Tomte-selgende prest ble bisp

16.07.2015

Ifølge et gammelt gudegitt løfte skal man også få forstand når man får et embete. I Stavanger finnes det eksempel på at til et jomfruelig soknekall medfulgte også et talent til å selge kirkelig jord i bitevis.

Faktisk gjorde soknepresten det så godt i sin attåtnæring som kirkelig tomtemegler at han fikk byttet bort Frues kirkestol med sin herres bispestol. Det handler om sokneprest Peter Herrsleb Graah Birkeland og de mange spor han satte etter seg på kirkebakken på Hetlandsmarken.

 

Etter at Stavanger hadde svelget de fleste forstedene og Frue sokn var blitt opprettet, var det sokneprest Birkeland som var den drivende kraft i arbeidet med å bygge en ny kirke. Hans ånd svevde bokstavelig talt over, ved siden av og under hele kirkeprosjektet. Uten han hadde det kanskje ikke blitt noen Frue Kirke.

 

Soknepresten hadde ikke bare oppsynet med de rent praktiske byggearbeidene. Han førte også regnskapene for byggekomiteene. Det var imidlertid ingen som våget å mumle verken i kroker eller tiske andre steder at det kirkelige styringsopplegget hadde en umiskjennelig likhet med en bukk som passet sin egen havresekk.

 

Det var nok ingen som våget å bruke betegnelsen bukk om sokneprest Birkeland, selv om man nok syntes han var en stabukk. Tvert om ble sokneprestens regnskapsrapport, med 23 underbilag, etter kirken var bygget, mottatt med både takk og pris.

 

Hersleb Birkeland, som soknepresten helst kalte seg, hadde like stor sans for det timelige som for det åndelige. Han var ikke i tvil om at en soknemenighet ville ha behov for regelmessige og faste inntekter. Med dagens språkbruk så ville man nok ha sagt at soknepresten ønsket seg forutsigbarhet i økonomien.

 

Han var også fast i troen på at den beste måten å sikre menighetens økonomi på var å omsette parseller av prestegården ”paa en saadan maate at kjøbesummen blir staaende i eiendommen, og at det svares en fast aarlig afgift til soknepresten”. Dermed ville kirken være sikret en fast og forutsigbar inntektsstrøm.

 

Litt sleivet sagt, så var soknepresten usedvanlig heldig med ”timingen” av salget.  Fra 1840-årene var sildesiget stort langs kysten, og selv om koleraepidemien rammet byen hardt mot slutten av 40-tallet, var det likevel et blomstrende forretningsliv i byen. Det var gode år.

 

Kjøpelystne nærmest kappløp for å nå hurtigst mulig fram til sokneprestens disk for å få handlet en parsell, eller en løkke, som tomtene også ble kalt. Det var et ufravikelig krav til alle tomtekjøperne at de måtte ha en rykende skorsten på sin parsell. Det var datidens dannede måte å understreke boplikten på.

 

Min gamle norsklærer, lektor og lokalhistoriker Sevald Simonse, sammenlignet gjerne og ofte tomterushet i Hetland i 1850 med gullrushet i California samme år. Det er kanskje ingen ueffen sammenligning, rent bortsett fra at kampen om Hetlandsmarken aldri fikk noen avlegger i visebøkene. Den stoppet med skriften i de offentlige skjøtesamlingene.

 

I begynnelsen av april i 1850 averterte fogd Feyer i Jedderens og Dalens sorenskriveri i Stavanger Amtstidende at ”Mandag den 22.de dennes, klokken 10 formiddag, bliver, efter forlangende av hr. sognepræst Birkeland, auction afholdt på Hetlands præstegaard til bortsalg av 17 forskjellige parter av præstegaardens dyrkbare udmark, der er beliggende i nærheden av Stavanger by.

 

Hver enkelt part er opmaalt, og have en udstrekning fra 100 000 til 150 000 kvadratalen.  Conditionerne, der vil erfares ved auctionen, kan man ogsaa forinden giøre sig bekjendt med hos hr sognepræst Birkeland.”

 

Soknepresten Birkeland var en effektiv salgsmann som solgte fort. Allerede etter fire måneder ble det holdt skyldsettingsforretning og fastsatt matrikkelskyld for 24 parseller til 22 kjøpere. Prisen på for eksempel Spilderhaugen, som hadde de klart største beitearealene av de utlagte parsellene, ble satt til 1040 speciedaler, og eiendommen ble overdratt til snedkermester Andreas Gitlesen Rimestad.

 

Det var nok flere som mente at Gitlesen Rimestad med dette kjøpet fikk seg en fornem ”erstatningstomt” på svært så rimelige vilkår. Han hadde i sin tid arvet eiendommen Bergeland etter sin svigerfar Tobias Bergeland, men hadde frivillig frasagt seg eiendommen, mot en passende godtgjørelse, i forbindelse med delingen av det gamle kirkesoknet og opprettelsen av det nye Frue Sokn. Bergeland ble til avlsgård for soknepresten i Stavanger. Han kunne ikke være dårligere enn kollegaen i Frue; også han måtte ha sin egen avlsgård.

 

Sannsynligvis gjorde snekkermesteren en god handel da han byttet bort Bergeland og fikk Spilderhaugen igjen. Navnet Bergeland sier vel både sitt og det meste om jordsmonnet i området. 

 

Ifølge overdragelsespapirene som snekkermester Gitlesen Rimestad mottok fra sokneprest Birkeland, omfattet Spilderhaugen et område som ”grænser mot nord mot Stavanger bygrænse, imod øst til søen, imod syd til Nybøe, og imot vest til Kjelvene”.

 

Det første snekkermesteren gjorde da han flyttet inn på Spilderhaugen, var å annonsere i byens aviser at alle som hadde båter eller materialer liggende i Strømsteinen, måtte fjerne dette før St. Hans dagen. Hvis ikke så skjedde, ville snekkermesteren behandle det som hittegods. Med andre ord ville han selv ta hånd om det han kunne bruke.

 

Tidligere hadde en husmann under prestegården, Ole Evensen, hatt rett til ”græsning for 7 køer og 1 hest i udmarken på Spilderhaugen”.  Husmann Evensen var en enkel Herrens tjener som vandret på jorden i sin verden. Han var trygg i sin tro på at hvis Herren hadde lagt noen steiner på hans marker, var det en mening med dem. Og med den skulle ikke husmann Evensen bry seg.  Mennesker skulle ikke flytte herrens steiner på jorden. De skulle ligge hvor Herren hadde valgt å legge dem.

 

At hans tjenestejente, Berta Ellingsdatter, som med tid og noen stunder flyttet opp i ekteseng sammen med husmann Evensen, var den som dyrket det som dyrkes kunne på markene, var ikke noe Evensen la særlig merke til. Han oppdaget visstnok heller ikke før hun tok av seg brudestasen at hun egentlig var pukkelrygget.

 

Berta Ellingsdatter Evensen slet seg ut på prestegårdsmarkene, men dessverre er det vel tvilsomt om den frydefulle beretningen om den gang hun skulle ha spilt en virkelig hovedrolle på livets scene, er sann. Det gikk hardnakkede rykter i årevis om at Bertha Ellingsdatter Evensen var den første som ble gravlagt på Lagård gravlund. Og at hennes jordferd skal ha skjedd samtidig med at gravlunden ble åpnet med høytid og betydelig begeistring. Om ikke Bertha fikk noen festlig tid i denne verden, skal hun altså med atskillig festivitas ha blitt ført inn i en ny. Hun spilte for første gang en hovedrolle og vandret ikke lenger knebøyd og lutnakket i Ole Evensens skygge.

 

De nye eierne av parsellene på Hetlandsmarken må ha vært driftige karer. De gamle husmennene slet med å få noe ut av lyngmarkene. Det heter for eksempel i en kirkelig rapport fra den gang om husmennenes drift at ”disse lyndmarkene ga bare tarvelige inntækter for fæsterne.”

 

Folket som nå flyttet inn på Hetlandsmarken, var bønder fra distriktet og noen av de mer velsituerte fra Stavanger. Mange av innflytterne var bondesønner, et stort flertall kom fra Høgsfjorden. Gjennomgående stammet bondeguttene fra bruk hvor det meste av jorden allerede var utnyttet. Det fantes rett og slett ikke plass for dem i faderens gård.

 

Disse karene var vant til å jobbe både hardt og lenge, og i stand til å brøyte seg rydning, om ikke i svarteste skog, så i hvert fall blant rødmende lyng. Felles for de nye parselleierne var at de dyrket opp markene, meter for meter. De erfarte i sine ansikters svette at Hetlandsmarken egentlig var ganske grøderik. Fjellgrunnen besto i hovedsak av fyllitt eller leirglimmerskifer som gir utmerket dyrkingsjord når den forvitrer.

 

Det er forståelig at det fortelles med tydelig stolthet i ”En stavangersk cicerone” fra 1868 at ”nu findes her 34 velopdyrkede løkker, hvorpaa i det hele fødes 250 kjør og 30-40 heste, mens for en 20 aar siden kun fantes beite for 36 kjør og 6 heste. Derved er den aarlige melkeproductionen forøget med 400 000 potter.”

 

”Cicerone”-skribenten C. Lous var nok ikke den eneste som var synlig og hørbart stolt over de solide sliterne som hadde snudd opp-ned på den gamle Hetlandsmarken like bortenfor bygrensen. Og som skaffet byens borgere den markens grøde som de behøvde.

 

De nye eierne var nok i åndelig slektskap med Rasmus Larsøn fra Hommersåk, som vel var den første som vandret på Hetlandsmarken, lenge før noen drømte om at de store og åpne myr- og lyngmarkene skulle bli revet opp av tidens tenner og spyttet ut som grøderik jordbruksjord for både folk og fe…

 

Hvordan det gikk med soknepresten som i sin tid startet urbaniseringen av Hetlandsmarken?

Hans herres kirkedepartement var så fornøyd med sin tjener på jorden at det sendte han til Bergen som biskop.  Han klatret opp på bispesetet i 1864, og steg ikke ned igjen før seksten år senere.

Redaktør -

Nyheter

En fabelaktig andaktsbok

En fabelaktig andaktsbok

Trenger du inspirasjon til andaktsstunden? ...

Fra helt på bunn til helt på topp

Fra helt på bunn til helt på topp

En del av en livshistorie fortalt i mikr...

Historier på et lærret

Historier på et lærret

La deg inspirere av malerier og tekster som ...

De falnes dans

De falnes dans

Ny og spennende fortsettelse av Fantasy-trilogien ...

Krimkameratene - Bensinmysteriet

Krimkameratene - Bensinmysteriet

Krim for barn. Velskrevet og flott illus...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...