Skipet som skapte storm i rederglass

14.04.2016
Skipet som skapte storm i rederglass
Sigval Bergesen, du hadde kontroll med også detaljer på Rosenberg.. (Bilde fra Jubileuemsboken)

Ikke alle etterkrigsoppgjør mellom det som ble kalt byens beste og meste toneangivende menn fant sted i Klubbselskapets sideværelser. I hvert fall skjedde det ett knallhardt oppgjør mellom noen av pengemaktens menn som tidligere hadde vært vel forlikte, i Stavanger byrett i midten av januar 1946. Steilt mot hverandre sto to sterke finansgrupperinger anført av rederne Peder Smedvig og Sigval Bergesen d.y.

Bakgrunnen for den relativt pikante rettsbataljen fantes noen få år før stevnemøtet foran justitiarius Vars dommerbord. Det handlet om et skipsverfts mange nedturer og manglende oppturer. Gjennom hele 1930-tallet var det ingen som ville drømme om å kalle Rosenberg Mekaniske Verksted for en blomstrende bedrift som også var en økonomisk prydplante for sine eiere og sin by – uten i helt ironiske vendinger.

 

Tvert om ble skipsverkstedet betraktet som ”et smertens barn” som var helt avhengig av en utstrakt velvillighet både fra byens myndigheter og dens rederstand for å holde det gående fra dag til dag. Det var, forenklet og noe forgrovet skrevet, et stadig sukkenes og stønnenes banner som hang tungt over verftsområdet på Buøy.

 

Selv om verftet ble refinansiert i begynnelsen av 1930-årene, var det helst den tunge tids tale som ble fremført på Rosenberg. For å få på plass en frisk aksjekapital ble det spilt på mange lokalpatriotiske strenger. Det ble hevdet med styrke at ”enhver måtte se på sin økonomiske evne og sin moralske plikt til å reise byens arbeidsliv”. Sigval Bergesen d.y. uttrykte det på denne måten: "Rosenberg må drives, ellers blir det et stort tap for byens arbeidsliv. Alt hvad Rosenberg kan skaffes av arbeid, betyr omsetning i og for byen, og byens interesser bør støttes etter evne." I et innlegg i ”Stavangeren”, fremholdt også h.r. advokat Erling Årstad at ”det vilde være en skam for Stavanger om ikke den nødvendige kapital skaffes til veie. Det vilde give byen et fattigmandsstempel som den ikke fortjener."

 

Aksjekapitalen kom på plass etter mange akk og ve. En økonomisk ekspert ville nok ha ment at det ikke ble lagt nok vekt på Rosenbergs evne til å drive lønnsomt ved refinansieringen. Det hadde kanskje sammenheng med at det egentlig var byen, og ikke verkstedet som skulle gjenreises. Et levende Rosenberg ville skape arbeidsplasser med de ringvirkninger det ville føre med seg for byen. Det var byens interesser som ble satt i høysetet. Det var formodentlig også grunnen til at kooperasjonen, med produksjonslaget Samhold og forbruksforeningene Bikuben og Samhold, tegnet seg for til sammen 120 aksjer. Kooperasjonen hadde i høy grad interesse av at folk i byen fikk penger å rutte med. Største aksjonær var imidlertid fortsatt Norges Bank. Gamle gjeldsbyrder hang fortsatt med.

 

Rosenberg hadde følgelig ikke særlig økonomisk armslag gjennom 1930-årene. Når det stundet mot lønningsdag, handlet det helst om å hanke inn forskudd på de reparasjonsarbeider som pågikk. Det var velkjent på byen at økonomiavdelingen tok den tunge turen først, til Peder Smedvig for å hente inn forskuddspenger. Rederiet ble på et vis verftets velvillige krukke i Zarepta.

 

I en vise fremført under Nyttårsrevyen i 1938 beskrives for eksempel situasjonen ved Rosenberg på denne måten:

 

Me har hatt møje modgang i Stavanger, det è visst,

men dette her me' Rosenberg det è nå ekstra trist.

Her gjekk me jo å trudde me sko få det godt i sving

men ennå har me ikkje fått te någen verdens ting,

men me håpte å håpte og sa som så:

Eingong må vel Rosenberg chansen få?

 

Utgangspunktet for denne fortellingen finnes i en kontrakt som Rosenberg inngikk i 1939 med Bergensrederiet Jebsen. Det var ikke noen lukrativ byggekontrakt, men med en liten kommunal garanti attåt var den tydeligvis til å leve med for Rosenberg. Den bidro til å holde hjul i gang og hender i arbeid.

 

Det finnes alltid en hake. Den gang lå den i verden den vide. Det blåste krigsvinder i den europeiske luften. Det gjorde at råvareprisene steg og steg, og i sin kontrakt hadde Rosenberg tatt forbehold om en eventuell prisstigning på grunn av krig etc. Prisstigningen ville imidlertid ikke Jebsen akseptere og benyttet seg av sin mulighet til å annullere hele kontrakten.

 

Rosenberg hadde imidlertid bestilt alle de råvarer som trengtes. Fra den norske importøren, Kahrs & Fleischers, ble også verkstedet orientert om at varene lå leveringsklare i Tyskland. Det var bare spørsmål om betaling. Penger hadde ikke Rosenberg i egen kasse, og det kunne heller ikke skaffe bankgaranti fra egen kjøl. Et nybygg var en forutsetning for å opprettholde sysselsettingen på verftet.

 

Når nøden var størst på Rosenberg, var fortsatt de gamle hjelperne nærmest. Kommunen stilte en økonomisk garanti, mens et lokalt konsortium ble dannet med skipsreder Peder Smedvig, kjøpmann Johan Marnburg og konsul Ragnvald Bjelland som økonomiske drivkrefter. De etablerte skipsaksjeselskapet ”Varg” og overtok den tidligere byggekontrakten fra og med 26. februar i 1940. Prisen ble satt til 1,1 millioner kroner, og skipet skulle være ferdig bygget 11 måneder senere. Alt syntes å være utelukkende herlighet og glede.

 

Adam var ikke lenge i Paradis. Heller ikke varte freden lenge i landet. 9. april 1940 rykket tyskerne inn, og Rosenberg stoppet for så vidt av seg selv for en tid. Verftet skulle imidlertid komme i gang med regningssvarende arbeid for tyskerne relativt snart. Senere skulle advokat Knut Kluge karakterisere denne aktiviteten på denne måten:

”Rosenberg tjente under krigen svimlende beløp. Og verkstedet har hatt mange arbeider for okkupasjonsmakten – visstnok under tvang, men det hører ingen plass hjemme å begunstige en som bøyet seg for tvangen. Det er nå en gang så at å arbeide for fienden er til skade for landet, enten det er øvd under tvang eller på frivillige vilkår.”

 

Tidlig på 40-tallet foretok Sigval Bergesen d.y. et kjapt aksje- og maktkupp i Rosenberg. Det skapte svært mye vondt blod blant de som ble kalt byens beste menn. Fordragelighetens ånd fra førkrigstiden ble feid bort av maktbrukens voldsomme vind. Bergesen, som den gang holdt hus i Oslo, førte nemlig forhandlingene på vegne av en lokal gruppering om å overta Norges Banks aksjer i Rosenberg. Den lokale gruppering ville betale inntil 80 pst av pålydende, mens banksjef Rygg gjorde det klart overfor Bergesen d.y at banken egentlig ville ha 90 pst. Styreleder John Norem i det lokale konsortiet holdt standhaftig på de 80 pst. Dermed kjøpte Bergesen selv aksjene for den prisen Norges Bank ville ha. Det ble ikke nettopp noen lystig stemning i byen at handelen ble kjent. ”De lurte oss”, var nok de uttykk som ble mest brukt i de lokale lønnkammer om Sigval Bergesen d.y. og banksjef Nicolay Rygg.

 

Det varte ikke lenge før Bergesen d.y. overtok all makt på Rosenberg. Han kastet det gamle styret, og sa også opp kontrakten om levering til ”Varg”. Skipet lot han Rosenberg overta.

 

Bjørn S. Utne skriver om dette i jubileumsboken til Rosenberg: ”Bergesen fikk okkupasjonsmyndighetenes tillatelse til å døpe skipet ”Rosenberg 1”. Etter overleveringen den 9. mai 1944, lastet damperen i havn i Vest-Norge med Hamburg som bestemmelsessted. ”Rosenberg 1” fortsatte å seile mellom Vest-Norge og Hamburg. Etter å ha lastet svovelkis i Thamshavn i Trondheimsfjorden i slutten av februar 1945, gikk skipet på grunn under en orkan. Det oppsto betydelige bunnskader. Etter provisoriske reparasjoner fikk ”Rosenberg 1” tillatelse til å seile til Stavanger hvor skipet ankom i slutten av mai. Nærmere undersøkelser viste at 35 til 40 bunnplater måtte skiftes. Myndighetene prioriterte reparasjon av andre skip og det tok flere måneder før skipet igjen kunne settes i fart."

 

Kontraktsbruddet førte selvsagt til lokal krig. Smedvig tok straks ut stevning mot Bergesen og Rosenberg, men saken måtte utsettes. Selskapets advokat Knut Kluge, som også var leder av Milorg i fylket, ble nemlig arrestert av tyskerne i begynnelsen av 1944, og sendt til Grini. Hans svigersønn, Torolf Smedvig, overtok Milorg-posisjonen.

 

Selv om det i de siste krigsårene ikke ble tatt noen rettslige skritt, ble det tatt atskillige andre. Mange snakket sammen. Noen skrev også brev til hverandre, for eksempel Johan Marnburg og Sigval Bergesen d.y. Ingen av ordene førte til noen resultater.

 

I januar 1946 møttes imidlertid partene i byretten. Justitiarius Var hadde innkalt domsmenn fra Kristiansand for sikkerhets og ordens skyld. Knut Kluge førte saken for Smedvig og Co., som ganske enkelt krevde at den opprinnelige kontrakten skulle gjelde og at skipet skulle overleveres til dem.

 

Da rettssaken startet, gjorde advokat Kluge det ganske klart at Bergesen d.y.s og Rosenbergs oppsigelse av byggekontrakten ikke var noe annet enn ”en ren sjikaneaksjon mot byens beste og mest aktverdige menn”.

 

Retten ble satt med stenografer, noe som Kluge forgjeves protesterte mot. Han ville at retten skulle få et direkte inntrykk av sakens realiteter, og ikke basere seg på ”etterpålesning”. Siden domsmennene var fra Kristiansand, fant han det nødvendig å foreta en grundig gjennomgang av Rosenbergs historie fram til rettsmøtet slik at domsmennene kunne skjønne hva saken dreide seg om. Det tok dermed sin tid før Kluge konkluderte.

 

Da han omsider kom til Bergesens aksjekupp i 1943, hvoretter han kastet det gamle styret og innsatte seg selv som formann, karakteriserte Kluge fremgangsmåten slik: ”En slik opptreden ville under redelige forhold ha vært sjikanøs, og ennå verre var det at det ble gjort i en slik tid. Det gamle styret hadde ikke anledning til å forsvare seg. Da hadde det havnet i fengsel.”

 

Oslo-advokaten Ø. Thommesen, som representerte Bergesen og Rosenberg, repliserte: ”Et punkt er så ondartet at jeg finner å måtte tilbakevise det straks, nemlig når advokat Kluge hevder at Bergesen d.y. ikke har opptrådt nasjonalt. Bergesen d.y. foreslo selv utvidelse av aksjekapitalen. Norem mente at det på nåværende tidspunkt var ikke tilrådelig. Det har fra Bergesen d.y.s side aldri vært tale om utvidelser eller nybygg før krigen var slutt.

Når Rosenberg Mekanisk Verksted mener seg ubundet av kontrakten, er det ikke for å beholde båten eller for å levere den til andre. Saken gjelder utelukkende et prisspørsmål.”

 

Rettssaken var beregnet til å vare en uke, og mange vitner skulle bli ført. Det ble bare med ett, skipsreder Ole Bergesen, som bekreftet at han var blitt tilbudt å overta kontrakten, men at han hadde sagt nei på grunn av at han hadde en kontrahering på gang i Sverige.

 

Dermed ble forliksforhandlinger innledet for n’te gang. Denne gang endte de med et resultat. Partene kom ut fra kontoret til justitiarius Var med følgende offentlige kunngjøring:

”Byggekontrakten av 26. februar 1940 anerkjennes som bindende og båten overføres fra 10.mai 1944 til d.s. ”Varg” etter endt utlossing i første lossehavn etter at dampskipsselskapet betaler Rosenberg en pris fastsatt på grunnlag av kontrakten, og rett og rimelighet.”

Saken heves som forlikt og partene bærer sine egne omkostninger.”

 

Ganske fort fastsatte en voldgiftsnemd skipsprisen til 1.440.000 kroner og fastslo at Rosenborg skulle betale alle omkostningene ved navneskiftet. Dermed var for så vidt alle involverte igjen vel forlikte, i hvert fall tilsynelatende.

Rosenberg fikk en pris det fant var riktig, og Smedvig betalte en pris som rederiet fant riktig. Dermed slapp også Smedvig å få høre lenger at ”hele byen snakket om denne billige nybygningen som Smedvig hadde skaffet seg på Rosenberg ved sin såkalte redningsaksjon”. Også kommunens administrative hjerter gledet seg. Ved salget forsvant også den kommunale garantien. Det gjorde også skipsnavnet ”Rosenberg 1”.

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Din hånd i min

Din hånd i min

Hjertevarme dikt om demens.

Hjemmets bankende hjerte

Hjemmets bankende hjerte

Ikke bare en kokebok ...

Sant og sånt - meir feelgood på nynorsk

Sant og sånt - meir feelgood på nynorsk

Eit nikk at «Ja, akkurat slik er det …»

Blaff

Blaff

Tiden er en underlig variabel. Eller?

Ord til deg

Ord til deg

Du kan ikke gjøre noe som helst med ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...