“Fri oss fra naboens fattigfolk”

24.12.2015
“Fri oss fra naboens fattigfolk”
Stavanger spiste seg inn i Hetland herred sjøhus for sjøhus, som det fremgår av dette kartet fra 1841.

”Du skal ikke begjære din nestes hjord. Du får nøye deg med hans jord.”
Denne lille refleksjon kan illustrere forholdet mellom Stavanger by og Hetland herred gjennom et par århundrer. Smått og forsiktig tygget Stavanger i seg små biter av Hetland herred inntil bysamfunnet svelget hele nabokommunen for godt i 1965.

Stavanger gikk inn i det nittende århundret som en beskjeden småby. Riktignok ruvet St. Svithun-domen med sine massive murer, Kongsgård lå stilfull og fornem i dens nære nabolag, og Skansens kanoner pekte advarende mot sjøfarende med urent mel i frakte- og lasteposene.

 

Den gamle byen, som for lengst var frarøvet sin verdighet som bispestad, hadde bare 2.366 mennesker innenfor byens snevre grenser. Stavanger var nummer åtte i rekken av landets byer.

 

I øst og mot Hetlandsmarken stoppet byen ved den gamle Skolebekken som sildret ut ved Bispebryggen. Flere av byens borgere var imidlertid begynt å kaste sultne blikk over bekkegrensen og mot Hetlandsmarken. Den bød på atskillig tomtejord som kunne skape ny by ut av gammelt land.

 

I 1822 søkte beboerne i Forstaden om å bli innlemmet i Stavanger. Forstaden var en fellesbetegnelse for fem områder: Conventgrunden, St. Pedersgjerdet, Blåsenborg, Rosenkildehagen og Værket. Anmodningen ble besvart med et kontant nei fra byens bestyrelse. Den ville nok gjerne ha tomtelandet i Forstaden, men slett ikke folket som bodde i områdene.

 

Stavangers bys bestyrelse fryktet at fattigkassen i så fall måtte foreta betydelige utbetalinger. Bybestyrelsen var også redd for at tomte- og eiendomsprisene kunne falle dramatisk hvis folket i Forstaden ble innlemmet blant byflokken. Det fikk åpenbart være klare grenser for hva slags medmennesker som kunne få et permanent asyl innenfor de gamle bygrensene.

 

Folket som holdt skrøpelig hus i Forstaden, var ikke borgere som ble etterspurt av de mennesker som holdt sine harde hender over bykassen. Det var så godt som opplest og vedtatt blant byens borgere at det bare fulgte utgifter med de stakkarene som bodde utenfor byens grenser og i Forstaden.

 

Bare ”Stavanger Amtstidende” støttet ønsket til folket i Forstaden. Bladet mente at dersom Forstaden ble innlemmet i byen, ville den komme under kontroll. Det ville bli skikk på stedet. Stavanger ville også sikre barna et bedre skoletilbud enn det Hetland herred evnet. ”Amtstidende”s anbefalinger fikk imidlertid ikke noen byfolkelig oppslutning. Fattigdomsargumentene veide tyngst.

 

Nå har senere sosiologiske undersøkelser vist at det i hovedsak var folk i de samme inntektsklasser som bodde på begge sider av bygrensen. Nøden og armoden var relativt likelig fordelt.

 

Det var imidlertid andre forhold i Lervigsområdet. Folkets røst forkynte at i Lervig var det bare ”fanter og farende folk som fantes”. Det var ikke noe blivende sted for godtfolk med sans for egenære.

 

Sildefisket og -eksporten dannet grunnlaget for det alminnelige inntektsnivået blant folk. Fisket skapte vanligvis en hektisk virksomhet mellom jul og påske, men denne travelheten ble årvisst etterfulgt av atskillig lediggang og liten fortjeneste for de mange arbeidsfolk og småborgere som direkte eller indirekte var knyttet til den mangfoldige virksomheten som silda skapte.

 

Mange hender ble beskjeftiget av den lille, blanke fisken. Tømmermenn, sjauere, kjøpmenn av alle slag, håndverkere og løsarbeidere i tillegg til kvinner og barn, ytte tjenester eller leverte varer til produksjonsutstyr, fisking, føring, omlasting, ganing, salting, pakking og markedsføring. Silda ga både kvinner og menn et levebrød, og holdt liv i barna.

 

Med silda fulgte også jentene til byen. Giftermålsalderen i Stavanger var i den første halvpart av 1800-tallet to-tre år lavere enn landsgjennomsnittet. Graden av generell optimisme foran sildesesongen synes å ha spilt en sentral rolle for inngåelse av ekteskap. Sa silda ”ja” til å besøke kysten, sa ungfolket gjerne ”ja” til et bryllupstreff foran presten.

 

Sildas skiftende gang langs kysten hadde direkte betydning for omfanget av fattighjelpen i byen. Mens det var 15 som fikk fattigunderstøttelse i 1832, var tallet steget til 417 i 1850 Det var en vekst som skremte flere enn de få som hadde kontroll med nøkkelen til låsen på fattigkassen.

 

Amtmannen skriver i sin 5-årsberetning for årene 1836-40 at ”den anledning til næring som fiskeriet m.m har givet, har og lokket til stedet en mængde fattige folk, der, naar familien tiltager og arbeidsfortjenesten til visse tider aftager eller ophører, ikke kunne soutinere seg”.

 

Med atskillig rett kan befolkningsveksten i Stavanger fra 1825 til 1855 kalles eksplosiv. Den økte fra 3.777 til 11.717. Samme sterke stigning opplevde Hetland herred som stadig fikk en mer bypreget bebyggelse. Samlet steg befolkningen i Stavanger og Hetland fra vel 6.000 til omkring 16.000 mennesker i denne perioden.

 

Den voldsomme veksten gledet amtmannen, som med tydelig stolthet rapporterte til kongens råd at ”det synlige uttrykk for vekst i byen Stavanger er de ny huses opførelse i sneseviis, ja selv nye gaders anlæg”.

 

Noe malurt måtte likevel amtmannen dryppe i det kongelige gledesbeger. Han skriver også at ”etter alt dette skulde man tro at arbeidsclassen skulde staa sig godt, men dette er dæsverre ikke i almindelighed tilfældet. Velstandsøkningen tilkommer i hovedsak den gruppen som kan kaldes den velstaaende del av handelsclassen”.

 

Folk flest fikk tydeligvis bare i beskjeden grad ta del i velstandsøkningen. Sånn sett kan det kanskje tas som et ørlite eksempel på at historien gjerne gjentar seg. Også den gang var det tydeligvis slik at den som hadde meget, også skulle få meget…

 

Utover 1800-tallet fikk mange av den ”velstaaende del av handelsclassen” bygslet tomter til sjøhus langs kailinjene mot Hetlandsmarken. Midt på 1840-tallet lå de tett i tett langs hele sjølinjen, totalt omkring 160 sjø- og våningshus.

Lærer Tønnes Stavnem forteller fra sin barndom i ”Optegnelser vedkommende Stavangers fortid”, utgitt i 1905, at ”Værksgaden var noksaa primitiv og fortjente neppe navn av en gade.  Langs sjøhusrekkene innover til Cedersberghs reperbane var terrenget ovenom den ujevne vei, berglendt og for det meste ubebygget, kun ett og andet lide hus sås hist og pist”.

 

Et drøyt hundreår før Stavnems skildring finnes det en skriftlig fremstilling av forholdene i Forstaden. I Lars Hess Bings ”Beskrivelse af Kongeriget Norge” fra 1796 heter det at ”ved byen og i sammenheng, ligger en saakallet forstad på gaarden Hetlands grund i Jedderens fogderi bestaaende av 17 vaaningshus, 4 søhus, alle av tre og forsikret i Brandkassen for 2.490 riksdaler”.

 

På midten av 1800-tallet ble det omkamp om Forstaden skulle innlemmes i byen. Det ble en hard batalje med sterke synspunkter både i by og land. Mens det var Stavanger som hadde sagt nei ved forrige korsvei, var det denne gang byen som ivret etter å få utvidet sine grenser.  Hetland inntok den klassiske brudeposisjonen. Herredet både ville, og ville ikke, ha den sterkt pågående byfrieren. Hetland ville egentlig ikke gi slipp på noen av sine arealer, men ville heller ikke slite med alt byfolket som etter hvert hadde krysset grensen og slått seg ned i Forstaden.

 

Det er ganske tydelig hva formannskapet i Hetland mente om folket i Forstaden. I et skriv fra 5. april i 1845 heter det at ”forstedene der hittil har henhørt under Frue Sogns fattigvesen, som nu bebygges i den grad at den ligner fullkommen byen, saa følger at samme er opholdssted for en stor del av byens uformuende og fattige arbeidsfolk der har taget deres næring i samme byen og dog falder Frue Fattigkasse til byrde, naar de i bymandens arbeid ikke lenger kan formaa at ernære sig.

 

Byen har i flere henseende utviklet seg over byens grænser ved at opføre pakhuuse, hvorpaa en stor del av byens fornemste handel foraarsaker den idelige hidflyttende av mange fattige arbeidsfolk, der tidligere eller sildere faller Frue Sogn fattigkasse til byrde, medens byen fornægter all understøttelse til skole- og fattigvæsen, hvilket maa være en i høyeste grad ubillig byrde for sognet, samt at byen saa at sige skattelægger enhvær næringshaandtering som drives i forstedene til byens fordel.”

 

Den 24. juni i 1847 aksepterte og underskrev ”Frue sogns formenn” en erklæring angående ”Forstaden (Værkets) innlemmelse i byen, og Stavanger sognekall deling i tvende”, men allerede i november samme år, beklager sognestyret seg over at så mange ”fattige, dels fra Stavanger by, nedsetter seg i sognet, og lever dels ved arbeid, dels ved betleri, og faar saaledes hjemstavn i Frue sogn, og falder fattigvæsenet her til idel byrde”.

 

Ordfører Johan Christian Lindeman Bull i Hetland blir også direkte pålagt å gi fattigkommisjonen en skarp reprimande. ”Den har ikke opfyldt sin pligt ved ikke at modsætte seg at slige folk faar boplass i sognet”.

 

Ved denne byutvidelsen ble beboertallet i Stavanger doblet og begrepet Østre bydel oppsto.  Det erstattet den gamle betegnelsen, forstaden Værket.

 

Stavangers appetitt på Hetland bare vokste gjennom de kommende årene. Med ujevne mellomrom tok byen stadig nye jafs av det gamle naboherredet, inntil hele Hetland ble slukt av Stavanger i 1965. Uten at man den gang våget å hviske i noen krinkelkroker: Gi oss gjerne din jord, men fri oss fra ditt fattigfolk. Tvert imot var man på begge sider av den gamle kommunegrensen enige om at den nye storkommunen skulle bli til gjensidig berikelse…

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Vin møter poesi

Vin møter poesi

Vin løfter poesien. Poesi hever vin...

Psykiatripoesi

Psykiatripoesi

En samling av sterke tekster om et plaget ...

Alt er bare snø

Alt er bare snø

Sterke dikt - som skildres med få ord ...

Jeg leker med tanken og veier mine ord

Jeg leker med tanken og veier mine ord

Kan det sies på rim? - Selvsagt og nok ...

Du er viktig

Du er viktig

Dikt om gleden over Gud, kjærligheten ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...