Franz lokket med lur - i F-dur

18.02.2016
Franz lokket med lur - i F-dur
Tre ganger fikk Franz og sønnen Georg Dørr blåse i museets bronselurer. (Bilde fra boken om Franz Dørr)

Også for lystige lurblåsere kan alle gode ting være tre. I hvert fall følte fader Franz Dørr og junior Georg Dørr det slik da de i løpet av noen måneder i 1948 ved tre anledninger fikk blåse i Stavanger Museums 3000 år gamle bronselurer. Det var en opplevelse som Franz Dørr aldri hadde trodd han skulle få. Tenk å få blåse i en ekte bronselur!

Oppfyllelsen av den dørrske drøm starter på ulike plan. Ett av dem dreier seg om ei myr på Revheim i Madla, hvor det i 1894 ble gjort et funn fra bronsealderen på marka til Gabriel Børresen. Det ble funnet to bronselurer. Oppdagelsen var nok som den reneste uren-luren-himmelturen for arkeologene som endevendte de gamle myrene på jakt etter fotefar fra fortiden.

 

Hvor de to lurene stammet fra, ble ikke fastslått umiddelbart. Noen fagfolk var skråsikre på at de måtte stamme fra Danmark og på mystisk vis var blitt gjenglemt på Revheim. Danske arkeologer fastslo imidlertid med enda større sikkerhet at lurene slett ikke kunne være danske. De to Revheimslurene var mindre enn de mest kjente bronselurene fra Danmark. Lurene fra Revheim hadde en rørlengde på 1.76 meter, mens det i Danmark var funnet lurer med rørlengder på opptil 2.38 meter. Lengden på røret har betydning for hvor mange toner som kan presses ut av instrumentet.

 

Da arkeologene slo fast at lurene ikke kunne være danske, mente daværende museumsdirektør Jan Petersen at de måtte være laget på Jæren. Han var også sikker på at de nok ikke var brukt til krigsformål, men antok at de var blitt brukt i forbindelse med ulike religiøse seremonier. I alt var det fra bronsealderen funnet nærmere 50 lurer i Norden og i Nord-Tyskland, alltid parvis. Petersen tidfestet Revheimslurene til den tidlige bronsealderen.

 

Hvordan lurene var å spille på, var det imidlertid ingen som visste noe om da lurene ble gravd fram fra myras mørke favntak. Mange år etter funnet hevdet rett nok Tobia Bjørnsen, som hadde jobbet på gården hos Gabriel Børresen den gang lurene ble funnet, at Gabriel straks hadde spilt på den ene luren.

 

Det trodde imidlertid ikke fagfolkene noe på. De mente med overbærende røster at det måtte ha skjedd en slags erindringsforskyvning hos Tobia, som da for lengst var passert pensjonsalderen. Om det skulle ha kommet lyd fra Gabriels eventuelle blåsing i luren, ville den ikke kunne karakteriseres som vemodig vakker. Det ville nok heller være snakk om ulyder som kunne ha fått flere enn Jerikos murer til å bryte sammen. Lurene var slett ikke spillbare da de ble funnet, var museets megetsigende konklusjon. De skulle heller ikke spilles på. Tvertom skulle de behandles med all den forsiktighet som deres dyrebarhet forutsatte og forlangte.

 

Et annet utgangspunkt for historien er beretningen om et ektepar som slo seg ned i Stavanger i begynnelsen av 1870-årene. Carl Franz Dørr tok med seg fru Maria, brøt opp fra fødestedet i Nassau, og kastet sitt familiære anker i Stavanger. Hvorfor de to slo rot i en by som ikke var noen Hansastad, kan få hvile under et forundringens teppe. Riktignok var det en del tyske familier som hadde søkt hjemsted i Stavanger den gang. Fortsatt finnes familienavn som Lütcherath, Nessler og Marnburg etc. Disse hadde sikret seg borgerbrev i Stavanger, og deres tilstedeværelse kan kanskje være en forklaring på at også den unge Dørrfamilien fant sitt sted å være.

 

Carl Franz Dørr var både musiker og musikkreparatør. Han startet egen forretning hvor han med datidens dannede annonsespråk "tilbød seg å reparere både harmonier, orgler og ikke minst positiver", den formodet faglige betegnelse på det godtfolk kalte lirekasser.

 

Carl Franz var også en aktiv musikant på mange og ulike arenaer. Han utgjorde halvparten av duoen "Sorgen og Gleden". Duoen besto av et par fremragende trekkspillere som sørget for danse- og underholdningsmusikk hvor mennesker møttes, enten det nå var i Klubben eller ved de mange markedsarrangementene. "Det klang så herlig når Sorgen og Gleden vandret musikalsk til hope", som det het fra begeistrede lyttere med sans for språklige spretthopp.

 

Carl Franz tok seg av "Gleden" i duoen, mens en annen tysker, Christian Kirscheim, hadde rollen som ”Sorgen”. Om rollevalgene var en konsekvens av de tos generelle gemytt, skal være usagt. Sikkert er det imidlertid at de var usedvanlig samspilte. Da "Gleden" vandret inn i de evige musikalske jaktmarker og byttet bort trekkspillet med en engleharpe, var det også slutt for "Sorgen". Carl Frantz Dørr var bare 40 år gammel da han døde. Dermed brøt Kirscheim opp og flyttet til Bergen. Han hadde ikke mer å spille for i Stavanger.

 

Hovedpersonen i denne historien trer nå fram på podiet. Franz Dørr, sønn til Carl Franz, var en gjennommusikalsk kar og hadde flere år bak seg som syngegutt i St. Petri, da han som ung musiker innførte waldhornet til Stavanger. Selv var han aldri i tvil om at waldhornet – skogens horn – var det vakreste og mest velklingende blåseinstrumentet som kunne tenkes. Han ble sakral i mer enn blikk og stemmebånd når han priste sitt yndlingsinstrument i høye toner. For Franz kunne melkesjokoladereklamens budskap – "ingen over, ingen ved siden" – også være formulert med tanke på waldhorn…

 

Skjønt noe kunne kanskje måle seg med waldhornet: Museets bronselurer. Å få spille på en lur, det var Franz' store drøm. Han holdt den ikke skjult. Tvert om forkynte han den ofte for den herren som kunne oppfylle en slik drøm på jorden, direktør Jan Petersen ved Stavanger Museum. Petersen lot seg lokke og forføre av Dørrs drøm, og gjorde den til virkelighet. Forutsetningen for en minikonsert med lur, var at lurene først ble sendt til Danmark for en slags musikalsk tilpasning. De måtte ordnes slik at vellyd kunne klinge fra rørene. En slik jobb var det bare dansker som kunne utføre. Det skyldtes i hovedsak at tyngden av bronselurene var blitt funnet i Danmark.

 

I mars 1948 var endelig dagen kommet da det skulle avsløres hvilke toner som skjulte seg i lurenes rør. Om det ikke ble slått på stortromme, ble tonene sendt i radio. I programposten "Aktuelt" blåste Franz og sønnen Georg for sine lungers fulle kraft. Fra kringkastingens studio i Solagaten i Stavanger lød bronselurenes lokkende toner for tusenvis av nordmenn i hus og hytter, blant bakkar og berg.

 

Franz Dørr fortalte senere at begge lurene var stemt i F, og skrev med antatt beveget penn at

"de høye toner er som bekjent vanskelige å frembringe, og på disse to lurene var de svært vanskelige, hvorimot de to eller tre mellomtoner klang bedre og lettere enn vi hadde tenkt oss". NRK-orkesterets trombonist Gunnar Rugstad demonstrerte forøvrig noen år senere hvordan det var mulig å jukse med leppene slik at man kunne presse fram noen flere toner enn lurens "hovedtoner".

 

Far og sønn jukset imidlertid ikke. De blåste som historiens lurblåsere skulle gjøre. I programposten "Aktuelt" tonte Revheimslurene ut i eteren for første gang på snaue tre tusen år. Franz Dørr var sikker på at det også ville bli for aller siste gang.

 

Slik skulle det ikke gå. Allerede i april ble det et dacapo i Universitets Aula i Oslo, hvor mye godt folk var samlet. Midt i blant noblessen satt en lang, tynn skikkelse, statsminister Einar Gerhardsen. Den gang kunne man gjerne si at hvor to eller tre forsamlet var, befant Gerhardsen seg midt i blant dem. I hvert fall åndelig. Han var en av sitt folk og datidens mest brukte referanseramme. Sa du "Gerhardsen", nikket folk gjenkjennende, bortsett fra i revyteatrene, da gapskrattet gjerne godtfolk…

 

Franz og Georg Dørr sto fram på Aulaens podium og blåste sine toner. Etterpå het det høytidsstemt i Aftenposten: "Aulaen fyltes av dype toner og forsamlingen ble også grepet av vissheten om at nøyaktig de samme tonene hadde lydt da David var konge i Jerusalem…" Mindre kunne det selvsagt ikke gjøres…

 

Det skulle imidlertid bli enda mer. I begynnelsen av september 1948 ble det arrangert en Rogalandsuke i Stavanger. Det var ni år siden en slik utstilling var blitt arrangert tidligere. Også denne gangen hadde arrangementet hatt som målsetning: by og land, hand i hand. Håpet var at det ikke skulle ende som det ofte gjorde i hverdagslivet: By og land, mann mot mann. Fredsrusen føltes fortsatt sterk nok til å knytte brede bånd mellom by og land.

 

Det var to begivenheter som skulle markere starten på Rogalandsuken. Det ene var avsløringen av Stinius Fredriksens statue av Lars Hertervig. Den skulle avdukes av Nationalgalleriets direktør Sigurd Willoch, mens formannen i Stavanger Byselskap, som hadde betalt gildet, Hugo Stabenfeldt, deretter skulle overrekke statuen til byen ved ordfører Magnus Karlson. Stabenfeldt benyttet anledningen til å hylle det private initiativ og minne om at også en kommune hadde kulturelle forpliktelser.

 

Ordfører Magnus Karlsson ble imidlertid ikke svar skyldig på Stabenfeldts finte. Han sa seg glad for private initiativ på det kulturelle området, men la også til at det nå var en klar og kjær plikt å ta bedre vare på Hertervig enn det var blitt gjort mens kunstneren levde. Formodentlig var det lettere å håndtere en statue enn en skapende skikkelse i stadig strid med seg selv.

Arbeiderpartiets Magnus Karlson var forøvrig vegetarianer og ble dermed ofte utsatt for folkevittigheten. Da han ble observert i full fart fra et kommunalt møte til hjemmet, ble farten forklart med hans frykt for at middagen skulle visne før han rakk hjem...

 

Franz og Georg Dørr sørget i fellesskap for at Hertervigfesten fikk en feiende opptakt. I tusenvis hadde folk samlet seg utenfor og rundt Stavanger Museums inngangsparti da far og sønn steg ut på hovedtrappene, løftet sine lurer mot leppene og himlene, mens de fylte sine menneskelige blåsebelger. Ut i septemberluften klang de rene og klare toner. Aller først et eldgammelt norsk militærsignal, deretter en gammel norsk lokkar, før de avsluttet med et gammelt militært bønnesignal. Det var høytid over det stavangerske Akropolis.

 

Deretter satte alle de fremmøte seg i bevegelse mot Hertervigs plass og statuen, med Musikkorpset Ynglingen av 1882 i fronten. Bronselurene ble igjen på museet. De var ikke på noen måte marsj-instrumenter.

 

Franz Dørr var imidlertid en glad marsjmusikant. Han trivdes i fronten av musikkorps. Enten det var foran Kongsgårdguttene, eller som i de senere år, foran Solvang skolekorps, var han en ekstra attraksjon i 17. maitoget. På mange måter var Franz Dørr toget. Det ville være galt å si at Franz marsjerte, eller på noen måte gikk i takt med andre.

Han skled foran korpset i sin egen takt mens han svingte med sin stilfulle spaserstokk og viftet belevent med sin usedvanlig bredbremmede hatt. Det eneste som kunne minne om en uniformseffekt ved hans klesdrakt, var det imponerende klokkekjedet som dekket brystpartiet og som tidvis avslørte seg under den en-kneppede jakken. Franz Dørr var et 17. mai-syn for langt flere enn guder. Også derfor ble 17. maifeiringen i 1962 sterkt preget av hans minne. Det var en sentral figur som manglet, Franz Dørr døde dagen før 17. mai, 82 år gammel.

 

Franz Dørr fikk kongens fortjenestemedalje i 1949 da han fylte 70 år. Han har satt dype musikalske spor etter seg i Stavanger. Da Stavanger Orkesterforening arrangerte den første musikkfesten med et norsk orkester i sentrum i slutten av mai 1920, var Franz Dørr på plass med sitt waldhorn. Det var en fest som varte i tre dager, med det som kan synes som en sammenhengende serie med musikalske høydepunkter. Blant annet ble Johan Halvorsens Norsk Rapsodi nr. 1 urfremført med komponisten selv som dirigent, mens det ellers var Orkesterforeningens kapellmester, Carl Maria Artz, som bestemte det meste av festivalens takt og tone.

 

At det var en vellykket musikkfest, viser rapporten fra Dagbladets musikkanmelder Reidar Mjøen: "Det er for en tilreisende en sand oplevelse at sitte i det gamle, intimt virkende teater og merke den lydhørhed og varme interesse, hvormed de gode, delvis ypperlige præstasioner følges av et auditorium, som fylder huset til trængsel, til sidste stående plads. Stavanger har git et signal i norsk musikliv, det vil neppe hendø upåagtet…"

 

Utsagnet bekreftet at det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden. Orkesterets økonomi var elendig. Jubelåret gikk ut med 44.000 kroner i underskudd. Det var med svært knepen margin, 35 mot 33, at bystyret vedtok å sikre orkesterets drift nok en sesong. Deretter ble det satt sluttstrek, og dirigent Artz forlot Stavanger etter en solid avskjedskonsert "hvor et helt væld av de deiligste blomster ble sendt opp på scenen og bifaldet ville ingen ende ta".

 

Noe slikt hadde nok også Franz Dørr fortjent for sine mange års trofaste tjeneste innenfor byens musikkliv. Det arbeidet nådde langt videre enn hans lurblåsing og hans 17.mai-vandringer gjorde…

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Vin møter poesi

Vin møter poesi

Vin løfter poesien. Poesi hever vin...

Psykiatripoesi

Psykiatripoesi

En samling av sterke tekster om et plaget ...

Alt er bare snø

Alt er bare snø

Sterke dikt - som skildres med få ord ...

Jeg leker med tanken og veier mine ord

Jeg leker med tanken og veier mine ord

Kan det sies på rim? - Selvsagt og nok ...

Du er viktig

Du er viktig

Dikt om gleden over Gud, kjærligheten ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...