Fagamatøren med ponny-fidus

02.07.2015
Fagamatøren med ponny-fidus
Lars H. Lende som folk flest oftest så han. Iført flosshatt og utstyrt med sin spesielle lekesaxofon, vandret han sammen med sine ponnier og glade barn.

Henrik Ibsen beskrev Terje Viigen som en "underlig, graasprengt en". Gudene vet formodentlig hvordan den tidligere pilletrilleren ville ha beskrevet Lars H. Lende dersom den senere dramatikeren hadde vært en observerende flue på slottstapetet da Lenden hadde et stolt stevnemøte med kong Haakon en relativt vakker dag i 1935.

Det må ha vært et sterkt syn. Møtet mellom den lange, tynne kongeskikkelse som snakket sitt pære dansk, og den lille funkisfiguren med en høyst spesiell skjegg- og hårfasong, og som hadde som ett av sine mange motto at "Stavangerspråget ska innførast så det einaste tale- og skrivespråge i landet…"

 

Slottsutgaven av Telegrafstolpen og tilhengeren skjønte hverandre og fant fort en felles tone. Lars H. Lende forlot majesteten med en tusenlapp som et kongelig bidrag til sin livslange kamp for å sysselsette arbeidsledige gutter, og dermed redde dem fra det som verre var enn fordervelse. Få ungdommen i arbeid, var hans alltid gjallende kamprop.

 

Nå gikk det ikke like greitt på pengeveien da Lenden neste dag møtte kronprinsen.  Kronprinsen sparte både på skillingen og ordene, og nøyde seg med å si: "Du har jo allerede fått fra kongen…"

 

Kronprins Olav lovet imidlertid å tenke på selve ungdomssaken. Tanken førte ikke til handling. Det ble med kronene fra Haakon for barnevennen. Etterpå var det aldri tvil om at Lars H. Lende satte større pris på faderen enn på sønnen.

 

Den kongelige gavmildhet kan for øvrig skyldes at kong Haakon hadde møtt Lenden en gang før. Tidlig i september 1927 etlet Lenden seg på Osloferd for å snakke sin gode sak med kongen. Lars H. mente de to hadde et samsvarende livsmotto. Kongens var "Alt for Norge", mens Lenden konkretiserte det til "Alt for ungdommen". 

 

Den gang fantes det ikke annet transportmiddel til hovedstaden enn kystruten. Før han gikk om bord i "Austri", arrangerte Lenden, som han for øvrig ofte og gjerne gjorde, et stort folkemøte på torget. Med møtet hadde han to helt klare målsetninger: Han ville si folket noen Pauli ord om behovet for å skaffe de unge ledige sysselsetting, og han ville sikre seg et kontant bidrag til reisekassen.

 

Det første målet nådde han. Over 300 hørte Lenden legge ut om det meste i det vide og det brede, men kollekten bidro bare med 7,54 kroner til det gode reiseformål. Det betød at reisekassen totalt beløp seg til kroner 29.29.  Billetten til Oslo kostet 26 kroner. Derfor måtte han prute seg til en plass i en 3. manns lugar som kostet han 13 kroner. Tallene fremgår fra Lendens nitid førte regnskap over alle utgifter vedrørende kystreisen. Han hadde orden i annet enn sine sysaker.

 

I en reiserapport kan man også finne at Lenden først ba statsråd Magelsen om hjelp til audiens, men ble henvist til statsråd Darre Jensen som etter mye om og noen men, fikk ordnet en formiddagsaudiens hos kongen. En av ministerens bekymringer var Lendens klesdrakt.  Han reiste i kjeledress og flosshatt, men med en heller imponerende dokumentveske. På spørsmål fra statsråden om han hadde andre klær, svarte Lenden litt svevende at han nok hadde det. Han unnlot imidlertid å si rett ut at disse var igjen i Stavanger. Slik ble Lars H. Lende den første – og formodentlig fortsatt den eneste – som har fremstått i kongelig audiens iført kjeledress og fornem flosshatt.

 

Også dette første møtet mellom kongen og en av hans tro tjenere, gikk av på aller beste vis.  Kongen spurte og grov om Lendens ulike prosjekter, og avsluttet stevnemøtet med å gi Lenden 200 kroner til den gode sak. Det var et viktig bidrag som Lenden visste å utnytte i fulle monn. Lenge før noen hadde tenkt tanken høyt og pakket den inn i et bokomslag, var Lars H. fullt klar over at all omtale er god omtale, at all PR er god PR. Det gjelder å bli lagt merke til og skille seg ut, var Lendens grunntese. Han klovnet mer enn gjerne for den gode saks skyld.

 

Derfor den forunderlige fidus-frisyre, halvparten av hodet snauklippet og den tilsvarende delen av ansiktet fullt av skjegg, som sikret han all den oppmerksomheten som han ville ha.  Om folk flest mente at han i hvert fall måtte være litt galen, affiserte ikke det Lenden. I hvert fall ikke utad. Hvordan det påvirket hans familie, han hadde kone og to barn, tier imidlertid de mange beretningene fra datiden om. Det er han som fyller det offentlige rom. Resten av familien nøyer seg med å fylle rommene i Brønngaten.

 

Lars Hovland vokste opp i Stavanger sammen med sin mor og sin stefar, Torkel Lende. Stefaren drev et mekanisk verksted i lokalene til hermetikkfabrikken til Claus Andersens Enke i Strømsteinen.  Selv om Lars gjerne ville bli snekker, fant han sin yrkesvei innenfor de mekaniske fag. Han startet sitt eget verksted og hadde opptil 20 mann i arbeid. Driften gikk inntil den slett ikke gikk lenger. Lars Lende hadde nok hodet fullt av helt andre ting enn å drive en verkstedsvirksomhet etter læreboka for fornuftig forretningsførsel. Var det fint vær, fikk gjerne arbeidsstokken fri for å nyte det.

 

Lars Lende var en mann med mange talenter og mange ideer. Han ville være nyskapende, og laget blant atskillig annet sin egen versjon av en "flygende maskin". Det var en slags sykkel med vinger på. Fra toppen av bakken ved Johanneskirken skulle han demonstrere for alt lokalfolket at også Lars kunne fly høyt. Han satte utfor bakkekanten, og det endte med knall og digert fall. Maskinen ville ikke lette, mens Lars kom fort og hardt ned på jorden.

 

Lars Lende fikk imidlertid straks en annen ide: Hvorfor ikke bruke den flygende maskinen som et sjøgående fartøy? Det var sjelden langt fra tanke til handling. Iført en grønn- og blåstripet badedrakt satte han utfor en bakke ved Møllebekken. Da den flygende maskinen nådde sjøkanten, veltet den, og Lenden havnet hodestups i vannet. 

 

Siden ble den flygende maskin gjemt, men slett ikke glemt. Med ujevne ble mellomrom ble Lars H. Lende minnet om den gang han forsøkte seg som produsent av en flygende maskin.  At han på 50-tallet snakket både vel og lenge om å lage en virkelig folkebil, var det få som noterte seg. Det var oppvisningen med flygemaskinen som fikk plass i huskestuen...

 

Til gjengjeld var det mange som merket seg hans rause utdeling av strikkemaskiner til husmødre på 50-tallet. Mest kjent er han nok likevel for importen av Shetlandsponnier fra Skottland som han spredte over store deler av landet. "Ponniar og ongar hørte sammen", var hans enkle budskap.  Totalt importerte han nærmere 300 ponnier, tyngden ble hentet med fly.

 

Den første ponni-importen foregikk imidlertid med Englandsbåten "Leda". Lars H. hadde fått høytidelig importtillatelse til å ta hjem 12 ponnier fra Skottland. Naturen gikk imidlertid sin gang under Nordsjø-overfarten. En av ponniene ble mor. Dermed var det 13 ponnier da Englandsbåten la til kai i Stavanger. Det ble mer enn et matematisk problem for maktens menn. Har du løyve for 12 ponnier, må du ikke kommer her med 13, var beskjeden fra øvrigheten. 

 

Lars Lende blåste formodentlig en lang marsj i sin lekesaxofon. Om det var hans lyd fra saxen eller lukten fra ponniene, som gjorde utslaget, skal være uskrevet. Floken ble løst. Ponniene kom i land, til stor glede for barn over store deler av landet. Lars Lende levde og åndet for den oppvoksende slekt, og brukte sitt liv på ulike tiltak for å sysselsette den. Han drev ungdomsverksteder, blant annet på Ledaal, med det ene formål for øyet: "Ungdommen må få noe å gjøre. Den må ikke gå ledig."

 

Han ville også gi barn og ungdom et sted å være. På sine eldre dager unnfanget han ideen om "Sorgen Fri". Det skulle være en slags guttenes by, en arbeidskoloni for arbeidsledige gutter mellom 15 og 25 år. Den tanken ble aldri realisert. Ingen vet heller hvor han hadde tenkt seg "Sorgen Fri" plassert. Det han sa, var at det skulle ligge i Rogaland. Han fikk imidlertid realisert og sjøsatt "Samfunnsbåten", som skulle lære ungdom å håndtere en båt. Fra den faste kaiplassen i Børevigå la den ut på stadige tokt innover i Ryfylkefjordene, men også til Bergen.  Overalt spredte Lenden sitt evangelium. Han innkalte til folkemøter, hvor hans taler alltid fulgte assosiasjonenes forunderlige og ustyrlige veier. Folk flest hadde imidlertid ei "hyggastond" når han klovnet som best på talerstolen.

 

Lenden ble selvsagt et takknemlig offer for datidens muntre revymakere. I Stavangers revyhistorie har for eksempel Alfred Bredals treffsikre parodi på Lenden i en vise som gikk på melodien "Mot i brystet", sikret seg en avgjort topplassering:

 

"Av di rare

kan me bare

nevna Lars H. Lende

som går rundt med hallklypt skjegg og hallklypt hår.

Av kver onge

prins og konge

e` `an liga kjende

for sin kamp for ungdommen i byen vår.

Han som ponnimann

gleda bodnå kan

- `e så redaktør ein amatør.

Någen ler

mens andre ber

om vekk å få `an sende

men de` e` nok folk så mangla godt humør.”

 

Redaktørhintet skyldes at Lenden også ga ut sin egen avis, i tillegg til "Ponnibladet". Avisen begynte som "Amatøren" i 1928, skiftet navn til "Lende-Amatøren” i 1931, før den endte som "Fagamatøren".  I 1949 var det vel helst slutt med den relativt regulære utgivelsen, selv om det stundom dukket opp noen mer sporadiske utgaver også på 50-tallet. Det var "Stavangeren"s trykkeri som sørget for at Lendens livsfilosofi traff trykksverte.

 

"Fagamatøren" var gjennomsyret av Lars Lendes tankegods. Han skrev stort sett alt som sto i avisen. I så måte kan den gjerne betraktes som en forløper for dagens "blogger". I åpningsnummeret slo han fast sitt credo. Avisen skulle ustanselig kjempe for:

 

1)      Fred på jorden

2)      Stavangerspråge ska innførast så det einaste tale- og skrivespråge i landet.

3)      Stavangerfolk ska inn i byens tjeneste og arbeid.

 

Det var altså ikke tvil om hvilken del av jorden Lars H. Lende befant seg på. Han prediket sitt budskap med en form for gammel-profetisk kraft. Derfor falt det han helt naturlig å skrive i bladet at "Gud er kjærlighet. Alle som elsker sitt fedreland, barn og ungdom, må være med på å redde dem med kjærlighetens evangelium, for Guds ære." Men han kunne slå fast i neste artikkel at "Jeg anklager i dag hele det norske samfunn som ikke tar vare på våre barn og vår ungdom med arbeidets evangelium".

 

Amatør-redaktør Lende, som han gjerne kalte seg, søkte til stadighet litterære råd og dåd hos Godtfred Borghammer, som den gang drev sitt avskrivningsbyrå i Bergelandsgaten.  Borghammer var nok på mange måter en solid støttekontakt for Lenden. Han skal imidlertid ikke ha ansvaret for et dikt som Lenden skrev til alle "kånene". Det heter i det første verset:

 

"Vi elske vil vårt fedreland

vi tjene må vårt folk

landet er jo vårt

der alle har sin rett og plikt

hvis alle bruker sin flid og tid

vil alle få det godt

i kjærlighet med sang og spill.”

 

Da han fylte 70 år den 11. oktober i 1952, innbød han til en fest "i kjærlighet med sang og spill" i Understøttelsens store sal i Stavanger. Det var fritt fram for alle som ville komme.  Lenden ønsket seg ikke gaver. I stedet delte han ut gratislodder hvor de frammøtte kunne vinne fløtekaker. Ellers sto det pianomusikk, og selvsagt en omfattende tale fra fødselsdagsbarnet, på det flere timer lange festprogrammet.

 

Da han ble spurt av en avis hva han ønsket seg til dagen, svarte han: "At folk ville forstå mine idear". Også Lenden hadde selvsagt sitt behov for å bli forstått og anerkjent. Det er i slik sammenheng hans hjertesukk må sees etter at han ble møtt med en sårende spotsk latter da han ble sett vandrende på sokkelesten på en sterkt sølete sti med støvlene i hendene: "Eg è jo `kje galen. De` è jo bare styvlane så e for små…"

 

Lars H. Lende døde 89 år gammel, den 29. november i 1971. Med hans død ble en av de siste originaler borte fra det bybildet som han vel elsket nesten like høyt som han elsket byens barn og ungdom. Han sa en gang at "ingen blir profet i Stavanger". Han ble korrigert, og det ble påpekt at sitatet egentlig lød "ingen blir profet i sitt eget land". Hvortil Lenden lunt repliserte: ”De` `e jo akkoratt de`sama…"

 

Også det sier sitt om mekanikussen som startet med et verksted og en brukt- og diversehandel, og som endte med sin egen park og byste …

Redaktør -

Nyheter

Som vind og bølgje

Som vind og bølgje

Ei kjærleiksvandring i tidlause møte ...

Solomon

Solomon

En skildring av alt fra fortidens riker, ...

Ham vi ikke ville vært foruten

Ham vi ikke ville vært foruten

Om det å klare seg - mot alle odds ...

En liten bit

En liten bit

Det handler om å finne mening og klarhet ...

Hjerte av gull

Hjerte av gull

Med fokus på tap av natur og dyreliv ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...