Da revolusjonsetyden lød i Stavanger

19.05.2016
Da revolusjonsetyden lød i Stavanger
Postmester og ordfører Adam Egede-Nissen var leder for den store generalstreiken 21. juli 1919. Han representerte også AP på Stortinget, men endte som formann i NKP.

Enhver sommer har sin melodi, slås det jevnlig fast fra musikkskribenter som har som sin livsoppgave å lete og lytte etter tidens toneganger. Sommeren 1919 var det en tilnærmet revolusjonsetyde som klang malmfullt over Stavanger med byens postmester og ordfører som dirigent. Det sterkt blandede koret med revolusjonens røster, skremte flere enn byens besteborgere. Også regjeringens menn fikk bekymrede ansiktsrynker med tanke på hva som kunne ruges ut i de revolusjonære reir i Stavanger.

Som de fleste historier, har også denne en overtyre. Etter den russiske revolusjonen fant den norske regjeringen forholdsvis fort ut den måtte sette stadig større ressurser inn for å ”forhindre at revolusjonen skulle bli forsøkt forplantet i landet”. Det aktuelle prevensjonsmidlet skulle være en sterk utvidelse av den allerede etablerte overvåking av utvalgte og mistenkelige deler av allmuen.

 

Tidligere hadde Generalstabens Etterretningskontor holdt et nøye øye med alle som ble betraktet som politisk upålitelige. I de fleste tilfellene var det ikke nok med utelukkende øyenkontakt. I tillegg ble det også snust i alle private og personlige papirer som kunne tenkes å være suspekte. I hovedsak handlet det om å titte kommunister og syndikalister i mye mer enn kortene. Det var for så vidt mange å ta av. Overvåking var en virkelig vekstnæring.

 

Muligens var det bakgrunnen for at regjeringen besluttet at også de lokale politimesterne skulle fungere som etterretningsagenter. De ble innkalt til et møte med regjeringen, et slags pep-talk-møte i dagens språkbruk, hvor hovedpoenget var at politimesterne måtte skjønne situasjonens alvor. Spesielt ble politimester Ruus i Stavanger fortalt at han hadde et viktig arbeid å ta fatt på. Det gjaldt å holde både øyne og ører vidåpne for å fange det tidligst mulig opp, ikke bare det som ble hvisket i byen, men også det som ble tenkt…

 

At Stavanger ble betraktet som et spesielt overvåkingspåkrevd sted, skyldtes nok mest at byens ordfører, postmester Adam Egede Nissen, revolusjonsvåren 1918 hadde besøkt Sovjet, hvor han hadde oppnådd nærkontakt med flere av de sentrale aktørene på den politiske scenen. Både Lenin og Alexandra Kollontay hadde Egede-Nissen hatt lange samtaler med. Han hadde også fått tale ved den all-russiske Sovjet-konferansen i Petrograd, hvor han i følge Pravda hadde fremholdt med tyngde at: ”Den avgjørende dag nærmer sig. Vort eneste ønske er at vor revolution maa ligne eders…”

 

Riksadvokaten fikk mer enn kaffen i vrangstrupen da han leste referatet fra Egede-Nissens ord i Sovjet-Samveldet. Han var ikke i tvil om at det eneste rette måtte være å ta ut tiltale mot ordfører Adam Egede-Nissen og dessuten kreve ham straffet. Hans tale var jo ikke noe annet enn en oppfordring til revolusjon og oppvigleri, lest med riksadvokatens briller. Det hjalp tydeligvis ikke at Adam Egede-Nissen hadde sittet på Stortinget i fire perioder; to for Venstre og to for Arbeiderpartiet. Han var stemplet som politisk suspekt.

 

Nå ble det likevel ingen sak ut av riksadvokatens bekymringer. Egede-Nissen maktet å overbevise påtalemyndigheten om at han nok var blitt feilsitert. Han hadde verken sagt eller ment det som var blitt gjengitt i Pravda. Selv om avisens navn betød sannhet, var det altså ikke den som avisen videreformidlet, fortalte Egede-Nissen. Dermed inntok også han sin plass blant de mange som i årenes løp hadde funnet ut at de var galt gjengitt i avisene, og derfor var uten skyld i referatet. Skylden var utelukkende journalistens...

 

Riksadvokaten lot ordføreren og postmesteren slippe å møte rettsapparatet, men noterte seg nøye navnet. Adam Egede-Nissen ble ført opp øverst på den hemmelige listen over alle tenkelige ”bolsjevik- og revolusjonsagenter” som skulle sjekkes både nøye og nitid.

 

Nå var det heller ikke bare overvåkingspolitiet som så med bekymring på postmester Egede-Nissens sans for Lenin og den nye tid i Sovjet. I konservative kretser i Stavanger var det en utbredt frykt for at revolusjonen kunne være nær. Den ble snakket om på samme måte som det i bedehuskretser ble talt om endetiden. Enkelte gikk endog så langt som å tidfeste revolusjonens komme til den 8. mars i 1918. I lihet med andre dommedagsprofeter, fikk heller ikke disse rett. Den 8. mars ble en relativt fredelig dag i byens historie…

 

At den politiske overvåkingen fungerte, finnes det flere eksempler på. Torgrim Titlestad gjengir i sin bok, ”Den galne tiå”, en rapport fra en informatør i Stavanger til Generalstabens Etterretningskontor. Meldingen er datert 8. mars 1919, og er behørig arkivet den 10. mars i generalstaben. Den lyder:

 

”Fra Stavanger meddeles: Onsdag den 5. mars blev der av Tranmæl holdt et foredrag, som han, da ikke fikk hus, måtte holde i Parken. Parken var full av folk og talen var glødende revolusjonær. Tranmæl utalte: Vi vil desorganisere samfundet. Vi vil i rette tid, når vore ønsker ikke blir opfyldt, trække vore representanter tilbake fra Storting og alle kommunestyrer og hva vil så ske? Jo det vet vi alle!

 

Denne uttalelsen blev hilset med endeløs jubel. Tranmæl sluttet sin tale med følgende uttalelse: ”Så sandt som je står her, så vil vi ha gjennomført innen juli måned det vi vil…”

 

Omtrent samtidig beslagla politiet et brev som den danske maleren (og syndikalisten) August Lassen hadde sendt til sin bror, postbud L. K. Lassen i København. Brevet tegnet et livlig bilde av forholdene i Stavanger. Det var sterke historier som ble berettet mellom brødrene.

 

Den danske broren fikk imidlertid ikke kjennskap til August Lassens meninger om forholdene i Stavanger i mars 1919. Brevet ble straks konfiskert av politiet og arkivert i hans mappe.

 

Det het blant annet i det beslaglagte brevet: ”Her er uroligheder altid. Hver dag gaar nye folk ud i streik, alt er direkte aktion. Ingen regner med lovene her. Her er jo tvungen 14 dagers opsigelse, men allikevel gaar alle ud i streik med 2 a 3 timers varsel. Politiet staar magtesløs, forleden dag blev der konflikt ved en fabrikk, alle var uorganiseret, de gikk fra arbeidet kl 10 formiddag.

 

De gikk hen til 4 andre fabriker, kastet sedler in ad vinduerne og fik alle med sig. 800 arbeidere gikk da gennem gaderne i demonstration. Alle kommunearbeidere og haandværkere forlanger 50 øre mer i timen, ellers direkte aktion.

 

Malerne lægger som sædvanligt for vi forlanger 170 øre i timen; det er da ogsaa os som har smidtet de andre med vor vellykede direkte aktion. Vi gaar ud i streik en av de første dage uten understøttelse, her et helt helvede. Mat er her intet av næsten intet kan faaes for penger. Malervarer er der heller snart intet av, saa mesterne er nesten likeglad med om vi streiker eller ikke. Jeg venter hver dag uroligheder. Mange gaar bevæpned til tænderne. Jeg har selv følgelig kamerat Browning hos mig bestandig, skjønt jeg mange ganger gjerne vilde selge den…”

 

Den virkelig store demonstrasjonen kom et par måneder senere. 21. juli 1919 ble datoen for den nasjonale generalstreiken. Den var arrangert og iscenesatt av Arbeiderpartiet med postmester og ordfører Adam Egede-Nissen som den lokale ideologiske leder og frontfigur. Generalstreiken var en såkalt ”internasjonal solidaritetsaksjon for revolusjonen i Russland”.

 

Sett fra arrangørhold var generalstreiken i Stavanger den mest vellykkede i hele landet. Ja, så omfattende ble den i byen at de miliære myndighetene vurderte å sende krigsskip til Stavanger. Det ble imidlertid forhindret av politimester Ruus, som senere ikke et eneste øyeblikk var i tvil om ”at det ville ha voldt ubotelig hvis jeg ikke hadde fått stoppet krigsskibene”.

 

Konsekvensene av generalstreiken satte sitt preg både på byen, men ikke minst avisene i dagene derpå. Det var en vel planlagt demonstrasjon som gikk ut på å lamme byen. Forretningene skulle holde stengt, som også jernbanen og telegrafen. Gjennom byens gater marsjerte taktfast kontrollgrupper med røde flagg i fronten. Gruppene skulle sørge for at forretningene holdt stengt. I hovedsak skjedde det etter den gamle oppskriften: ”Vil du ikke, så skal du”. Det var klare beskjeder og en tøff tone.

 

Det var kanskje ikke underlig at ”Stavangeren” tok fram de revolusjonære skrifttypene da bladet forkynte at 21. juli hadde vært ”Bolschevik-regimentets dag i Stavanger hvor kontrolltog med røde faner trænger ind på jernbastationen og stanser trafiken, blokerer telegrafbygningen, stænger for en tid telefonen, og stænger butikkene.” Samtidig slo bladet fast at det ikke hadde vært nødvendig for kontrollgruppene å stenge postkontoret. Det hadde postmester Adam Egede-Nissen selv gitt ordre om.

 

Stavanger Aftenblad var ikke i tvil om at aksjonen var å likne med en terroraksjon, men ”visste” også at det i hovedsak var suspekte sjeler som fulgte i kjølvannet til demonstrasjonslederne. Disse sjelene kalte bladet for ”mindreverdige individer”. Senere skulle avisen også sette på dem merkelapper som ”ramp og mindreårige”.

 

På sin side var ”1ste. Mai” mest opptatt av hvor effektiv og vellykket demonstrasjonen hadde vært. Redaktør Børge Olsen-Hagen ville også ha seg frabedt at Aftenbladet karakteriserte deltakerne som ”mindreværdige individer”, og ville vite nøyaktig hvem disse mindreverdige var.

 

Datidens debattone i og mellom avisene var noe annerledes enn dagens Derfor var det ikke noen som reagerte på at ”1.ste Mai” dro til mot den ”borgerlige presse som paa slimdyrvis brukte løgnen og uhumskheten mot ærlige mænds færd  De organiserte arbeidene sto med uplettede skjold overfor stinkdyrene”, het det i avisen.

 

Politimester Ruus som hadde forhindret krigskip fra å seile inn i Vågen og for så vidt legge havnen under kanonild, kom etter hvert på andre tanker. Han foretok en bots- og bedegang i Stavanger Aftenblad.

 

”Hadde jeg paa forhaand kunnet gaa ut fra, at hele bevægelsen var så litet rotfæstet og saa forvrøvlet, som den i dagens løp viste sig at være, vilde vi vistnok tat det paa en mindre vigende maate fra først av.

 

Den aldeles overveiende del av demonstranterne var rent løse elementer, slaur og ramp og straffede personer. Endog en som bar den røde fane var en flere gange straffet person. Det viste sig, at bevægelsen stak ikke dypt, og jeg erkjender, at den slap sørgelig langt i forhold til sin kvalitet og styrke”.

 

Politimesterens ord ble ikke tatt nådig opp av ”1.ste Mai”, som med skarp penn ville vite hvem disse straffede personer var? Retorisk spurte bladet om det var den ene personen som i sin tid hadde blitt dømt for militærnekting? Med enda mer kraft svingte avisen seg opp til de virkelige høydene da den spurte inkvisitorisk om noen hadde studert de som gikk i 17.mai-toget, for å finne ut om noen av disse noensinne hadde vært straffet? Eller var den slags skumlerier noe som bare ble brukt mot deltakere i arbeiderdemonstrasjoner?

 

At generalstreiken var omfattende i byen, måtte imidlertid også Stavanger Aftenblad medgi. Det het i avisen at ”Stavanger indtok forsaavidt i går en særstilling blant landets byer. Her hærsket praktisk talt fullstendigt arbeidshvile. Alle fabriker og verksteder stanset, de faa arbeidere som møtte om morgenen, blev av kontrollkomiteen tvunget til at forlate sit arbeide.

 

Det bekrefter, hvad enhver har visst, at fagorganisationen i Stavanger har en meget sterk disiplinær magt over sine medlemmer; en streikeordre lystres praktisk talt over hele linjen, selv om den av mange føles baade urimelig og bitter.”

 

Stavanger Aftenblad var imidlertid preget av en alvorlig bekymring. Den mislikte sterkt at aksjonen hadde vært så omfattende i Stavanger, at byen lå på den nasjonale aksjonstoppen. Bladet var rett og slett bekymret for Stavangers rykte. Det hevdet at Stavanger på bakgrunn av generalstreikens omfang, ”hadde mistet den agtelse den kan ha krav paa blant landets byer.”

 

Også en generalstreik tar slutt, gjerne til akkompagnement av ”seieren følger våre faner”. For postmester og ordfører Adam Egede-Nissen skulle den imidlertid få et etterspill. Han ble stilt for retten. Imidlertid fikk ikke påtalemyndighetene medhold i at Egede-Nissens medvirkning i generalstreiken skulle medføre ”tap av hans embete”. Han slapp med en bot.

 

Adam Egede-Nissen var imidlertid ingen slagen mann. I 1922 ble han innvalgt på Stortinget for Arbeiderpartiet, men etter partisplittelsen meldte Egede-Nissen overgang til kommunistpartiet. Hans tid på Stortinget tok dermed slutt i 1924.

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Din hånd i min

Din hånd i min

Hjertevarme dikt om demens.

Hjemmets bankende hjerte

Hjemmets bankende hjerte

Ikke bare en kokebok ...

Sant og sånt - meir feelgood på nynorsk

Sant og sånt - meir feelgood på nynorsk

Eit nikk at «Ja, akkurat slik er det …»

Blaff

Blaff

Tiden er en underlig variabel. Eller?

Ord til deg

Ord til deg

Du kan ikke gjøre noe som helst med ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...