Kruttet kom fra samfunnets ukrutt

19.11.2015
Kruttet kom fra samfunnets ukrutt
Navnet “Verksgaten” stammer fra den gang Stavangerfolk ville satse på de internasjonale krigskonjunkturer og gjøre business på det virkelig internasjonale plan.

I Stavanger finnes det historisk belegg for kruttkjerringer. Det stammer fra den tid et eget verk forsynte københavnerkongens krigere med krutt. Minnene fra fabrikken finnes i dag ikke andre steder enn i et gatenavn, og en lokal stedsbetegnelse.

Jeg tenker på det gamle stedsnavnet ”Verket” og på den fortsatt eksisterende Verksgaten i sentrum. En gate som for noen drøye tiår tilbake var en slags lokal Fleet Street, huset både Rogalands Avis og Stavanger Aftenblad.

 

Nå har imidlertid ikke navnet Verksgaten noe med aviser å gjøre. Det stammer fra den gang Stavangerfolk ville satse på de internasjonale krigskonjunkturer og gjøre business på det virkelig internasjonale plan. Den nordiske krig i 1809 skapte et stort marked for krutt, og den markedsmuligheten var det en sentral skikkelse i gamle dagers Stavanger som mer enn gjerne ville utnytte.

 

Byskriver – i dag ville han vel blitt kalt for en kartograf – W. F. Aagaard var grunnleggeren av Det kongelige Salpeterverk som ble opprettet i 1709 i området ved ”Sankte Hans-bækken”, omtrent hvor St. Hans gaten ligger i dag i Stavanger.

 

Med list og lempe i tillegg til atskillige drøye doser ”smisking og lyging” hadde han klart å overbevise maktens mange menn i kongens København om at Stavanger måtte være akkurat det rette stedet for et nytt nasjonalt salpeterverk.

 

Aagaard trivdes tydeligvis godt i sin selvvalgte rolle som pågående industri-utbygger og behendig lokaliseringspolitiker. Han ville skape vekst i byen. Etter hans mening var det beste midlet å sikre den et salpeterverk. Det var målet og meningen med hans aksjon.

 

Åpenbart mente han at målet helliget hans midler. Aagard brydde seg svært lite om at salpeterproduksjon var meget resursskrevende. Det krevde svært mye av svært mange for å koke ut salpeteren. Det var den som skulle bli det grunnleggende råstoffet for å produsere krutt.

 

Aagaards industrielle initiativ ble slett ikke møtt med noen begeistret salutt på hjemmebane.  Tvert om ble det knurret kvast blant byens kårne mot byskriverens fikse ide. Det ble hevdet at salpeterkoking ville kreve altfor mye, både av arbeidskraft og brensel. Det var ikke noe som Stavanger burde bruke tid og penger på, ble det fyrt løs fra flere hold blant byens bedre borgerskap.

 

Byskriveren lot seg ikke lett vippe av sin pinne. Han hadde sine metoder for å få det som han ville når han ville. Aagaard feide formelig opposisjonen over ende ved å skaffe seg kongelig sanksjon for kravet om at ”hver gård skulle levere 1 favn ved til kokingen, og at hver sag skulle stille tre husmenn til disposision for salpeter-produksjon”.

 

Det er vel heller tvilsomt om det hadde blitt noen salpeterproduksjon hvis det ikke hadde vært for utbruddet av den nordiske krig i 1809. Det økende behovet for krutt som krigen skapte, var nok den enkleste og riktigste forklaringen på Københavner-kongens plutselige etableringsvelvilje i det fjerne Stavanger.

 

Det kongelige utgangspunkt var vel krigsmannens generelle krav: Skaff nok krutt til mine kanoner…

 

Da krigen tok slutt i 1820, og etterspørselen etter krutt dermed ble borte i takt med fredstraktatens fødsel, forsvant også Salpeterverket i Stavanger etter en to års nedtrappings- periode.

 

Det er tvilsomt om noen av arbeiderne savnet Salpeterverket da det ble solgt på offentlig auksjon. Den auksjonen hadde byskriver Aagaard til gjengjeld atskillig glede av. Han kjøpte både hus og kjeller for det som ble sagt å være ”en billig penge”.

 

Med på kjøpet fikk han en hilsen fra regjeringen som forteller atskillig om hvordan byskriverens forretningstalent ble vurdert innenfor kongens kabinett. Det het i det departementale skriv etter Aagaards kjøp at ”for øvrig er det kiert at Aagaard nu begynder paa nye med salpeterverket, og vi ønsker han bedre lykke end tidligere…”

 

Nå ble aldri Salpeterverket betraktet som en særlig lykkelig arbeidsplass eller som et godt sted å være. Det må nok snarere ha vært ansett som en straff å være ansatt på verket. Det var ikke jobber godtfolk higet etter.

 

I Rettergangsprotokollene fra 1811 finnes det en kjennelse som i klartekst forteller noe om karakteren til arbeidsplassen. En kvinne var blitt tiltalt for tyveri. Hun ble funnet skyldig av retten, og dømt til ”at lide paa kroppen saaledes – at hun skal utholde 14 dagers arbeid ved Salpeterverket, og det på vann og brød”.

 

Dommerens rettsavgjørelse var muligens basert på en slags ide om at samfunnets ukrutt i det minste måtte kunne bidra til å produsere samfunnets krutt.

 

(Om krutt opprinnelig stammer fra Kina eller Bengal, strides flere enn de lærde om, men sikkert er det at de første kruttspor går 1000 år tilbake i tiden. Alle vet i dag at det er mange som slett ikke har funnet opp kruttet, men like kjent er det at krutt består av svovel, trekull (karbon) og salpeter. Både i Kina og Bengal fantes store forekomster av salpeter, og sannsynligvis har dette vært en viktig faktor for utviklingen av kruttet i dette området. Trekull var den gang benyttet blant annet i matlaging, og det er ikke usannsynlig at kruttet kan ha blitt oppdaget ved en tilfeldighet under matlaging i de salpeterholdige områdene i Bengal. Til Europa kom kruttet på 1200-tallet, og 500 år senere fantes det altså kruttkjerringer i Stavanger.)

 

 

Ikke langt fra Verket ligger ”Varmen”, området som Karsten Roedder har skildret i sin prisbelønnede debutroman ”Knus ikke en elendig i porten”. Han kaller stedet for ”Visslebyen”, og skildrer vesle Jacobs hverdagsverden på denne måten:

 

”Han gikk og somlet og drev i gatene og bestilte ingenting, og somme tider satt han på trappen hjemme i Munkegangen og lurte på om han ikke skulle stikke av og gå på byen.

 

Visslebyen var som en liten by for seg selv. Den lå inneklemt bak reperbanen, på en halvøy som stakk ut i fjorden som en knyttneve. Han hadde sett på kartet. Øiet i midten var Badedammen. Reperbanen lå der på tverke med bare en liten gate i hver ende ut til byen. Alt det som var bak Reperbanen, var Visslebyen.”

 

Så langt Karsten Roedder, som risser med røff rune livet i østre bydel ved inngangen til 1900-årene. Visslebyen var i realiteten fabrikkenes hjem, og burde ikke ha vært menneskenes.  Hverdagsvirkeligheten var ofte vond i Visslebyen. For mange var livet en knallhard kamp for den daglige tilværelse. Selv om folk bodde i ”Varmen”, var det helst kaldt i smugene mellom fabrikkene.

 

I dette området var det, etter det store krakket i Stavanger, at Stavanger Aftenblad skrev i 1899 at ”alt i denne by peger paa en fremtid da Stavanger bliver landets største fabrikby, Norges Manchester eller Liverpool”. Bakgrunnen for bladets begeistring var etableringen av nye fabrikker i østre bydel, blant andre Stavanger Cementvarefabrik, som laget sementrør.

 

Mange har spekulert mye på hvor stednavnet ”Varmen” stammer fra. Sannsynligvis er det Stavanger Jernstøperi som har ansvaret for navnet. Jernstøperiet fremstilte alle sorter støpegods. Produksjonen spente fra dampgryter til hermetikkindustrien til ovner og komfyrer for folk flest. Støperiet lå høyt og godt synlig i terrenget slik at røyken og gnistene som strømmet ut av skorsteinene når ovnene ble staket opp, kunne sees over store deler av byen.  Den røyken ga formodentlig navnet til området.

 

Navnet ”Varmen” har aldri vært noe offisielt navn. Det finnes verken på gamle eller nye kart, men har bitt seg fast på folkemunne som navnet på et område som ligger sør for Møllehaugen og langs sjøkanten.

 

”Varmen” er også blitt brukt som tema for en hovedfagsoppgave ved Institutt for geografi ved Universitet i Bergen.  Knut Magne Galta har tatt for seg ”3 generasjoners liv og opplevelse av Varmen”.

 

Blant hans konklusjoner er at den eldste generasjonen, den som vokste opp ved begynnelsen av 1900-tallet, hadde samme erfaringer som vesle Jacob i Karsten Roedders roman.

 

Beboerne levde stort sett hele sitt liv i Varmen. Det var sjelden de beveget seg til sentrum. I Varmen var de selvforsynt med det de trengte for livets opphold. Menneskene levde og døde i Varmen.

 

Nå var det imidlertid ikke bare støyende og forurensende industri i ”Varmen” som fantes i Varmen. I området ble også Stavanger Smørfabrikk etablert. Den fremstilte den aller første plantemargarinen i landet. I følge reklameplakatene fra smørfabrikken var ”Palma margarin i sin smag lige så god som det fineste mejerismør, og som en hver økonomisk husmor bør forsøge…”

 

Nå var for øvrig Stavanger Smørfabrikk også på et helt annet felt forut for sin samtid. Den var kanskje landets første litterære ”skolebok-sponsor”. På tittelarket til skolestyrer S. Tveteraas bok, ”Utsigt over Stavangers historie”, som kom ut i 1909, står det for eksempel:

 

”Bogen er bekostet trykt av Stavanger Smørfabrikk”, og på bokens siste side finnes en nøktern annonse for smørfabrikken. Reklame i skolebøker er altså ikke så nytt som noen tror…

 

Er det mulig å trekke en slags sytråd mellom den gamle salpeterfabrikken på Verket og smørfabrikken i Varmen utenom konsonantkombinasjonene av S og V? Den ville nok være som moulinegarn, men likevel: Både salpeter og smør har betydning for folks lyster, også i matveien…

Redaktør -

Nyheter

Vin møter poesi

Vin møter poesi

Vin løfter poesien. Poesi hever vin...

Psykiatripoesi

Psykiatripoesi

En samling av sterke tekster om et plaget ...

Alt er bare snø

Alt er bare snø

Sterke dikt - som skildres med få ord ...

Jeg leker med tanken og veier mine ord

Jeg leker med tanken og veier mine ord

Kan det sies på rim? - Selvsagt og nok ...

Du er viktig

Du er viktig

Dikt om gleden over Gud, kjærligheten ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...