Molbopostens vekst – og fallera

30.07.2015
Molbopostens vekst – og fallera
Redaktør Jochumsen leder an foran maktens menn.

Det er ikke bare skomakere som bør holde seg til sin lest. Også skapere av vittighetsblader bør kanskje holde seg til en hjemmebane, en arena hvor de er kjent og hvor leserne er fortrolige med de personer som karikeres og parodieres.

I den lokale trykksakshistorien finnes det et talende eksempel i vittighetsbladet "Molboposten". Det tok alvorlig økonomisk skade på sin satiriske sjel da bladet steg ut fra det lokale rom for å erobre hele landet. Det ble nok en kunstnerisk suksess på den nasjonale arenaen, men den hadde sin pris som ingen ville betale.

 

"Molboposten" ble født i begeistring og entusiasme, for øvrig sterkt inspirert fra et vittighetsblad i Haugesund. Kan de, må vi kunne, syntes å være det stavangerske startsted.

 

Tegneren Henry Imsland, som gjennom noen mannsaldere satte sitt sterke preg på Stavanger Aftenblad, og som etter eget sigende tegnet på gehør på sine gamle dager, var i sin ungdom, i begynnelsen av 1920-årene, svært opptatt av mulighetene til å gi ut et stavangersk vittighetsblad. Han var grepet av de muligheter som lå i karikaturtegning, og bidro med jevne mellomrom med karikaturer av datidens kjendiser i avisene. Hans adgang til avisspaltene ble nok gjort lettere av at han som nittenåring fikk et bilde antatt på Statens Høstutstilling i 1919.

 

Vittighetsblader var noe som lå i datidens luft. På flere vis var det en gullalder for slike blader. Det var begivenhetsrike tider, som inspirerte til skarpe skråblikk fra sidelinjene. Vittighetsblader som "Tyrihans", "Korsaren" og "Hvepsen" er bare noen få eksempler fra den fargerike floraen av blader som ga spalteplass for viddet, både det gode og det mindre gode.

 

Ett av de medmennesker som Imsland mest drøftet mulighetene for å gi ut et lokalt vittghetsblad med, var redaktør Christiansen i "Stavanger Socialdemokrat". Under merket "Ola Østfolling prater med Brona", filosoferte redaktøren jevnlig over livets mange merkverdigheter, i det nasjonale vittighetsbladet "Hvepsen". Redaktøren fikk formodentlig anledning til å gi uttrykk for tanker og synspunkter som ikke passet inn i den daglige Socialdemokrat. "Hvepsen" ble hans ironiske avløpsrør.

 

Så skjer det som gjerne skjer. Mens du tenker på å gi ut et lokalt blad, oppdager du at noen i nabolaget allerede har gjort det. Henry Imsland ble oppmerksom på et vittighetsblad som ble utgitt i Haugesund, kalt "Gneisten". J. Neverdahl var redaktør for bladet, mens maleren Bjarne Halvorsen var illustratør.

 

Tegneren ble ikke nettopp overveldende imponert over bladet. Ifølge Godtfred Borghammer ga Imsland snarere uttrykk for at bladet kjedet han, men at han hadde funnet en skribent som var av absolutt interesse. Det var signaturen "Polykarp", som åpenbart måtte være fra Stavanger, og som hadde en satirisk klo som passet med Imslands eget temperament.

 

Borghammer hevdet for noen år tilbake at det aller første som Henry Imsland leste fra "Polykarps" hånd, var denne kjappe observasjonen fra det svært så lokale kjøttmarkedet:

 

"Isse`n si pylsa – e seige så snott,

men ikkje for de`

me liga na godt…”

 

Henry Imsland hadde imidlertid et problem. Hvem var denne "Polykarp"? Svaret fikk han fra sin venn redaktøren i Socialdemokraten. Skribenten het Gunnar Ingebreth Salvesen, og var ennå  ikke fylt 20 år. Selv om faren drev hermetikkfabrikk, holdt junior-Salvesen seg langt unna den slags virksomhet. Han foretrakk å bedrive ord framfor å belegge brislingsbokser.

 

Imsland og Christiansen tok kontakt med Salvesen, og trekløveret fattet en felles beslutning: Det skulle gi ut et lokalt vittighetsblad som skulle hete "Molboposten". Avgjørelsen ble formodentlig fattet i løftet stemning, for da redaktør Christiansen ble akutt angrepet av ettertankens forsiktighet, fant han fort ut at kombinasjonen redaktør i "Stavanger Socialdemokrat" og redaktør i "Molboposten" ikke lot seg forene. Han trakk seg tilbake til de politiske avisgemakkene.

 

Dermed ble det den 20 år gamle Gunnar Salvesen og den fire år eldre tegneren Henry Imsland som ga ut første nummer av "Molboposten" den 16. april i 1924. Det traff sitt publikum. Opplaget på 3000 ble straks utsolgt. 

 

Verre var det imidlertid for de to entusiastene å opprettholde den utgivelsesfrekvensen som de hadde lovet leserne. Det ble temmelig tungt å gi ut et blad hver fjortende dag. Det gikk derfor i noen rykk og atskillige napp med utgivelsen. Det gjorde også de økonomiske resultatene. Det ble en daglig kamp for å skaffe nok annonsekroner for å tilfredsstille trykkeriet.

 

 I navnet var Gunnar Salvesen redaktør, men i gavnet og utad het "Molboposten"s redaktør Jochumsen. Han var utvilsomt en åndsbror av redaktør Syvertsen i "Trangviksposten", en tykkmavet og sterkt spisende redaktør med et klart budskap som han hevdet med høyt hevet blekkpenn. Hvis det også skulle bli påkrevd, svingte han gjerne en tuktens paraply over byens selvrettferdige og pompøse utgave av menneskearten. Jochumsen lot seg ikke pille på lorgnetten.

 

Redaktørens julebudskap til leserne i 1926 var i hvert fall ikke til å ta feil av:

 

"Jerikos mure vaklet ved det første trompetstøt. Et slikt trompetstøt er "Molboposten".  Våbnene våre er pennen og penselen dyppet i viddets og satirens fluidium. En gammel og anerkjent pedagogisk metode, men lite påaktet i vårt hjemlige barnekammer.

 

Vi er sterkt interessert i alle politiske partier, det vil si: Vi ser like skjevt til dem alle.  Baksiden er ikke alltid like blank som fasaden."

 

På dette tidspunktet hadde bladet også fått en ny medarbeider. Det var skribenten Re Gisterton, som blant annet skrev parodiske kriminalfortellinger om mesterdetektiven Sam Snutter. Også det var en skribent etter Imslands hjerte, mens Salvesen ikke visste noe annet om forfatteren enn at han "var en bergenser".

 

Hvis de gamle anekdoter stemmer, ble navnet på forfatteren avslørt ved en tilfeldighet.  Imsland skal ha spurt sin venn, journalist Per Thomsen, om han kunne tenke seg å lage noen historier tilsvarende de som Re Gisterton hadde begått, hvortil Thomsen skal ha svart at det kunne han utmerket godt gjøre. Re Gisterton var nemlig hans alter ego.

 

Et problem for et lokalt vittighetsblad vil alltid ligge i faren for repetisjonsøvelser. Det var stort sett bare en håndfull personer som satt i byens nøkkelroller og som derfor gikk igjen i bladets harselas. Også for variasjoner på g-strengen finnes det grenser. Derfor ville Henry Imsland gjerne utvide bladets dekningsfelt. Han ønsket å favne bredere enn Stavanger.

 

Per Thomsen ble en viktig medspiller i den sammenheng. Ikke minst var Thomsens kontaktnett viktig da brødrene Paul og Gabriel Dreyer ga ut "Molboposten" på en nasjonal basis fra 1928. Per Thomsen knyttet avtaler med datidens kjente skribenter som Paul Gjesdahl og Andreas Poulsen, mens Henry Imsland fikk boltre seg med et personalgalleri fra det nasjonale stortings- og styringsverk. Det virket avgjort inspirerende på han. 

 

De første nasjonale nummerne av bladet solgte opp mot 12 000 eksemplarer, men etter hvert stabiliserte opplaget seg på omkring halvparten. Det ble imidlertid aldri noen lukrativ forretning. Det oppsto også strid om sidetall mellom de impliserte. Imsland ville ha 32 sider, i hvert fall minimum 24, mens finansierene holdt på 16 sider. Det fikk greie seg, mente brødrene Dreyer.

 

Etter et par års tid med atskillig kunstnerisk suksess, gikk Henry Imsland imidlertid lei hele den jevnlige debatten om sidetall og høye kostnader. Han sa opp sin redaktørstilling. Den var han for øvrig blitt pådyttet av brødrene Dreyer. Skulle de satse penger på bladet, måtte de ha en redaktør med orden og struktur. Det var slett ikke begreper som umiddelbart ble assosiert med Gunnar Salvesen.

 

Da Henry Imsland trakk seg, ble det i realiteten satt sluttstrek for "Molboposten" på nasjonal basis. Gunnar Salvesen forsøkte seg riktignok med noen utgaver på egen hånd på det lokale markedet, men uten at de ble noen suksess. Høsten 1932 gikk "Molboposten" inn i evigheten for aldri mer å gjenoppstå. (Det nærmeste måtte i så fall være Stavanger Presseforenings "Avisanden" som ble gitt ut til 7. juni-arrangementene, og som Henry Imsland og Per Thomsen i en årrekke redigerte.)

 

Henry Imsland ga for øvrig i et brev til Godtfred Borghammer i 1973 uttrykk for sin oppfatning av "Molboposten"s skjebne etter at Gunnar Salvesen hadde overtatt eneansvaret.

 

"Hvordan det egentlig gikk med de numrene Salvesen ga ut etter at jeg hadde trukket meg tilbake, vet jeg ikke. På meg virket de svært mislykte. Jeg hadde inntrykk av at Salvesen følte seg mislykket selv også. De uttalelser han ved leilighet kom ved om Stavanger og alt dens vesen, tyder på det. Men vi var jo i de vonde tredveåra, så det var vanskelige tider for noen og en hver. 

 

Salvesen hadde en ganske betydelig lyrisk åre og den kom til syne både i "Molboposten" og Aftenbadet. Om han prøvde seg andre steder vet jeg ikke. Det er altså ikke stort å få ut av meg når det gjelder Gunnar Salvesen. Bekjentskapet med ham var innskrenket til arbeidet med vittighetsbladet, til møter vi hadde når nytt nummer skulle planlegges."

 

Av sin samtid ble nok Gunnar Salvesen betraktet som en bohem som deltok i kulturlivet, men ikke minst, i selskapslivet. Han skrev ikke bare satiriske vers, men hadde flere strenger på sine lyre. Han ga ut en liten diktsamling som han kalte "Små Stavanger-vignetter", men uten at den nådde noen betydelige salgstall. I atskillig forstand var han nok en poet som vandret i skyggen, og langs sine egne ensomme stier.

 

I det siste diktet Gunnar Salvesen fikk offentliggjort, "Tross årene går", heter det avslutningsvis i noe som kan oppfattes som en slags selvangivelse:

 

"Det er hver mai at under skjer,

at skuffelsene rømmer,

og hullet sko og slitte klær

blir luksus for en drømmer.

Det er i mai at løfter gis.

Mitt løfte det skal være

At aldri skal det kunne sis

Jeg svek min dikter-ære.”

 

Ikke lenge etter at dette diktet sto på trykk i Stavanger Aftenblad i 1938, gikk også Gunnar Salvesen ut av tiden. Bare 34 år gammel falt han ned trappen utenfor hjemmet sitt på Spilderhaugen i Stavanger. Han døde av skadene. Spesielt i sine siste leveår nøyet han seg ikke bare med å dyppe sin penn "i viddets og satirens fluidium" som hans redaktør Jochumsen i sin tid formulerte seg…

Redaktør -

Nyheter

Som vind og bølgje

Som vind og bølgje

Ei kjærleiksvandring i tidlause møte ...

Solomon

Solomon

En skildring av alt fra fortidens riker, ...

Ham vi ikke ville vært foruten

Ham vi ikke ville vært foruten

Om det å klare seg - mot alle odds ...

En liten bit

En liten bit

Det handler om å finne mening og klarhet ...

Hjerte av gull

Hjerte av gull

Med fokus på tap av natur og dyreliv ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...