Telefonistinnen ble tatt av summetonen

30.06.2016
Telefonistinnen ble tatt av summetonen
Telefonselskapets bestyrelse besto av alvorlige menn - mens kvinnene betjente telefonkundene.

I en av sine mange muntre epistler undres Ajax med mild melankoli på ”kor adle stenografdamene e blitt av”. ”Kem e det så har fjerna både di og de kvide blusanes dis”. I denne historien skal det handle om en annen kvinnelig yrkesgruppe som er blitt tygget i hjel av tidens trauste tenner: de allvitende og alltid lyttende telefonistinnene...

De første telefonistinnene dukket opp i Stavanger i 1891. Da var det ikke gått mer enn fem år siden den skotskfødte amerikaneren Alexander Graham Bell hadde tatt ut patent på sin forunderlige oppfinnelse, telefonen.

Selve navnet telefon er sammensatt av ordene ”tele” og ”fon”, som er gresk for henholdsvis fjern og lyd. Det var også det Bells oppfinnelse handlet om, å kunne snakke sammen over avstand. Til å begynne med var telefonforbindelsen utelukkende et forhold mellom to parter, men å ha kontakt mellom flere, ble muliggjort i Boston da et alarmsystem for en del banker og forretninger ble utviklet og vist offentlig 17. mai 1877. Den første kommersielle telefonsentralen ble åpnet 28. januar 1878 i New Haven i USA. Den sentralen hadde en kapasitet på 24 abonnenter.

Den første manuelle sentralen i Norge ble opprettet i 1880. Den ble etablert i kjølvannet av at Alexander Bell demonstrerte sin telefon i Drammen i august 1877. International Bell Telephone Company fikk deretter tillatelse til å drive telefontrafikk i Kristiania 5. mai 1880. Virksomheten startet sommeren 1880, og samme høst hadde selskapet fått 169 abonnenter. Bell hadde utviklet et system med sentraler som koblet abonnentene sammen. Disse ble betjent av kvinner (telefonistinner) som måtte være «underdanige, omsorgsfulle, tålmodige og vennlige», som det het i den første annonsen.

Slike begreper brukte imidlertid ikke Emil Egenæs og J. T. S. Greve som i fellesskap drev en galanteriforretning i Kirkegaten. Firma Emil Egenæs & co loddet nemlig i en avisannonse i april 1891 mulighetene for å opprette en egen telefoncentral i Stavanger.

 

Det het i annonsen at ”dersom et tilstrekkelig antall interesserte meldte seg, ville det bli startet en Centraltelefonstasjon med kontorplass i Børsbygningen. Selskapet ville forlange 50 kroner for hver linje”, men het det i annonseteksten, ”prisen ville bli redusert til 30 kroner straks 100 abonnenter var oppnådd”.

 

Det ble også sterkt poengtert at stasjonen ville bli bygget opp etter modell fra centralen i Kristiania, og at den ville bli betjent av usedvanlig pålitelige folk, to kvinnelige telefonistinner og fire mannlige bud.

 

Det ble også forklart at centralen ville bli betjent fra kl. 8 om morgenen til kl. 9 om kvelden om sommeren, mens den ville ha en time senere start om morgenen på vinterstid. Ganske snart gikk den imidlertid over til full døgndrift samtidig som budtjenesten ble avviklet. Den var det ikke så stort behov for.

 

De to kompanjongene hadde fått enerett til å selge det som ble kalt Ericssons ”fortrinnlige mikrofon-telefon”, i hele distriktet. Firmaet skulle i tillegg bruke samme ledningstype som i Kristiania, slik at man var garantert det beste resultat. Den anbefalte telefonen kostet kundene 130 kroner, og samtidig hadde det også sin pris å få strukket ledningene. Egenæs & CO. antydet at prisen på en linje ut til gartner Poulsson på Madlaveien, ville kunne komme på 60-70 kroner. En linje strukket til Stavanger Støperi og Dok as i Strømsteinen ville koste det dobbelte, mens prisen på et linjestrekk til dampskipskaien, ville kunne ligge på 50-60 kroner. Firmaet var imidlertid alltid beredt til å ta en diskusjon om prisen i hvert enkelt tilfelle.

 

De to telefonentusiastene tilbød ellers alle interesserte å få prøve telefonen hjemme hos Greve på Løkkeveien. Han hadde fått en demonstrasjonstelefon hjem, og hadde dessuten fått satt opp en tilsvarende telefon på et punkt ved Poulsson gartneri ved Madlaveien.

 

Nå gikk ikke alle demonstrasjonene like godt. Den første som prøvde telefonen, en av Greves nære naboer, ble så forskrekket da han hørte noen snakke i røret, at han kastet telefonen i veggen og svor på at slik styggedom ville han aldri mer ha for ørene sine. Det var imidlertid ikke mange dagene før han likevel meldte seg som abonnent. Det var nok greiere å snakke med kunder og kolleger gjennom en ledning enn ved å åpne vinduet og gaule ut i det blå.

 

En annen av forsøkskaninene ble overlatt til seg selv i stuen mens han skulle samtale med utenverdenen. Greve fortalte etterpå at de kunne høre at mannen skrek stadig høyere de samme ordene om igjen og om igjen, slik at da de skulle se hva som var galt fatt med han, fant de mannen liggende langflatt på gulvet mens han ropte ned i golvteppet. Han forklarte ropene med at han hadde hørt at det dreide seg om en jordledning, og at han derfor ville være så nær jorden som mulig for å få best mulig kontakt.

 

Greves vaskekone ga kanskje det tydeligste uttrykket for folkemeningen i noen kretser. Hun mente at denne telefonen måtte være den ondes verk, og hun ville ikke ha noe med en slik styggedom å gjøre. Hun kunne for øvrig heller ikke forstå at Greve, som var en slik fin mann og vennlig sjel, ville ha noe med denne forferdelige telefonen å bestille. Det ville straffe seg.

 

Om det ikke nettopp var kø av interesserte foran forretningen i Kirkegaten, meldte det seg likevel 45 interesserte fra starten 24. oktober i 1891. Det var helst byens ledende firmaer som fantes på abonnementslisten, blant dem brødrene Haabeth. Køhler-konsernet, Ploug & Sundt, Stavanger Chemiske Fabrikk etc.

 

Etter fire år hadde abonnementstallet nådd 100, mens det tok ytterligere seks år å doble det antallet. Først i 1906 var det 1000 abonnenter i selskapets kunderegister. Telefonen fikk åpenbart ikke noen ”flying start” i Stavanger. Det gikk helt trått og forsiktig.

 

De to første telefonistinnene i Stavanger var Bergithe Berg og Anna Knudsen, begge ugifte. Det var ingen tilfeldighet at de var ugifte. Gjennomgående var alle landets telefonistinner ugifte kvinner. De to første fikk fort selskap av flere. Det skyltes at centralen ganske fort gikk over til døgnbetjening. Dermed ble det også innredet et soveværelse for nattevaktene i naborommet til centralen. Det var alltid to som delte nattevakten, men det var bare den ene av dem som var på såkalt aktiv vakt. Den andre hadde hvilende. Straks en vekkerklokke varslet at noen forsøkte å kontakte centralen, var det altså den vakthavende telefonistinne som måtte stå opp og utføre abonnementskoplingen. Den andre kunne etter evne forsøke å falle i søvn igjen.

 

Da Egenæs & Co startet sin Central, var det imidlertid ikke med telefoner fra Ericsson som forespeilt. Svenskene klarte ikke å levere et tilstrekkelig antall fort nok, slik at et engelsk selskap, Edw. Patterson i London, ble leverandør av sin egen telefon, Pattersons kullrulleapparat eller Pattersons kull-mikro-apparat. På folkemunne ble de ganske fort døpt til ”knivkasser”, hvilket de i sin konstruksjon mest minnet om. At de var billigere enn Ericssons, vakte almen glede.

 

Også selve sentralbordet var levert av Patterson. I all sin kompliserthet fungerte Centralen slik at hver abonnent hadde sin klaff på sentralen som falt ned når han trykket på sin egen telefonknapp. Dermed visste telegrafistinnen hvem som hadde anropt henne, hun spurte så hvem han skulle ha kontakt med og kunne kople videre. I de første årene var det nok for abonnenten å si navnet på den han ville ha kontakt med, og så visste telefonistinnen øyeblikkelig hvilket nummer vedkommende hadde.

 

Etter hvert som abonnementstallet økte, ble det krevd at abonnentene selv skulle si nummeret til den de ville ha kontakt med. Det var lettere sagt enn gjort å få til en slik endring. Abonnentene strittet imot nyordningen, og ville ha det som de alltid hadde hatt det. Selskapet måtte i en periode gå tilbake til den gamle ordningen, men omkring 1907 var nummersystemet såpass innarbeidet at telefonistinnene slapp å utvikle seg til en enda større grad av hukommelseskunstnere.

 

Nå skulle de selvfølgelig ikke lytte på samtalene, men de måtte alltid forvisse seg om at de hadde koplet sammen de riktige abonnentene. Det finnes mange fortellinger om telefonistinner som visste mer om de fleste enn en del kanskje gjorde selv.

 

Den gamle VG-journalisten Asbjørn Barlaup forteller fra sine unge journalistdager at en telefonistinne kunne være gull verdt for en journalist. Hun visste som regel hvem som var hvor. Hans yndlingshistorie handlet om en sentral kar i en bygd som han absolutt måtte ha kontakt med i en spesiell sak Vedkommende var ikke hjemme, og kona visste heller ikke hvor han var. I denne saken var det ikke bare gode råd som var dyre.

 

Telefonistinnen ble redningskvinne. Hun visste både råd og hvor karen befant seg på fredagskveldene. Dermed sørget hun for at journalisten fikk kontakt med vedkommende selv om ingen andre i den nære familie visste hvor han befant seg bortenfor hjemmets lune rede.

 

Etter fem års telefondrift døde Emil Egenæs i 1896, og hans partner, Jens Theodor Sigvard Greve, etablerte, sammen med enkefru Hanna Egenæs, Stavanger Teleforretning a.s. året etter. Greve ble den pågående drivkraften i selskapet. Han sto i spissen for telefonforretningen fram til1910 da han avviklet sine interesser.

 

På det tidspunktet hadde også telefonforretningen søkt om å få grave ned kabler i byens sentrum. Det nyttet ikke lenger å drive med enkle telefontråder. I første omgang tok den sikte på å legge ned 15 kabler med 50 dobbeltlinjer hver. Kablingen skulle skje fra Centralen i Kirkegaten, og i fem løp til den nye telegrafbygningen, til Olavskleven, Egenæsveien, Dronnningens gate og Musegaten.

 

Det var imidlertid ikke bare å få grave, selv om det ble understreket at ”ved kablenes endepunkter oppsættes sterke fordelingsstolper”. Elektrisitetsverket hadde sitt å si. Det var ikke lite. E-verket krevde for eksempel at kablene minst måtte graves ned 1 meter under bakkenivået, og aldri måtte være nærmere enn 75 centimeter fra en strømførende ledning. Og, understreket E-verket, hvis telefonledningene skulle gjøre skade på E-verkets anlegg, ja så var hele ansvaret telefonens.

 

Nå hadde ikke telefonforretningen vært noen særlig strålende butikk økonomisk. Den sto også overfor betydelige nyinvesteringer. Spørsmålet dukket derfor opp om en kommunal overtakelse. Det ble oppnevnt en egen kommunal telefonkomité med Peder P. Næsheim som skulle forhandle med enkefruen om overtagelse. Hun forlangte 90.000 for virksomheten. Grosserer Næsheim avviste kontant kravet, og mente at 70.000 måte være mer enn nok. Det gikk som det gjerne gjør i slike forhandlinger. Partene møttes på midten. Enkefruen fikk 80.000 kroner for telefonforretningen samt gratis telefon privat. 5. mai 1911 sluttet bystyret seg til formannskapets flertallsvedtak om å kjøpe telefonforretningen.

 

Nå ble imidlertid ikke telefonforretningen lenge en helkommunal affære. I februar 1912 ble det invitert til aksjetegning i as Stavanger Teleforetning. Aksjetegningen skulle skje i april måned, og hver aksje skulle lyde på 100 kroner. Straks aksjetegningen hadde gitt 95.000 kroner, var selskapet å anse som stiftet. Innbyderne, Aug. Mauritzen – som for øvrig hadde vært sterkt imot at kommunen skulle involvere seg i telefonselskapet, A. Wereide, F. Jacobsen, Lars Oftedal og S. Løge, hadde satt 150.000 kroner som den maksimale aksjekapital. Selv hadde de tegnet seg for 20 aksjer. Det ble også opplyst at kommunen hadde tegnet seg for 50 aksjer og dessuten betinget seg 12 frie telefoner samt 33,3 prosent rabatt på alle kommunale telefoner.

 

Det het dessuten at aksjeutbyttet var satt til maksimalt seks prosent årlig, men slik at det kunne utjevnes over år. Ga man sju prosents utbytte et år, måtte man redusere tilsvarende årene etter. På denne tiden flyttet også teleforretningen fra Børsbygningen og tok bolig i bygget rett over gata. Fortsatt kan man se navnet Central på forretningsgården, som huser blant andre Bernh. Hansens gullsmedforretning.

 

Begrensninger i utdeling av utbytte spilte tydeligvis ingen rolle for interessen i å kjøpe aksjer i selskapet… Stavanger Telefonforretning levde godt inntil det ble slukt med hud og hår av det statlige Televerket 1. juli 1952. Telefondrift skulle ikke være en privat domene i Norge. Ved den statlige overtakelsen ble eiendelene taksert til 14,815 millioner, som fratrukket gjelden på drøye 7 millioner, ga et nettobeløp til telefonselskapet på ca. 7 millioner kroner. Etter noen skattemessige runder med likningsmyndighetene, endte det med at midlene ble investert med en fjerdedel i BBL og tre fjerdedeler i Rosenberg mek verk.

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Indre speil

Indre speil

Det handler om å få fram ordene ...

Sulten

Sulten

«En ærlig beretning om det å overvinne ...

En liten tanke

En liten tanke

"Jeg tror du trenger denne boken."

Inni er det annleis

Inni er det annleis

Funderingar i kvardagen rundt livets gang ...

Elefantene kommer

Elefantene kommer

Flott illustrert billedbok om vennskap

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...