Sardiner som mat for fru Justitia

31.03.2016
Sardiner som mat for fru Justitia
Angus Watson nevnte ikke i annonsene at hans ”Skipper sardins” stammet fra Stavanger. Det var mange i byen misfornøyde med…

Det er ikke bare gamle Darvin som har vært opptatt av artenes opprinnelse. Zoologiske stridsspørsmål om artenes opprinnelse førte i sin tid til at stavangerske hermetikkfabrikanter fikk nært kjennskap til livet i engelske rettssaler.

”Er småfisken en brisling, er den en brisling, og slett ingen sardin. Selv om det kan være mye stygt i sjøen, finnes det i hvert fall ikke noe som heter brisling-sardin…”

 

Omtrent slik må franske jurister med sans for de finurlige juridiske aspektene ved småfiskenes frie svømming i sjøen før de lettrøkte havnet under betydelige bokselokk, ha tenkt i fru Justitias lønnkammer. Franskmennene hadde erfaring med industriell behandling av sardiner siden begynnelsen av 1800-tallet. Den franske sardinindustrien så derfor med biske blikk på de norske forsøkene på å overbevise verden om at brislinger og kyr hadde en slags mirakuløs fellesnevner. Når kua dør, blir den som kjent straks til okse på slakterens benk. På samme måte ble brisling fra Høgsfjord kjapt forvandlet til en sardin så fort den ble tatt under behandling av en stavangersk hermetikkfabrikant.

 

Nå var det ikke mot de norske hermetikkfabrikantene at franskmennene først og fremst rettet sitt juridiske skyts. Det var den ledende engelske importøren av stavangerske sardiner, Angus Wilson & Co i Newcastle, som ble stevnet for politiretten i Guildhall i London. Wilson hadde full kontroll over det engelske sardinmarkedet med brislingboksene som firmaet markedsførte som ”Skipper Sardines”. Det ble solgt flere millioner sardinesker årlig.

 

Med en slik omsetning kunne det fort bli betydelige økonomiske konsekvenser av rettssaken. Angus Wilson fryktet at de norske sardinene kunne bli utelukket fra det engelske markedet dersom firmaet tapte. Formodentlig ville en fransk seier også gi virkelig vind i trikoloren. En slik medvind kunne avstedkomme nye rettssaker på andre store norske sardinmarkeder. I verste fall ville det kunne ende med en dramatisk dominoeffekt for produsenter og importører. Stavangerske sardinbokser ville ramle over ende på de utenlandske markedene…

 

Wilson hadde gjennom flere år drevet en omfattende reklamekampanje for sine "Skipper Sardines". I annonsene fremsto en furet og værbitt skipper, omtrent som et slags søskenbarn av Terje Vigen, som forkynte sitt glade budskap, fortrinnsvis i utenlandske ukemagasiner:

“Treasures of the deep. Up from the twilight depths come the nets, heavy with their silvery wealth of treasure – plump lively little sardines full of the vital phosphorus so necessary to brain and nerve."

 

Ikke alle lokale hjerter gledet seg over disse engelske annonsene. Med misfornøyde stavangerske stemmebånd ble det ropt: ”Hvorfor nevner ikke Wilson at sardinene er fra Stavanger? Hvorfor er det ikke en eneste referanse til Stavanger i annonseteksten? Kjøperne må jo tro at sardinene stammer fra Newcastle,” lød de fornærmede røstene fra små og større brislingprodusenter. At Stavanger føler seg oversett og tilsidesatt, er følgelig ikke noe nytt fenomen. Heller ikke at slike tungsindige siddissukk sjelden når fram. Wilson overhørte klagesangen fra Stavanger.

 

Franskmennene gledet seg imidlertid umåtelig over annonsetekstene og sardinbetegnelsen. Den var advokatmat av type "nam-nam". Siden saken ble reist for en engelsk rett, var både de franske sardinfabrikantene og Angus Wilson representert ved engelske advokater da saken startet i begynnelsen av desember 1912.

 

Den franske rettspåstanden gikk ganske enkelt ut på at "den fisk som vi bruker, som rent videnskabelig er anseet som saakaldt immature pilchard, er den eneste fisk, som med fuld ret kan betegnes som sardiner, medens den norske brisling, der ogsaa importeres her til landet under den samme betegnelse af sardiner, ingensomhelst ret har til det navn og derfor heller ikke efter engelsk lov og ret kan sælges som sardiner". Firmaet viste til den engelske "Merchandise Marks Act" (varemerkeloven) av 1887 som et slags rettslig grunnlag for påstanden.

 

Da saken vel var til ende, ble noe overraskende Angus Wilson & Co. frifunnet. Dommeren følte seg overbevist om at firmaet hadde handlet i god tro, og lot tvilen komme tiltalte til gode. Franskmennene blåste i langt mer enn bartene og anket straks til en høyere rett, politiretten i Bow Street. Juristene betvilte den gode engelske tro. Retten kom da også til et annet resultat. Franskmennene fikk medhold. Dermed var ballen tilbake hos Angus Wilson. Hva firmaet gjorde? Det anket saken straks til den såkalt Quart Session, rettsstadiet før høyesterett.

 

I de lokale hermetikkretsene ble det tygget på mer enn blyantene og fingertuppene mens det ble ventet på at den engelske fru Justitia skulle fjerne bindet fra sine øyne og la sin kvern male og måle de ulike argumentene. Det varte og det rakk, før "Stavanger Aftenblad"s redaksjon opplevde den umåtelige glede ved å bringe den virkelig store nyheten, ikke bare først, men også å være helt alene om den.

 

24. august forkynte bladet over hele den første siden, med de største bokstaver som vel fantes på håndsetteriet: "SARDINSAKEN VUNDET!" Bladet fortsatte med den offisielle teksten fra NTB: "Angus Wilson, som var dømt for aa ha solgt norsk brisling under navn av sardiner, har i appelretten i dag faaet medhold i sin appel, og den tidligere dom mot ham er ophævet".

 

Den offisielle melding fra NTB hadde imidlertid en forhistorie som bladet slett ikke underslår. Tvert om slår det den stort opp. Aftenbladets korrespondent i London – som forblir anonym i avisreportasjene – hadde sendt sitt nyhetstelegram fra London kl. 11.10. Det ble mottatt i Aftenbladets redaksjon kl. 13.04, og det skulle gå ytterligere to timer før hermetikkfabrikantenes leder, Endre Grønnestad og NTB, ble telegrafisk orientert om sakens utfall av Angus Wilson og hans engelske advokater.

 

Stavanger Aftenblad var tydeligvis vel fornøyd både med sin korrespondent og seg selv.

Bladets beretning, selvsagt på første side, gir også et ørlite innblikk i en redaksjons nyhetsvurderinger og arbeidsmetoder den gang:

 

"Vi vil gi vor korrespondent i London vor bedste kompliment: han har været svint i vendingen og skaffet os beskjed paa hurtigste maade. Vi turde nesten ikke tro telegrammet da vi fikk det, og spurte derfor formanden i hermetikfabrikanternes forening, Endre Grønnestad, men han havde intet hørt. Vi forespurte ogsaa hos Norsk Telegrambyreau, men heller ikke der havde man noget hørt.

Alikevel: telegrammets ordlyd var ikke til aa ta feil af, og vi kjente vor korrespondent som en paalidelig mand, en dreven journalist som har fulgt sagen fra første stund af. Telegrammet maatte være sandt, og vi lot oppslagene utgaa øyeblikkelig…"

 

Nyheten vakte oppsikt i byen. Det var ikke alle som våget å juble i vilden sky, noen fryktet at det var en avisand. Kan det virkelig være sant, var ordene som hyppigst løp blant forretningsfolk på Børsen og i Klubben. Da det ble fastslått at det var sant, gikk flaggene og flaskekorkene til værs. Øyeblikkelig ble det lagt opp til en stor fest på Victoria. Ingenting skulle det spares på, var beskjeden som utgikk fra de sentrale hermetikkbaronene, Grønnestad og Bjelland.

 

Det var imidlertid en betydelig bunt malurt i de begeistringsbegrene som ble tømt og tømt. Franskmennene hadde fortsatt mulighet til å anke den siste dommen, og hadde latt det skinne gjennom at det også ville bli gjort. Samtidig føltes det godt for de lokale fabrikantene at den engelske dommeren hadde slått fast at siden den norske brislingen var blitt markedsført i England – og koloniene – allerede fra 1884, og formentlig tidligere, som norske sardiner, kunne ikke varemerkeloven av 1887 komme til juridisk anvendelse. Norge hadde rett og slett fått hevd på en slik betegnelse, uansett om den norske sardinen ikke var noen sardin, men bare en bitteliten brisling.

 

Angus Wilson & Co. fikk for øvrig ikke bare kalle sin norske brisling for "Skipper Sardines", men endatil for "Norwegian Skipper Sardines". Skulle det være, skulle det sannelig være, syntes å være holdningen til den engelske ankedomstolen.

 

At dommeren lot partene bære sine egne saksomkostninger, ble bokført i glemmeboken i gledesrusen. Saken hadde vart i to og et halvt år, og hadde kostet de lokale fabrikantene omkring en kvart million kroner. Det betalte de gladelig. De regnet reklameverdien av dommen som vel verdt innsatsen.

 

Nå var det for øvrig ikke alle som hadde fryktet rettsutfallet like meget. Saken gjaldt utelukkende det engelske markedet, og hadde følgelig ikke betydning for det store amerikanske. Det var heller ikke tvil om at norske sardiner sto så sterkt i England at selv om kanskje et navnebytte vil føre til en stagnasjon i salget, ville det likevel ikke ta særlig lang tid før salget var tilbake på gammelt nivå.

 

Det var dekket et stort festbord på Victoria hvor alle som befant seg på byens offisielle gjestelister, var til stede. Det ble talt og talt, for alt og alle, i lange tider. Aldri har vel så mange snakket så lenge om noe så lite som en brisling-sardin. Endatil for pressen ble det talt av Ragnvald Bjelland, mens redaktør Guldbrandsen takket for takken og berømmet det meste, og de fleste av de frammøtte.

 

I avisene het det dagen derpå: ”Senere servertes kaffe avec, cigarer og pjolter, og talernes rekker fortsattes. Vore hermetikfabrikanter dokumenterte, at de ikke alene kan lage god hermetik, men at de ogsaa er skaarne for tungebaandet, og at de har megen øvelse i at robe hurra – ja, i den retning gaar de selv sangerne en høi gang…"

 

Det vakte alminnelig jubel under bordsetet at det strømmet på med telegrammer. Blant annet sendte signaturen "Solfryd" denne hjertelige hilsenen:

 

"Gratulerer med sardinen som beholder sit navn/

reklame for fabrikerne og folket til gavn/

om Frankrig appellerer/

sardinomsetningen florerer/

og mynt i taska sig rigelig florerer/"

 

Bak den lystige signaturen, skjulte seg byens feiermester Eriksen, som sammen med atskillige kontoransatte innenfor hermetikkbransjen, feiret seieren med en durabelig fest i Klubben. Den skal ha vært en av de mest minneverdige festlighetene. Det var også en storslått feiring på Grand Hotel, men avisene slo fast at "den var av høist privat karakter", uten å gå nærmere inn på hva dette karaktertrekket innebar.

 

Et annet telegram som også ble mottatt med velvillig applaus, var en hilsen fra komiteen som jobbet og jobbet for å reise et Handelens Hus i byen. Den gratulerte med det lykkelige utfallet av rettsstriden, men slo også fast følgende:

 

"Men hør I herrer/

aa slaa et slag for handelens nye hus/

og la det rygtes her tegnes i dag/

litt pene summer – alt efter behag/

under dagens feststemte brus/"

 

Hermetikkfesten ebbet ut kl. 02.00 om natten, men den private delen av feiringen var ennå ikke slutt. Dagen derpå vendte man tilbake til hermetikkindustriens hverdagsvirkelighet. Det aktuelle og store stridsspørsmålet mellom hermetikkarbeiderne og hermetikkfabrikantene sto om en reduksjon i den daglige arbeidstiden, og nedsatte akkordsatser. Saken ble overlatt til en tvungen voldgift. Noen holdninger var ved de gamle.

 

Det var ikke mange dagene sardinsaken preget avisenes førstesider. Den tidligere fyrbøteren og daværende mirakeldoktoren Marcello Haugen kom til Stavanger etter en utenlandsturne. Han fortalte at han gjerne kunne tenke seg å bo i Stavanger, "den var så trivelig en by", og detvakte betydelig oppmerksomhet.

 

Et sveitsisk firma hadde også merket seg sardindommen og averterte at "et engros-firma i levnetsmidler ønsker at representere en konkurrandygtig sardinfabrik for Sveits. Udstrakt kundekreds. Billett merket "Yc 3536 Z" bedes sendt Hassenstein & Vogler, Zürich."

 

Da redaktør Oftedal hadde fått fortalt sine lesere at han ville bli bortreist to eller tre uker, benyttet Østerrike anledningen til å erklære Serbien krig. Dermed var Europa blitt en krigssone. I Stavanger ble den mest merkbar ved at vernepliktige underoffiserer, matroser, maskinister og fyrbøtere født i 1900 eller tidligere, ble innkalt til tvangsmobilisering.

 

Tiden var inne for en annen krig enn striden om sardinene. Skjønt den var heller ikke over. I 1915 fikk franskmennene sin endelige seier. Anken førte fram. Det var ikke lenger lov å kalle brisling for sardin verken i England eller i dets kolonier. Zoologien hadde omsider seiret også i fru Justitias gemakker…

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Samspel

Samspel

Har du fleire hemmelige rom i livshuset ditt, ...

Jeg kan høre en melodi

Jeg kan høre en melodi

Tonene vil aldri dø - never ever .....

Rak mann

Rak mann

Morsom og velskrevet feel-good roman

Sånne som oss

Sånne som oss

Det handler om oss som har et stempel – seg ...

Psykt låste dører

Psykt låste dører

En skildring av livet på innsiden av ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...