Fra middagsselskap til teaterhus

15.10.2015
Fra middagsselskap til teaterhus
På dagens Bankplass lå Johnsasalen i annen etasje i det hotellbygget som senere skulle bli byens brannstasjon.

Å samles rundt et middagsbord kan få mange konsekvenser, og ikke utelukkende et kollektivt takk-for-maten. Et finslig middagsselskap i et pent møblert Stavangerhjem avstedkom for eksempel i sin tid byens nye, og den gang absolutt storslåtte, teaterbygning.

Egentlig starter historien like ved Domkirken. I det gamle Hotell du Nord, hvor Domkirkeplassen i dag er, fantes det teaterlokalet som ble brukt mest i Stavanger i 1870-årene. Det var ”Johnsa-salen”, oppkalt etter beverter Johannes Olsen ved hotellet.

 

Riktignok var det ikke noen imponerende sal. Det var nemlig om dette teaterlokalet at en av datidens mest kjente skuespillere, Fredrik Garmann, skrev at ”ufattelig er det at autoriteten idetheletaget har kunnet give tillatelse til at give forestillinger i et saadant lokale. En aflang sal, med plads for vel ca 400 mennesker, i anden etasje, med vinduer på den ene siden, hel væg på den anden, og helt i salens baggrund, en eneste trang utgang til en entretrapp, som ovenikjøpet gikk i ret vinkel. En ildebrand vilde kunne føre til at man blev trampet i hjel eller blive luenes rov”.

 

Det hendte da også en gang at det tok fyr. Da Olaus Olsens teatertrupp oppførte skuespillet ”Schweitserhytten” på slutten av 1870 i ”Johnsa-salen”, ble forteppet på scenen antent av de gamle parafinlampene ved scenerampen. Det ble imidlertid ikke så dramatisk som det kunne ha blitt. Ilden ble kjapt slukket, og forestillingen fortsatte etter en kort pause. Den gang var det heldigvis flere hjerter som brant for de skjønne hjerter enn antall parafinlamper i salen.

 

Et hjerterpar som brant svært så sterkt for Thalia og hennes skjønne kunster, befant seg i kroppene til Olaus Olsen og hans danske skuespillerhustru Urania Marquand. De turnerte hele landet i en årrekke, og drev et slags riksteater lenge før noen hadde tenkt på å introdusere et slikt begrep for landets bevilgende myndigheter. Olaus Olsen finansierte selv sin teatervirksomhet inntil den familiære kasse var bunnskrapt.

 

I sine barndomserindringer fra Stavanger fra slutten av 1800-tallet forteller skipslegen og orlogskapteinen Marius Norland også om ”Johnsa-salen”:

 

”Salen lå i annen etasje. Like i den smale opp til venstre, lå et ganske lite billettkontor som av og til ble brukt til ”Kosmorama”, hvor man gjennom runde glasslinser kunne skue verdens herligheter og begivenheter.

 

En gang kunne man således se den store eskadre av dampskip som i ”kjølvannslinje” eskorterte Ole Bulls båre, som overførtes fra Lysøen til Bergen. Vi kjente igjen vår egen gamle ”Kong Sverre” i eskadren. En annen gang kunne man også se loppeteater der.

 

En smal vinkeltrapp førte opp til den såre spartansk utstyrte teatersalong. Like ved inngangsdøren til ”salongen”, lå galleriet, adskilt fra den øvrige sal ved et traleverk. Så kom i rad etter rad nedover treharde benker, til man nådde ”parkett”, hvor det liksom var litt finere, for der var det løse stoler å sitte på.

 

Til venstre i et hjørne sto et gammelt piano. På det besørget komponisten Gerhard Tonning mellom-akts-musikken. Scenen var svært smal og gikk ikke langt innover…”

 

Først og mest var det Olaus Olsen og hans danske skuespillere som brukte salen. Olsen var fra Stavanger og var egentlig eslet til å innta en plass bak kjøpmannsdisken, men ble etter eget utsagn så sterkt bitt av skuespillerbasillen at han ikke kunne la være å falle for fru Thalia med hele seg. Han bare måtte stå på en scene, svinge sin floss iført sjakett, og hilse sitt publikum med et begeistret: ”Her er jeg igjen…”

 

Det han hadde fått med seg av fedrene arv, brukte han på fru Thalia i kunstens tjeneste. Det livet ekteparet levde utenom scenen, var helst strevsomt, og et liv hvor de økonomiske bekymringer oftest var langt større enn tilskuerantallet i salen. Olaus Olsen var på sitt vis en misjonær innenfor teatret. Han var en slags Isak Sellanrå som spadde opp en ny jord og sådde teaterinteresse landet rundt. Ikke alle hans såkorn falt på steingrunn. 

 

Selv om økonomien ikke ville gledet noen kreditt-verdighets-vurderere, skulle likevel ingen kunne se på Olaus Olsen at ikke alt var i orden med finansene. Han og fru Ursula holdt stand på scenen inntil de omsider gikk ned, men med sitt kjærlighetsflagg til Thalia til topps. Uten deres utrettelige innsats hadde det kanskje ikke blitt noe nytt teaterbygg i Stavanger den gang.

 

Å skaffe byen et nytt teaterbygg til erstatning for ”Johnsa-salen” var i hvert fall den tanken som hadde tatt plass i bakhodet til overrettssakfører Finne en vakker februardag i 1881. ”Johnsa-salen” var det egentlig en skam å by de tilreisende skuespillere, var hans klare oppfatning. Hva om vi bygget et eget teaterbygg? var hans neste tanke. 

 

Skulle det skje, måtte han imidlertid makte å skjenke et begeistringens beger til de menn som utgjorde maktens majoritet i byen. Han måtte få dem tent på tanken. De byborgere som først og mest måtte tennes og begeistres, var navn som konsul Rosenkilde, kjøpmann Thiis, konsul Falch, stadshauptmann Wilhelm Hansen og driftsbestyrer Lorange for å nevne noen.

 

Det var disse som samlet seg rundt Finnes fornemme middagsbord. De spiste og de diskuterte, og etter mange og lange møter og sammenkomster ble de enige om hvor den best egnede tomt for et teaterbygg fantes. Den lå på byens topp, mindre kunne ikke gjøre det. 

 

Arkitekt Hartvig Sverdrup Eckhoff ble engasjert som arkitekt for bygget. Eckhoff, som var byens første fagutdannede arkitekt etter von der Lippe, tegnet for øvrig både teaterbygningen, den gamle turnhallen, sykehuset og det første byggetrinnet av museet, i samme nabolaget. I sum utgjør disse bygningene et lite Akropolis i Stavanger. Den gang tronte bygningene svært så majestetisk på en liten høyde over byen.

 

Selv om arkitekt Eckhoff sto bak disse store og dominerende bygningene, som alle ble reist i 1880-90-årene (sykehuset ble forøvrig først fullført i 1912), klarte han ikke å leve av sin arkitektpraksis. I 33 år underviste han derfor i tegning ved Stavanger Katedralskole og Stavanger tekniske skoler. H. S. Eckhoff døde i 1925, men har satt monumentale bygningsspor etter seg i byen.

 

Den nye teaterbygningen ble ferdig i 1883, og passende nok var det Olaus Olsen og hans teatertrupp som fikk innvie bygget. Før åpningsforestillingen den 15. april, skuespillet ”Vore koner” av Moser og Schønental, fikk Olaus Olsen foredra med atskillig patos en festprolog.  Det var en velment gest til den mann som inntil da hadde gjort mest for teaterkunsten i Stavanger.

 

Det nye teaterbygget ble gjestet av både svenske og danske ensembler, men etter hvert som nedgangstidene rammet byen og distriktet, sluknet teaterlysene litt etter litt. Bygningen ble stående tom. I stedet for at scenen var en arena for skuespillere, ble den en boltreplass for rotter og annen uhumskhet. Den gamle teaterbygningen var i ferd med å råtne på rot.

 

Når nøden er størst, er ofte en redningsmann nærmest. Den gang var det jernbanens driftsbestyrer som sto fram. Lorange steg ut på scenen og gjorde det klart at teaterbygningen måtte reddes. Koste hva det koste ville. Han fnyste foraktelig av den gruppen i byen som gjerne ville selge bygget til presten Lars Oftedal.

 

Denne bygningen skal han ikke få hånd om, gjentok Lorange, og mobiliserte studentene til kamp for bygget. De spilte uten betaling sine forestillinger til inntekt for teaterbygget.

 

Marius Norland minnes denne tiden slik:

 

”Vi spilte flere stykker, men det som gjorde mest lykke, var nok ”En søndag på Amager” og ”Julestuen” av Holberg. Vi hadde fått låne originale drakter hos telegrafbestyrer Schieve og antikke møbler hos gullsmed Hellstrøm. Forestillingene fikk stor applaus og veldig god mottakelse av det hver gang pakkfulle hus. God assistanse fikk vi av et amatørorkester på 30 mann som spilte gratis. Kassen viste hver gang ca 400 kroner til dekning av renter og avdrag.

 

I 1890 ble det holdt et stort karneval i teatret. Salongen var ombygget med et gulv som sto i direkte forbindelse med scenen. På scenegalleriet var det av gips og strie laget fantastiske grotter og separate nisjer. Det var stor restaurasjon med alt hva hjertet begjærte. Det var moro, og det var dans til langt på natt, og det kvikket opp i dagliglivets einerlei; men surheten var jo alt da begynt å vise sitt tekkelige fjes.

 

En annen gang var det teaterbasar med auksjon. Da var det ganske farlig for de mer velstående å bevege seg omkring. Damene kunne nemlig plutselig slå ned på en slipsnål eller nappe klokken fra en tilstedeværende lomme, og holde dem opp til auksjon. Vedkommende måtte da mange ganger opp i svært høye bud for å få sine eiendeler tilbake.”

 

Selv om tiltakene tydeligvis både var mange og forskjellige, var det likevel hardt for teaterbyggets styre å løpe ustanselig om kapp med kreditorene. Det krevde både utholdenhet og teaterkjærlighet.

 

Så skjedde det som ofte skjer når det gjelder teaterøkonomi: En lettbent operette blir redningen. I Rogaland Teaters snart 60-årige historie finnes det mange eksempler på at de populære toneganger ikke bare har skapt smilende ansikter i salen, men også glade glis i økonomiavdelingen. 

 

Noen tiår før dagens teaters fødsel finnes det også et minneverdig eksempel: Eugen Casparis parodiske operette ”Fra Paris til Bjergsted” med undertittelen ”Stavanger-fransk i salongen”. Det var en forestilling med revypreg. Folk gjenkjente hverdagssituasjoner fra byens liv, og personligheter fra maktens irrganger og korridorer. De store publikumsheltene ble barber Werner og Andreas Buch. Spesielt Buch gjorde stormende lykke, men så var han også, i mange sammenhenger, en riktig tungvekter.

 

Caspari ble grepet av sin egen suksess og skrev straks en parodi på Henrik Ibsens skuespill ”Hedda Gabler”, som var datidens store teatersuksess. Caspari kalte sin forestilling for ”Hadde a sabler eller hadde a kanoner”. I stykket forekom sceneskikkelser som ektemann Tussing som samlet på fem øres frimerker, og her Sløvborg som slett ikke hadde vinløv i håret, men heller en betydelig mengde tømmermenn i hodet. I den store finalen var det ikke snakk om bare en pistol fra gamle general Gablers våpenskap. I stedet drepte samtlige skuespillere seg med store bronserte pappkanoner som de selv ad underfundig vei fyrte av.  Skulle det være kanonavslutning, så skulle det sannelig være, syntes å være Casparis synspunkt.

 

At Caspari også laget en parodi på Ibsens ”Fruen fra havet”, som han kalte ”Fruen i badet”, var det vel nærmest hans nærmeste bekjentskapskrets som var klar over. Den nådde aldri fram til det profesjonelle scenegulv, men skal ha blitt oppført av Caspari og hans venner.

 

Om de ikke var tre musketerer med høyt hevede kårder, visste i hvert fall trekløveret Olsen, Finne og Caspari å bruke sine beste våpen for å bevare det rommet som også i dag huser byens faste teateraktiviteter.

Redaktør -

Nyheter

En fabelaktig andaktsbok

En fabelaktig andaktsbok

Trenger du inspirasjon til andaktsstunden? ...

Fra helt på bunn til helt på topp

Fra helt på bunn til helt på topp

En del av en livshistorie fortalt i mikr...

Historier på et lærret

Historier på et lærret

La deg inspirere av malerier og tekster som ...

De falnes dans

De falnes dans

Ny og spennende fortsettelse av Fantasy-trilogien ...

Krimkameratene - Bensinmysteriet

Krimkameratene - Bensinmysteriet

Krim for barn. Velskrevet og flott illus...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...