Olav fikk farens pokal – og damenes

12.05.2016
Olav fikk farens pokal – og damenes
Det var mange som ville studere kronprins Olav på nært hold på regattabanen. (Seilforeningens jubileumsbok)

Sommeren 1925 visste alle siddiser at kongen skulle komme til Stavanger. I seilermiljøet var det et annet monarkistisk spørsmål som fløt høyere i vannskorpen: Kommer også kronprinsen…?

Bakgrunnen for undringen var Landsregattaen i Stavanger i månedsskiftet juli-august. Det var den første store nasjonale regattaen i byen siden 2. august 1868. Det var en regatta for bruksbåter, drevet med seil eller armkraft, og arrangert under mottoet ”Ei blott til lyst”. Likevel ble det en lystig festlighet, som også fikk sin egen ha-stemte sang, Bjørnstjerne Bjørnsons ”Den norske sjømann”. Fortsatt finnes den på repertoaret til mannskor. Intet øye er selvsagt tørt når det stemmes i med ”de følte hvor de fôr, at landets lykke var om bord, vår ære og vår makt, har hvite seil oss brakt…”

 

Det ble ikke skrevet noen sang til seileruken i 1925, selv om R. Tveterås øyeblikkelig stilte seg til dikterisk disposisjon. I et festtelegram til arrangementskomiteen i februar i 1925 tilbød han følgende: ”Et dikt, en kantate eller en historisk skildring av vikingtidens seiladser, kan produceres paa kort varsel…”

 

Nå ble nok tilbudet tydeligvis arkivert nederst i glemmebunken. Komiteen var langt mer opptatt av å få regattaen til Stavanger. Den ville passe utmerket inn i det jubileumsåret Stavanger markerte. 1925 bød både på et 800 års jubileum for byen, og på gjenerobringen av det gamle bispesetet som kristiansandere hadde holdt sine velregulerte hender over i en årrekke.

 

Regattaen var det imidlertid bergensere som forsøkte å forhindre. Forholdet hadde vært ganske annerledes i 1868. Da var det en bergenser som sørget for at Stavanger ble vertskap for seilerne. Årenes gang hadde tydeligvis blåst bort ånden fra overlos Hugo H. Lous.

 

Bergen hadde søkt om, men fått nei til å arrangere Landsregattaen i 1922. Den skulle åpenbart bare arrangeres i Oslofjorden. Avslaget svei tydeligvis sterkt i den bergenske bysjel. Fikk ikke Bergen avvikle en slik regatta, skulle i hvert fall ikke Stavanger få lov, syntes å være den bergenske folkemening. Derfor foreslo Bergen at Stavanger kunne få arrangere en KNS-seilasdag, men ikke noen Landsregatta.

 

Forslaget avstedkom umiddelbart en unison konsert for krigsbasuner i Stavanger, hvor det tunge skytset ble rettet inn mot seileruvennene i Bergen. Det fikk være måte på frekkhet, mente Stavangerseilerne. Etter mye om og noe men, atskillig fram og tilbake, roet gemyttene seg. Bergen sto sammen med Stavanger om å foreslå Stavanger som regatta-arena.

 

Et problem gjensto: Ville østlendingene komme til Stavanger? Frakt av båtene rundt kysten ordnet lokale redere med. Poenget var imidlertid om de høye herrer i KNS virkelig ville legge landsregattaen utenfor østlandsfarvann?

 

Formodentlig var det et slikt spørsmålstegn som lå i styreformann Bjarne Jacobsens hode da han formulerte søknaden til KNS slik: ”Vi er fuldt opmerksom paa at et andragende som vort om at faa landsregattaen til Stavanger, vil sandsynligvis møte sterk motstand fra østlandsseilerne, der altsaa er vant til at ha denne regatta inden sit omraade. Vi har imidlertid ment at det ærede styre vil kunne indse den store betydning det vil ha for vestlandsseilernes fortsatte og fremtidige tilknytning til KNS at man ved en afholdelse av landsregattaen en gang i mellem ogsaa søkte at gi disse seilerne en chance at kunne delta. Hvorved utvivlsomt interessen for baadmateriellet og seilsporten i det hele tat atter vil kunne faa en stigende tendens…”

 

Søknaden ble ikke møtt med begeistring i KNS. Tvert om ble den sett på med atskillig skepsis. I stedet for å si et direkte og tvert nei, valgte KNS å sukre avslagspillen ved å peke på de betydelige merkostnadene som ville komme ved å legge arrangementet til Stavanger. Det ville bli altfor dyrt for Stavanger Seilforening å arrangere en landsregatta etter internasjonale regler, mente moderforeningen i hovedstaden uten å nevne direkte de uryddige økonomiske farvannene som seilforeningene tidligere hadde plasket i.

 

KNS hadde nok ikke regnet med den stavangerske evne til lobbyvirksomhet og kamp for alt som var kjært. Alle gode krefter ble mobilisert. Det strømmet derfor på med telegrafiske støtteerklæringer til komiteen.

 

Statsråd Oftedal telegraferte at ”hvis KNS negter at imøtekomme Deres krav om en Landsregatta, forlang saken ind for voldgift”, mens stortingsmann Sven Løge, som fortrinnsvis markerte seg i saker av avholdspolitisk karakter, svarte telegrafisk at ”ønsker seilforeningen min bistand, bedes De henvende Dem til min kone”.

 

Både ordfører Torjer Meling og borgermester B. Middelthon støttet saken. Ordføreren telegraferte at ”hvite seil har mig rigdom brakt, gjør regning paa min støtte,” mens borgermesteren slo fast at ”av budgettmessige hensyn er min mund lukket med det kommunale segl.”

 

Også konsul og skipsreder Sigval Bergesen brukte den lokale telegrafen. Om ettermiddagen den 21. februar i 1925 sendte han denne klare meldingen: ”Kommer kronprinsen, stiller jeg mig gjerne i spidsen for mottagelseskomiteen.”

 

Dermed var det klart hvem som ville innta formannsvervet i komiteen forutsatt at kronprinsen kom. Den 22 år gamle Olav hadde nettopp avsluttet rekruttskolen, og forøvrig fått ny seilbåt – en 6 meter bygget av Johan Anker – som hadde blitt døpt ”Oslo”. Formodentlig var det en navnemessig konsekvens av at hovedstaden samme år skiftet navn fra Kristiania til Oslo.

 

Konsul Bergesen tilbød seg også å huse kronprinsen på sitt sommersted på Revtangen. Bergesen skulle stille tjenerskap og sjåfør til disposisjon for kronprinsen og hans følge. Seilforeningen beskriver Bergesens boligtilbud på denne måten til KNS: ”Huset ligger en times biltur ad en herlig vei fra Stavanger. Der kan han være ganske ugeneret med sine kamerater. Udenfor huset har man Norges herligste badestrand. Vi kan endvidere by paa den glimrende sport laksefiske, som i juli er paa sitt høieste, og kan love at kronprinsen skal faa fiske i de bedste elver heromkring i Stavanger”.

 

Slottet svelget agnet. Sammen med sin adjutant, kaptein Østgaard, kom kronprins Olav med kystruten ”Sandnæs” til Stavanger torsdag 30. juli 1925 kl. 9.00. Det heter i en begeistret reportasje i ”Stavangeren”, som for øvrig omtalte begivenheten som en ”historisk stund”, at ”da Sandnæs seg ind paa Vaagen stod kronprinsen paa øverste promenadedæk. Enkel og liketil som en anden passager stod han der, støttet seg til salongvæggen med benene i kross, ubesværet av sin høie værdighet. Enklere og beskednere kunne landets kronprins ikke komme til byen”.

 

Stavanger Aftenblad nøyde seg med åskrive at kronprinsen fikk ”en enkel, men stilfuld mottagelse.” Avisen gjorde i tillegg et nummer av at han var iført et meget stilig seilerantrekk. Ordfører Torjer Meling, tett fulgt av fylkesmann, borgermester, biskop etc., steg om bord på rutebåten straks den var fortøyd, og ønsket kronprinsen hjertelig velkommen til byen med mange og gode ord. Han avsluttet talen med å oppfordre de mange tusen frammøtte på kaien til å stemme i et tre ganger tre hurra for kronprinsen.

 

Det var et strålende sommervær da kronprinsen kom. Så bra var været at arrangørene fryktet for seilasene. Like før start sendte imidlertid værguden en liten bris fra sydvest over båtene slik at seilene i hvert fall fikk en viss føling med vindens krefter. Arrangementet kunne gå som seilforeningens formann, driftsbestyrer Bjarne Jacobsen, hadde nøye planlagt. Fra sitt regattakontor i Victoria hotell hadde han en sikker hånd med det meste, også premieskapet.

 

Under regattaen i 1868 hadde kong Carl 15 gitt et sølvkrus med sølvfat, mens kronprins Oscar hadde bidratt med en sølvpokal. Jacobsen hadde mange premier i sitt skap. Gjevest var nok kongepokalen og Damenes pokal.

 

En Landsregatta dreiet seg ikke bare om seiling, men også om det finere og aktive selskapsliv. Allerede første regattadagen var det stor seilerfest i Bjergsted for omkring 250 spesielt innbudte gjester. De ble servert tomatsuppe, sprengt Stavanger-lam og iskaker fra Victorias kjøkken, og måtte i tillegg lytte til en lang rekke lange taler. Den gang ble det sjelden arrangert noen offentlige sammenkomster uten at både ordfører, borgermester, fylkesmann og biskop talte lenge, om ikke alltid like vel. Nå skulle i tillegg regattalederen og KNS-formannen tale og skåle. Også derfor tok det tid før den eneste utenlandske deltakeren, den svenske major Glosemeijer, fikk ordet på vegne av de utenlandske deltakerne, hvilket vil si han selv…

 

Glosemeijer sa at han hadde håpet på en stor svensk deltakelse, men ingen svenske båter var blitt påmeldt. Derfor hadde Gøteborgs Kungliga Segellsällskap meldt på sin egen båt, ”GKSS”, nærmest for skams skyld. Majoren betrodde forsamlingen at båten slett ikke var noen god seilbåt, men den skulle likevel delta, fremholdt han og oppfordret til forbrødring over kjølen.

 

Majorens ord vakte slik begeistring at forsamlingen straks stemte i med ”Du gamla du fria”, øyeblikkelig etterfulgt av opptil flere vers av ”Ja vi elsker”, formodentlig for den nasjonale balansens skyld. Det ble etter hvert en livat fest. Det heter i avisreportasjene: ”Og damene fikk danse baade lenge og vel. Faar de ikke seile nu under regattaen alle sammen, saa fik de i hvert fald til langt ut på morgensiden, føle at de virkelig var i vinden…”

 

Også for seilerne ble det etter hvert sterkere vind, selv om de ikke opplevde hva passasjerene på ”Sandeid” kunne observere i Hidlefjorden. Storøyde stirret de mot to skypumper. Den ene ble karakterisert som en ”cylinderisk vannsøile”, mens den andre ble beskrevet som ”nærmest rettvinklet”

 

Folk flest kunne følge de daglige seilasene fra ”Øybuen”. Den fraktet folk ut til seilingsbanene for to kroner, men ble på avslutningssøndagen byttet ut med ”Austri”. Den var smekkfull av nysgjerrige som ville studere kronprinsens seilerferdigheter. Han hadde to konkurrenter i sin klasse, svenske ”GKSS” og norske ”Una” med R. Svinndal som rormann. Svinndal vant den første seilasen, men senere seiret kronprinsen. ”GKSS” ble hver dag nr 3, men uten at noen nevnte at det også var sisteplassen…

 

AS Tou tok på seg spanderbuksene og inviterte seilerne til fest på Tau. ”Hjelmelandsfjord” skulle gå fra Ryfylkekaien klokken seks, men som det het i avisreferatene: ”på grunn av at kronprinsen – sikkerlig helt uforskylt – var forhindret fra at komme før en time senere, var avgangen blitt flyttet til klokken sju”.

 

Også på Tau ble det talt og talt og talt. Eneste nye taler var pastor Stensaker, som var vikar for den lokale ordføreren. Mens det ble skålt for det meste og de fleste, nøyde pastoren, som talte for Olav, seg med et nifoldig hurra for kronprinsen. Kronprinsen takket for presteordene, og som det het i avisene, ”hans korte og greie takk ble mottatt med stormende begeistring”. Ved midnatt satte ”Hjelmelandsfjord” atter kursen mot Stavanger i et øsende pøsende regnvær, mens raketter lyste opp den svarte nattehimmelen.

 

Dagen derpå ble det satt punktum for regattaen og seilerfestene med premieutdeling i Bjergsted. Kveldens store spørsmål var hvem som skulle føre kronprinsen til bords. Det ble KN-formannen Halfdan Hansen som påtok seg jobben uten diskusjon. Etter at de 250 gjenganger-gjestene hadde spist seg gjennom melon, hummer og kylling, hadde lyttet til de samme talerne som ved de tidligere festene, og hadde sunget seg gjennom nasjonalsangene i tillegg til den ”Den norske sjømann”, kunne omsider frk. Thora Bjelland dele ut premiene.

 

For ordens, men mest for seierens skyld, tok kronprinsen med seg både kongepokalen og Damenes pokal tilbake til slottet. Av de lokale seilerne var det to som ble premiert. Wilhelm Nessler fikk konsul Arentz' ærespremie, mens hans tannlegekollega, Inge Tvedten, fikk ”Stavangeren”s premie.

 

Mandag 3. august, på farens 53 års dag, avsluttet kronprins Olav oppholdet i Stavanger med en rask visitt på Sparebankens aldershjem. Deretter forlot han byen med Christian Bjellands ”Skipper” til øredøvende applaus og hurrarop fra en fullsatt kai. Store politimannskaper var på plass for å forhindre at noen skulle falle i sjøen. Den eneste som snublet i en trosse og havnet hodestups i Vågen, var en politimann. Han ble straks trukket opp igjen, søkkvåt og sjokkert, men ellers uskadd.

 

Dermed var seilerfesten over. I loggboken kunne komiteen skrive på beste skolestilmaner, at selv om noen seilte sin skute på grunn, både ved Kattaskjær og Plentingen, var alle enige om at det hadde vært noen riktig storslåtte festdager i byen…

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Din hånd i min

Din hånd i min

Hjertevarme dikt om demens.

Hjemmets bankende hjerte

Hjemmets bankende hjerte

Ikke bare en kokebok ...

Sant og sånt - meir feelgood på nynorsk

Sant og sånt - meir feelgood på nynorsk

Eit nikk at «Ja, akkurat slik er det …»

Blaff

Blaff

Tiden er en underlig variabel. Eller?

Ord til deg

Ord til deg

Du kan ikke gjøre noe som helst med ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...