Vistemaens urtevann fløt i byretten

07.07.2016
Vistemaens urtevann fløt i byretten
Bertel Severin Vistnes blandet urtemedisin til hjelp mot de fleste sykdommer, og folk strømmet stadig til han for å få hjelp. (Dreyers samlinger)

Det er ikke bare i våre dager at alle medisinske mirakelpiller og -kurer som for eksempel skal fjerne fettvalker og bidra til hårets bevarelse, har et stort marked. Det var også tilfellet for drøye 80 år siden. Også den gang var det mange som beveget seg på mystiske, medisinske stier for å tilby det ene vidunderpreparatet mer virkningsfullt enn alle de andre.

I Stavangeravisene fantes det jevnlig annonser fra fru Clara Norland som fra sin klinikk tilbød ”specialbehandling for haarsygdomme og haaravfald”. Hun hadde imidlertid en hard konkurranse fra herr Th. Thoresen som hevdet å ha de virkelige vidundermidlene til hjelp for de mange som hadde mistet store deler av de opprinnelige hårlokkene i hodebunnen. Thoresen hadde løsningen på problemene. Hans mirakuløse midler ville kurere det meste og de fleste, gjorde han det klart i daglige avisannonser med halvfet skrift.

 

Denne historien skal handle om en noe annen form for mirakuløs behandling. Det dreiet seg ikke om midler mot fedme eller håravfall, men om medikamenter som skulle hjelpe mot det meste ellers. Ingen lidelse var tydeligvis umulig å helbrede med de rette urter oppløst i vann. Tidspunktet er august 1926, og det er fru Justitias tro tjenere i byretten som skal serveres en solid porsjon med urtevann. I den absolutte hovedrollen finnes en personlighet som blant folk flest helst gikk under tilnavnet ”Vistemaen”.

 

Retten ble av alle steder satt i Lagård kretsfengsel. Sorenskriver Wetteland ledet forhandlingene med bøndene Einar Valheim og Olaus Olsen Vistnes som domsmenn. Politifullmektig K. Helland var aktor, mens overrettssakfører Erling Årstad forsvarte mirakelmedisinens fremstiller, Bertel Severin Vistnes med bopel i Kvernevik i Håland kommune.

 

Da han ble spurt om han var skyldig, svarte Vistnes med klar stemme: ”Jeg er ikke skyldig, jeg tror i hvert fall ikke at jeg er det…”

 

Det han trodde han ikke var skyldig i, var et påstått brudd på lov om handelsnæring. Han var tiltalt for å ha solgt varer som bare apotekene hadde lov å selge. Aktor understreket sterkt og lenge at saken slett ikke skulle handle om brudd på kvakksalverloven, men han mente å kunne bevise utover enhver rimelig tvil at Vistnes hadde solgt medisiner fra sin gård i Kvernevik. Dermed hadde han gått apotekene i næringen og brutt loven.

 

Bakgrunnen for rettssaken var for så vidt temmelig triviell. På sitt vis handlet det om en slags forbrukerklagesak. En av Vistnes sine pasienter var misfornøyd med den kuren som han var blitt anbefalt. Gjennom mange år hadde det vært allment kjent at ”Vistemaen” visste råd for det meste innenfor sykdommenes verden. Han overtok gjerne når legene hadde gitt opp, eller når de syke hadde gitt opp å få hjelp fra legene. Folk oppsøkte Vistnes hjemme. Han tok en hårprøve av dem, og stilte deretter en diagnose. Hårprøven fortalte nemlig Vistnes hva vedkommende led av. For ”Vistemaen” handlet det følgelig om å kunne tolke og tyde hårets fortellinger.

 

Deretter laget Vistnes en medisin, oftest et urtevann av ett eller annet slag, som skulle hjelpe mot den angivelige sykdommen og lidelsen. Hva slags urter vannet inneholdt, tidde alltid Vistnes om. Urteinnholdet var hans hemmelighet. Han nøyde seg med å fortelle pasientene hvor mye de skulle drikke av medisinen. Han hadde mange sorter urtevann å ta av. Det putret og kokte dagen lang i store spann på gården. Fra dem tappet han den ferdige urteeleksiren over på flasker med merkelapper som ”For magen”, ”For nerver”, ”For gikt” etc. Det var nok flere enn aktor som opplevde gården som et slags gårdsapotek.

 

Folk valfartet til Vistnes, og ryktene om hans helbredende urtevann nådde langt. Det var imidlertid først da postpakkmester Heggen i Stavanger oppsøkte Bertel Vistnes, at både lensmann og de sentrale helsemyndighetene ble koplet inn. Om ikke Vistnes ble et kasus, ble han i hvert fall et saks- og journalnummer i rettsprotokollen.

 

Postpakkmester Heggen hadde i lengre tid følt seg uvel, men uten egentlig å kunne sette fingeren på hvor smertene fantes i kroppen. Heller ikke legene hadde funnet noe spesielt galt med ham. Selv følte han at han verket i hele kroppen. Etter råd fra venner og bekjente oppsøkte han derfor Vistnes. Det ble tatt en hårprøve av Heggen, og Vistnes trakk den kjappe konklusjonen at Heggen egentlig led av en magesykdom. Han mente at postpakkmesteren rett og slett var rammet av magetuberkulose.

 

Vistnes stilte ikke bare diagnosen, men ordinerte også den medisinen som skulle helbrede Heggen. Postpakkmesteren fikk utdelt to medisinflasker som inneholdt væsker som Vistnes sa at han pleide ta tre kroner for til dekning av transportutgiftene hjem til Heggens hus i sentrums-Stavanger. Vistnes kjørte selv ut medisinene.

 

Heggen syntes imidlertid ikke han ble noe bedre av medisinen. Snarere opplevde han det motsatte. Han lurte også på hva medisinflaskene egentlig inneholdt. Heggen fortalte derfor sin sjef, postmester Adam Egede Nissen, både om sitt besøk hos Vistnes, og om medisinene han hadde fått. Han ville gjerne ha et råd om hva han skulle gjøre. Særlig syntes Heggen at de tre kronene var helt bortkastede penger. Postmesteren var straks klar i sin konklusjon: Heggen måtte øyeblikkelig oversende medisinene til fylkeslegen for nærmere analyse. Postpakkmesteren gjorde som postmesteren beordret. Han var en tro tjener som var vant til å adlyde sin sjef.

 

Fylkeslege Ebbell fikk tilsendt medisinen, som han straks formidlet til medisinaldirektøren i Oslo. Med noe mindre kunne det ikke gjøres. Etter relativt kort ventetid var stadskjemiker Grude ferdig med sine analyser av innholdet i flaskene. Han hadde funnet at den ene flasken besto av vann med uttrekk av ulike typer urter, mens den andre flasken inneholdt stoffet helvedesstein oppløst i vann. Helvedesstein var en apotekervare, og kunne dermed utelukkende fremstilles i medisinsk form av apotekere. Vistnes hadde følgelig brutt apotekerloven, var konklusjonen i medisinaldirektoratets rapport. Medisinaldirektøren beordret dermed at det straks skulle settes en stopper for alt salg. Vistnes kunne ikke selge apotekervarer.

 

Lensmannen møtte derfor opp på gården til Vistnes og presenterte ham både for salgsforbudet, og en mulkt på 50 kroner. Vistnes ville verken akseptere salgsforbudet eller mulkten. Dermed var veien til rettslokalene i Stavanger påbegynt.

 

Lørdag 28. august 1926 presis kl. 09.00 slo sorenskriver Wetteland klubben i rettsbordet og erklærte retten for satt.

 

I sin stående forklaring sa Vistnes at han aldri hadde bedt noen om betaling verken for behandling eller medisiner. Egentlig tapte han penger på sine medisiner, men han følte at han gjorde en riktig og viktig medmenneskelig gjerning med virksomheten. Han hadde imidlertid tatt imot gaver hvis noen følte at de ville gi ham noe som en slags konkret takk for hjelpen. Han hadde også sagt at det ville være greitt om noen kunne dekke utgiftene i forbindelse med transporten av medisiner hjem til pasientene. Han hadde antydet tre kroner som passende, men hadde aldri forlangt dette, understreket han, og la til at postpakkmesteren bare hadde betalt tre kroner for transport.

 

Vistnes sa også at hans urtevann ikke var medisin i tradisjonell forstand. Etter hans faste overbevisning skyldtes all sykdom at det menneskelige legeme manglet ett eller annet stoff. Det var dette manglende stoffet som ble tilført kroppen gjennom urtevannet.

 

Han opplyste at han hadde studert medisin i 40-50 år, men at det var først i de siste tre-fire årene han hadde kommet fram til sin virkelig revolusjonerende og epokegjørende oppdagelse: ”Det er den største oppdagelsen i verden jeg har gjort, men jeg har ikke funnet det formålstjenlig å offentliggjøre den, eller skrive om den, for ikke å gjøre meg latterlig. Men jeg har hjulpet mange mennesker,” vitnet Vistnes og understreket de konsekvensene det ville ha dersom dommen gikk han imot. Det ville bety et forbud mot å lage urtevann, og det ville ramme mange syke mennesker som han ellers kunne ha hjulpet.

 

Da Vistnes trakk pusten og seg selv tilbake til tiltalebenken, sto vitnene fram på rekke og rad. Det første vitnet var en fru Nilsen, som hadde vært innlagt på sykehus for bukhinnebetennelse. Hun følte seg ikke frisk da hun ble utskrevet fra hospitalet, ja, hun var rett og slett det hun kalte for ”svært nedfor” etter sykehusoppholdet. Hennes mann hadde derfor bestemt at de skulle ta en tur til Vistnes for å be om hjelp.

 

”Vistemaen” tok en hårprøve av henne, og mente at hun egentlig led av en nervesykdom. Hun skulle få ti flasker med ulike typer urtevann som hun betalte tre kroner flasken for. Hun hadde drukket opp innholdet i alle flaskene slik som Vistnes hadde foreskrevet henne. Og nå følte hun seg så meget bedre. Det var som om et under hadde hendt henne. Hun fremholdt sterkt at Vistnes aldri hadde bedt om annen betaling enn å få en dekning for flaskeutgiftene.

 

Deretter fremsto en av byens kjøpmenn og fortalte om sin sønn. Kjøpmannen hadde fått beskjed av legene om at sønnen vil bli lam i løpet av en viss tid. Derfor hadde kjøpmannen tatt med seg sønnen til Vistnes. Hårprøven fortalte Vistnes at gutten led av poliomyelitt. Han fikk noen flasker urtevann, men følte ikke at de hjalp noe. Det hadde Vistnes sagt var underlig, og gitt gutten noen flere flasker. Da var gutten straks blitt meget bedre. ”Nå kan han til og med være oppe i lange tider om gang. Tidligere bare lå han,” forkynte vitnet for retten.

 

Det tredje vitnet var kommet til Vistnes for eksem på den ene armen. Hun hadde ikke blitt foreskrevet noe urtevann, men var blitt oppfordret til å gni en blanding av mose og kvister på eksemen. Etter fjorten dager med jevnlig gniing, var eksemen blitt helt borte, fortalte hun. Heller ikke hun hadde blitt bedt om å betale noe, men la til at hun hadde gitt en sum til Vistnes i takknemlighet for hjelpen.

 

I prosedyrene detaljkverulerte aktor og forsvarer svært så lenge om hva som måtte til for at noe skulle kalles et salg i lovens forstand. Det var tydeligvis mat for jurister, mye å tygge på. Aktor sa at det i denne saken var blitt betalt, og dermed var det et salg i lovens forstand. Verre var det egentlig ikke. Forsvareren hevdet like sterkt og lenge at det aldri var blitt krevd noen betaling, derfor var det ikke snakk om et salg. Det fantes forøvrig ikke noe lovforbud mot å gi hverandre gaver. Både Helland og Årstad brukte begge både mange og lange ord uten å komme hverandre noe nærmere.

 

Siste ord før saken ble tatt opp til doms, fikk Vistnes selv. Det beholdt han lenge og fortalte inngående om sin omfattende hjelpevirksomhet til de mange medmenneskene som var syke og dårlige. Han avsluttet sin rettstale med en form for medisinsk selvangivelse:

 

”Jeg har hatt mange mennesker under min behandling. De har vært skolerte og de har vært uskolerte. De har hatt ulike typer lidelser og de har hatt forskjellige begrunnelser for å oppsøke meg på min gård. En ting har de imidlertid hatt til felles nå når denne saken er blitt kjent. De har sagt til meg at jeg ikke har lov, verken overfor Gud eller mennesker, å holde opp med min virksomhet.

Det er altså dere dommere som påtar dere ansvaret overfor samfunnet om dere nå vil stanse meg og sende meg til utlandet hvor jeg kan få den fred og den arbeidsro som jeg trenger.”

 

På rettens bord lå også et notat fra fylkeslege Ebbell hvor han begrunnet nærmere hvorfor han hadde sendt ”Vistemaens” urtevann til medisinaldirektørens kontor. I redegjørelsen het det: ”Jeg tror ikke at det etter vår nåværende lovgivning kan foretas noe mot B. S. A. Vistnes. Han gir seg ikke ut for å være uteksaminert lege, og jeg har heller ikke hørt at han har tatt smittsomme sykdommer under behandling. Allikevel innsender jeg dette siden postmester Egede Nissen har anmodet derom.”

 

Tre timer og et lite kvarter etter at retten var satt, forkynte sorenskriver Wetteland dommen. Sammen med en av domsmennene fant han Vistnes skyldig i brudd på apotekerloven. Den andre domsmannen ville frifinne tiltalte. Denne domsmannen fant det ikke tilstrekkelig bevist at det dreide seg om salg i det hele tatt. Han mente derfor at salgstvilen måtte komme ”Vistemaen” til gode.

 

Sorenskriveren dømte deretter Vistnes til en bot på 50 kroner, subsidiert 12 dagers fengsel, og til å betale 15 kroner i saksomkostninger. Dommen satte imidlertid ikke noen stopper for ”Vistemaen”s virksomhet som hjelper for folk i medisinsk nød. Fortsatt lever beretningene om urtevannet fra Vistnes og dets effektive virkninger på ulike lidelser, på den eldre gardes folkemunne…

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Indre speil

Indre speil

Det handler om å få fram ordene ...

Sulten

Sulten

«En ærlig beretning om det å overvinne ...

En liten tanke

En liten tanke

"Jeg tror du trenger denne boken."

Inni er det annleis

Inni er det annleis

Funderingar i kvardagen rundt livets gang ...

Elefantene kommer

Elefantene kommer

Flott illustrert billedbok om vennskap

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...