Med buekorps og verdens lys

12.11.2015
Med buekorps og verdens lys
Lysskiltet på taket av det gamle menighetshuset til Apostoliske Tros Misjon, ble satt opp etter inspirasjonen fra et tilsvarende lysskilt på taket av den gamle hovedkirken i Portland

Stavanger har et par likhetstrekk med andre byer, som sjelden nevnes i offentlige sammenhenger. Disse trekkene kan det være en ørliten grunn til å hente fram i en byhistorisk utvidet bisetning.

Ett av disse likhetstrekkene ligger i svaret på dette spørsmålet: Hva er den mest åpenbare likheten mellom Stavanger og Portland i staten Oregon i USA?

 

Jo, det er et lysskilt. Et prangende lysskilt som henter sitt bastante budskap fra Johannesevangeliets åttende kapittel og tolvte vers: "Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys."  Det er altså byskiltet med budskapet "Jesus - verdens lys" det dreier seg om.

 

Det vakte atskillig oppsikt i Portland da William W. Paulson i 1917 slet med å få satt opp et digert lysskilt med skriftstedet " JESUS – the light of the world" på toppen av bygget til menigheten "Apostolic Faith Mission" i Portland. Bygningen lå på hjørnet av gatene Front og Burnside, og var et trafikkmessig knutepunkt i byen.

 

Paulson forklarte skiltoppsettingen med at den var nærmest en ordre fra oven. Han sa at han hadde fått en åpenbaring fra sin herre og mester. Skilt-prosjektet måtte Paulson bare gjennomføre. Budskapet, mente han, kunne også være til hjelp og støtte for medmennesker i nød, enten den nå var av åndelig eller materiell art. William W. Paulson mente også at lysskiltet skulle symbolisere menigheten som "et lys for de vantro".

 

Apostolic Faith Mission var en av de mange grenene som stakk ut fra pinsebevegelsens store tre. Apostoliske Tros Misjon (Apostolic Faith Mission) ble grunnlagt av Florence Louise Crawford i 1908. I sin ungdom deltok hun aktivt på pinsebevegelsens møter i Los Angeles, hvor hun ble sterkt grepet av ånden, som det heter. Uten å kunne et ord kinesisk, skal hun etter sigende skal ha talt i kinesiske tunger. I hvert fall forsto kinesere hennes vitnesbyrd. Hennes evner som tungetaler sikret henne solid posisjon innenfor pinsebevegelsen.

 

Hun skriver selv at hun senere fikk et direkte himmelsk kall om å dra til Oregon for å grunnlegge en ny menighet. Hun startet virksomheten i Salem, men fikk snart beskjed om å bevege seg til Portland. Det ville være det rette stedet for den nye menigheten. Ett av hennes hovedpoeng i det praktiske menighetslivet var at det aldri skulle bli tatt opp kollekt på møtene. Herren skulle selv sørge for at menigheten fikk hva den trengte. Han ville gi det enkelte menighetsmedlem beskjed om hva det skulle gi i frivillig gave.

 

Det gikk ikke mange årene før den lille, amerikanske menigheten i Portland også fikk skandinaviske avleggere. Hovedkvarteret ble lagt til Stavanger, hvor den første menigheten ble etablert i 1912. Menigheten holdt først hus i Høleberggaten, men flyttet relativt snart til Skagen. I 1925 kjøpte menigheten lokalet i Bergelandsgaten 29, hvor den hadde sitt møtelokale og hovedkvarter fram til midten av 1990-årene. Da bygget menigheten nytt forsamlingshus på Tjensvoll.

 

Det var på taket av bygningen i Bergelandsgaten at pastor Olaf Kostøl, som i mer enn en mannsalder var menighetens ubestridte frontfigur, fikk for seg at også menigheten i Stavanger burde få et lysskilt maken til det som fantes på hovedsetet i Portland, Oregon. Kostøl hadde selv vært medlem av menigheten i Portland før han reiste hjem til Norge.

 

Noen ganger tar det litt tid fra tanke til handling. Menigheten hadde holdt hus i Bergelandsgaten i tre år, før Olaf Kostøl fikk realisert sin inspirasjon fra Bergprekenen. I 1928 ble lysskiltet på taket av menighetshuset slått på for første gang.

 

"JESUS - verdens lys" strålte over byen. Øverst lyste en stjerne som var 1.75 meter fra spiss til spiss. Versalene i JESUS var 1 meter høye, mens minusklene i "verdens lys" var 60 centimeter høye. Opprinnelig ble det brukt 303 lyspærer som trakk 6 kilowatt i timen, for å forkynne budskapet. På begynnelsen av 70-tallet ble imidlertid lyspærene byttet ut med lysstoffrør. Den nye lystid hadde nådd det gamle budskap.

 

 Det er vel heller tvilsomt om folk flest egentlig visste hva slags menighet det var som markedsførte sin gudstro på en slik lysende måte. Det var heller ikke alminnelig enighet om at skiltet var vakkert og på sin plass. Mange mumlet i krokene at det burde ha vært en grense for slik glorete markedsføring, men det ble med mumlingen. Skiltet ble en del av Stavangers sjel.

 

At det i en periode også var en lysreklame i nabolaget som hevdet at Mauritsens Lys egentlig lyste lenger, stimulerte på sitt vis folkevittigheten. Likevel var det lyset til Apostoliske Tros Misjon som lyste lengst. Også i dag befinner det vernede lysskiltet seg midt i byens sentrum, selv om menigheten som opprinnelig satte det opp, har flyttet ut fra byens egentlige kirkegate, Bergelandsgaten, og funnet seg vel til rette, uten lysskilt riktignok, på Tjensvoll.

 

Selv om et fellestrekk mellom Stavanger og Portland fortsatt finnes, er det et likhetstrekk mellom Bergen og Stavanger som er blitt borte i årenes løp. Det er buekorpsene som i en snau 20 års periode på sitt vis lyste opp og markerte seg i gatebildet i Stavanger.

 

Inspirasjonen til de stavangerske buekorpsene var hentet fra "Nordnæs buekorps og bataljon" i Bergen. Noen Kongsgård-elever som hadde vært på en slags studietur til Bergen 1891, ble både betatt og bergtatt av den taktfast marsjerende bataljonen. 

 

"Noe slikt må vi også kunne få til", var beslutningen som festet seg hos Kongsgård-starene.  Ikke lenge etter at de hadde funnet tilbake til reiret i Kongsgård, var Kongsgård Buekorps en realitet. Med noen trommer og atskillig flere hjemmelagede rennebuer trente buekorpset i skolegården på den rette militær-drillen.

 

Nå er det ikke alltid at en begeistringsbølge varer lenge. Også den dør gjerne ut av seg selv.  Kongsgård Buekorps døde ikke helt ut, men både begeistringen og oppslutningen sank. At det var oppstått et konkurrerende buekorps i byen, hadde nok betydning for rekrutteringen til Kongsgård Buekorps.

 

Hva gjør man i en slik situasjon? Man gjorde som man gjerne gjør i dag. Man snakker om fordelene ved stordrift og betydningen av å skape større enheter. De to buekorpsene ble følgelig slått sammen. I 1896 oppsto Stavanger Buekorps.

 

Det ble en øyeblikkelig suksess. Opptil 200 gutter meldte seg inn i de første årene.  Oppslutningen økte fra år til år. I 1907 nådde det en topp med omkring 350 medlemmer. Det finnes formodentlig ikke noen fullgod forklaring på hvorfor interessen for buekorpsene ble så stor. Den mest nærliggende må vel ligge i at de mindre guttene ville likne på de større som slet sine sko på Madlamoen. Småguttene lot seg inspirere av soldatene. Noen ganger ble medlemmene i buekorpsene også opplært i militære kommandorop av ordentlige offiserer.  Det gjorde at guttene følte at de fikk oppleve at det "var akkurat som på moen". Det var tydeligvis en viktig følelse for ildsjelene. 

 

I hovedsak var det medlemmene selv som organiserte både treningen og trimmingen. De øvde og øvde i marsjering i skolegården på Kongsgård, men hadde også utmarsjer til ulike steder i byen. De fleste turene gikk likevel til toppen av Våland. Da marsjerte buekorpset til takten fra 3-4 trommeslagere, mens jentene med beundring i blikkene fortaus-svermet rundt denne unge manndomskraften, innpakket i en form for uniform.

 

Etter datidens sigende var det en staselig flokk som vandret med alvorsblikk mot byhøydene. Offiserene, det var de medlemmene som hadde begynt på gymnaset, hadde fått låne ordentlige sabler fra hæren, mens de menige medlemmene, de som ennå gikk på realskolen, måtte nøye seg med egenproduserte tregeværer. Rennebuenes tid var omme. Dét var også tiden for den første Kongsgård-uniformen, som bare besto av et sølvfarget skulderbånd som helst ble brukt som magebelte. Stavanger Buekorps hadde en uniform som kunne minne om uniformen til våre dagers skolekorps.

 

Som i Bergen, var også 17. mai den virkelig store markeringsdagen for buekorpsene i Stavanger. Forfatterne Ole Kallelid og Leif Kjetil Skjæveland skriver i jubileumsboken om Kongsgård blant annet dette om 17. mai-paradene:

 

"Buekorpsets store dag var 17. mai. Etter tre-fire øvelser i uken fra begynnelsen av april, var formtoppen prikket inn på nasjonaldagen. Da gikk buekorpset først i barnetoget med nypussede sko, nypressede uniformer, og stive og alvorlige blikk.

 

Med militær presisjon foretok de unge soldatene helomvendinger og øvelser med sabler og tregeværer som imponerte foreldre og kvinnelige medelever langs ruten. Det var vel også mye av hensikten for buekorpsmedlemmene.

 

- Det var en slags høytidelighet eller en slags stolthet blandet med en gysning eller frysning over ryggen, skrev Johannes Brochmann, en av offiserene, om følelsen når korpset ledet an i 17.mai-toget.

 

Den største oppslutningen hadde nok buekorpsene i årene omkring unionsoppløsningen. Det hadde sannsynligvis sammenheng med at forsvarstanken den gang sto sterkt i folket, og at det fra regjeringens og Stortingets side ble ført en ganske aktiv forsvarspolitikk. Unionen skulle oppløses, om så med våpenmakt.

 

Nå ble det ikke nødvendig med noen våpenmakt for å oppløse unionen. Det skjedde fredelig. I all fredsommelighet sovnet også Stavanger Buekorps inn. Den siste gang korpset paraderte i 17. mai-toget i Stavanger, var i 1910. Kort tid etter ble det blåst tappenstrek for buekorpset.  Trommer, sabler og tregeværer ble lagt bort. Buekorpsenes tid i Stavanger-historien var over.

Redaktør -

Nyheter

Vin møter poesi

Vin møter poesi

Vin løfter poesien. Poesi hever vin...

Psykiatripoesi

Psykiatripoesi

En samling av sterke tekster om et plaget ...

Alt er bare snø

Alt er bare snø

Sterke dikt - som skildres med få ord ...

Jeg leker med tanken og veier mine ord

Jeg leker med tanken og veier mine ord

Kan det sies på rim? - Selvsagt og nok ...

Du er viktig

Du er viktig

Dikt om gleden over Gud, kjærligheten ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...