Stavangers aller første byhistorie

Etter mange men og atskillige om, skal nå Stavanger få sin fullstendige byhistorie i formodentlig opptil flere bind. Siden slike verk nødvendigvis krever et relativt langt og ofte smertefullt svangerskap, kan det muligens være en ide å forsøke å få forløsningen til å finne sted i 2018. Da ville man samtidig kunne markere 150-årsjubileet for Stavangers aller første trykte byhistorie. For mange finnes den i dag utelukkende arkivert i glemmeskuffen.

Rett nok var ikke den 21 år gamle Carl Lous litterære livsverk ”En stavangersk Cicerone”, ment å være en byhistorie. Likevel ble den på mange vis nettopp det. I utgangspunktet ble den skrevet for å være en veiviser i byen og dens omegn for deltakerne i ”Landsregattaen for bruksbåter” som ble arrangert i Stavanger i august 1868.

 

For Stavanger ble arrangementet av denne landsregattaen en definitiv bekreftelse på at byen hadde reist seg som en slags fugl Fønix fra den omfattende askehaugen som storbrannen på Holmen hadde etterlatt seg i 1860. I løpet av ni timers tid var omkring 230 hus og sjøhus blitt tatt av et voldsomt flammehav. Hele Holmen og området Bakken var blitt som en rykende ruinhaug. Store deler av byens befolkning hadde mistet mesteparten av det de eide. 

 

Både byens magistrat og formannskap handlet fort og effektivt. Allerede dagen etter brannen ble det vedtatt å sette i gang en innsamling til de brannrammede. Avisen ”Stavangeren”, som den gang tydeligvis hadde nærkontakt med de åndelige makter, understrekte i en lederartikkel at bladet følte seg overbevist om at også Herren ville hjelpe til. Kanskje var det den klare beskjeden om at en hjelpende hånd ville komme fra oven, som gjorde at innsamlingen gikk temmelig tregt i starten. 

 

Da innsamlingsstatus ble gjort opp i mai 1861, hadde innsamlingen imidlertid gitt totalt 9.074 speciedaler, som var blitt fordelt på 336 familier. Det kom bidrag fra hele landet, og utlandet med.

 

Storbrannen på Holmen kan i ettertid kanskje tas som et eksempel på at aldri så galt, kan det likevel være godt for noe. Den ble et tidsskille i byens historie. Ulike begivenheter i byen ble senere i folkesnakket ofte datert til ”før og itte braen på Holmen”.

 

Etter brannen fikk Stavanger blant annet både et brannvesen, et ordentlig vannverk og ikke minst en relativt gjennomgripende byregulering som gjorde at det gamle utsagnet om at ”det er lettere å finne fram i New York enn i Stavanger”, ikke lenger hadde gyldighet.

 

Da Landsregattaen ble avholdt i 1868, var byen ikke til å kjenne igjen. At det omfattende gjenreisningsarbeidet gikk så fort, hadde nok klar sammenheng med at 1860-årene var en tid da sildefisket var på sitt mest omfattende og rike. Den lille fisken sørget for arbeid og rikdom for mange i byen.

 

Studerer man tallene fra tollkontoret på denne tiden, var det ikke uvanlig at det ble importert nærmere to millioner tønnestav og omkring 200.000 tønner salt hvert eneste år. I løpet av noen drøye tiår på 1800-tallet økte sildeeksporten fra 70.000 tønner til over 300.000 tønner i året.

 

Samtidig var dette noen år da skip fra Stavanger fantes på alle verdens hav og i de fjerneste farvann. Om ikke hvite seil brakte mye makt, brakte de i hvert fall Stavanger ære. Det ble skrevet at i havner på alle kontinenter ”pranger norske flagg på skuter fra Stavanger”. De stavangerske seilskutene fraktet det som fraktes kunne, fra misjonærer til Madagaskar og emigranter til USA til jevnlig kullfrakt og risfart på India og Burma.

 

Det var med dette bakteppet av en sterk stavangersk næringsvekst og -utvikling at Landsregattaen ble arrangert, og at ”En stavangersk Cicerone” ble formulert. Forfatteren av Ciceronen, Carl Lous, så denne ekspansjonen svært så klart fra sitt bergenske stå- og skrivested. Han trakk opp sitt samtidscenario med en både bred og svært så malende penn:

"Stavanger er den halvvoksne Gut, der netop er traadt ind i Bylivet; han er ør og fortumlet af alt det uvante Nye og betænker sig, om han for Alvor skal sige Landsbylivet med dets primitive Forhold god Nat for stedse. Dog – har han engang sandset sig og er kommet tilrette i sin nye Stilling, skal Du se Gutten som fuldvoxen Bykar, før Du eller jeg aner det."

 

Cicerone-skribenten Carl Lous var nevø av initiativtakeren til regattaen, men uten at det behøver å være hele forklaringen på at han fikk oppdraget med å skrive Ciceronen. Da han startet på jobben, var han en 21 år gammel student som ikke hadde noe særlig kjennskap til Stavanger. Han visste imidlertid å skaffe seg viten, både fort og tydeligvis godt. Han må også ha jobbet kjapt, for han hadde fått en svært kort tidsfrist på seg til å fullføre verket.

 

Selv om han ikke var helsesterk, var det tydeligvis ikke noe i veien med hans arbeidsevne og hans vilje til å gjøre en god jobb. Han jobbet hardt helt opp til boken måtte leveres til trykkeriet. Forordet ble for eksempel datert bare 12 dager før åpningen av regattaen.

 

En sentral skikkelse i Stavangers kulturliv gjennom mange tiår, Jan Hendrik Lexow, skrev blant annet dette om Carl Lous, da den gamle boken ble gjenopptrykket og gitt ut i faksimileutgave i 1968 i forbindelse med Ciceronens 100 års jubileum:

 ”Carl Severin Schelven Lous var født i Kristiansand 17. oktober 1846. Han var elev på Katedralskolen i Trondheim 1856-63 og kom i 1864 til Bergen da hans far, marinekaptein Carl Christian Lous, ble forflyttet dit. Året etter ble han dimittert privat som student med laud, og tok 1867 anneneksamen ved universitetet med utmerkelse. Deretter vendte han tilbake til Bergen hvor han fortsatte tidligere påbegynte genealogiske og historiske studier tross en sykdom som hadde angrepet ham allerede i skoledagene. Han utga en stamtavle over slekten Holmboe i 1868.

Når han begynte arbeidet med "En Stavangersk Cicerone" vet vi ikke, men rimeligvis var det på høstparten 1867 etter at hans onkel, overlos Hugo F. B. Lous, hadde slått til lyd for en landsregatta i brev til Stavanger amtmann.

Forbilledet hadde han i "En Bergensk Cicerone" som Fredrik Meltzer Wallem utga anonymt til sangerstevnet i Bergen 1863. I regattaåret skrev Lous dessuten en rekke artikler i Bergensposten om målsaken, og året etter "Om Oprettelsen af et offentlig Bibliothek og Centralarkiv i Bergen". Ved disse anonyme artiklene ga han støtet til opprettelse av begge disse institusjoner. Døden innhentet den flittige og begavete student allerede 7. november 1869.”

 

Så langt Jan Hendrik Lexov. Carl Lous var utvilsomt en temmelig subjektiv skribent. Han skrev det som han så, og var ganske klar i sine synspunkter. Han kan vel ikke kalles noen objektiv skribent, men som Lexow skriver: ”Lous er bovstavelig talt dus med leseren når han tar han i armen og begynner rundvandringen i datidens Stavanger med sine 16.647 innbyggere”.

 

 Slik formulerer Lous seg for eksempel når han skal forklare bakgrunnen for bynavnet Stavanger:

”Midt omtrent i Østervaag, ligger strax udenfor søhusene, et flat skjær, der har vand over sig ved flodtid, men er ellers tørt, der kaldes alminnelig Stavanger. Hvad grund Th. Torfæus kan have til at give byen navn af dette skjær, har jeg ingen kundskab om.”

Dette må være skjæret som kalles Stenkaret.

 

Han var også helt klar i sin oppfatning av betydningen av kanonstillingen ytterst på Skansen:

”På klippen nedenfor Valbjerget findes vort fordums havnebatteri Skandsen.  Havnebefæstninger har byen havt langt op i tiden. Saaledes ansøgte byfogden i 1652 om, at ”de 300 rdl, der vare anvendte til indkjøb av 4 jernstykker, der vejer hvert ungefehr 1200 pund med raperter og tilbehør”, matte blive godtgjort, ”efterdi borgerskabet ingen middel haver til slig udlæg”. Kort tid efter i 1656 omtales en fast ansat konstabel ”til at passe stykkerne og skandseværket”. Den nævnes ogsaa i byregnskabet 1661-65 og havde da flere batterier med blokhus og vagthus.

Men dens velmagtsperiode falder først i ”sidste krig” – 1807-1814 – da den af byens patriotiske borgere blev ordentlig istandsat. Den havde da to bastioner; den øvre: ”Prøvestenen”, hvor vagthuset stod, var bestykket med 10 tolvpundere og 2 ottepundere; den nedre ”Hjælperen” med 2 tolvpundere. 

I 1831 under koleratiden spillede Skandsen sin sidste krigerske rolle. Da ble der nemlig innkvarteret soldater for at holde et vaagent øje med quarantainen paa Plentingen, eller som det hed: ”for at skyde kolera i hjel”.”

 

For Carl Lous var det også viktig å få med meldinger om vær og vind. Det var tydeligvis ikke småtterier av vær som i hine og langt hardere dager hadde rammet byen:

”Jordskjelv skjedde for eksempel da res. cap. Blessing holdt sin avskjedprediken tredje søndag etter påske i 1865 – en ikke ubetydelig rystelse. Ikke så sterk som i 1752 da to skjelv var så sterke at ”en sten i vinduet paa den vestlige kant av Domkirken faldt ud af kalken og ligesaa mange andre stene i muren. I mange huse faldt glasset ud af vinduerne”.”

 

”Den 11. marts 1822 rasede en orkan som endnu erindres. Det var stille vejr om morgenen, da man med en gang hørte en susen i luften og kort efter brød orkanen løs i al sin frygtelighed. Fra Strandsiden drev fartøjerne hen paa Skagen, dels ind i søboderne, dels op paa torvebryggen, hvor et sildefartøj blev fullstændigt knust; under alt dette fløj tagstenerne om i luften som fugle.”

 

Før bytorget ble en anleggsplass, var det mange av byens eldre som mente at det ikke var det tryggeste stedet man kunne oppholde seg. Carl Lous forteller at torget også for århundrer siden kunne oppleves som et uhyggelig sted å være.

Han skriver blant annet dette om torvet på 1600-tallet:

”Det var den gang langt fra hyggelig at passere dette sted, prydet som det var med ”en kag med tvende halsjern”, ”en galge med vippe samt en træhest”, sidstnævnte til straf for opsetsige soldater.”

 

Tydeligvis var det atskillig kjekkere å bevege seg i Kirkegaten. Ifølge Carl Lous ville du da ”kunne komme i behagelig berørelse med aristokraterne eller rettere med deres haver, der strække sig lige herop fra Skagen. Det vilde ikke være afvejen her at utvide gaden nogle alen, thi nu kunne neppe to vogne passere hinanden og fodgjængerne maa ofte søge tilflugt i gange og trappe.  Kirkegaten er ellers hovedsædet for vore store manufakturhandlere til behagelig underretning, hvis du skulde have lyst til at se vor byes kvindelige skjønheder, thi her færdes de til alle tider”.

 

Åpenbart var det helt andre møter som kunne finne sted i Provstebakken, hvor byens barber holdt hus. Dette inspirerer Lous til en vandring på minnenes stier: ”Apropos barberkunsten, saa er det et ærverdig haandværk i byen; saaledes fandtes her i 1591 en ”bardsker” – deres titel i den tiden – Mester Philippus. Han har nok følt sig genered ved den tiltagende konkurrence: thi for Domkapitlet anklagede han en tysk kvinde, der brugte ”bardskerembede og meget forfængelighed, som var imod religionen”. Dette kunne han dog ikke bevise; men da hun var et ”unyttig løsfolk”, blev hun alligevel forvist; thi den gang sværmede man slett ikke for kvindens emancipation”.

 

Det hender med ujevne mellomrom at enkelte påstår at dagens journalistikk er for direkte i sin skildring av godtfolks ve og uvel. Det tas ikke nok hensyn til personvernet, hevdes det. Carl Lous kan i en slik sammenheng få siste ordet. Han legger ikke noe i mellom når han skildrer skjebnen til en byens kjøpmann som senere skulle bli en vandrer på livets underligste landeveier. Lett omskrevet heter det i Ciceronen:

”Pottemakerstranden er ellers kjent som bostedet for at den evige vandrer og original Ole Songesand bodde på stranden i en tid. Plutselig stengte han sin kjøpmannsdør, og bega seg på vandring uten at noen forsto hvor han hadde tenkt seg hen. Kanskje visste han det heller ikke selv, i hvert fall fortalte han ingen hvor veien videre skulle gå.

Da han hadde vært borte i 7-8 år, var myndighetene lei av å vente på innbetaling av for lengst forfalne skatter. Dermed ble det gjort kort prosess. Man brøt seg inn i huset bare for å oppdage at andre hadde flyttet inn blant Songesands etterlatenskaper. Det var rotter som hadde funnet sitt sted å være…”

Mr Engwall Pahr-Iversen