Familiehjelp førte til forsyningsbase

14.01.2016

Etter gammelt sigende skal det å gjøre andre glad, være den største gleden du selv kan ha. Det finnes da også et eksempel i lokalmiljøet på at utsagnet også kan ha full gyldighet innenfor det fornemmere familie- og forretningsliv. Denne historien skal handle om da en familiær førstehjelp i nødens stund førte til at den første oljeforsyningsbase i landet oppsto i hjelpeapparatets kjølvann.

Utgangspunktet for denne fortellingen er 1960-årene, da usedvanlig mange mørke skyer hang lavt og tett over det stavangerske nærings- og arbeidsliv. Det var ikke nettopp optimisme som preget datidens forfattere av konjunkturrapporter. Snarere var det den tunge tids tale som lød over byen. Enten bønnene ble fremført i Handelens eller Folkets Hus, var budskapet omtrent likelydende: ”La oss få til noe som kan sette hjul og hender i sving. La noe skje. Hjelp oss ut av dødvannets stillstand”.

 

Det kunne nesten virke som om godtfolk kikket fortvilt ut over havet for å se om en etterkommer av Olav Tryggvason skulle komme seilende. Håpet var at han skulle legge til kai for å forkynne et frelsende budskap om en ny vekst- og grotid for distriktet. Det politiske miljøet håpet også på at undernes tid ikke var forbi, og forsøkte å hjelpe til på mirakelveien så langt det evnet. Noen politikere foreslo å tilby gratis tomter til industrietablerere som et kommunalt agn.

 

I et distrikt hvor folk bodde både i Paradis og Gosen, var det kanskje ikke så underlig at bønnene ble hørt og besvart. Om ikke hjelpen kom fra oven, kom det begeistrede budbærere fra den andre siden av Atlanterhavet. De forkynte et evangelium som straks skulle skape ny optimisme og nytt liv i hele distriktet. Geologiske rapporter fortalte at det kunne være grunn til å lete etter olje i Nordsjøen. Under sjøbunnen kunne det finnes et oljereservoar som med tid og noen stunder kunne sprute velstand over langt flere enn folk og fe ute ved jærhavet.

 

Noen få visste også fort at dersom det skulle letes etter olje til sjøs, måtte man ha et fast forankringspunkt i land. Det krevdes en forsyningsbase som kunne sørge for at alt som trengtes til enhver tid av smått og stort til hjelp for oljeleternes arbeid, var for hånden.  Spørsmålet var imidlertid hvor basen skulle ligge. Det var det mange som mente mye om. Ingen av dem ville vel våget å tro at den i realiteten skulle bli lokalisert etter en slags Espen Askeladd-opplevelse.

 

Eventyrenes Askeladd erfarte at alt du snublet over på livets landevei, kunne komme deg til nytte selv om du ikke i snublingens stund kunne se hva som kunne komme til å skje. Han visste også at den godhet du viste andre, ville du få tifold igjen. For så vidt en slags variasjon over temaet at å glede andre medfører også stor egen glede.

 

Med et slikt bakteppe kan det sies at en Stavanger-reders finansielle førstehjelp til den nære familie, fikk en helt avgjørende betydning for plasseringen av den første forsyningsbasen til den nye oljeindustrien i landet.

 

Skipsreder Peder Smedvigs svigerfar, Johan T. Østbø, kjøpte i mellomkrigstiden en sildoljefabrikk på Hundvåg. I 1938 ble den omgjort til et aksjeselskap hvor Smedvig gikk inn med en 5 prosents eierandel. Virksomheten haltet og gikk inntil revisor på slutten av 50-tallet slo fast at aksjekapitalen måtte betraktes som tapt.

 

Det betydde likevel ikke kroken på døren for virksomheten ved Fjeldberg Brug AS. Shell satte opp en forsyningstank på området, og dermed byttet firmaet beite. Det gikk fra sildolje til fyringsolje. Likevel ble det ingen særlig blomstrende virksomhet. Våren 1963 forlangte Rogalandsbanken å få overført enten ”selskapets verdier til banken”, eller at banken ”på annen måte fikk sikret sine verdier”.

 

Løsningen ble ”på annen måte”. Smedvig Tankrederi stilte seg som garantist overfor banken for at Fjeldberg Brug AS skulle oppnå den salgsprisen som selskapet syntes at sildoljemaskineriet var verdt. Garantien ble godtatt av banken. Fjeldberg Brug AS fikk dessuten seks måneder på seg til å selge hva som selges kunne. Det viste seg snart å være ingenting. Det fantes ikke kjøpere til den prisen som ble forlangt. Da bankens tidsfrist var ute, var også dens tålmodighet borte. Den krevde kort og brutalt at Fjeldberg Brug AS måtte selges.

 

Det ble likevel ikke noe salg på det åpne marked. I den økonomiske nøds tunge stund var Smedvig-familien nærmest. Smedvig Tankrederi kjøpte eiendommen til Fjeldberg Brug as ved å overta sildoljefabrikkens netto bankgjeld på 1.4 millioner kroner. I tillegg kjøpte rederiet eiendommens bolighus og lot fru Østbø få bo gratis i huset så lenge hun ønsket.

 

Smedvig Tankrederi overtok med dette et næringsområde på Hundvåg på 30 mål med slipp, mekanisk verksted, lagerhus, kaianlegg etc. Det skulle senere vise seg å bli, om ikke gull, så mye verdt.

 

Da Essos Richard Loeffler var på en norsk rundreise i 1965 for å finne høvelige steder for å anlegge en forsyningsbase på land, var han også innom Stavanger på turneen. Han traff h.r. advokat Reidar Helliesen, som igjen spurte sin gode venn Torolf Smedvig om rederen kunne være interessert i å selge eiendommen på Hundvåg til Esso. Helliesen mente den måtte være midt i blinken for Loeffler. Smedvig syntes det var svært så interessante tanker.

 

Helliesen tok ESSO-representanten med på studietur til Hundvåg. Loeffler kom, så og ville slå til med samme. Han hadde funnet akkurat det rette stedet for en forsyningsbase. ”What`s the price,” spurte han derfor Torolf Smedvig. Smedvig sa senere at han følte han måtte ta i litt innledningvis slik at de hadde noe å forhandle om.

 

”3,3 millioner kroner”, ble dermed åpningskravet fra Smedvig. ”OK”, svarte Loeffler, og dermed var den handelen avgjort. Det gjensto imidlertid å få konsesjon til salget fra regjeringen, men den kom også, etter atskillig lenger tid enn det tok de to forhandlingspartene å bli enige om salgsprisen.

 

I tillegg til salgsgevinsten på eiendommen oppnådde Smedvig også en gevinst som det ikke var så lett å måle verdien av i kroner og ører. Han ble nemlig en gjennomgangsfigur både i det lokale og det internasjonale oljemiljøet. Med atskillig sannhet ble det mumlet relativt høyt at ”hvor to og tre oljefolk var forsamlet, var Torolf Smedvig alltid midt i blant dem…”

 

Oslo-rederen Jan Staubo og Bergensrederiet Joachim Grieg & Co hadde 1. februar 1965 etablert selskapet North Sea Exploration Services AS i Oslo. Selskapet som til daglig skulle bli forkortet til ”Norsea”, skulle være en ”serviceorganisasjon for oljeselskaper og grupper som kan være interessert i olje-/gassleting og eventuell utvikling i Nordsjøen”.  Rederne hadde sett lyset i Great Yarmouth i det sør-østlige England, og mente at å drive en forsyningsbase ville være ”en svært god butikk”. Spørsmålet var imidlertid hvor basen skulle ligge.

 

Imidlertid hadde de lært seg i hvert fall to ting gjennom mange samtaler med utenlandske oljeselskaper. Alle selskapene hadde merket seg at Esso hadde valgt Stavanger som sted for sin forsyningsbase. Sånn sett ble ESSOs stedsvalg en magnet. Det trakk til seg flere selskaper. Dernest var det et navn som gikk igjen og igjen i alle oljerelasjoner, Torolf Smedvigs.

 

Jan Staubo og Rolf Engelsen fra Grieg & Co. dro derfor på frierferd til Stavanger. De ville ha Smedvig med seg på sitt lag. Sommeren 1965 diskuterte trioen gjentatte ganger både forskjellige former for samarbeid, og ulike steder for å anlegg en base. Det ble snakket om Egersund og Stavanger, mens Grieg også jevnlig trakk fram ei tomt rederiet hadde i Bergen.  Sommeren gikk imidlertid uten noen direkte avklaring på noen av diskusjonstemaene.

 

Sent i august ble Smedvig tilbudt å gå inn som likeverdig partner med de to andre rederne i ”Norsea”. Etter noe om og atskillig men – det handlet i hovedsak helst om den faren Smedvig så i forhold til eventuelle interessekonflikter med tanke på egen drift av forsyningsskip etc. – takket Smedvig likevel ja til tilbudet.

 

Trioen ble ganske fort enige om at det rette stedet for basen ville være Stavanger. Det var imidlertid ikke like lett å bli enige om hvor i Stavanger stedet skulle være. Smedvig hadde for eksempel kjøpt en eiendom på 27 mål i Dusavika, nær grensen til Randaberg, som han mente ville være usedvanlig velegnet som sted for en forsyningsbase. Dette området, ”Notberget”, tilbød han ”Norsea” å kjøpe.

 

Hans to partnere var imidlertid lite lystne på et slikt kjøp. De var heller ikke særlig interessert i å utvikle et baseanlegg fra bunnen av. De helte mest i retning av å finne et sted som kunne omgjøres til et baseanlegg med relativt små investeringer. De hadde kastet sine øyne på Trelastkompaniets og L. K. Haalands gamle eiendommer i Strømsteinen.

 

Staubo la fram regnestykker som han mente klart dokumenterte at Strømsteinen var et bedre alternativ enn Dusavik. 3. juledag 1965 forelå den endelige rapporten fra økonomisjef O. Haakenstad i rederiet Jan Staubo. Den var ingen etterjulsgave til Dusavik. Økonomisjefen konkluderte med at ”Dusavik-anlegget må bedømmes som et langt mindre gunstig prosjekt enn Stavanger-prosjektet”.

 

Dermed var stedsvalget avgjort. Strømsteinen ble deretter adressen for den første forsyningsbasen i Stavanger. For så vidt passet baseplasseringen inn i det gamle stavangerske industrihjulet. De fleste nye næringer i byen har hatt sitt fødested i Strømsteinen. Både skipsverft, reperbaner, silde- og hermetikkproduksjon har sprunget ut fra Strømsteinen. Sånn sett var oljealderens første forsyningsbase følgelig plassert i det rette kuvøsemiljø.

 

Selv om Smedvig Tankrederi var en aktiv pådriver for å sette Norsea-basen i Strømsteinen i driftsstand – i løpet av 1966 ble det investert 4,6 millioner kroner i ulike utbedringsarbeider – holdt skipsrederen fortsatt fast ved Dusavig-området som et velegnet sted for en base. Det skulle da heller ikke gå lenge før Phillips valgte Dusavika som sitt basested. For Phillips var ikke Strømsteinen aktuelt.

 

”Norsea” holdt imidlertid ut i atskillige år på Strømsteinen. Først i 1974 flyttet selskapet til Dusavik, men da var også oljevirksomheten ganske annerledes enn den hadde vært i startfasen på midten av 60-tallet. (For ordens skyld, dagens ”Norsea” er noe annet, og omfatter langt mer, enn det selskapet ”Norsea” som drev på Strømsteinen.)

 

Colin Peck, som i sin tid var en mangeårig engelsk konsul i Stavanger, var blant de første ansatte på basen. Da han gikk av som pensjonist, fortalte han til debututgaven av bedriftsbladet ”Norsea Nytt” om pionerårene:

”Vi startet helt fra bunnen av. Vi var to personer. Vi hadde ikke noe kontor og vi delte telefon med Trelastkompaniet. Vi skaffet oss leid kontordame. Vårt første oppdrag kan ikke, selv med meget velvilje, kalles vellykket. Men det gikk bedre siden.

Det kom imidlertid ikke av seg selv. Vi måtte jobbe så å si dag og natt for å få firmaet til å rulle. Jeg var altmuligmann i ordets rette betydning. Det var ikke noen saker i firmaet som jeg ikke var borti i de første årene.

Vi var nokså blanke i offshore og ventet oss olje med en gang. Det lot imidlertid vente på seg sammen med mer arbeid. Det er ingen grunn til å legge skjul på at det økonomisk sto svært dårlig til med oss i en periode på slutten av sekstiårene.

Men så ble det mangel på slepebåter i Nordsjøen i 1968. Vi var raske på labben og sikret oss det meste av det arbeidet som skulle gjøres. Dermed begynte snøballen å vokse seg større og større. Men det var ennå ikke problemfritt. Det var en hektisk tid, men vi lærte fort. Det er ingen annen business som ligner på offshore-virksomheten. Uhyre interessant og spennende, men krevende”, var Colin Pecks oppsummering av sin tid på forsyningsbasene.

 

Peck hadde sikkert ganske rett i at forsyningsbasene var en helt ny form for arbeidsplasser i landet. Dessuten innebar de et helt servicebegrep for de ansatte. Jobben skulle gjøres når den måtte gjøres. Det var helt uavhengig av tidspunkt på døgnet, og kalenderen. Det nyttet ikke å si ”det får vente”... Det skulle skje her og nå, der og da.

 

Forsyningsbasene var i virkeligheten oljeleternes supermarkeder som hadde åpent 24 timer hvert eneste døgn året rundt. Alt skulle skaffes. Alt kunne skaffes. Enten det var pålegg til lunsjen på leteplattformene, mud til boringen, eller verktøy til en nødvendig reparasjon på feltet, basens oppgave var å løse problemene. ”For at riggene skulle fungere offshore, måtte basene fungere onshore”, som det het på oljespråket.

 

Om folk utenfor ikke alltid skjønte hva som foregikk innenfor på basene, fattet de ansatte fort hva som var ventet av dem i den nye oljetid. Jærsk entreprenørånd fant grøderikt jordsmonn på forsyningsbasene. ”Me fikse det,” ble et standsvar selv om svareren ikke alltid visste hva han skulle fikse da han lovet det. Men han gjorde det…

 

Sånn sett befant også basearbeiderne seg i tradisjonen til Askeladden og Smedvig. De gjorde det som skulle og måtte gjerast – og fikk igjen for det…

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Vin møter poesi

Vin møter poesi

Vin løfter poesien. Poesi hever vin...

Psykiatripoesi

Psykiatripoesi

En samling av sterke tekster om et plaget ...

Alt er bare snø

Alt er bare snø

Sterke dikt - som skildres med få ord ...

Jeg leker med tanken og veier mine ord

Jeg leker med tanken og veier mine ord

Kan det sies på rim? - Selvsagt og nok ...

Du er viktig

Du er viktig

Dikt om gleden over Gud, kjærligheten ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...