Napoleons betydning for Vålandspibå

29.10.2015
Napoleons betydning for Vålandspibå
Vålandstårnet ruvet på byens topp.

Når et personlig pronomen blir betraktet som et verb, kan det virke sterkt stimulerende på folkevittigheten. I Stavanger finnes det et megetsigende eksempel på dette fra 1860-årene. Da ble det reist en utsiktsvarde på Vålandstoppen. Den var rødmalt og påført en vennlig oppfordring med store hvite bokstaver: "Beskadige mig ikke".

Sånn sett var ordren verken til å le av eller gråte over. Utsagnets ustanselige effekt på folks lattermuskler, skyltes veien som førte til varden. Når godtfolk kom vandrende mot toppen for å la øynene favne så vide omkring, var de eneste ordene som var synlige på varden, "mig ikke". Også disse ordene var selvsagt en betimelig oppfordring. 

 

Dermed fikk varden, som egentlig ble kalt pibå, og som senere skulle bli til et tårn, en fast forankring i den folkelige humor. Vålandshaugen eller -toppen var i hvert fall ikke et sted hvor trengende skulle mige…

 

Som de fleste historier starter også beretningen om Vålandspibå helt andre steder enn i den lokale andedam, for ikke å skrive Breiavann. Riktignok tar den sitt utgangspunkt i et vann. Det dreier seg om havnebassenget i kongens København.

 

Den 16. august 1807 forlater en engelsk flåteavdeling hjemlandet og setter kursen mot ukjent mål. Mannskapene tror det dreier seg om en fredfylt ekspedisjon til Portugal. I den tro blir de ikke salige. De skal til København, hvor målet ikke kan kalles hellig: De skal kort og kontant ta knekken på den dansk-norske handelsflåten. Formålet med den engelske ferden er å forhindre at disse skipene havner under Napoleons kommando. Britene slår til brått og brutalt, bombarderer byen, og kaprer så godt som hele flåten. Omkring 60 skip blir tatt av engelskmennene. Og vips ble Danmark-Norge en del av Napoleons hær uten at noen hadde tenkt tanken på å vandre over Alpene.

 

Nordmennene holdt seg helst til sjøen, og startet et regulært sjørøveri med kongelig tillatelse. Langs Sørlandskysten ble en rekke skippere utstyrt med kaperbrev som ga dem tillatelse til å angripe og kapre fiendtlige skip. I tillegg kunne de rette sitt skipsskyts mot alle nøytrale skip dersom kaper-kapteinen mente de transporterte varer for fienden. Tvilen kom aldri transportørene til gode. Fortsatt finnes det hus på Lista som er bygget for kaperpenger. Det ble også sagt at i Loshavn sopte skipperne inn så store pengesummer på sjørøveriene at de kunne strø stuegulvene sine med sukker i stedet for sand.

 

Denne krigen, som varte fra 1807 til 1814, fikk en meget synbar konsekvens i Stavanger. På toppen av Våland ble det reist et militært vakttårn som gikk inn i folks bevissthet som Vålandspibå. Fra tårnet kunne du se langt av gårde i alle himmelretninger.

 

Tidens tenner tygget imidlertid traust og taktfast på tårnet, og ved inngangen til 1860-årene var det ikke mye igjen. Det gamle tårn var blitt en ruinhaug. Nå ble det bygget en varde, helt uten militære formål, som utelukkende skulle være et rent utkikkspunkt. Folk vandret til varden og fikk sett seg omkring.

 

Igjen griper et vann inn i historiens gang. I 1865 etableres Stavanger Vannverk. Byen skal få vann fra Mosvannet. Det handlet ikke bare om å skaffe folk vann til ulike formål, men vannverket hadde også avgjort betydning for brannberedskapen i byen. Mangelen på vann hadde vist seg å være skjebnesvanger ved flere store branner i sentrumskjernen. 

 

Et problem som ingen hadde tenkt særlig på da vannledningene ble lagt, var klesvasken.  Tidligere hadde Breiavatnet og Mosvatnet vært samlingssteder for byens madammer som vasket og tørket sitt skittentøy ved breddene. I den gamle bybebyggelsen fantes det verken rom for klesvask eller -tørk. Med det nye vannverket forsvant også de gamle utendørs vaskepostene.

 

Løsningen lå i å opprette en kommunal Vaskeanstalt. På folkemunne ble den ganske fort omdøpt til "vaskevandstalten". Den ble plassert i et murhus som ble bygget i Kannik og som innholdt en egen skylledam og et stort tørkehus. Anstalten ble av byens ledende menn betraktet som et fornemt tiltak til beste for byens kvinner. Da vaskeanstaltens tid var ute etter noen tiår, ble den overtatt av en mann. Billedhoggeren Stinius Fredriksen brukte den som atelier i en periode.

 

Et par tiår etter vannverkets start, oppsto et problem som var en følge av byens relativt raske vekst. Hvordan få vannet fram til de høyereliggende strøkene i byen? Og dertil; hvordan få til et slikt trykk i ledningsnettet at det også kunne installeres vannkraner i tredje etasje i husene?  Det var en utfordring for byens kårne.

 

Spørsmålet ble temmelig påtrengende ved begynnelsen av 1890-årene. Løsningen lå i å bygge to 1600 kubikkmeters vannbassenger på Vålandstoppen. Disse skulle fylles ved hjelp av en egen pumpestasjon ved Egenes brannstasjon. (Den stasjonen lå ved inngangen til bygget som i sin tid huset Stavanger sykehus.) 

 

2. mai 1893 vedtok bystyret å bevilge 133 000 kroner til to vannbassenger og "et damp- eller annet kraftmotor-drevet pumpeanlegg”. Formannskapet fikk for øvrig fullmakt til å løse inn de nødvendige tomtearealer, eventuelt ved ekspropriasjon. I tillegg ble det vedtatt å opprette en halv stilling for en maskinist ved pumpestasjonen. Det ble forutsatt at anlegget i løpet av en ti timers periode skulle klare å pumpe opp 200-250 kubikk vann.

 

 Anleggsarbeidene ble omfattet med en betydelig publikumsinteresse. I en utvidet notis i Stavanger Aftenblad mandag 15. januar i 1894 svinger skribenten seg virkelig til de store høyder, formodentlig inspirert av de 84 meter over havet hvor Vålandhaugen lå. Det er sannsynligvis redaktør Lars Oftedal som har salet sin Pegasus, og som under tittelen "Det nye vannbassin" formulerer seg med frydefull fornøyelse om en framtid med herlig vann:

 

"Det ser ut til å bli en alvorlig vannbeholder den nye, de sprenger oppi Vålandshaugen nu om dagene. De er allerede kommet dypt nedi to svære sjakter, der nå nærmer seg hverandre, med kun en mellomvegg på to meters bredde. Steinmassene kjøres ut på skinneganger gjennom en tunnel i hver av dem og benyttes som grunnlag for den chasse, der skal danne oppkjørselen fra Ullandhaugveien – en henrivende spaservei når den en gang blir ferdig.

 

Utsikten blir ganske betagende ovenfra denne høyde, navnlig når det lille Eifeltårn, som tenkes oppført der oppe, isteden for den vesle steinrøysen, der sto tidligere, er reist. Et panorama sørover Gandsfjorden, og dens omgivelser, over Ryfylkefjorden med alle dens øyer og høyder, nordover Byfjorden og alle de nes, som stikker fram der, foruten selve byen og dens nærmeste fladestrekninger av england, minnende om Skåne, Sjælland og Minnesotaprærier – så skjønt!

 

En vakker vårdag, når solen renner, en søndag aften i august, når den kysser havet i vest, vil det bli en utsiktsnydelse, og tusener vil komme til å valfarte dit for å fylle sine lunger med helsebots luft som Madeiras, og bade sitt øye i sollys. Det blir en folkevandring som i gamle dager til Støttebakken.

 

Også det vannet, det vannet, som kommer til at sildre ut fra denne store vanntanken der oppe nedover i de tusinde munde, som har smektet og lengtet i årevis etter vann uten smak og mol i, uten reptelier og ålunger i – det blir nå det største alikevel. Tenk å få drikke desinfisert og filtrert vann om morgenen, når du står opp, om middagen ved bordet, om kveldene når du går til hvile, om natten når du ligger våken. Jo, det var et godt påfund med den nye vannledning.  Efterslekten vil vise byens vise fedre takk for det vannbassenget på Våland…"

 

Den begeistrede beretning var klemt inne mellom en oversikt over ukens fiskefangster utenfor Østlandet, og en rettelse av redaktørens forståelse av størrelsen på avisen "Dagen"s leserkrets, mens det mest iøynefallende på avissiden var en annonse for den beste "sæbe til kreaturvask", og et tilbud om "fri retshjelp for ubemidlede" fra cand. Jur. Herman Lie.

 

Et snaut hundreår senere ble det gjerne sagt av politisk korrekte studenter at alle ting har en god og en dårlig side. Bassengene på Våland hadde som sin gode side, det deilige vann. Den dårlige siden var at bassengene virket svært innbydende på godtfolk som ville forlate denne jordens jammerdal. Derfor ble bassengene først gjerdet inne for å forhindre at barn ufrivillig skulle falle uti. Senere ble de også dekket av betong for å forhindre at voksne skulle falle frivillig uti for å drukne seg.

 

Når noe kommunalt skal bygges, kommer det alltid en ettertanke. Det skjedde også ved bassengene. I formannskapet ble spørsmålet tatt opp om det ikke burde bli anskaffet en reservepumpe. Om vannledningsnettet ble utbygget i byen, mente stadsingeniør Lange det var helt påkrevd med en ekstra pumpe. Kostnaden anslo han til 9 000 kroner.

 

Formodentlig var det et beløp som bystyremedlemmene kunne forholde seg til. Det var nemlig sterkt delte meninger om en slik utgift virkelig var nødvendig. Flertallssynet vant fram – det våget ikke å ta ansvar for hva som kunne skje, hvis, såfremt, i fall – og dermed ble reservepumpen anskaffet til noens kraftige hoderysting. Det fikk være måte på pengebruk, mente mindretallet.

 

Da pumpeanleggene ble satt "i forsøksvis drift", som det het, den 23. juli 1894, gjorde stadsingeniør Lange det ganske klart på annonseplass i byens aviser at ingen av byens borgere måtte ”spille med vannet”. "Husk", het det i den offentlige annonse, "at også spillvann må pumpes". Det ble også presisert punkt 15 i byens vannreglement som sa at "mislig omgang med vannledningens benyttelse" kunne gi kommunale mulkter fra 2 til 100 kroner hvis ikke lovgivningen forutsatte enda høyere bøter. 

 

Omtrent samtidig med at høytrykksbassengene ble satt i drift, debatterte bystyret byggingen av et nytt tårn på Våland. Spesielt engasjerte magistrat Kielland seg sterkt, ved å hevde at egentlig var det helt absurd å reise et tårn på haugen. Vålandshaugen var mer enn god nok i seg selv, mente magistraten, som syntes det fikk holde med et bygg som kunne være bolig for oppsynsmannen. Ordfører Meling repliserte imidlertid at tårnet var helt nødvendig av arkitektoniske årsaker. Det skulle ikke bygges av utkikksmessige, understreket ordføreren, som åpenbart hadde studert nøye borgen på St. Hanshaugen i Oslo. Det var den som var modellen, og ikke som redaktør Oftedal formulerte, Eifels tårn i Paris.

 

Bystyret diskuterte også nøye hva en oppsynsmann skulle beskjeftige seg med. Det ble advart mot at han skulle luske rundt for å titte folk over skuldrene. Derfor ble det presisert at han i hovedsak skulle være en slags brannvakt. Forøvrig skulle både Vålandstårnet og den tilliggende parken være et fredens sted hvor oppsynsmannen også skulle drive en folkelig bespisning, men med betydelige begrensninger i drikketilbudet. Han fikk kommunal løyve til å selge selters og brus, men ikke "berusende sager til de besøkende". Formodentlig mente man at utsikten var berusende nok.

 

Det nye Vålandstårnet sto ferdig i 1895. Det var virkelig et år for å bygge tårn på Stavangers bytopper. Ikke bare fikk Våland sitt nye tårn, men også Ullandhaug fikk tårn. Et tårn som Arne Garborg mintes på følgende vis:

 

”Dagen etter var eg med på ei ferd til Utlandhaugen. Der det er sat ut ei borg i noko som millomalder-stil, men med ei hall i eldre stil i den nedste høgdi, alle indskrifter er på gamalnorskt. Utanum svalgangen i andre høgdi er det ut steinar (marmor fraa Ryfylke) med namn fraa gamalt: Namn paa mennir og bygdir, og fraa den gamle soga, særleg fraa Hafrsfjord, som ligg saa vent nedanunder i vest, og fraa Sola. Det er noko reint nytt, som eg ikkje så mykje som visste um: utrulig gildt og norsk av aa vera i Stavanger.”

 

Det var Stavanger Turistforening som tok initiativet til tårnet, som ble ført opp etter en tegning av arkitekt Eckhoff. Det ble i hovedsak finansiert av Brennevinsamlaget, som bidro med 2 000 kroner i tilskudd, og med 1600 kroner i lån. Den milde dikterpresten Jonas Dahl samlet på egen hånd inn 1900 kroner til utsmykking av Haraldtårnet som det staselige bygget ble kalt.

 

Tårnene på Våland og Ullanhaug har forøvrig mer til felles enn byggetidspunktet 1895. De er begge blitt borte med tidens gang, og behørig begravd under historiens støv. 

Redaktør -

Nyheter

Vin møter poesi

Vin møter poesi

Vin løfter poesien. Poesi hever vin...

Psykiatripoesi

Psykiatripoesi

En samling av sterke tekster om et plaget ...

Alt er bare snø

Alt er bare snø

Sterke dikt - som skildres med få ord ...

Jeg leker med tanken og veier mine ord

Jeg leker med tanken og veier mine ord

Kan det sies på rim? - Selvsagt og nok ...

Du er viktig

Du er viktig

Dikt om gleden over Gud, kjærligheten ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...