Fattigforstander med familieforviklinger

26.05.2016
Fattigforstander med familieforviklinger
Marie Krøyer til høyre.

Forvirringer og forviklinger kan prege flere enn fattigforstanderes familieliv med de konsekvenser dette kan få for avkom i opptil flere etterfølgende ættledd. Denne historien skal handle om en episode i Stavangers historie hvor en fattigforstander holdt mer enn sine hender over en av sine unge klienter.

I hovedrollen finnes foruten fattigforstanderen, også en dansk adjunkt med en ustoppelig sans for zoologi og greske frihetskjempere, samt tre søstre Gjesdal som hadde en fisker til far, uten at det forhindret dem fra å falle i helt andre garn enn fiskeres. Virket det forvirrende? Det skal bli en historie om familieforhold utenom den slagne landevei.

 

Historiens utgangspunkt er den danske adjunkten og zoologen Henrik Nicolai Krøyer, som var tilsatt som lektor ved Stavanger Latinskole, nåværende Kongsgård. Han var en mann med mange og ulike interesser, men muligens med en relativt begrenset praktisk sans. Hadde han den gang hatt en cv, ville den ha fortalt at han var utdannet innenfor den klassiske filosofi, men at han også hadde gjort noe mer enn å snuse på de medisinske studier. Likevel var det zoologien som sto hans forskerhjerte nærmest. Det var også den kunnskapen som, etter en tid og noen stunder, skulle føre ham til København hvor han endte som professor ved Universitetet.

 

Krøyer hadde også en dyp sans for de greske frihetskjempere. Det ble sagt at han bega seg til fots til Hellas for å støtte og slutte seg til deres selvstendighetskamp. Krøyer ble imidlertid sterkt skuffet over møtet med de greske Ikarosene, og vendte temmelig fort tilbake til Heidelberg for videre studier. Virkelighetens verden var åpenbart enn annen enn den han hadde skapt seg.

 

Under oppholdet i Stavanger ble han alvorlig syk. På dette tidspunkt var det at den første fiskerdatteren dukket opp i lektorens nære nabolag. Bertha Cecilie Gjesdal var 13 år da hun begynte som en døgnlig hjemmesykepleier hos Krøyer. Hennes omfattende og omslukende omsorg må ha gjort ham godt. Etter noen år frisknet han til, og tok den da snart 16 år gamle Bertha Cecilie med seg på flyttelasset til København. Etter en stund formaliserte han sitt forhold til henne. De to giftet seg, uten at det på noen måte innebar noen likestilling i ekteskapet. Hennes plass i hjemmet var vel helst som hushjelpens og støttekontaktens. Det var kanskje derfor at hun alltid spiste på kjøkkenet, mens den lærde professor holdt sitt bordsete i stuen. De var som to separate planeter i sitt ektelivs parløp.

 

Hjemme i Stavanger hadde Bertha Cecilie to søstre, Ellen Cecilie og Inger. Ellen Cecilie var i pleie på datidens dollhus, og det kom kanskje som en overraskelse på flere enn den nære familie da hun den 23. juli i 1851 fødte en velskapt sønn. Også den gang var det et spørsmål som løp fra munn til øre: ”Kem e faren?”

 

Det ble tisket og hvisket om flere, men i de offisielle protokollene het det at fattigforstander Hjort var far til barnet. Fattigforstanderen påtok seg også å betale et oppfostringsbidrag til gutten, men benektet hele sitt liv at han kunne være faren. Hjort kunne imidlertid ikke fri seg fra folkesnakket som utpekte ham som faren. Han var vel den eneste mulige kandidaten, het det.

 

Gutten, som hadde fått navnet Peter Severin, ble sendt til sin kjødelige tante i København. Adjunkt Krøyer, som nå var blitt professor, lot gutten også få sitt etternavn, men uten at han ville adoptere ham. Hvorfor det ikke skjedde, tier historien hardnakket om. Da Krøyer døde, sørget imidlertid fru Bertha Cecilie for at Peter Severin ble adoptert. Det var formodentlig den første selvstendige avgjørelsen hun tok i Københavnerhuset. Krøyer måtte tydeligvis bli borte fra jordens overflate, for at hun skulle ta et slikt initiativ.

 

Det kan selvsagt også skyldes de forunderlige familiære forholdene. Mellom professoren og hans kone Bertha Cecilie var det langt større avstand enn hva stueveggene kunne gi inntrykk av. Det kan selvsagt også ha sammenheng med professorens forhold til sønnen, Wilhelm, som han aldri var i tvil om ville kunne drive det til mye. Han var like sikker på at Peter aldri ville kunne drive det til noe. ”Peter Severin er dum,” hevdet han; ”det eneste han skulle kunne lære seg, er å tegne”. Den slags ferdigheter mente tydeligvis professoren det ikke var verdt å tilegne seg.

 

På dette tidspunkt kan det kanskje være passende å introdusere den tredje søster Gjesdal. Også Inger Gjesdal dro til København, hvor hun flyttet inn hos søster Berta Cecilie og professoren. Denne innflyttingen fikk sine konkrete og kroppslige konsekvenser. I professorens ekteseng var det åpenbart god plass. Sammen med sin svigerinne Inger avlet nemlig professor Krøyer sønnen Wilhelm.

 

I det krøyerske hjem hadde følgelig professor. Krøyer en sønn med sin kones søster, og et fosterbarn som var sønn av en annen søster til kona. Med sin kone hadde Krøyer ingen barn. I så måte minnet han ørlite om den gamle kong Magnus Barfot. Også han hadde fire sønner som hadde det fellestrekk at ingen av dem var sønner av dronningen.

Nå hører det med til historien at selv om Krøyer tydeligvis hadde et avslappet forhold til sin egen omgang med søstrene i mer enn ånden, holdt han sin moralske fane høyt.I sin selvbiografiske bok "Erindringer af Henrik Krøyers liv 1821-1838" forteller han om et besøk i Bergen. Da "forsikrede man mig, hvad der næsten forekom mig utroligt, at Tjenestepigerne, naar de i denne By fæste sig bort, gjøre det til en udtrykkelig Betingelse, at det maae være dem tilladt at gaa ærinde i Byen, naar det kommer Bud efter dem. Ved dette forventede Bud hentydes paa Bordelholderne, der lade Pigerne hente, naar de behøve dem. Vist nok er det i alt Fald, at Bergen var opfyldt med Bordeller."

Selv om professoren var trygg på at fostersønnen Peter Severin aldri ville drive det til noe, drev han det likevel til meget. Et nytt eksempel på at det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden. Peter Severin ble den selvskrevne frontfiguren blant den lystige gruppering som i sin samtid gikk under fellesbetegnelsen ”Skagen-malerne”. Han må også ha vært en mann som på en forunderlig måte alltid klarte å komme ned på bena, selv etter de største huskestuer. Da det så som mørkest ut, så han bokstavelig talt lyset, og vandret uti det med høyt hevet palett. I hvert fall inntil lyset ble borte for godt.

 

Fortsatt finnes sporene etter Krøyer i Skagen, hvor spesielt Brøndums hotell har utviklet seg til et slags kunstmuseum. Det var i og omkring hotellet at det lystige livet utspilte seg. Kjent og for mange dansker også svært så kjært, er Krøyers muntre frokostbilde ”Hip-hip-hurra”, malt etter et fotografi av en tysk marinemaler, Fritz Stoltenberg.

 

I anekdotenes verden er det maleren Christian Krogh som har fått æren for å ha hittet på bildets tittel. Formodentlig var det han som benyttet de fleste anledninger til å stemme i et ”hip-hip-hurra”, sannsynligvis straks etterfulgt av en solid sup av en halsleskende væske.

 

Peter Severin var også en ivrig jeger, men det ble sagt at ”Krøyer er taget paa landet for at gaa på jagt efter haren, men man siger, at harene slett ikke er bange for han.” Han var også en glad sanger som fortrinnsvis foredro gamle norske sanger, gjerne med et dramatisk foredrag. Heller ikke i sangen sparte Krøyer på noe.

 

Peter Severin Krøyer giftet seg med en fransk kvinne, men uten at ekteskapet ble særlig lykkelig. De slet på hverandre og etter hvert var det eneste de delte, sine depresjoner. Av dem ble Krøyer i årenes løp rammet av stadig flere. Han ble vel hva man med et folkelig uttrykk kan kalle for splitter pine gal.

 

Det blir fortalt at han en gang, fra sitt sykeværelse i Hornbæk, plutselig skal ha sett Bjørntjerne Bjørnsson vandre utenfor hospitalvinduet. Straks visste Krøyer hva Bjørnstjerne hadde å bestille i København. Krøyer var ikke et øyeblikk i tvil om at Bjørnsson var kommet i et ganske spesielt ærend til København. Han skulle gjøre Krøyer til norsk konge… At maleren var beredt til også den oppgaven, var selvklart.

 

Om ikke annet, levde Krøyer kongelig. Han var blitt en rik mann som hadde utviklet flotte vaner. Naturlig nok fikk han også selskap av en lang rekke parasitter som klynget seg til ham. De utgjorde et slags krøyersk hoff som hyllet den maleren som muliggjorde deres selskapsliv. Walter Schwartz skriver i en artikkel i ”Kunst og Kultur” i 1851 at ”hans fyrstelige facon imponerede indvidde, men de som kjendte han, saa det som en pudsig side".

 

Ekteskapet med Marie Tripke ble oppløst i 1905. Hun var blitt svært forelsket i og betatt av den svenske komponisten Hugo Alfvèn, og giftet seg med ham. Ekteskapet skulle ende i gjensidig ulykkelighet. I de fire årene som Krøyer skulle ha igjen å leve på jorden etter skilsmissen, gikk han bokstavlig talt inn i glemselen. Han ble i hovedsak borte fra kunstsalongene og holdt seg helst for seg selv. Hans navn ble fortrinnsvis notert i glemmeboken.

 

Periodevis var han sterkt opptatt av sin norske avstamming. Christian Krogh karakteriserte ham slik: ”Det var mange norske trekk ved ham, noe ved hans røde hår og måten han bar hodet på. Han var i hvert fall ingen københavner.”

 

Selv om Krøyer i løpet av sitt danske liv var på flere besøk i Norge, besøkte han aldri Stavanger. Byen var han tydeligvis ferdig med som liten. Bare en gang nevnte han byen og sin opprinnelse i et brev. Det skjedde i en blanding av sinne og irritasjon. En fetter av Kielland hadde nemlig hevdet at en bolle som Krøyer eide, i virkeligheten var stjålet av den daværende adjunkt Krøyer under oppholdet i Stavanger.

 

Krøyer skrev straks med sinte bokstaver til Alexander Kielland: ”Det var fornærmende at ytre tvivl om min faders retmæssige besiddelse af denne bolle – og det forbedres ikke ved at din fætter i sit sidste brev gjorde opmærksom paa at en hel forening gikk omkring og tænkte allehånde.”

 

Sannsynligvis var denne fetteren Jakob Sømme, som sammen med sin malerkone Lili, hadde besøkt og bodd med Krøyer på Skagen i 1889. Det var i forbindelse med dette besøket at den danske maleren Michael Ancher foretok en studie av gjestene, og beskrev ekteparet Sømme på denne måten: ”Sømme, lille med smaa træk, meget langt fra aa være nogen skønhed. Hun høi, blond og ualmindelig indtagende. Hun malte ingenting paa Skagen, men Sømme lavet nogen interiører i norske farver”.

 

Ifølge Gabriel Schanche Hidles bok ”Profiler og paletter” blir Krøyers tilknytning til Stavanger første gang nevnt i 1936. Da forærte hans datter Vibecke Krøyer et portrett av malerens stemor, Bertha Cecilie Krøyer, til Stavanger kunstforening

 

Schanche Hidle summerer for øvrig opp Krøyers liv og kunstneriske levned på denne måten: ”Krøyers kunstnerbane begynte med snyltekrebsen han tegnet for stefarens publikasjoner og nådde sitt høydepunkt med 90-årenes store portretter og landskaper. Da sykdommen meldte seg for alvor, var han ute av stand til å skape noe mer, også synet sviktet.

 

Med billedhuggeren Gyde-Petersen som venn, kammertjener og sykepleier jager nå Krøyer gjennom Europa, like hektisk i sin sykdom som før i sitt skapende arbeid. Men hvem han var, glemte han aldri.

 

Da han ligger og skal dø, den 20. november 1909, stiger hans sinn for siste gang opp av sykdommens tåker – han ser seg omkring i sykeværelset og på dem som er der og sier: Sidder I her og venter at Krøyer skal dø – det var prinsen fra hans livs eventyr som tok farvel med sitt hoff…”

 

Einar O. Risa ga i 2005 ut en roman om Peter Severin Krøyer, ”Kom, kom, hør nattergalen”. Risa understreket imidlertid sterkt at det ikke dreide seg om en biografisk roman om Krøyer og hans nære kunstneriske krets. Romanen gir på sitt vis et godt bilde av Krøyers dobbelthet: De tilsynelatende muntre og lette bilder med atskillige skjulte, mørkere fargetoner inneholdt på samme måte som hans lystne og lekne liv, også en mørk og stadig mer nattsvart klangbunn. Den skulle danne den siste og mollstemte akkorden i skagenmalerens liv.

 

Skulle du ta turen til Skagen, bør du oppsøke Skagen museum og innta et forfriskende glass i museets kafe. Da skal du vite at du sitter i det som en gang var Peter Severin Krøyers atelier. Kanskje hans ånd og ånde fortsatt henger igjen i rommet?

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Din hånd i min

Din hånd i min

Hjertevarme dikt om demens.

Hjemmets bankende hjerte

Hjemmets bankende hjerte

Ikke bare en kokebok ...

Sant og sånt - meir feelgood på nynorsk

Sant og sånt - meir feelgood på nynorsk

Eit nikk at «Ja, akkurat slik er det …»

Blaff

Blaff

Tiden er en underlig variabel. Eller?

Ord til deg

Ord til deg

Du kan ikke gjøre noe som helst med ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...