Tårnet på Vålandshaugen stod ferdig i 1895. Året før var drikkevanns bassengene klar til bruk.
Mot slutten av 1800-tallet ble det for alvor klart at Stavanger by manglet en skikkelig vannforsyning.
Den store bybrannen i 1860 hadde tydelig gjort det klart for alle og enhver at byen led under en svak og særdeles upålitelig vannforsyning. Dette måtte man gjøre noe med, helst så fort som mulig lød det fra de kommunale ansvarshavende. I 1863 kjøpte derfor kommunen et privat vannverk i Mosvatnet og iverksatte de nødvendige tiltak for å heve vannstanden. Flere eiendommer i umiddelbar nærhet av vannet ble ekspropriert for å hindre forurensing så godt det lot seg gjøre.
Litt over 30 år senere, i 1893-1894, gikk man i gang med byggingen av to høydebasseng på toppen av den 84 meter høye Vålandshaugen. Men det eksisterte allerede da et byggverk på Vålandshaugen. Dette var restene av et utsiktstårn som ble bygget så tidlig som i 1807. Det var daværende kongelig hoffagent i Stavanger, Gabriel Schanche Kielland som eide Vålandshaugen. Han var også sjef for byens borgervæpning og etter at krigen mellom England og Danmark-Norge brøt ut, iverksatte Schanche Kielland byggingen av utsiktstårnet på haugen. Tårnet, ”Vålandspibå” ble revet en gang på 1860-tallet og erstattet med en murt, rødmalt varde som stod fram til man startet byggingen av bassengene.
Det ble lagt rør fra Mosvatnet og opptil bassengene, og en pumpestasjon fra Eiganes brannstasjon skulle sørge for å fylle bassenget med vann. Vannet måtte opp i høyden for å få bedre trykk i vannfordelingssystemet som gikk fra Mosvatnet. I 1895 ble Vålandstårnet bygget like ved bassengene. Dette skulle være hjemmet og arbeidsplassen til oppsynsmannen som fikk ansvaret for bassengene. Tårnet hadde da to utsiktsplattinger og et rom som ble innredet til restaurantbruk. Den ansvarlige oppsynsmannen skulle også drive restaurant i tårnet, og han fikk ”ret til at sælge Selters, Brus, Chokolade, Sigarer etc.” Men noen alkoholbevilling fikk han ei: idetheletaget ikke berusende midler til de besøgende” står det i instruksjonsteksten til oppsynsmannen.
Men det viste seg raskt at vannkvaliteten i Mosvatnet ikke holdt mål, og kommunen kjøpte vannrettigheter i Store Stokkavatn som innen 1931 forsynte hele byen med vann.
Kafédriften i Vålandstårnet fortsatte. I 1917 måtte en omfattende restaurering iversettes etter store vannlekkasjer på tårnets daværende flate tak. Dagens valmede tak kan altså dateres tilbake til 1917. Mot slutten av 1930-tallet ble kafédriften avsluttet. Tårnet ble likevel holdt åpent som utsiktspunkt og turmål fram til midten av 1950-årene. Siden den gang har frivillige organisasjoner og kommunale etater jevnlig vedlikeholdt tårnet som i dag har søndagsåpen kafé deler av året.
Redaktør -