viktig om fysisk og psykisk vold ...

Ja, Ka & Vi i Kråkeslottet er populært blant de unge

Ja, Ka & Vi i Kråkeslottet er populært blant ...

De unge detektivene får et nytt mysterium ...

Engleglans og pillefygerter i nytt opplag

Engleglans og pillefygerter i nytt oppla...

Den gang da livskvalitet, samhold og fellesskap ...

Dagane går

Dagane går

Dikt og bilde heng saman i eit heile. Orda, ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...