Kunstforeningens lange goddag

24.02.2015
Kunstforeningens lange goddag
Kong Haakon åpnet Stavanger Kunstforenings bygg i 1925. Han var i Stavanger i forbindelse med byens 800 års jubileum. (Dreyers samlinger)

Den amerikanske forfatteren Raymond Chandler skrev en gang en kriminalroman som fikk den norske tittelen ”Det lange farvel”. Stiftelsen av Stavanger Kunstforening kunne i sin tid blitt kalt for ”Det lange goddag”. Noen svangerskap varer i årevis før de endelig forløses.

I begynnelsen av 1861 ble Jens Zetlitz Kielland – i sin ettertid mest kjent for å være far til sine barn – rammet av en tanke han mente måtte være glup. Han fikk for seg at tiden absolutt var inne til at også Stavanger skulle stille ut bildende kunst av ulike slag til almen beskuelse. Kielland tok kontakt med sine venner i Bergens Kunstforening, som gjerne ville låne ham noen malerier, men som de gjerrige bergenserne sterkt understreket: Et slikt utlån måtte ikke på noen måtte føre til utgifter for den relativt nyetablerte Bergens Kunstforening. Kostnadene ved maleriforsendelsene måtte Kielland selv dekke.

 

Om det var kostnadsspørsmålet som skrinla utstillingsplanene, skal være uskrevet, men ingen malerier kom fra Bergen. Etter temmelig nøyaktig to år ble tanken om en maleriutstilling gjentatt. En anonym leserbrevskribent tok til orde for at også Stavanger måtte få sin kunstforening. Begrunnelsen var for så vidt velkjent. Siden både Bergen, Oslo og Trondheim hadde fått en slik forening, måtte også Stavanger få. Noe annet ville være galt. Skribenten mente med atskillig bestemthet at mange av byens brave borgere ville være interessert i en slik forening.

 

Likevel tok han sine forbehold. Det het for eksempel i brevet som Stavanger Amtstidende trykket nyttårsaften i 1863 at:

”Likesaa vist som det er at Stavanger ikke besidder nogensomhelst anstalt, som har til formaal at udvikle sandsen for det skjønne eller kunstneriske, ligesaa vist er det at interessen for disse i den sidste tid er vagt, om den end ikke kan siges at være alminnelig vagt.”

 

Selv om skribenten også rettet en direkte oppfordring til det som ble regnet som en del mer fremtredende borgere i byen, som tollinspektør Schive og konsul Jens Kielland, om å ta et direkte stiftelsesintitiativ, skjedde det lite bortsett fra at de to utfordrede gjentatte ganger ga uttrykk for det syn i Klubben at det slett ikke var ”noen nauden tanke med en slik forening”. Noe mer enn velvillige ord ble ikke ofret på foreningen.

 

Ved skolestart i august i 1864, ble det imidlertid i en sal på Kongsgård åpnet en utstilling med over 100 bilder. De var lånt fra fjern og nær, og blant de representerte kunstnerne fantes både Lars Hertervig og Knud Baade. Ellers fantes det ”en deel malerier av frk. Schreiber” og ”en deel portretter av den afdøde Niels Thorsen”, som det ble formulert i forhåndsbeskrivelsene.

 

Størst interesse – både blant utstillingens besøkende og i avisene – vakte imidlertid et helt nytt maleri av Tidemand. Ingen kalte maleriet for en repriseøvelse, men det forestilte som det gjerne gjorde hos Tidemand, en gammel norsk bondestue. Dette maleriet ”havde ikke før været udstillet nogensteds”.

 

Det var tydelig at Stavanger Amtstidende fant at dette, for første gang, var en viktig sak. Det var kanskje derfor at bladet svingte seg til de virkelig store høydene da det skulle forklare malerkunstens betydning for folk flest:

”Det er en anerkjendt sandhed, at der blant kunstens frembringelser neppe gives noget, der i den grad som malerier virker dannende og opløftende paa aanden, ligesom det ogsaa i sandhed yder oss en av de herligste og rundeste nydelser, derfor bør vi ikke lade denne anledning gaa ubenyttet hen til at give en saadan aandsdannende og aandsopløftende magt rum blant oss…”

 

Nå var det nokså tydelig at bladets forsøk på å så noen åndelige såkorn, ikke fant grøderikt jordsmonn. Kornene falt tydeligvis utelukkende på stengrunn. Da Stavanger Kunstforening ble stiftet 11. februar i 1865, var det slett ikke en begivenhet som avisene fant det verdt å ofre noe trykksverte på. Å starte en kunstforening var åpenbart mest for de spesielt interesserte, det engasjerte nok ikke den store flokk.

 

Folk flest var nok langt mer opptatt av en hendelse som skjedde samtidig og som Stavanger Amtstidende skildret kort og konsist slik: ”Tirsdag eftermiddag kuldseilede en baad hjemmehørende i Frafjord i nærheden av Marøen. I baaden var fem mand som samtlige faldt i vandet. En baad fra Ims seilede paa samme tid forbi, uden at yde hjælp. Strax efter kom en baad fra Forsand seilende, der var saa heldige at faa redde fire mand, hvorimod den femte druknede…”

 

Den nyetablerte Stavanger kunstforening hadde imidlertid også sine gode hjelpere. Fra utlandet solgte norske kunstnere bildene sine, enten svært billig, til de forskjellige foreningene, eller så ga de rett og slett bildene bort gratis. ”Det største bevis paa den interesse de skandinaviske kunstnere føler for kunstforeninger som oprættes her hjemme, selv med saa ringe betydelse som i nærværende tilfælde, have de lagt for dagen ved at tilstille Stavanger kunstforening en samling af malerier og skitser, derved deres utlodning skulle bidrage til foreningens fremadskriden.”

 

Nettopp utlodninger var det som skulle finansiere kunstforeningens videre virksomhet. I tillegg fant man på det som ble betraktet som et lite columbi egg. Muligens var det hittet på av den kreative telegrafisten V. Arentz, som straks hadde tilbudt seg å bli foreningens første kasserer. Han var en mann som trivdes i de store salonger. Kunstforeningen avholdt årlige utlodninger, men vinnerne fikk ikke utdelt sine vinnerbilder før etter to år. Dermed hadde foreningen alltid bilder for hånden til eventuelle utstillinger.

 

Likevel var det ikke lett å avvikle kunstutstillinger i Stavanger. Foreningen hadde ikke noe eget lokale, og det var heller ikke lett for folk flest å få se noen av de tilgjengelige bildene. Det skyldtes rett og slett en vedtektsbestemmelse som gjorde at foreningen ble betraktet som svært så lukket.

 

Paragraf 6 i foreningens vedtekter sa nemlig at ”et hvert foreningsmedlem er berettiget til at medtage personer af sin husstand samt reisende, for at se samlingerne paa de tider da der er adgang til samme”.

 

Porten til kunstens hellige haller i Stavanger skulle følgelig være trang. Den var et nåløye som ikke alle kunne få passere. Det fremgår for øvrig nokså klart av en avisannonse i januar 1866:

 

”De af Stavanger kunstforening indkjøpte malerier og fotografier samt en del skitser, skjænkede foreningen af norske og svenske kunstnere, ere at udstille i Sparekassens bygning. Kunstforeningen er aaben hver onsdag og søndag fra kl. 11 til 1. Opsynsmanden har ordre til at negte adgang for alle, der ikke medbringer adgangstegn. Det findes udlagt liste, hvor nye medlemmer kunne tegne sig.”

 

At foreningen også stilte ut fotografier, hadde formodentlig sammenheng med at fotografiet den gang var nytt, og dermed ble opplevd som temmelig eksotisk. Det var gjerne gamle tyske malerier som ble avfotografert, og de var alltid sterkt etterspurt ved utlodninger. Til den første utlodningen i Kunstforeningens regi var det 14 bilder som gevinster. Den første gevinsten ble vunnet av rektor Schønning. Han vant et maleri av Lorck som var priset til 37,5 speciedaler og hadde fått den nokså ha-stemte tittelen ”En maler i høiere regioner”. Selv om Schønning vant bildet, måtte han altså vente i to år før han kunne ta det med hjem. Etter noen år ble denne venteperioden halvert. Altfor mange av foreningens medlemmer hadde meldt seg ut, fordi de ikke ville vente så lenge på å få med seg gevinstene sine hjem. Det fikk holde med et års ventetid, mente de.

 

I de første årene er kunstforeningen gjennomgående dekket av en slags mur av taushet. I 1867 revnet den imidlertid en smule idet avisen ”Stavangeren” tok for seg Kunstforeningens første år i en slags oppsummerende artikkel. Det heter for eksempel:

 

”I tre aar har der i vor by existeret en kunstforening som har rukket meget langt med de midler, der har staaet til dens raadighed.

 

Kunstnerne have nemlig imødekommet foreningen i høi grad ved at sælge verdifulde billeder til en lav betaling, og kunstforeningen har derfor stadig kundet fremvise sager, der ikke under nogen omstendighed vilde have været at opnaa for den, hvis kunstnerne ligeoverfor den havde holdt sine sædvanlige priser.

Kunstnerne have saaledes gjordt hva de kunde og resten maa overlates til vor by. Det er jo nemlig saa, at den ene tjeneste er den anden værd, og saaledes har vor by en takknemmelighedsgjeld mod kunstnerne, der ene kan betales ved at saa mange som mulig indmelde sig i foreningen og saaledes forøger foreningens pengemidler.

Et meget vigtigt middel til at bringe folk denne sag i erindring, er den offentlige omtale i aviserne, og det maa alene beklages, at vore aviser til denne dag ikke have havt øie for denne sag.”

 

Selv om foreningen avgjort hadde hatt økonomisk suksess med en utstilling under den store landsregattaen i Stavanger i 1868, var den ingen gjenganger i avisspaltene. Derfor ble det jevnlig sukket og stønnet fra foreningens frontfigurer at avisene ”ofrer oss alt for lite oppmerksomhet”. I så måte er det en klagesang som også kan høres hyppig i dag fra foreninger og lag som mener at de tilbringer for stor del av sitt liv i den absolutte medieskyggen. Sånn sett kunne kanskje dette innlegget fra Stavangeren i februar 1869 ha vært formulert også i dag:

 

”Vor kunstforening har trods sin store fattigdom, faa medlemmer og deraf flydende mangel på midler, en udvalgt samling malerier og photografier. Det er en skam for vor by at se den fuldstændige mangel paa interesse for kunsten her er. Man betragter kunstforeningen blot som et lotteri, vinder man ei noget, gaar man utilfreds ud af den igjen.

 

Det falder faa eller ingen ind at gaa derind for at glæde sig ved de virkelig gode ting der findes, hører man der er kommet noget nyt, gaar man kanskje derind, kiger det over i en fart, for at være à jour med hva der er, om det skulde komme paa tale, og mange vise ikke en gang saa meget interesse.

 

Det var tydeligvis den tunge tids tale som rådde grunnen i foreningens lønnkammer. Det er kanskje også derfor at foreningen styre ved dens 100 års jubileum i 1965, nøyer seg med å beskrive de første årene av kunstforeningens eksistens på denne måten: ”Frem til århundreskiftet arbeidet foreningen uten større fremgang. Medlemstallet holdt seg betenkelig lavt…”

 

Det kan selvsagt også ha hatt sammenheng med at foreningen ikke hadde noe fast sted å være, i hvert fall ikke noe velegnet utstillingslokale i de første årene. Det aller første utstillingslokalet fantes i Sparekassens bygg. Deretter lånte den lokale i Jomfrustiftelsens første bygg (hvor Atlantic hotell ligger i dag), og den fulgte også med på lasset da jomfruene flyttet fra Vasskleven og til bygget hvor SAS-hotellet i dag troner på hjørnet av Løkkeveien og Wesselsgaten. Deretter leide foreningen utstillingslokale i det nye museet, før den fikk sitt eget bygg på Madlaveien i 1915. Om foreningen ble stiftet som nummer fire i rekken av norske kunstforeninger, var den likevel den første av disse foreningene som fikk sitt eget bygg.

 

I et lite jubileumsskrift som det daværende styret laget til kunstforeningens 100 års jubileum i 1965, heter det om dette første bygget:

 

Kunstforeningens første hus var en enkel trebygning – likevel var det et stort økonomisk løft å få byggesaken realisert. Men gleden over det som var vunnet, ble snart merkbart redusert. Huset var så fuktig at bildene i Det Faste Galleri ble skadet av sopp og måtte fjernes. Arbeidet for å få reist et nytt permanent bygg ble derfor tatt opp, og høykonjunkturen under første verdenskrig skapte atskillig optimisme omkring planene. Man tok sikte på et storbygg i Kannik – en kombinasjon av kunstforening, kino og konsertsal – men de glade luftkasteller kom aldri lenger enn til papiret.

Tidene var vanskelige i tyveårene, og det var sikkert med store betenkeligheter at man tok på seg det kjempeløft å reise Kunstforeningens nye hus på Madlaveien, etter at den gamle trebygning var revet. Huset som er tegnet av arkitekt Erga sto ferdig i 1925. Det kostet 165 000 kroner og ble innviet av kong Haakon i tilknytning til byjubileet.

I 1957 ble det utlyst en arkitektkonkurranse om et nytt bygg for kunstforeningen på Madlaveien. Arkitekt Toralf Kaada vant den nasjonale konkurransen, men han måtte smøre seg med atskillige tuber tålmodighetskrem før han fikk se sitt vinnerutkast realisert. Det nye bygget ble først fullført i 1964, og høytidelig innviet ved Stavanger kunstforenings 100 års jubileum i 1965."

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Død løvetann

Død løvetann

Om det å være løvetannbarn ...

Friminutt

Friminutt

Små gullkorn om det kjente og nære ...

Hjertestier

Hjertestier

Gå ordstiene, og se hva de betyr for ...

Samtalemagi - Opplag 2

Samtalemagi - Opplag 2

Boken for alle anledninger og relasjoner ...

Hev ditt blikk

Hev ditt blikk

Forfatter byr på seg selv i denne åpne ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...