Bananløs Josephine i Bethania

28.05.2015
Bananløs Josephine i Bethania
Josephine Baker var iført atskillig mer enn bananskall også i Bethania.

Ryktene begynte å løpe mann og mann i mellom i midten av august i 1958:

- Har du hørrt det? Josephine Baker komme te byen…

- Josephine Baker? Kem e det?

- Vett du kje det? Den amerikanske danserinnå, hu så danse bare med bananer på seg. Hu ska opptre i Bethania. Det ska ble saftige sager. Tenk deg, banandans i Bethania…

 

Forventningene ble ikke mindre da byens egen konsertarrangør og alt-mulig-mann innenfor det utvidede kulturliv, Gunnar Eide, rykket inn betydelige avisannonser hvor det ble forkynt i halvfet grotesk: "Årets Kunstnerbegivenhet! Josephine Baker med orkester i Bethania!"

 

 To ganger skulle hun opptre mandagskvelden 25. august. Både kl. 19.00 og kl. 21.00 skulle hun vise det lokale publikum alt det hun hadde å fare med.

 

Riktignok var Josephine Baker, (eller Freda McDonald som hun ble kalt da hun ble født i St. Louis,) etter hvert blitt 52 år gammel, og det var gått et par-tre tiår siden hun hadde feid alle rivalinnene av scenegulvet på kabaretene i Paris, men likevel.

 

Tenk at Josephine Baker skulle opptre i Bethania og Stavanger. Hun som var verdensberømt som den "amerikanske negerkvinnen som hadde danset seg gjennom både 20- og 30-årene bare iført bananer i Paris". Oh la la, sukket franskmennene som hadde hyllet henne natt etter natt på "La Folie de Jour" og "la Revue Negre" og som, lik folk flest, hadde studert seg nyfikent gule i filmer med megetsigende titler som "Zou-Zou" og "Princess Tam-Tam".

 

Det var ikke rart at atskillige Stavangerfolk undret seg storligen. Banankvinnen i bedehuset Bethania, hvordan kunne det henge sammen?

 

I dag minnes Gunnar Eide hvordan han klarte å få plassert Josephine Baker i det gamle bedehuset Bethania. (Leif Juster slapp ikke til i den gamle forsamlingssalen måneden før. Han måtte nøye seg med et telt for sin sommerrevy "Verden rundt på 1-2-3".)

 

- Jeg fikk tilbud fra impressariene Dietrichson og Lefko om å få Josephine Baker til Rogaland. De aktuelle stedene var Stavanger og Haugesund. Hun skulle ellers opptre på Momarkedet, og dessuten gi konserter i Bergen og Oslo før hun danset seg til Finland.

 

- Det var en glimrende ide, men det var et problem. Stavanger hadde den gang ikke noe lokale som var så stort at det kunne bli til regningssvarende opptredener. Hvordan skulle jeg løse den floken?

 

- Plutselig slo tanken ned i meg: Bethania måtte være det rette stedet. Det var den gang byens største lokale. Jeg tok straks kontakt med forvalteren, men jeg tror nok at han mente jeg var temmelig spinngalen. Han hadde tydeligvis ikke hørt maken til tøv. Josephine Baker i Bethania? Det måtte jeg skjønne var helt uhørt!

 

- Jeg hadde bare ett svar til han. Bethania jobbet jo hardt og engasjert for de barn som ikke hadde det så godt. Josephine Baker hadde på det tidspunkt adoptert ni barn fra ulike nasjonaliteter som hun tok seg av på beste vis på sin gård i Sør-Frankrike. Hun kalte barneflokken for sin "regnbue-stamme". Hennes prosjekt skulle bevise for all verden at barn av forskjellig etnisk opphav og religiøs tro kunne leve sammen i familiær søskenkjærlighet.

 

- Med den felles interessen for barns ve og vel måtte Josephine Baker være den ideelle artist i Bethania, var mitt siste argument overfor forstanderen…

 

Det gjorde tydeligvis utslaget. I hvert fall fikk jeg et klart ja, minnes Gunnar Eide i dag, og legger til:

 

- Forstanderen behøvde forresten slett ikke bekymre seg for anstendigheten til Josephine Baker. Min lille datter, Siri-Lill, som skulle gi henne blomster etter den første konserten, fikk for eksempel ikke slippe inn i garderoben til Josephine Baker før forestillingen. 

 

- Barn skulle ikke se voksne mennesker delvis nakne. I en garderobe hadde derfor ikke barn noe som helst å gjøre, selv om det var Siri-Lills mor, min kone Lillemor, som for anledningen var Josephine Bakers påklederske.

 

Nå ble nok forstanderen beroliget også på annet vis. I omtalen av forestillingen understreket Gunnar Eide omatt og om att at Josephine Baker skulle opptre iført de flotteste Dior-kreasjoner. Kostymekontoen var slett ikke basert på konsert-dagens tilbud i fruktdisken.

 

Da billettsalget startet, var det lang kø utenfor C. Hals musikkforretning i Kirkegaten. Billettene kostet 10 kroner, og det var ikke mulig å bestille telefonisk. Ville du oppleve Josephine Baker, måtte du møte opp ved disken for å få en billett.

 

To dager før konserten, ble det et tillegg til den daglige annonsetekst: "NRK gjør opptak fra forestillingen". Det var altså ikke måte på. Bakgrunnen var at lørdag etter konsertkvelden skulle det sendes på "Riksnettet" et radioprogram fra Stavanger med tittelen "Sommerkveld i Stavanger." Ivar Holm hadde derfor tilsagt sitt nærvær for å intervjue Josephine og gjøre et opptak fra ett av hennes sangnummer i Bethania.

 

Josephine Baker kom til Stavanger rett fra konsert på Momarkedet hvor hun hadde samlet 20 000 begeistrede tilhørere til sine sprelske sang- og dansenummer. Spesielt hadde hennes samba og cha-cha vakte oppsikt. Det ga en duft av en ganske annen verden over tilskuerplassen.

 

Formodentlig fordi hun brukte samme trikset som hun gjorde i Bethania. Brått løp hun ned fra scenen og ut blant publikum og dynket folk med fransk parfyme. Det var selvsagt noe ganske annet enn den svette stemningen som oppsto under show i Bjergstedparken…

 

Arrangørene hadde lagt opp til at Josephine Baker skulle få en liten hvil før konserten. Det ville hun ikke. Hun reiste rett til Bethania for å øve med sitt orkester. Etter hvert ble det ganske hørbart at de fire musikerne aldri hadde akkompagnert henne tidligere.

 

Signaturen Frikk i "Stavangeren" overvar prøvene før konsertstarten, og skildrer hvordan han opplevde henne fra sin observasjonspost i kjøkkenet. Hun var iført et grått skjørt, og en grønn genser med grønt silkesjal. Hun var slett ikke fornøyd med musikerne, mildt sagt.

 

Og som det heter i reportasjen med replikker fra folk som var i salen under oppvarmingen:

 

- "Hu e sinte"

 

- "De e rett før hu bide"

 

Plutselig gikk døren til Bethania-salen opp – og folk strømte i hundretalls inn i salen mens divaen selv utbrøt høylydt med snurtne stemmebånd:

 

"Oh this is bad." Og så trakk hun seg hastig tilbake til garderoben etter å ha holdt hånden foran kameralinsen til en fotograf. En diva skal ikke fotograferes i grått og grønt.

 

Signaturen Ls i Rogaland Avis slo lakonisk fast at han fikk ikke noe intervju med Josephine Baker, men fant en egentrøst i en kjapp observasjon fra det dårlige været som hun ble møtt med i Stavanger:

 

"Naturen gråt så bitterlig at alt som kunne ha vært lett og uanstrengt, ble tungt og vrient".

 

Det ble ikke konsertene. Det dårlige uteværet kunne ikke hindre sydlandsk stemning innendørs. Salen kokte, som det het, og hennes finalenummer ble møtt med trampeklapp og bravorop. Avisanmelderne var samstemte om at Josephine Baker fortsatt var en stor artist.

 

Harald Riis i Rogaland Avis undret seg over atskillige spaltedecimetre hvor hennes storhet lå, men besvarte for sikkerhets skyld spørsmålet selv. Han mente storheten lå i den livsgnisten som hun demonstrerte, og som spratt over scenerampen til folket. Hun var som et maleri, strengt komponert og regissert.

 

Sigurd Tveterås i Stavangeren var betatt av hvor godt hun holdt seg, og hvor sprek hun var som klarte å gjennomføre et så forrykende show to ganger i løpet av noen korte kveldstimer.

 

Berge Borrevik i Stavanger Aftenblad dryppet noen dråper med malurt i det ellers så smekkfulle begeistringsbegeret. Han påpekte at hun slett ikke var noen bluessangerinne, og at hun heller ikke var noen taler. Hennes avsluttende preken var nok mer velment enn akkurat vel ment.

 

Dessuten stilte han et betimelig spørsmål: "Hvorfor har arrangøren sendt med et slikt orkester? Det er mulig de er flinke, men det er ikke lett å oppdage. Er det kanskje et utslag av at i provinsen er alt godt nok", spurte bebo. Til gjengjeld var alle enige om at scenen var så godt pyntet som den bare kunne. Det var blitt plassert et stort teppe foran bakveggen…

 

Dagen derpå dro Josephine Baker med "Haugesund" til Haugesund for å gjennomføre en ny forestilling. Da betrodde hun de nitid noterende reportere at hun nettopp hadde adoptert sitt tiende barn, tre måneder gamle Emanuelo som hun hadde støtt på i Peru, og at hun ikke hadde tenkt å gi seg med han. For henne var barne- og nestekjærligheten det aller viktigste, sa divaen mens hun sydde på et nytt kostyme, og tygget kjærlig på - en banan …

Redaktør -

Nyheter

Trollet på hytta hjalp til med kveldsstellet

Trollet på hytta hjalp til med kveldsste...

Kristine Buettner blander gjenkjennelig hverdagsproblematikk ...

Nazi-unge!

Nazi-unge!

Om klimaet for «sopere» den gang - gjennom ...

Engleglans og pillefygerter - POCKET

Engleglans og pillefygerter - POCKET

I en tid da selvrealisering var et fremmedord ...

Politiprofiler - Bind II

Politiprofiler - Bind II

Om politifolk som var med og viste vei

Signaler og tegn

Signaler og tegn

Jeg ber til en Gud jeg ikke kan se. Gi meg ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...