Bonden som ble sydvestfabrikant

23.06.2016
Bonden som ble sydvestfabrikant
John Petter Fugelli på vei til sin sydvest-fabrikk.

Om den berømte rokaren Terje Vigen skrev Henrik Ibsen at han var ”en underlig gråsprengt en” med et blikk som tidvis kunne være svært brannfarlig. I hvert fall skal hans øyne ”stundom ha gnistret stygt, helst mot urolig vejr".

Om kvekerkjempen Johan Peter Fugelli var det ingen som skrev at han var gråsprengt, men det ble nok mumlet megetsigende i krokene at han måtte være en relativt underlig fremtoning der han jevnlig ble observert sterkt tilkjempet i sin hestekjerre, i temmelig fast rute mellom Leikvoll og Lervig.

 

De to helt ulike menneskeskapningene hadde imidlertid et forunderlig forbindelsesledd: hodeplagget kalt sydvest. Terje Vigen brukte daglig sydvest, Johan Petter Fugelli produserte daglig sydvester.

 

I boken ”Om husfliden i Norge – til arbeidets ære og arbeidsomhetens pris” fra 1867-68, skrev for eksempel Eilert Sundt det følgende:

”Fra Stavanger-egnen skal jeg sluttelig berette om en husflidsgren, som har blomstret op til en formelig fabrik-drift. Jeg omtaler den sammen med den øvrige kystvirksomhed, af den grund, at den tjener søbedriften. Det er fabrikation af de slags sømands-hatte, som kaldes sydvester.

Fabrikanten heder Fugelie. En ven af mig, konsul Jens Kielland i Stavanger, beretter om ham. «Jeg har længe vidst, hedder det i brevet at han drev en ikke ubetydelig fabrikation af sydvester; men jeg havde ikke drømt om, at den gik således i det store. Tilfældigvis fik jeg tale med ham nu nylig. Han går din træskemager ved Gjøvik i veiret, så jeg kan ikke tvivle på at en fortælling om hans bedrift vil interessere dig.»

Fugelies moder forestod et børneasyl i Stavanger; for 10 til 12 år siden begyndte hun at sy sydvester, og med hjælp af de ældste børn til at sy og af manden til at olje drev hun det til 3-400 stykker om året. Efter et par års forløb, da hun var for gammel for asylet, flyttede hun ud til sønnen på gården Legvold en halv mil fra byen, og denne optog bedriften.

Snart havde han indtil over 30 af de omboende bondepiger til hjælp, og da han er en meget tænksom mand, udfandt han snart den rette måde at nytte materiale og arbeidskraft til det yderste, ligesom han og lærte at give sydvesterne den rette form, så at hans overgik alle andres i billighed og godhed. Afsætningen gik gjennem byens handlende og var rivende.

Så kom symaskinerne op. Strax fik Fugeli en, og så en bedre en, og endda flere. I de sidste 3 år har han havt i uafbrudt virksomhed 5 større og 1 mindre maskine, hver til si særskilte brug. Med 8-10 piger til trokling og en mand til klipning o.s.v. forfærdiges nu daglig 120 stykker, «der på 300 arbeidsdage gjør det vakkre antal av 36,000 i et år».

Prisen er fra 3 2/5 til 6 spd. dusinet og i hvert dusin findes jevnt fordelt 4 størrelser fra nr. 1 til nr. 4, medens kun enkelte af nr. 5 stikkes ind, da de ere så store, at de alene passe til meget få hoveder. Den store mængde ravndug og andet materiale kjøbes i det store, fra Christiania Seildugsfabrik o.s.v., og de mange sydvester sælges landet over.

Manden er en af disse driftige folk, om hvem det heder: «Sæt ham på et bart fjeld, og han vil få noget ud deraf»", skriver Eilert Sundt som nok likevel ikke hadde fått hele historien om Fugelli-familiens fabrikkeventyr, fortalt av sin informant, Alexanders Kiellands far, den portugisiske visekonsul og lokale sparebanksjef, Jens Kielland.

 

Historien om de stavangerske sydvester starter med Johan Peters mor, et driftig fruentimmer som var vant med å ta noen kraftige tak, både her og ikke minst der. Christiane Hede var født i Danmark, men flyttet senere til Kristiansand med sin danske ektemake, Peder Johnsen, som ble tilsatt som byens fattigforstander.

 

Fru Christiane ble tidlig enke. Hun satt igjen med to små barn da hun giftet seg med en hedmarking som hadde byttet bort den fedrene jord for sjølivets betydelige bølgegang. Skibsfører, som han alltid titulerte seg, Thore Olsen Fugelli, ga imidlertid straks opp sjølivet da han kastet sitt livsanker i ekteskapets havn og favn. Han holdt seg til sin hulde viv, og spilte tydeligvis en utpreget støtterolle i familielivet. Det var Christiane som holdt en hendig hånd over atskillig mer enn familieroret

 

Da Christiane og Thore fikk sin første felles sønn, Johan Peter, i 1828, var skipsføreren etablert med borgerbrev som kjøpmann i Kristiansand. Senere flyttet ekteparet til Stavanger, hvor Christianes eldste sønn fra første ekteskap hadde funnet sin egen kjøpmannsdisk. Johan Christian Johnsen markerte seg for øvrig på flere måter innen Stavangers styre og stell. I tre perioder representerte han Stavanger på Stortinget før han fikk sikret seg sete blant rikets riksrevisorer i hovedstaden.

Christiane Hede Johnsen Fugelli markerte seg også straks sterkt på sin nye hjemmebane, spesielt innenfor Stavangers sosialomsorg Hun ble i 1843 tilsatt som bestyrer ved det nyopprettede Stavanger Børneasyl. Barneasylene var den gang som en form for daginstitusjoner. I hovedsak var de ment å være til hjelp for familier der moren var utearbeidende, og av den grunn trengte tilsyn med barna. Ved siden av de såkalte frøbelske barnehager (navnet etter den tyske pedagogen Friedrich Fröbel 1782–1852) kan de nok i dag regnes som en del av den norske førskolehistorien.

Forenkelt fremstilt, fremsto et barneasyl som et klart supplement til vaisenhusene og de første barnehjemmene. Asylene skulle være et alternativ til tukthusene som man etter hvert anså for å være mindre egnet for barn. Den ideelle tankegang hos drivkreftene bak asylene, var at institusjonene skulle utøve en oppdragelse i ”forbedringens og forebyggingens hensikt”.

De skulle ikke være straffeanstalter. I en norsk historisk sammenheng kan man se på barneinnretningen som barnevernets tidligste fase. Vergerådsloven kom til å bygge på de motiver og institusjoner som disse barneasylene hadde utviklet

I 1838 ble det første asylet i Kristiania åpnet i tilknytning til pikeanstalten Eugenias Stiftelse, et av hovedstadens tidligste barnehjem. Fem år senere fikk Stavanger sitt første barneasyl, som for øvrig byttet navn til St. Petri børneasyl helt på slutten av 1880-årene. Eugenia-stiftelsen var også inspirasjonskilden til opprettelsen av Josephinestiftelsen i Stavanger.

 

I ”Dagsordningen” for Josephinestiftelsen var det satt av seks og en halv time daglig til ulike former for håndarbeid, men i realiteten ble det vesentlig mer, åtte eller kanskje så mye som ti timer. Det finnes formodentlig flere grunner til at håndarbeidet tok så sterkt overhånd på bekostning av andre aktiviteter. Jentene spant, vevde, strikket etc. i slike mengder at det ga et betydelig bidrag til Stiftelsens inntekter, og dermed i tur til jentenes egen forsørgelse. Nær 20 prosent av stiftelsens inntekter kom fra jentenes arbeid fram mot 1870-årene.

Også ved Stavanger Børneasyl ble barna satt i arbeid. Hvorfor Christiane slo seg på produksjon av sydvester, er fortsatt en av livets hemmeligheter. Det kan selvsagt ha sammenheng med at Stavanger var en betydelig sjøfarts- og seilskuteby, og at sjøfolk derfor var vel vant med å skaffe seg utstyr som kunne holde dem relativt tørre i brenning og brått.

Det som i hvert fall er sikkert, er at hele familien Fugelli ble involvert i produksjonen. Ektemann Thore oljet tøyet, før asylbarna produserte sydvestene for hånd. De vel hundre barna klarte å ferdiggjøre omkring 3-400 sydvester i året. Fru Christiane styrte produksjonen med årvåkne blikk. Ingen skulle ha noe å utsette på de sydvestene som stammet fra hennes asylbarns hender.

Da mor Christiane begynte som bestyrerinne ved Stavanger Børneasyl, var Johan Peter Fugelli 15 år gammel. Han styrte straks unna sydvestene, og ble i stedet elev ved den nye landbruksskolen som J. A. Budde hadde startet på Østråt i Høyland. Ferdig utdannet, kjøpte Johan Peter seg gård på Leikvoll av et konkursbo.

Åpenbart må junior ha arvet sin mors driftighet og pågåenhet. I tillegg må han ha vært en vidåpen mottaker av visdommen fra landbrukskandidat Budde. Landbruksskolens læreplan forutsatte nemlig at elevene skulle stimuleres til å tenke selv, samtidig som de ble oppdatert på tidens nye jordbruksmetoder. Johan Peter var en driftig kar.

Det gikk derfor ikke lang tid før Johan Peter Fugelli hadde drevet Leikvoll fram til et mønsterbruk. Han mangedoblet gårdens avkastning, og ble ikke bare en ledende skikkelse i det aktive kvekermiljøet rundt Elias Tastad, men også en av de absolutte maktens menn i bygda. Han ble blant atskillig annet, også revisor for Hetland amt. Han nøt respekt blant bøndene.

1 1854, samme år som Johan Peters hjem på Leikvoll ble tatt i bruk som fast forsamlingshus for de lokale kvekerne, ble hans mor Christiane enke for annen gang, 64 år gammel. Enkefruen tok da en tur til Oslo for å besøke sin eldste sønn, riksrevisoren Johan Christian Johnsen. Den reisen skulle få betydelige følger.

Bente Gro Olsen ved Stavanger Byarkiv, som har gått nøye opp sporene etter Christiane Fugelli, skriver i en artikkel at hun holder det som slett ikke utenkelig at gamle fru Christiane på denne turen kom i kontakt med Christiania Seildugsfabrikk som skulle bli en mangeårig leverandør av utstyr og råmaterialer til familiens produksjon av sydvester, og den senere fabrikasjonen av ”Olieklæder”.

Johan Peter Fugelli hadde mange jern i sin alltid brennende ild. Han planla å starte et skipsverft, men valgte etter mange om og noen men, å utnytte den produksjonskunnskapen han i realiteten hadde fått inn med morsmelken. Han videreførte derfor produksjonen av sydvester, men i en helt og annen langt større skala enn den moren hadde bedrevet på asylet.

 

Han startet sin sydvestproduksjon hjemme i løa på Leikvoll. Det ble imidlertid for trangbølt også i Randaberg. Fugelli flyttet derfor virksomheten til Lervig, like i nærheten av det tidligere bryggeriet og den nåværende Tou scene. Den gang gikk dette området under navnet Hetlandsmarken, og var i hovedsak bebodd av arbeidsomme tilflyttere fra Høgsfjord og Ryfylke. Det var godtfolk som var vant med å ta både mange og tunge tak.

 

Som et eksempel på deres tiltaks- og arbeidslyst, skrev C. Lous i ”En stavangersk Cicerone” fra 1868, at ”paa Hetlandsmarken findes det nu 34 velopdyrkede løkker, hvorpaa i det hele fødes 250 kjør og 30-40  heste, mens der for en 20 aar siden kun fandtes beite for 36 kjør og 6 heste…”

 

Det var nettopp på Hetlandsmarken at Johan Peter Fugelli samme år kjøpte eiendommen ”Nybø”. Ifølge datidens kart var den plassert mellom Lervig og Spilderhaugen. Han rev straks ned alle de husene som sto på tomta, og startet byggingen av nye lokaler til sitt ”værksted for sødvestarbeider”. Senere utvidet han sitt produksjonsspekter til også å omfatte ulike typer regntøy, den gang utelukkende kalt ”olieklæder”.

 

Til verkstedet engasjerte han helst kvekerungdom fra bygdene. Han var ikke i tvil om at nettopp denne ungdommen var den beste og mest trofaste arbeidskraften han kunne få. Det viste seg å være en riktig avgjørelse. Det ble gjentatte ganger skrevet at Fugellies sydvester overgikk konkurrentenes både i ”billighed og godhed”.

 

Fire år senere, i 1872, solgte enkemann Johan Peter Fugelli gården på Leikvoll. Sammen med barna flyttet han inn i toppetasjen på fabrikken i Lervig. I underetasjen drev han sin etter hvert allsidige produksjonsvirksomhet.

 

De gamle planene om å drive et skipsverft – som ble omtalt i ”Ciceronen” på denne måten: ”Han er ikke tabt bag en vogn den mand” – ble imidlertid aldri annet enn tankespinn. De ble ikke realisert. I stedet etablerte han ”Nybø Kalkbrænderi” som skulle drive med lesking av kalk med tanke på bruk i fremstillingen av sement og mørtel.

 

På mange og ulike måter må Johan Peter Fugelli ha hatt en velutviklet teft og nese for hva som rørte seg av næringsideer i den internasjonale luften. Da han fikk høre at Isaac Singer hadde startet masseproduksjon av symaskiner i statene, varte det ikke lenge før slike symaskiner også var i vanlig og daglig bruk i Fugellis sydvestverksted. Han var våken for ting som kunne rasjonalisere produksjonen. Takket være bruken av Singers symaskiner ble det produsert omkring 120 sydvester om dagen. På det meste var årsproduksjonen oppe i 360.000 eksemplarer.

 

I startfasen ble ikke alle sydvestene produsert på fabrikken i Lervig. Fugelli drev også med en utstrakt grad av leieproduksjon. For eksempel ble selve syingen ofte satt ut til koner som opererte ut fra sine private stuer, mens menn jobbet med klipp og impregnering av tøyene i fabrikklokalene. Etter hvert ble imidlertid hele produksjonen samlet i samme lokale. Det var mest rasjonelt slik. Kvinnene kom til arbeidet i stedet for at arbeidet kom til dem.

 

Sydvestene fra Stavanger hadde et marked over hele landet. Det daglige arbeidet ble med tiden gjerne organisert slik at det var åtte-ti jenter som tråklet og en mann som klippet. Som ved barneasylets tid, ble også barn brukt i arbeidet. Den gang var det ingen som tenkte på at barna har behov for å være barn – og ikke være i voksent arbeid.

Fugellis regntøy ble i hovedsak produsert etter en gammel oppskrift. De gamle seilskutesjømenn hadde lært seg til å impregnere klær av bomullslerret med kaldpresset linolje. Familien Fugelli benyttet imidlertid varmpresset linolje, og kunne også tilsette fargestoffer til tøyet slik at oljehyrene kunne være svarte eller gule. Felles for begge fargene var imidlertid at de mørknet med årene.

 

Etter hvert ble også fabrikkens framtidsutsikter stadig mørkere. Som kveker visste Johan Peter meget vel at alt har sin tid. Bruk av gummi markerte slutten på hans tid som sydvestprodusent. Et lite industrieventyr var dermed til ende i Stavanger ved inngangen til 1900-tallet.

 

Johan Peter Fugelli døde i midten av august 1908, vel 80 år gammel. ”Stavanger Aftenblad” omtalte av en eller annen grunn ikke den gamle kvekerens bortgang. Til gjengjeld svingte ”Vestlandsposten” seg til de høye himler da bladet fremholdt med betydelige bokstaver at Johan Peter Fugelli ”sitt livsmot aldri tapte”, og at han derfor ”under en blid aftensols straaler, fikk legge sine trætte læmmer til hvile…”

 

I sin bok om Husfliden i Norge skriver blant annet Eilert Sundt om Johan Peter Fugellie: ”SæT ham paa et bart fjæld, og han vil faa noget ut av det”.

Han fikk imidlertid mye ut av ”olieklæder”.  Fra starten hjemme på løa på Leikvoll, ble det produsert opptil 36.000 sydvester i året, omkring 100 per arbeidsdag.

 

Etter hvert flyttet Fugelli produksjonen til Leirvig på Storhaug i nærheten av dagens Tou scene. Han kjøpte eiendommen Nybø i 1868, rev de gamle husene for å bygge verksted, og i løpet av en mannsalder ble det ikke få sydvester og andre oljeklær som skulle bli sendt rundt i landet derfra. Til arbeidet ble det brukt symaskin, og med tanke på at Isac Singer startet massefabrikasjon av sine symaskiner fra 1850-tallet, er det ikke tvil om at Norge må ha vært tidlig ute som importør av silke maskiner.

Siden ble det opprettet en lang rekke barneasyl rundt om i landets byer, i 1920-årene hadde vi 25 barneasyl som huset opp mot 1.600 barn

Barneasylene var for så vidt et motstykke til institusjoner som for eksempel Josephinestiftelsen, hvor utgangspunktet var at pikene var hjemmehørende i den arbeidende klasse, med den konsekvens at jentene ble forventet å leve et spartansk og flittig liv. Det var lange arbeidsdager, med enkel kost og enkle klær, pikene skulle ikke tilvennes noen form for ekstravaganse eller luksus som de senere i livet ikke kunne regne med. Dagen var nøye timeplanlagt, den startet kl.06.00 om morgenen og sluttet med leggetid kl. 09.00 om kvelden. Fire hovedaktiviteter fylte den 15 timer lange dagen.

Det var for det første skoleaktivitetene, som på papiret besto av to timer undervisning mellom 6 og 8 om kvelden samt en times lekselesing om morgenen. I praksis kom skoleaktivitetene for det meste til å begrenses til to timer daglig, med en og en halv times undervisning og en halv times lekselesing.

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Indre speil

Indre speil

Det handler om å få fram ordene ...

Sulten

Sulten

«En ærlig beretning om det å overvinne ...

En liten tanke

En liten tanke

"Jeg tror du trenger denne boken."

Inni er det annleis

Inni er det annleis

Funderingar i kvardagen rundt livets gang ...

Elefantene kommer

Elefantene kommer

Flott illustrert billedbok om vennskap

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...