Den gamle kirke ble brannstasjon

21.01.2016
Den gamle kirke ble brannstasjon
En gang var det hester som sørget for at slukkeutstyret kom til brannstedet. (Dreyers samlinger)

I Stavangers byhistorie finnes det en forunderlig forbindelseslinje mellom to nabohus; det ene et gammelt kirkebygg, og det andre et gammelt hotell. Begge bygningene fikk et nytt liv som brannstasjon etter at levetiden for deres opprinnelige formål var ute.

Det gamle kirkebygget var Mariakirken, som det i dag bare finnes noen grunnmurspor etter ved siden av Domkirken. Hvorfor denne kirken en gang ble bygget som nærmeste nabo til Domkirken, er det flere enn utelukkende lærde som kan strides om. Sannsynligvis ble den reist på 1200-tallet som en slags lokalkirke for folk og land. Den ble i hvert fall en reservekirke – en interimskirke for Domkirken – etter at den gamle domen ble brannherjet omkring 1270.

 

Etter reformasjonen i 1537 forfalt imidlertid den 20 meter lange og 6.5 meter brede steinkirken stadig mer. Mariakirkens tid som kirkebygg var tydeligvis over, i hvert fall førte de stadig stigende vedlikeholdskostnadene til at Kirken ville kvitte seg med bygget. Den ble derfor overdratt fra ”Kongens eie” til Stavanger borgerskap for å brukes som rådhus og lagtinghus. Det ble satt en uttrykkelig betingelse for overdragelsen: Mottakeren måtte påta seg vedlikeholdet av bygget.

 

En ting er å motta en gave, noe annet er å ta den i bruk. Det gikk noen tiår før den gamle kirke ble tatt i bruk som rådhus. Det skjedde først i 1592. I 1633 ble Stavanger rammet av en av de mange store branner i byens historie. Den førte til omfattende skader på rådhuset, som slett ikke ble reparert i en håndvending. Tvert om tok det tre år før reparasjonsarbeidene var fullført. I løpet av disse reparasjonsårene fikk den både et rom som ble kalt fengsel, og et arrestlokale. Det var en viss forskjell i bekvemmelighetene for fanger og arrestanter…

 

230 år senere, i 1866, ble den gamle kirke og nå tidligere rådhus tatt i bruk som brannstasjon. Hovedinngangen lå mot dagens Bankplass, og rundt bygget vokste det noen vakre poppeltrær.

 

I Stavanger Brannvesens 75 års jubileumsberetning, basert på A. Norlands opptegnelser, heter det om innflyttingen i Mariakirken:

”Brannvesenet hadde ved etableringen en styrke på 12 mann. Konstablene gikk i flotte uniformer, skjøtefrakker av blått klede med røde render i buksene og frakkekantene. Blanke messingknapper framme og bak framhevet det flotte utseendet. På hodet hadde de blanke, sorte lærhjelmer med messingbeslag og kule på toppen. Brannmesteren hadde foran på hjelmen et sølvskilt med motiv av et brennende hus.

Det var i de dager en militær stil over brannvesenet, med ro, orden og disiplin. En vaktmann i full mundur og med brannøksa på skulderen, paraderte stadig opp og ned foran bygningen.  Brannkonstabelen skulle, ifølge gamle Stavangerborgere, ha vært litt av et syn når han paraderte på fortauet foran brannstasjonen med øksa på skulderen som et annet gevær.”

 

Stavanger vokste, og brannmannskapenes oppgaver økte med byens vekst. Det medførte behov for flere mannskaper, både på to og fire ben. Den gang var det fyrige hester som transporterte brannvognene og -mannskapene. Det varte ikke lenge før det ble knapt med rom i det gamle herrens hus. Tiden for å finne nye brannlokaler var inne.

 

På den siste maidagen i 1882 skrev derfor stadsingeniør Otto Waitz til maktens formenn i byen:

”Vort branvæsen, der siden den faste brandvagt i 1866 oprettedes, har undergaaet en meget betydelige udvikling. For tiden er rummet i sprøitehuset, speciellt for udrykningsvognene saa uindskrænket, at disse staar i veien for hinanden. Et blikk ind i dette aldeles overfylte rum vil overbevise enhver om, at det her ikke er som det bør være i en by, der nyder godt av en ikke ubetydelig nedsettelse av brandkontingenten.

Brandmesteren og formandens bekvemmeligheder, samt soverummene for mandskaberne ere, som det ærede formandskab bekjendt, saa smaa og saa lide tilfredsstillende, at en forbedring av disse forholdene maa characteriseres som høist paatrængende.

Jeg skal afslutte disse foreløbige betraktninger om brandvaktslocalet med den erklæring at brandstationens flytning til hotell du Nord, vil avhjelpe de fremhævede, til dels ytterst umulige forhold.”

 

Så langt stadsingeniøren, som heller ikke var fremmed for tanken om å samle flere kommunale kontorer i det gamle hotellbygget. Det var heller ikke lange veien for brannmannskapene å flytte. Det var bare rett over gaten. Hotell du Nord lå på dagens Bankplass/Domkirkeplass.

 

Formodentlig er det en skjebnens ironi at nettopp hotell du Nord, som også huset byens største teatersal, Johnsa-salen, og som tidligere ble betraktet som kanskje byens mest brannfarlige lokale, skulle bli den nye adressen til byens brannstasjon. Skuespiller Fredrik Garmann ble vel i datidens Stavanger mer husket for et leserinnlegg han skrev, enn for sine sceneprestasjoner. Etter et besøk i salen skrev han for eksempel om Johnsa-salen – som lå i hotellets andre etasje og rommet omkring 400 tilskuere:

”Om der for alvor en gang var udbrudt ild i denne innelukkede kasse under en forestilling, ville man simpelthen enten være klemt eller trampet i hjel i trængselen ved udgangen, eller man var blivet et offer for luerne…”

 

I 1882 var Johannes Olsens tid som hotell- og teatervert over. Brennevinssamlaget hadde riktignok planer om en modernisering og oppussing med tanke på videre hotelldrift, men fant at prisen ble for høy. Alternativet ble derfor å tilby Stavanger kommune hotellbygget som lokale for brannstasjon etc.

 

Brennevinslaget stilte to betingelser: Den gamle brannvakt – den gamle Mariakirken – med stallbygning og sprøytehus måtte rives, og området klargjøres som offentlig plass innen nyttår 1883.

 

Kommunen måtte også overta en pantobligasjon i bygget på 24.000 kr til J. Olsen og betale 6.000 kroner kontant. Dersom kommunen ville ha en 3 måneders utsettelse med den kontante innbetalingen, tilkom 5 prosent rente. Brennevinssamlaget hadde orden i papirene.

 

Stavanger bystyre bukket og takket straks ja til tilbudet. Hotellet ble ombygget for å huse brannfolkene, mens Mariakirken gikk ut av historien. Det hører for øvrig med til den at rivingen av kirken slett ikke ble så enkel som man kanskje hadde forestilt seg. De kunne faget sitt, de gamle murere. Kirken var så solid bygget at det måtte dynamitt til for å jevne den med jorden.

 

Nå var det ikke bare brannfolk som flyttet inn i det nye bygget. De fikk følge av politiet, ulike kommunale kontorer i tillegg til at kemneren og fattigforstanderen ble med på flyttelasset. Også de mange brannhestene fikk nye og bedre bekvemmeligheter.

 

Det er 80 år siden hestenes tid var ute på brannvakta. Derfor er det vel ikke så mange som har direkte minner fra den tiden. Ajax skrev i sin tid noen av sine minner om brannhestene:

”Du verden kor eg savne de gamle brannhestane. Då var det fysta stas med ein brannudrykning. Klokkene klemta og hestane galloperte, og brannmennene så barske ud med lerhjelmar på håve og sjegg så vifta av farten. Eg syns eg huske at de hadde sjegg adle samen.  Antagelig va de vel gamle, for der va ingen pensjonsalder for 70 år siden. De sto på te di ikkje lenger orkte å klatra i ein stie eller å styra ein brannslange onna foldt trykk.

70 år siden. Det e lenge det. Eg va fem år den gongen, liden og kjokke, og springa konne eg, men eg greidde aldri å ta igjen brannhestane, sjøl om skobeskytterane slo gnister mod fortaushedlene. De einaste eg gredde å holda tritt med va reservemannskabå, så kom trekkanes på ei håndkjerra lasta med slokningsudstyr. Der var lide stas med di forresten. Rektigt nokk hadde de hjelmar, men uniform hadde de ikkje. Ein brunfarga busserull va det heila. Lide å bresa seg av…

Di verkelege brannane oppstod helst om kvelden, når gasslyktene lyste matt og parafinlampane va tende i de små trehuså i de trange smauå. Det va då det va fare på ferde, for kor lett va det ikkje å kveltra ein parafinlampe. Før ein visste ordet av det, konne ei gardin bli antendt, og då va det gjort.

Det va så brannhestane forsto at nå va det alvor. Når alarmen gjekk, meste småsprang de inn mydlå sjegene på de vognene de visste de sko dra. Selataue blei firt ner fra tage og festa i ein fygande fei, og før to minuttar va gått, gallopperte de mod brannstedet med et brannkorps, så snautt nokk hadde fått brannhjelmsreimå sjikkeligt festa onna hagå…”

 

Bestefar min var brannkusk, og fortsatt husker jeg at mor min fortalte om hester som Freia, Castor og Pollux og atskillige flere. Det var heldigvis ikke brannutrykning hver dag, men de kraftige hestene trengte sin daglige mosjon. De utførte derfor forskjellige transportoppdrag for Ingeniørvesenet. Hestene fraktet sand og grus, men også sorpe fra byens kummer. Hestene byttet selvsagt på arbeidsoppdragene slik at det alltid fantes brannhester i beredskap på stasjonen.

 

Så vidt jeg husker mor fortalte, fikk ofte gutter som hadde fedre som brannkusker, lov til å ri på hesten på veien fra Ingeniørvesenets lager på Nytorget og tilbake til brannstasjonen. Det var helst Pollux som var ettertraktet som ridehest. Den var spesielt bredrygget, og velegnet som sete for en guttebak.

 

Ingenting varer evig. Heller ikke hestenes tid i brannkorpset. I 1918 kom den første brannbilen, og i 1926 var det utelukkende biler i Stavanger brannvesens tjeneste. Stavanger var egentlig den første brannvakt i landet som byttet bort løpende hestekrefter med bilenes hestekrefter. Den gamle lukten av havre på brannstasjonen ble smått om senn erstattet med eimen av bensinos.

 

Brannbilenes inntog førte også til at brannvakten egentlig ble temmelig uegnet for sin bruk, midt i de smale sentrumsgatene som den lå.

 

Det heter i jubileumskriftet om utrykninger, for eksempel:

”Mannskapsstyrken vokste, flere biler og annet teknisk utstyr krevde stadig mer plass.  Utkjøringsforholdene under utrykning var dårlige. Det var bare et par centimeters klaring på hver side av vognene. Enda verre var det når kjøretøyene etter utrykning skulle rygge inn i vognhallen. Da måtte fortauet på den andre siden av gata tas i bruk, og trafikken hopet seg opp på alle kanter.”

 

Etter mange års planlegging ble en ny brannstasjon tatt i bruk på Lagårdsveien 18. desember 1956. Kl. 15.00 den dagen ringte brannformann Toralf Brathetland for den siste utrykningen fra Bankplassen. Alle brannvognene kjørte deretter i kortesje rundt Breiavatnet og ut til den nye stasjonen på Lagårdsveien.

 

Klokken 15.15 erklærte overbrannmester Karl Nag at den første vakten var satt på den nye stasjon. Deretter benyttet brannmester S. Evensen anledningen til å tale lenge om ”stasjonens tilblivelse”, som han sa. Det hadde opprinnelig vært sju alternativer for plassering av en ny brannstasjon, men med årenes løp – det var etter hvert blitt ni av dem før bygget var reist – var det en ren lykke at det endelige valget var falt ut til Lagårdsveiens fordel. Det var en brannferd fra en ladegård til bispeladegård, som brannmesteren påpekte til folkets begeistring.

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Vin møter poesi

Vin møter poesi

Vin løfter poesien. Poesi hever vin...

Psykiatripoesi

Psykiatripoesi

En samling av sterke tekster om et plaget ...

Alt er bare snø

Alt er bare snø

Sterke dikt - som skildres med få ord ...

Jeg leker med tanken og veier mine ord

Jeg leker med tanken og veier mine ord

Kan det sies på rim? - Selvsagt og nok ...

Du er viktig

Du er viktig

Dikt om gleden over Gud, kjærligheten ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...