Stavangerensemblet før Froddien

16.06.2016
Stavangerensemblet før Froddien
Gunnar Knudsen (nummer to fra venstre) ledet Stavanger Radioensemble fra starten av i 1938.

Å strikke varmende votter og sokker til ”de stakkars små negerbarna i tykkeste Afrika”, har i generasjoner vært en tradisjonell gammelkonelig sysselsetting i fylket. Basarpengene har vært brukt til å så mannakorn i hedningeland.

At en enkefru i Oslo i sin tid ble så betatt av den himmelske klangen fra radioapparatet at hun prompte grep til strikkepinnene for å trylle fram skjerf til ”de stakkars fattige musikantene i misjonsbyen”, finnes det imidlertid bare ett eneste eksempel på. Til gjengjeld er enkefruens omgang med enkle masker vel verd å minnes. Det skal derfor handle om Stavanger Radioensemble som etter hvert ble til Stavangerensemblet før det gikk inn i den evige musikalske hvile.

 

Nevner du i dag begrepet ”Stavangerensemblet”, vil formodentlig folk flest fort assosiere navnet med den gruppa som seilte i front på den mektige Stavangerbølgen som slo inn over det populærmusikalske Norge for noen tiår tilbake. Om ikke gruppemedlemmene alltid fant fingen sin, fant de imidlertid en tone som lever og ennå oppleves som ung og frisk. Selv om også alderen etter hvert har satt sine små spor på Froddien & Co, er det fortsatt full fyr i de gamle bål. Det opprinnelige Stavangerensemblet er for sin del forlengst sluknet.

 

Ensemblet startet på et vis som en slags nådegave. Ikke fra oven, men fra Østlandet, til og med fra hovedstaden. Starten hadde imidlertid et forspill som ikke bare ble betraktet som musikalsk av Stavangerfolk.

 

I slutten av november i 1937 ble det nemlig besluttet av maktens menn i kringkastingen å foreta et mediemessig nasjonalt steg på en vei inn i en ny tid. De forskjellige radiosenderne i landet ble synkronisert. På det viset fikk Norge plutselig et nasjonalt radioprogram. Alle de nasjonale senderne skulle fra da av sende samme radioprogram samtidig.

 

Beslutningen ble i første omgang slett ikke mottatt med jubel av musikerne i Stavanger. Tvert om slo fiolinisten Arne F. Grønlund og hans sekstett til med en forsiktig revolusjonsetyde. De mistet nemlig sine ”annen-hverdaglige” middagskonserter som var blitt sendt fra Stavangersenderen. Nå skulle middagskonsertens toner springe ut fra hovedstaden. For de lokale musikerne betydde beslutningen en kraftig nedgang i lønn.

 

Siden begynnelsen av 30-tallet hadde Arne F. Grønlund og hans musikere holdt konserter i radio. Innspillingene startet fra et lokale i Romsøes Konditori. Da et nytt radiostudio sto ferdig i Solagaten, flyttet musikerne med på lasset. Betalingen for kringkastingskonsertene hadde aldri vært mye å skryte av, men for en profesjonell musiker i Stavanger den gang, var den likevel livsviktig. Den sikret mesteparten av det daglige brød.

 

Opprinnelig var Grønlunds Radioensemble en trio. Etter hvert ble den utviklet til en sekstett med de muligheter det innebar for et utvidet og mer variert repertoar. Om musikernes antall ble fordoblet, forble honoraret uendret. De 300 kronene trioen ble betalt i måneden, måtte nå fordeles på seks musikanter. Med beslutningen om nasjonale formiddagskonserter, forsvant også femtilappen.

 

Hva gjør man i en slik situasjon? Man spiller på de maktpolitiske strenger som finnes. Tonegangen var ganske enkel og tydelig: ”Stavanger måtte få tilbake et fast radioensemble med profesjonelle musikere. Ikke bare for musikernes skyld, men like mye for deres betydning for det totale musikklivet i byen.” De profesjonelle musikerne spilte selvsagt også de helt sentrale rollene i det som skulle forestille byens symfoniorkester.

 

Budskapet ble spilt om igjen og om igjen til alle som ville lytte, men også gjentatt og gjentatt i de øregangene som forsøkte å stenge ute musikken fra Stavanger. Først og fremst var det ordfører L. W. Hansen som fremførte kravet. Han hadde i årevis spilt en sentral rolle i det lokale musikkliv. Han var derfor genuint interessert i å få en lykkelig byløsning på saken. Det var ikke bare en jobb han gjorde fordi han som ordfører også hadde slikt å bestille…

 

Tonene fra Stavanger nådde fram til de rette instanser i hovedstaden. Snaue fire måneder etter at Grønlund og hans musikanter hadde pakket ned sine instrumenter, ble det besluttet at Stavanger igjen skulle få et fast radioensemble, nå på sju musikanter. Fiolinisten Gunnar Knudsen fra Drammen ble tilsatt som kapellmester, mens Arne F. Grønlund ble tilbudt jobben som førstefiolinist. Han skulle slippe å prøvespille for jobben. Det måtte til gjengjeld de øvrige søkerne. Hugo Kramm kom ens ærend fra Oslo for å skille klinten fra den musikalske hveten.

 

For Stavanger Radioensemble ble 17. mai 1938 en minneverdig dag. Presis kl. 08.10, mens folk flest forberedte seg til nasjonaldagens feiringer og festligheter, hevet Gunnar Knudsen sin fiolinbue, nikket til sine musikere, og de første tonene fra Stavangerensemblet kunne høres over landet. Det var første gang at den spesielle Stavangerklangen lød mellom bakkar og berg, både utmed havet og i innlandet. Senere skulle lyden fra Solagaten bli velkjent. Tre ganger i uken skulle ensemblet konsertere.

 

At beslutningen om å opprette ensemblet var viktig og riktig, viste seg på flere måter. Ordfører L. W. Hansen ventet ikke mange taktslagene før han trommet sammen en komité som skulle jobbe for å få startet et 15 manns Byorkester i Stavanger. Radiosensemblets medlemmer skulle danne grunnstammen. Ordfører Hansen var heller ikke i tvil om at konsertrepertoaret i hovedsak måtte bestå av det han kalte for populær musikk. Han ville også prøve å få til en offentlig finansiering av de nye musikerne i orkesteret.

 

For de sju medlemmene i Radioensemblet var det kanskje viktigere at deres musikk slo an blant landets lyttere. Stavanger Radioensemble ble rett og slett populært blant flere enn den strikkende Osloenken. Hun ble imidlertid trukket fram i mange sammenhenger.

Til morgenavisen ”Stavangeren” forteller for eksempel Gunnar Knudsen den 10. september 1938 med avgjort stolthet om denne spesielle tilbakemeldingen fra den lykkelige lytteren:

 ”Vi har for eksempel fått sendende noen strikkeskjerf fra en ukjent enkefru inne i Oslo. Noe så rørende. Tenk Dem denne damen sitter der alene i sitt hjem og lytter til musikken fra Stavanger dag efter dag. Og så blir hun så glad i den at hun begynner å strikke til oss. Vær så god, kommer det i en pakke en dag. Tre skjerf til musikken i Stavanger”.

 

At ukeblader kårer ”årets beste” innenfor ulike områder, er langt fra noe nytt. Tidlig i 1941 kåret det godt ansette ukebladet ”Alle Kvinner” Gunnar Knudsen til ”landets populæreste radiodirigent”. Det ble imidlertid ikke lenge han fikk glede av den tittelen. I september samme året inndro tyskerne alle radioapparatene, slik at tonene fra Knudsen & co forstummet.

 

At lytterinteressen for ensemblet var svært stor i startfasen, fremgår også av Jan Alsviks bok om Stavanger Symfoniorkesters første femti år, fra 1938 til 1988. Han skriver for eksempel:

”Ensemblet ble stadig omtalt med anerkjennende ordelag både i utenlandske radiokronikker og av de hjemlige radiokritikerne. Og takkebrevene fra lytterne strømmet inn – fra hele Skandinavia, fra England, Tyskland, Ungarn, ja til og med fra Canada.

 

Av og til kom det også gaver – gjerne blomster – , men en mann fra Lofoten hadde sendt en hel kasse sigarer og en sørlandsdame hadde heklet de nydeligste kravebeskyttere”.

 

Kapellmester Gunnar Knudsen fikk en solid posisjon i Stavangers musikkliv. Ikke bare som leder av Radioensemblet, men også som den dynamiske drivkraften i det nye Byorkesteret. Han klarte også å skape et harmonisk grunnlag for et musikalsk samspill mellom det nye Byorkesteret og det lett hensovnede Symfoniorkesteret i byen. Tidvis var det imidlertid absolutte dissonanser i det klangbildet. Ikke nødvendigvis om fortolkningen av de ulike musikalske verkene, men heller om fordelingen av økonomiske tilskudd. Skulle for eksempel Symfoniorkesteret få penger fra kinoens overskudd? Eller skulle disse midlene tilfalle Byorkesteret?

 

Det var en hamletsk problemstilling, som først og fremst ordfører L. W. Hansen tygget lenge og tydeligvis vel på.  Etter en tid i tenkeboksen var han helt klar i sin konklusjon: Skulle man oppnå et høyt musikalsk nivå i byen, måtte man bygge på en organisasjon, og følgelig ha ett orkester, det nye, profesjonelle Byorkesteret.

 

Slik ble det da også. De dyktige og mest ambisiøse musikerne i det gamle Symfoniorkesteret fant etter hvert sin plass i Byorkesteret under Gunnar Knudsens dirigerende fiolinbue. Med ett eneste konsertunntak, var det den han foretrakk som dirigentstav og taktstokk.

 

Selv om Radioensemblet ble taust under storparten av krigen, samlet Byorkesteret smekkfulle saler til populærkonserter på ulike steder i fylket. Det var tydeligvis en enorm interesse for konsertene blant folk flest. Gunnar Knudsen hadde sin forklaring da han i de første krigsårene ble spurt om hvorfor publikumsinteressen var så stor: ”Bedre konsertpublikum enn vi har nå, kan ingen by ha. Det er rent enestående. Og det er i grunnen ikke rart om folk i disse tider kjenner en særlig trang til å hygge seg med god musikk. Det har aldri vært større behov for musikk enn nå.”

 

I løpet av krigsårene kom også Gunnar Knudsen under en annen kommando enn sin egen. Han ble arrestert og havnet etter hvert på Grini. Da fredsfanfarene omsider lød, kom også Gunnar Knudsen tilbake til Stavanger. Det skulle fort vise seg å være for å si adjø og takke for seg. Han søkte seg mot andre musikalske stier.

 

Hans avskjed ble mottatt med atskillig bekymring. Så sterk som bindingen var mellom ham og ensemblet, fryktet mange at hans lange farvel også ville bli et kollektivt nana til hans musikere. Frykten var slett ikke ubegrunnet. I de første fredsmånedene bestemte kringkastingen seg for å ta en pause med radiokonserter fra Stavanger. Lokalt var mange temmelig sikre på at pausen ville bli permanent. Det hadde sammenheng med at kringkastingen var i en håpløs økonomisk situasjon etter krigen.

 

Uten lisensinntekter hadde gjelden økt betraktelig. Utstyret var dessuten sterkt nedslitt og trengte kostbar fornyelse. Samtidig var det vanskelig for folk å skaffe seg radioapparater. Ikke bare var det problematisk å få kjøpt en ny radio, men også å få tak i den gamle konfiskerte. Sett fra kringkastingens ståsted fantes det følgelig ikke noen særlig vanskelig problemstilling: Uten særlig penger, med nedslitt utstyr og med formodentlig få lyttere, var det utelukkende snakk om å redusere den daglige sendetiden.

 

En slik beslutning måtte nødvendigvis få atskillige konsekvenser. For Stavanger var den mest åpenbare: Takk og farvel til Radioensemblet. Det ble likevel ikke utfallet, selv om det var sterkt ønsket av kringkastingen sentralt. For en gangs skyld var kommunen absolutt føre var og kjempet i god tid for det den hadde kjært. Den brukte oppskriften fra de gamle mafiamenn og ga kringkastingen et tilbud som den slett ikke kunne avslå: Stavanger kommune påtok seg halvparten av kostnadene hvis Stavanger Radioensemble fikk fortsette. Kringkastingen aksepterte, og konsertene fra Stavanger fortsatte.

 

Hadde Gunnar Knudsen satt sitt preg på ensemblets første år, skulle Karsten Andersen sette et solid stempel på de neste tjue. Han overtok som leder både for Byorkesteret og Stavangerensemblet, og utviklet begge. Mens hans største ønske i 1946 var at det måtte bli flere radioapparater i landet, var det to år senere å få beholde en harpist i ensemblet. Kringkastingen mente det var unødvendig å ha en egen harpist, og ville ikke forlenge avtalen med den finske harpisten Irma Lønnroth.

 

Det vakte storm i byen. Noen overstyring fra Oslo ville ikke Stavanger ha. Det ble blåst til kamp for å få beholde den populære harpisten. Utfallet av striden ble et slags kompromiss. Kringkastingen ga en ekstra støtte til Byorkesteret mot at Stavangerensemblet kunne få låne harpisten når Karsten Andersen mente det var nødvendig å ha med en harpe for klangens skyld.

 

Stavangerensemblets klang ble likevel ikke alltid like vel mottatt som den ble i de første år. Alt har sin tid, også klangbilder tydeligvis. Slik skildrer Jan Alsvik i sin jubileumsbok etterkrigstidens reaksjoner på ensemblet: ”Det ble ofte uttalt at man kunne kjenne ensemblet på en noe metallisk klang. For dette må nok de akustiske forhold i Stavangerstudioet ta en stor del av skylden. Studioet var heller ikke så godt skjermet for lydpåvirkning utenfra. Kringkastingens lokaler i Solagaten vendte mot Lekeplassen. Av og til kom det en ball susende i veggen. Andre ganger, særlig om våren når stæren var ør av hekkestemning, kunne det lyde kvitter gjennom luftelukene til studioet.”

 

Klangbildet skulle senere bli skildret med styggere skrifter. Da Bjørn Woll overtok ledelsen og kringkastingen hadde flyttet til Klubbgaten, ble det nye musikkstudioet karakterisert som et ”teknisk problemstudio”. Det var lite og hadde derfor en helt ubetydelig etterklang. Det førte til en helt spesiell klang fra ensemblet. Vittige sjeler hevdet derfor at Stavangerensemblet var det eneste orkester som spilte på dialekt…

 

I 1970 var det slutt for Stavangersensemblet i den gamle kringkastingsform. Det skulle imidlertid ikke gå mange år før det kom et nytt Stavangerensemble – som i hvert fall spilte på dialekt…

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Indre speil

Indre speil

Det handler om å få fram ordene ...

Sulten

Sulten

«En ærlig beretning om det å overvinne ...

En liten tanke

En liten tanke

"Jeg tror du trenger denne boken."

Inni er det annleis

Inni er det annleis

Funderingar i kvardagen rundt livets gang ...

Elefantene kommer

Elefantene kommer

Flott illustrert billedbok om vennskap

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...