Det store syndefallet i St. Petri

11.02.2016
Det store syndefallet i St. Petri
Lars Oftedal.

At Stavanger ble utpekt til en av Europas kulturhovedsteder i 2008, satte ikke særlige spaltespor etter seg i de internasjonale aviser. Atskillig større internasjonal oppmerksomhet vakte det da en sokneprest sto fram i Petrikirken og betrodde sin menighet at han hadde syndet. Ikke bare i ord, men også i gjerning…

Hans syndsbekjennelse ga gjenlyd over store deler av Europa og nådde også fram til det norske USA. Endog kong Oscar den 2. telegraferte fra sitt svenske slott til biskop Heuch i Kristiansand: ”Beder om snarest mulig brev med opplysende detaljer i anledning hvad telegrafen i dag bragte fra Stavanger. Oscar R.”

 

”Hva telegrafen hadde berettet fra Stavanger” var en historie som skulle leve lenge i byen. I hovedrollen fantes stortingsmannen, redaktøren og soknepresten Lars Oftedal. Historien handlet om hans syndefall, og hans bots- og bedegang fra kordøren. I en viktig birolle figurerte for øvrig Oftedals mangeårige rival, Aleksander Kielland. Han gjorde sitt beste for å spre et budskap om rivalen som ingen kunne kalle for det glade.

 

Lørdag 31. oktober 1891 hadde Kielland sendt sin søknad om å bli borgermester i Stavanger. Dette hadde skjedd etter mye om og men, men til sist hadde han bestemt seg for at denne jobben ville han søke selv om han visste at Lars Oftedal ville gjøre det han kunne for å forhindre utnevnelsen. Oftedal hadde tidligere stoppet Kiellands kunstnerlønn.

 

Dagen derpå, søndag 1. november, skulle imidlertid Lars Oftedal måtte stige ned fra sin pidestall og finne sitt leie i ”syndens pøl”. Ved aftensangen i St. Petri lot han sin personellkapellan, Johan Kristian Storsteen, tale. Det var uvanlig, men enda mer uvanlig var at Storsteen prekte ”dels med graatkvalt stemme” og dels ”som helt aandsfraværende”. Folk i den fullsatte kirken fornemmet at noe var i gjære, men uten at de visste hva. Framme i kirken satt en taus sokneprest Lars Oftedal i total ensomhet, også uten samarie.

 

Da postludiet skulle intoneres, steg Oftedal fram i kordøren og ba både organist og kirkefolket om å vente. Han hadde noe å si. Ordene skulle sende sjokkbølger. Oftedal renset sin strupe og sa med fast røst:

"Jeg kommer her til denne forsamling i det alvorligste ærend, noen kan gå. Jeg kommer i botsdrakt for å gjøre åpenbart skriftemål.

Jeg har gjort meg skyldig i usædelig forhold og gjort forargelse i menigheten.

Det er min skam og min sorg.

Jeg kan derfor ikke bli stående som innehaver av dette embetet mer.

Jeg søker min avskjed.

Men jeg har følt trang til og troet det rigtigt at bekjende dette her, og beder St. Petri menighed og hele det norske kirkefolk paa begge sider av havet, ydmygelig om tilgivelse, ligesom jeg har bedet Gud om den.

Tilgiv mig da og tag ikke forargelse af mig mer. Tilgiv mig for Kristi skyld og bed for mig og alle mine.

Tak for alt godt I har bevist mig.

Forlad ikke barneflokken i Bethania-stiftelsen og paa øen. Lad dem ikke lide for mine synder.

Lad den kjærlighed, I endnu kunne have til overs for mig, komme dem til gode. Ogsaa det vil være mig en stor trøst i min elendighed. Gud miskunde sig over os!

Til tegn paa, at I har tilgivet mig, beder jeg eder om at reise eder.”

 

Dagen etter skildret avisene i detalj ”den smertesjammer” og de sjokkbølgene som beveget seg i Petrikirken. Det lød i kirkerommet gråt og tenners gnissel i tillegg til ”høy hulken”. Folk trodde ikke sine egne ører. Hva slags synder hadde soknepresten begått? Ville han virkelig forlate sitt embete? Akk- og ve-ropene lød fra sjokkerte menighetslemmer.

 

Oftedal var imidlertid kommet til sine egne. Han kjente sin hjord. Ifølge avisene var det så godt som alle i kirken som reiste seg som tegn på at de straks tilga Oftedal hans syndefall. De sto opp som tegn på tilgivelse og bønnhørelse.

 

Lars Oftedal løftet sine hender og ba forsamlingen om å falle til ro. Deretter innledet han til bønn basert på salme 51. Den forteller om Davids botsord den gang profeten Natan kom til ham etter at David hadde besøkt Batseba. Det var formodentlig ingen tilfeldighet at Oftedal valgte seg disse botsordene som bønnetema.

 

Det var heller ingen tilfeldighet at Alexander Kielland slett ikke befant seg i Petrikirken søndagskvelden. Han var ingen vandrer på kirkestiene. Kielland foretrakk å vandre på helt andre veier. Han befant seg imidlertid i Domkirken søndag 1. november. Midt under en orgelkonsert fikk Kielland høre ekkoet av syndefallet i Petrikirken.

 

Straks han fikk vite om Oftedals bekjennelse, våknet den gamle redaktøren i Kielland. Han forlot kirken for å sende en melding om Oftedals skjebne til NTB, hvor Kiellands bror, Tycho, var sjef. Alexander var imidlertid for sent ute med tipset. Hans etterfølger i redaktørstolen, Oddmund Vik, hadde allerede formidlet det dramatiske budskapet til NTB.

 

Alexander Kielland tok seg i stedet av den utenlandske pressen. Han orienterte sin gode venn Georg Brandes i København. Brandes’ bror Edvard var redaktør i ”Politiken”. Kielland mer enn antydet at det nok vil være atskillig saftig stoff å finne hvis avisen sendte en journalist til Stavanger:

"Oftedal har efter min mening havt saa mange koner og piger, han vilde, og en gang maatte det ende galt. Nu kommer al sladderen over ham; men jeg tænker, han laver seg en lun gaaserede paa stumperne; der er trofaste nok. Men som offentlig mand er han falden – til stor lettelse."

 

Som den drevne forteller han var, legger ikke Kielland heller skjul på at han vet mye som han ikke vil si i første omgang, men som kan komme senere. Han formulerte seg på denne måten:

"Jeg kunde anvise gode kilder, hvor man med liden omkostning uden tvivl kunde faa meget at vide om den faldne pave – som forresten bliver her i byen og visst ikke viger en haarsbred mer end strængt nødvendigt".

 

”Politiken” slo da også til med både utsendt medarbeider og solid typografi. Bladet hamret hardt med knyttnevene i sin omfattende reportasje. Det heter i den pikante historien for eksempel:

”De to synderinder fortalte, at Oftedal ikke alene havde staaet i forhold til dem fra deres første dag i stiftelsen, da de første gang kom til hans skriftekammer, men at der var gaaet ligervis med saa godt som alle de andre paa stiftelsen.”

 

Etter hvert som ryktene løp, virket det nærmest som om Oftedal hadde stått i forhold til alle de kvinner som han hadde møtt på sin vei. Ingen var sluppet unna hans hendige hender, verken basarkvinnene fra Bethania eller de unge tjenestejentene. Casanova syntes å være en læresvein i forhold til forførelsens mester Lars. Den ene utenlandske avisreportasjen overgikk den andre. De vandret som avisender gjerne gjør. Først fra Norge og til utlandet, og deretter tilbake igjen. Typisk er det at en avis i Bergen refererte fra en avis i Minneapolis på denne måten: ”Afsløringerne er av en saadan art, at vi av hensyn til de hjem, hvori vaart blad leses af unge og gamle, ikke vil meddele dem i sin helhed…”

 

Så langt gikk det at det ble sagt om de fleste unge jenter som forsvant fra byen på dette tidspunkt, at de egentlig ventet barn med Lars Oftedal. Han var blitt fritt vilt for avisene og rykteflommen.

 

I sin biografi om Lars Oftedal skriver Berge Furre:

”Avisene nekta seg lite når det gjaldt saftige karakteristikkar av Oftedals synd. Sjeldan har det funnets friare vilt i norske offentlig liv. Ingen tok til motmæle. Aller minst kunne Oftedal sjølv gjera det. Og skriveføre talsmenn melde seg ikkje til hans forsvar.

Det har ikkje lykkast å finna eit einaste lite avisinserat til forsvar eller avlastning for alt det som no vart velta over han. At somme meinte at det gjekk for vidt, veit vi av dagbøker og brev: Heidersmenn skreiv ned sin sympati for offeret i det dimme lampelyset i skrivekammerset. Kanskje døyvde dei samvitet sitt. Men almenta fekk aldri vita om dette samvitet”.

 

Oftedal ble også gjenstand for spottende og satirisk omtale i datidens skillingsviser. Den mest kjente, ”Oftedal-visen”, av Walter Spleen, ble spredd i over 16.000 eksemplarer. I avisen het det blant atskillig annet:

 

”Det var seg en pastor, han elsked gods og gull

og dog uti sit hjerte han med kvinden og var huld

ved hjelp av guld og kvindelist

Stavanger by han stjal

Og hele landet skjælvede for pastor Oftedal

Tenk det

 

Han blev en trøst for alle dem som havde lidet vet

Især for de kvinder som i sin ensomhet er stædt

Først talte han om syndens sold og saa om kjærlighed

Det gikk dem tidt til hjertet saa de gispede derved

Ai. Ai”

 

Hva hadde egentlig Oftedal bedrevet? Noen mente det bare var såkalte bagateller. Han skulle ha kysset en jente en gang. Atter andre var ikke i tvil om at det var mer mellom basarkvinnene i Bethania og soknepresten, enn det som var passende. Ikke minst skulle han ha hatt noen særdeles sterke forhold til et par tjenestejenter. En av dem skulle senere bli gift med en sokneprest, og hun skulle ha sagt at Oftedal i sin tid hadde vært svært nærgående og ”gjentagne ganger med utterlige ord – søkt at bringe hendes haand i berørelse med sine kjønnsdele”…

 

Det ble også brukt mot Oftedal at han etter fallet skrev noen salmevers som kunne tyde på atskillig av hvert innenfor angerens ruelse:

 

”I sandhed det var en elendigheds tid

da satan jeg tjente i vellystens flid

da jeg hadet tugt og fulgte kun min lyst

til alt det, som ondt var med uro i bryst

nu har jeg fortrudt

og min trældom er slutt.”

 

Oftedal lot seg imidlertid ikke knekke. Han kom tilbake og grunnla sin egen avis, Stavanger Aftenblad. Han bygget Salem til erstatning for Bethania, byttet bort ”Moderate Venstre” og kom tilbake for det ”Rene Venstre”, og fikk fra 1898 igjen plass i Stavanger bystyre. Han sto oppreist i striden, som selvsagt også hadde sterke maktpolitiske undertoner. Han var ingen fallen mann. Også kona Mathilde holdt trofast stand ved hans side i stormen, inntil de gikk fra hverandre i 1897. Kanskje ble det for meget for henne å ha daglig omgang med ektemannen. Tidligere hadde han vært mest på bortebane. Selv om de ble skilt, ligger de i samme grav.

 

At det går en nemesis gjennom livet, fikk for øvrig prost Immanuel Ottesen i Høyland erfare i Lars Oftedals avis, Stavanger Aftenblad. Oftedal skrev 11.desember i 1893 en notis ”om de geistelige forhold i Høyland” som biskopen burde ”kige innom – og paa en eller anden maade søge at faa sløret til side”.

 

Da sløret ble trukket til side, avslørte det at salig prost Ottesen hadde en temmelig spesiell kveldsvane. Når tjenestejentene hadde sovnet, gikk han inn på rommene deres for å bre over dem sengeteppet, samtidig som han trakk opp klokken på rommet. Ottesen fikk en ”misbilligelse” fra departementet for sin ”underfundige adferd”, men ble sittende i sitt embete i mange herrens år. I så måte var det forskjell på de O`ene…

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Ukjent venn

Ukjent venn

Dikt om møter og drømmer

En gang i livet

En gang i livet

Møt verden med et åpent sinn!

Det lille følelsesspillet - SPILL

Det lille følelsesspillet - SPILL

Spillet som styrker båndet mellom deg ...

Når gullskiven lukker sitt øye

Når gullskiven lukker sitt øye

Livets mangfold er hovedtemaet ...

Øvelse gir håp

Øvelse gir håp

Livet er en øvelse i å mestre ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...