Da Vonnemaen kom flaksanne på Reve

10.03.2016

Det er ofte sagt at det skal være mye stygt i sjøen. Det finnes i det minste et lokalt eksempel på at det også kan være mye stygt i skyen. I hvert fall var det et temmelig skremmende syn som møtte den 12 år gamle Torgeir Reve på den nest siste julidagen i 1914.

- Eg trodde det var vonnemaen så kom flaksane jønå loftå …

 Som 87-åring i 1989 var det slik Torgeir Reve gjenopplevde sin himmelske åpenbaring da han var den første som så den dristige mannen i sitt bittelille fly, Trygve Gran, komme inn for landing på Reve på det som slett ikke var noen vakker dag.

 

Sammen med noen andre gutter hadde Torgeir vært og badet da de plutselig hørte en forferdelig dur som fylte hele luften. Gjennom det lave skylaget over det som en gang hadde vært et Orrevatn, kom det en forunderlig tingest flaksende. De hadde aldri sett maken.

 

- Eg totte beintfram at det var ein fæle foggel så kom, men så syntes eg at det va temmeligt løje at an ikke bevegde vengene på någen måde. Så kom eg på någe så mor mi alltid sa. Visseteatte me ikkje va snille, så ville vonnemaen koma å ta oss. Så eg trodde nå helst det var vonnemaen så kom.

 

Nå var det ikke ”Vonnemannen” som kom. Heller ikke noen annen fjern slektning av Gamle Erik. Det var i stedet den absolutt ubeskjedne urbergerensen Trygve Gran som kom farende innover Jærkysten, og som med bastante byks falt ned på stranden og i sanden. Det var for øvrig flere enn badeguttene som mistet munn og mæle over synet fra oven. Det blir fortalt, med bønn om troverdighet, at ei eldre Solakvinne bykset over et steingjerde og gjemte seg som best hun kunne. Hun var helt sikker på at det ikke var engler som dalte ned så langt bortenfor alle skjul, men at det nok var noe styggedom, en slags straffedom fra ham der oppe.

 

Trygve Gran hadde bakgrunn fra langt kaldere steder enn Solalandet. Han trivdes både i snøen og i sjøen, på land så vel som i luften. Han var en flyktig sjel og en farende fant som likte å teste ut flere grenser enn sine egne. Det var for eksempel Grans kjærlighet til ski og snø som ga ham en plass i Robert Scotts sydpolsekspedisjon i 1911.

 

Året før tilbrakte den engelske polarforskeren Robert Scott på Fefor høyfjellshotell i Gudbrandsdalen sammen med kona Kathleen. Hensikten med hotelloppholdet var å prøve ut, og trene seg, med det som Scott kalte for "motoriserte beltesleder". Briten var ikke et øyeblikk i tvil om at nettopp motorsledene ville være helt avgjørende for å nå fram til Sydpolen som den første. Disse sledene vakte betydelig oppmerksom blant folk flest i dalen. Motoriserte fremkomstmidler var vanligvis verken noe daglig eller månedlig syn. Det var bare gått et par år siden de aller første bilene hadde kjørt opp gjennom Gudbrandsdalen og over Dovre. Også derfor vakte Scotts snøkjøring atskillig oppmerksomhet.

På Fefor var gymnasiasten Trygve Gran engasjert som skiinstruktør, og ble dermed den som skulle lære det engelske ekteparet skiløpingens mer avanserte kunster. De hadde ikke særlige erfaringer med å bevege seg på ”wooden planks”. Treningstimene førte til at Gran året etter ble med Scott mot Sydpolen. Trygve Gran fikk imidlertid ikke bli med på den siste fremrykkingen mot selve polpunktet. Den æren og hederen skulle forbeholdes engelskmenn. Gran måtte følgelig bli igjen på Rossbarrièren, men han glemte aldri den siste hilsenen han fikk fra Scott før de skiltes:

"Det skal bli festlig å gjense det deilige Fefor. Jeg likte det stedet bedre enn mange andre steder jeg har besøkt."

Robert fikk aldri gjense Fefor. Etter å ha kommet fem uker for sent til polpunktet – luringen Roald Amundsen hadde ”ved underfundig adferd” allerede vært der og skrevet seg inn i historien som den første mann på Sydpolen – kom heller ikke Scott og hans to følgesvenner tilbake til sivilisasjonen. De bukket under for kulde og uvær på tilbaketuren til Rossbarrieren.

En leteekspedisjon, hvor også Trygve Gran var med, ble sendt ut året etter. Den 12. november 1912 fant letemannskapene tre stivfrosne lik i et telt. Det var Scott og hans menn. Det ble senere sagt at da en av leterne forsøkte å løfte opp den ene armen til Scott, knakk den som om den skulle være av glass. Dermed var det ikke noe annet å gjøre enn å begrave britene i isødet. Det var ikke mulig å frakte kroppene tilbake til England.

Åpenbart må tilfeldigheter ha spilt mange og ulike roller i Trygve Grans liv. De førte ham til en sydpolsekspedisjon, og de ga ham også et liv i luften. Selv ville han gjerne starte på et medisinsk studium etter polarekspedisjonen, men et tilfeldig treff endret totalt yrkesplanene hans.

 

Senere skildret han det skjellsettende stevnemøtet slik:

- Jeg møtte i et selskap den norskamerikanske skuespilleren Peter Lorraine, som foreslo at jeg heller burde bli flyger enn lege. For å underbygge sitt forslag, siterte han salig Ibsen: "Bukk fra oven”. Sitatet traff meg. Dermed var også mitt livslodd kastet.

 

Lorraine mente at et "hopp" over Nordsjøen eller Middelhavet ville være av grunnleggende betydning for å kunne foreta en atlanterhavsflyging. Peter Lorraine var selv flygerutdannet og hadde forsøkt å krysse den irske kanal med fly. Det forsøket endte på samme måte som hans store plan om å turnere gjennom hele USA med "Peer Gynt". Det gikk ikke. Flyturen endte i sjøen, men uten at Lorraine verken ble skadet eller ga opp sin luftige karriere. Peer Gynt-turneen rakk aldri å havarere. Den kom aldri ut over idéstadiet.

Til gjengjeld kom Trygve Gran seg opp i luften. Han skaffet seg flygerutdannelse i Paris og hadde en drøm. Han ville bli den første som noensinne krysset Nordsjøen i fly. Galmannsverk, mente mange som forsto seg på flyging. Gran bare blåste av dem. Den turen skulle han klare. Han skulle ta et luftig hopp fra Skottland til Jæren.

 

Etter flere dagers venting på relativt brukbart flyvær, startet han den 30. juli 1914 på den vågale ferden. Flyet var av type Bleriot XI med det opprinnelige navnet "Ca Flotte", men som Gran senere skulle endre til "Nordsjøen".

 

Flyet var fransk, skapt av flypioneren Louiz Blériot, som både bygde og solgte fly samt underviste i flyging. Gran investerte lønna fra antarktisekspedisjonen og kjøpte flyet for 1.200 pund. Blériot frarådet imidlertid et tokt over Nordsjøen, fordi han mente bensintanken var altfor liten.

 

Gran visste imidlertid råd. En ekstratank ble koblet til, flykroppen ble demontert og fraktet til Cruden Bay i Skottland, som skulle være utgangspunktet for flyturen. Kontakter innen den norske marine, den keiserlige tyske marine og det engelske admiralitet skulle sende værmeldinger til Gran. Han hadde knyttet kontakter på mange plan. Nettverket var imidlertid ikke tett nok. Alle disse hjelperne trakk seg fra oppdraget. I motsetning til eventyrets Askeladd, måtte Trygve Gran klare seg på egen hånd og for egen maskin.

 

Trygve Gran sto overfor flere problemer. Den 30. juli 1914 klokken 18.00 ville det innføres totalforbud for sivil lufttrafikk over Storbritannia. Gran hadde derfor ikke mye tid før han måtte sette av gårde. Været var dårlig, men radiostasjonen i Bergen hadde sendt et værvarsel som var rimelig brukbart. 30. juli klokken 13.00 bar det av sted med Gran.

 

Turen fra Cruden Bay i Skottland (som nok i dag er mest kjent for sin golfbane) til Jærens rev, skulle ikke bli noen lysttur høyt oppe i det blå. Tvert om ble det en flakseferd i det svært så grå. Gran fløy i et spinkelt, lite fly med en 80 hestekrefters motor som ga det en marsjfart på maksimalt 120 km i timen. Den gang fantes det ikke instrumenter av noe slag i flyene. Det handlet om å fly på finurlig følelse og fornemmelse av vindenes veivalg. Værgudens luner var avgjørende for resultatet av luftferden.

 

Under Grans premieretur blåste det opp til storm underveis, og turen tok fire timer og ti minutter. Det ble en riktig husketur. Flyhøyden var svært så variabel. I det ene øyeblikket kunne han fly like over bølgetoppene, mens han i det neste beveget seg opp mot svalenes svevesteder. Sikten fra førersetet var lik null under store deler av reisen. Gran fortalte senere at han hadde navigert etter kompasset i tillegg til at han hadde forsøkt å vurdere størrelsen og retningen på de bølgetoppene som han stundom kunne skimte gjennom skylaget. På den måten klarte han å beregne hvor langt han var fra land.

 

Det var den svært så spente internasjonale situasjonen som gjorde at Gran ikke fikk oppgitt noen værmeldinger før flystarten. Det var også den anspente situasjonen som hadde avstedkommet flyforbudet over Storbritannia. To dager før Gran startet på det som den gang var verdens lengste flytur over åpent hav, falt det nemlig noen skudd på en sentrumsbro i Sarajevo som skulle gi gjenlyd over store deler av verden. Den 1. verdenskrig var et faktum.

 

Nå var det nok ikke de internasjonale aspekter som tumlet i hodene på Torgeir Reve og hans venner på stranda den 30. juli 1914. De nøyde seg med å ønske Trygve Gran velkommen til jorden. Krigsutbruddet gjorde imidlertid sitt til at Grans flybragd ikke fikk den medieoppmerksomheten som den ellers ville ha fått, og som han nok hadde håpet på.

 

Torgeir Reve tok Gran med seg hjem til familiegården, hvor Gran var mest opptatt av om gårdsfolket hadde telefon. Han ønsket å bestille drosje. Han var fast bestemt på å dra til Stavanger, hvor han skulle telefonere og telegrafere til sin mor, kongen og dronningen, og til den britiske aviseieren lordNorthcliff om at turen hadde lykkes. Rekkefølgen var slett ikke tilfeldig.

 

Når avislord Northcliff spilte en så sentral rolle, var det fordi avisen på et vis var en slags sponsor. Dessuten hadde lord Northcliff sendt med Gran en fersk utgave av Daily Mail til dronning Maud. Hun ble følgelig den første i verden som mottok en slik luftpostsending, en flybåren utgave av en dagsfersk engelsk avis. Det var altså mange ”for første gang” med Grans jærtur.

 

Fra Reve ble det bestilt bil fra Karl Syvertsen i Sandnes. Sjåføren svarte at han straks skulle komme, men Gran hadde ikke tid til å vente noe særlig. Han hadde formodentlig ventet lenge nok på å nå fram til folk. Han fikk derfor Torgeirs far til å sette vogn for hesten og kjøre drosjebilen i møte. På Bore byttet Trygve Gran bort den ene hestekraften med drosjens flere, og kom fram til Stavanger tidlig på kvelden. Hans plan var å ta nattruten til Bergen for så å ta toget til Oslo. Den gang løp ryktene langt fortere enn bilene kjørte. Da Gran gikk om bord i nattruten, var det derfor flere tusen tilskuere som hyllet ham for flyferden. Skagenkaien var tettpakket av hurraropende kveldsvandrere

 

- Han hadde ikkje bidlå te å venta på drosjen. Han va helste annige, mintes Torgeir flygeren som vandret hvileløst omkring på gården uten å tilsynelatende bry seg noe særlig om flyet. Det overlot han trygt i Revefolkets trauste hender. Torgeir benyttet anledningen til å studere det svært så nøye.

- Det jeg husker best, er en forferdelig lukt som kom fra flyet. Jeg vet ikke hva det var, men jeg kjenner den ennå, fortalte han da 75-årsjubileet for Nordsjøflygingen ble markert i 1989.

Torger hadde også gått opp sporene etter flyets landing i sanden, og sett at det slett ikke var noen rettbent landing flyet hadde foretatt.

- Han hadde ikkje någen beine bane, han sjangla helst bortøve sanden, var hans vurdering av Trygve Grans landingsferdigheter.

 

Senere snakket Trygve Gran mer enn gjerne om sin første flytur over Nordsjøen. Han la heller aldri skjul på at hvis det ikke hadde vært for hans overfart, ville nok ikke noen ny flyplass ha blitt plassert på Sola. Han var heller aldri i tvil om at Sola var den beste flyplassen i Europa hva beliggenhet angikk.

 

Den første verdenskrigen førte også til mobilisering i Norge, og marinen opprettet en provisorisk flystasjon på Sola. Grans fly, nå med navnet "Nordsjøen", var på Sola, og Trygve Gran ble utnevnt til marineoffiser. Sammen med ni andre utgjorde han flystasjonens bemanning. Samme kveld som flystasjonen ble opprettet, var Gran på vingene, men uten at det var noe å observere i Nordsjøen. Det ble totalt ti flytimer med nordsjøobservasjoner for Gran og hans mannskaper mens de var stasjonert på Sola.

 

I 1944 ble det gitt ut et frimerke til minne om Trygve Grans hopp over Nordsjøen i 1914. At frimerket ble gitt ut under krigen, var ingen tilfeldighet. Etter krigen ble Trygve Gran dømt til halvtannet års fengsel for blant annet medlemskap i NS. I det selskapet endte altså flygeren som under første verdenskrig ble tildelt de britiske ordenene Military Cross og Distinguished Service Cross for sin innsats.

 

I et intervju før han døde i 1980, snakket Trygve Gran også om noe annet enn sin flyging og de bøker som han hadde skrevet. Han fortalte blant annet med begeistring at han hadde vært med på det aller første norske fotball-landslaget i 1908. Det uttaket gledet den tidligere Mercantilespilleren, og selv ikke tapet på 11-3 mot Sverige affiserte ham særlig. Det var nok andre nederlag i livet, som Nordsjøens og Solastrandens flypioner tok langt tyngre...

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Vin møter poesi

Vin møter poesi

Vin løfter poesien. Poesi hever vin...

Psykiatripoesi

Psykiatripoesi

En samling av sterke tekster om et plaget ...

Alt er bare snø

Alt er bare snø

Sterke dikt - som skildres med få ord ...

Jeg leker med tanken og veier mine ord

Jeg leker med tanken og veier mine ord

Kan det sies på rim? - Selvsagt og nok ...

Du er viktig

Du er viktig

Dikt om gleden over Gud, kjærligheten ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...