Prosten som tapte bispevalget ved kirkedøren

12.01.2017
Prosten som tapte bispevalget ved kirkedøren
Biskop Støylen og prost Jonasen var nære venner. Her sitter de sammen (til venstre), hjemme i prosteboligen under en av Støylens visitaser i soknet.

”Sandnes og Høyland får så gode og gamle prester”, var en observasjon som ble tillagt den legendariske prosten Immanuel Ottesen i Høyland. Det var en karakteristikk som passet utmerket på Ottesens etterfølger i prostesetet, prost Bernhard Anton Schancke Jonasen.

Det var en predikende broder med usedvanlig mange jern i sin ustanselig brennende ild, og som har satt atskillige og dype spor etter seg i den lokale historien. For de fleste er han kanskje glemt i dag, men fotefarene hans finnes fortsatt for den som vil lete.

 

Bernhard Jonasen var fra Skeiane og ble født den 7. april i 1861 og tok sin presteeksamen i 1885. Hans yrkesvei gikk ikke direkte til prekestolen. Han holdt seg i flere år til kateteret, både som førstelærer ved Sandnes Høiere Almenskole og som amtskolebestyrer i Førde, før han avsa sitt ordinasjonsløfte og ble stiftskapellan i Bergen.

 

To år senere ble han utnevnt til residerende kapellan i Høyland og Sandnes. Året var 1896. Han markerte seg straks i lokalsamfunnet. Han var det som ble karakterisert som ”en frodig og fargerik personlighet med et muntert glimt i øynene” som selv ikke et par betydelige hornbriller klarte å skjule. Han var også en raus og sjenerøs person som gjerne delte ut milde gaver til sine nester. Aller helst ga han bort tomteland.

 

En dag i 1909 – som skulle bli vemodig vakker for alle som likte å gå frivillig i vannet i Sandnes – ga han med sjenerøse geberder, bort en tomt av sin eiendom på Skeiane til sjøbadehus. Kommunen satte - etter litt om og mye men - opp et badehus på Vågane som den slett ikke lot være å fortelle hadde en kostnad på 1100 kroner.

 

Nå skulle det vise seg å være en god investering i folks generelle helse, men kanskje aller mest som treningsarena for den oppvoksende slekt uti svømmingens edle kunst. Før badehuset ble til på Jonasens gavetomt, bød ikke Sandnes på særlige muligheter for friluftsbading. Det var ikke noe offentlig bad i byen, og det var heller ikke mange hjem som hadde karbad. Stamp og vaskebalje var redskapene som ble brukt når den ukentlige rengjøringen av kroppen skulle skje.

 

J. Schancke Jonasen forteller i sin bok ”Sandnes gjennom 100 år” at når det gjaldt friluftsbading, ”var det ikke så lett tilgjengelige steder, der var jo en sammenhengende bebyggelse langs fjorden, og ved de to elver – Storånå og Stangelandsånå – var der også så pass mange hus og bedrifter med avløp, at vannet ikke var det mest fristende”.

 

For barn og ungdom var nok hølene i Storånå, Laksehølen på Skeiane og Sandvedhølen på Sandved som var de mest ettertraktede, mens de voksne og svømmedyktige benyttet seg av enkelte brygger og de lune sandbukter på Hanasiden.

 

Også derfor ble den residerende kapellanens tomtetilbud mottatt med begeistring. I omkring 20 år var dette det eneste sjøbadehuset i Sandnes. Det gjorde også nytte for seg for barn som skulle lære seg å svømme. Selv om badevannet ikke på noen måte kunne karakteriseres som byens reneste vann – både Uldvaren og Kamgarnfabrikken lå like i nærheten – og avløpet fra disse virksomhetene forurenset vannet omkring badehuset. Det ble sagt at man helst burde svømme med lukkede øyne. Så slapp man å se hva som egentlig rørte seg i vannflatene mellom svømmetakene …

 

Kommunen kjøpte tomt ved Luraviken med tanke på å bygge et nytt sjøbadeanlegg, men det kokte bort i mange og lange utredninger. I 1927 ble Sandnes Svømme og Livredningsklubb stiftet, og den fikk som fødselsgave fra Sandnes by, både badehuset i Vågane – det som opprinnelig var prostens gave – og tomta i Luravika.

 

Disse ble solgt, og ved hjelp av milde tilleggsgaver, ble det reist et badehus i Luravika på Hanasiden. Det kom på 8000 kroner og sto ferdig til bruk i 1929. Det ble ganske snart for lite, og det ble senere bygget om og på.

 

Det hører med til badehistorien i Sandnes at byen var den første i fylket som fikk sin egen badstue. Den finske badstuen ble etablert like etter at freden brøt løs i 1945, av massør Th. Thomassen fra Vaulen, og hadde plass til 15-20 personer. I tillegg til badstuen, tilbød massøren – som var blitt utdannet ved de ”vestlandske kursteder” – høifjellsol, medisinske bad og det som ble kalt en lyskasse. De første badstuegjestene var for øvrig de skihoppende brødrene Ruud fra Kongsberg.

 

Etter to år som res. kap, steg Bernhard A. S. Jonasen i kirkegradene og -hierakiet. Først ble han utnevnt til forrettende sokneprest i Høyland og Sandnes, før han onsdag den 13. desember 1911 ble utnevnt til sokneprest i Sandnes og Høyland. Før den utnevnelsen hadde han igjen vist sin raushet overfor sine bysbarn og menighetslemmer.

 

Bernhard Jonasen var ikke bare opptatt av det evige liv og den ordning som skulle fungere etter at tilværelsen på jorden var omme. Han var sterkt opptatt av å delta i det politiske liv på denne siden av evighetsterskelen. Han var blant annet medlem av formannskapet, og skrev derfor i 1911 et brev til seg selv og sine kolleger i formannskapet. I brevet – som Jonasen selv konsekvent kalte for en ”skrivelse” – pekte han på ”et sterkt alment behov, for at der oppføres et sykehus i Sandnes”.

 

Han nøyde seg ikke bare med å bedrive ord. Jonasen var også en handlingens mann, og tilbød byen øyeblikkelig en tomt til et sykehus på sin eiendom på Skeiane, Elimshagen. Både sykehusforslaget og tomtetilbudet falt på grøderikt jordsmonn. Formannskapet oppnevnte straks en komité som skulle ”utrede saken”, men fant ikke noen plass til Jonasen i den. Komiteen ble i hovedsak styrt av kommune- og skolelege Hjalmar Petersen og ingeniør Ragnvald Kluge.

 

Komiteen fikk ganske fort presentert seg et nytt tomtetilbud. Denne gang kom det fra Sandnes Samlag, som tilbød seg å skille ut en tomt i den såkalte Samlagshagen. Komiteen var ikke i tvil om at den tomten nok ville være det mest praktiske stedet å bygge et sykehus. Ragnvald Kluge tegnet murbygget og dr Petersen ble sykehusets første sjef da det ble tatt i bruk i 1914. Byggekomiteens planleggende frontfigurer, satte dermed også sitt stempel på sykehusets fødsel.

 

Fra 1. januar 1914 ble Sandnes et eget kirkesokn, med den konsekvens at Bernhard Jonasen ble utnevnt til sokneprest. To år senere ble han også prost i Jæren prosti. Han skulle imidlertid få mer kirkemakt.

 

På begynnelsen av 1900-tallet, begynte mange å snakke mye om å gjenopprette Stavanger bispestol. Regjeringen oppnevnte – som den gjerne gjør – en egen komité som skulle utrede spørsmålet. I denne komiteen fikk også prost Jonasen plass.

 

Man utredet lenge – og formodentlig også vel – og konkluderte omsider med at Stavanger bispedømme skulle gjenopprettes. Bispestolen skulle flyttes fra Kristiansand til Domkirken i Stavanger.

 

En ting er å opprette en bispestol, noe annet er å finne figuren som skal sitte i den. Ved avstemningen om hvem som skulle bli biskop i det nye bispedømmet, ble det temmelig close-race mellom I. C. Petersen fra Stavanger og B. Jonassen fra Sandnes. Flest stemmer gikk til Petersen, med Jonasen hakk i hæl.

 

Det var også Jonasen da den nye bispen ble innsatt i sitt embete og 36 prester i fotside samarier, hvite prestekraver og høye, glinsende hatter - omtrent som andemor og ungene – marsjerte majestetisk fra Petrikirken til domkirken. Under innsettelsen var det prost Jonasen som foredro dagens tekst.

 

Det var også Jonasen som fungerte som biskop før Petersen var klar til å iføre seg sin kledning og sette seg i bispestolen. Om han ikke ble biskop, var i hvert fall prost Jonasen den første som inntok bispekontoret. Det varte kort, men føltes godt.

 

B. Jonasen var under bispeinnvielsen søndag 7. juni 1925, spesielt imponert over at ordinasjonen av den nye biskopen, I. C. Petersen, skulle overføres via høyttalere, slik at folk utenfor domkirken kunne høre seremonien. En slik overføring hadde aldri skjedd før i distriktet.

 

Folk kunne se en tynn tråd som løp fra en sideinngang til domkirken, over taket på bispekapellets svalgang, og inn i et arkvindu over hovedinngangen på Kongsgård. Ut fra vinduet hang det tre store "traktetuter" som formidlet det som ble sagt, spilt og sunget i domkirken.

 

Det var som et mirakel, mente de drøye 15 000 som var samlet i Kongsgård. Enda mer imponert var en mann fra Folkvord, som gjentatte ganger ga høylydt uttrykk for sin beundring over hvor språkmektige disse taletutene var. De skjønte både riksmål og landsmål. Kristiansandsbispen Bernt Støylen, som ordinerte biskop Petersen, snakket nynorsk, men uten at det spilte noen rolle. Taletutene gjenga hans tale like tydelig som bokmålstalene lød.

 

Nå var det nok hverken bispeordinasjonen eller prosesjonen etterpå som var det store folkelige clouet denne søndagen. Det var nok heller kong Haakons komme til byen. Han kom tidlig om morgen med panserskipet "Tordenskjold" og ble saluttert av tre italienske krigsskip som var på besøk i Stavanger. Rundt "Tordenskjold" sirklet en armada av små og store båter.

 

Båtfolket nøt nok både synet av kongen og lyden av den voldsomme velkomstsalutten som "Saude" avfyrte. Da kongen steg i land under den nybygde æresportalen i Vågen, var alt som fantes av notabiliteter i distriktet på plass, klare med nyvaskede hilsehender.

 

Både "1. ste Mai" og "Stavanger Aftenblad" – som vanligvis var uenige om det meste - var samstemte om at torget var smekkfullt av folk under kongebesøket. Omkring 20 000 mennesker skal ha vært på plass i det usedvanlig vakre sommerværet. Et vær som prestene tolket som tegn på himmelsk velsignelse, og Vårherres glede over at Stavanger igjen var blitt bispeby.

 

Prost Jonasen fortalte også gjerne om middagen som ble servert etter ordinasjonen for 140 prominente personer i Frimurernes festsal. Bespisningen foregikk uten høyttaleroverføring. At menyen var formulert på latin, hadde muligens en sakral begrunnelse, men at drikkevarene ikke var nevnt, hadde kanskje en mer praktisk. Det er vel ikke sikkert at Farris og Landsøl var yndlingsdrikkene til æresgjestene, kong Haakon, statsminister Mowinkel og stortingspresident Lykke.

 

Kongen og hans menn fikk servert kokt laks og grillkylling. Det var en dag hvor også folk flest feiret seg selv og byjubileet. Alle byens kafeer rapporterte om rekordomsetning av mat og drikke. Jærbanen hadde også en stor dag. Over 2000 passasjerer i 85 ekstravogner ble kjørt fra og til byen.

 

Etter festlighetene kom prost Jonasen seg tilbake til Sandnes for egen maskin, og fortsatte sin prestegjerning inntil han døde et snaut år etter bispeordinasjon. Om kvelden den 23. januar i 1926, døde Jonasen plutselig av slag, ”nettopp i det han skulle stige inn i bilen for å kjøre til Figgjo hvor han skulle holde foredrag”, som det het i avisene.

 

Datidens nekrologer hadde stundom et noe mer direkte språk enn dagens. Det het for eksempel i ”1. ste Mai” i forbindelse med hans dødsfall:

 

”Jonasen var en stor jorddrott, og en formuende mann, men det avholdt ham ikke fra å predike forsagelsens lære for sine sognebarn. Som jorddrott så han tingenes tilstand for sine sognebørn. Konservativ av natur, aristokratisk åndsinnstillet, men bred og folkelig i sin fremtreden.

 

Han kunde det ene øyeblikk med den største omhu drøfte hvordan man på den billigste og enkleste måte skulde få et fattiglik under torven, som han i det næste øieblikk kunde drøfte et videnskapelig emne eller et landbruksspørsmål.

 

Jordens slektstradisjoner var gått ham i blodet – det var hans adelsmærke. En moderne feudalist – var provst Jonasen til Høyland. Derfor var også provst Jonasen en mann som bare eiet forrakt for de undertryktes reisning. De besittelsesløse måtte vedbli å være besittelsesløse fordi de ikke hadde evne til å styre sig selv. Nøisomhet er en dyd for den som intet eier. Slik så han det.

 

Han undlot aldri et høve til at hugge efter arbeiderbevegelsen – ja, selv det borgerlige demokrati gikk ikke skuddfri. På predikestol som foredragskateteret, gikk dette igjen – til glede og forargelse, alt efter som tilhørerne var innstillet. Vi har dog grunn til å respektere ham for hans åpenhet og manndighet, om hans mening og opfatning aldri så meget gikk på tvers av vår.

 

I sin kommune kom hans store organisatoriske evner til rik utfoldelse. Han hadde stor interesse for skolen, og var i en årrekke den selvskrevne i skolestyret i Høiland – og var så å si personlig kjent med hver eneste elev. Dertil var han formann i fattigstyret, og var her en meget nøieregnende mann, som aldri betalte ett øre uten at det var tvingende nødvendig, og utbetalingen var alltid ledsaget av moralprediken om nøisomhet…”

 

To år etter sin død, ble en samling med prost Jonasens beste prekener utgitt av Dreyer Forlag. I forordet skrev biskop Bernt Støylen:

 

”Prost Bernhard Jonasen var en saa særpreget prest at det er gledelig at en del av hans prekener kan bli bevaret.

 

Hans forkynnelse fulgte de store grundlinjer i kristendommen: Syndens nedbrytende makt og frelsens opreisende kraft i Kristus Jesus; thi han var gjennem livets omskiftelser, blit dypt rotfestet i Kristus, og i lyset av sin kristentro, saa han alle de mange opgaver som han saa varmt interesserte sig for i folkelivet og i menigheten. Han kunde derfor anvende kristendommens sannheter paa det daglige livs forhold med særegent liv og kraft.

 

Derved blev de mange plikter og opgaver i menigheten forvandlet til de mange kjærlighetstjenester som han med glede gikk inn i og ofret sine krefter for aa

gjennemføre.

 

Hans forkynnelse gav inntrykk av et sterkt optatt kristelig hjertelag, med mange tilskyndelser til et virksomt kristenliv. Derfor vil hans prekener kunne leses til selvprøvelse og opbyggelse, ikke bare av hans mange venner, men av alle som gjerne vil høre et praktisk kristelig vidnesbyrd.”

 

I en av prekene gir Jonasen en slags trosmessig selvangivelse, hvor han forteller om sin vei til kirkens talerstol:

 

«For mit personlige Vedkommende maa jeg bekjende at det hverken var gjennem Bøker eller Spekulationer eller Ord, at jeg naadde frem til Kristendom, men gjennem Samværet med nogen nær forbundne, hvis Ord og Vidnesbyrd bares oppe af Vandel og Liv i Gud.

 

Og jeg glemmer ikke hvilket sterkt Indtryk det gjorde paa mig allerede som Gut at se den omdannende Magt Kristendommen havde paa en Person som jeg kjendte.

 

Det var et i høi Grad ryggesløst Menneske, som allerede i Konfirmationsalderen blev dømt til Tugthus for tredje Gangs Tyveri, og alle mente at om noget Liv maatte sies at være forspildt, maatte det være hans. Men hvad sker?

 

Under Opholdet i Fængslet kom han til Syndserkjendelse og Liv i Gud, som han selv fortalte mig, paavirket av en anden Fange, gjennem Breve af en from Søster, hvis opofrende og aldrig svigtende Kjærlighed han ikke kunde modstaa. Om han har holdt ud?

 

Det er vel nu omkring 15 Aar siden, og han lever den Dag idag som en agtet og respektert Haandverker, der gjennem et opofrende og arbeidsomt Liv har virket meget godt paa sine Omgivelser og til Opbyggelse af Jesu Menighet. Livets Prædiken, ja.

Det kommer forresten her ikke an paa store og iøinefaldende Gjerninger, men paa et Liv i Trofasthed. Din Stilling i Livet er saa at din Virkekreds falder indenfor Hjemmets Vægge. Der ærer du din Gud ved et godt Liv, ved først og fremst at ivareta dine Pligter i Hjemmet, mod din Ægtefælle og dine Barn. Her er store Opgaver nok at ivareta her, her er Arbeide mer end nok.

 

Du behøver ikke — som somme mener — løbe paa kryds og tvers — du kan i det stille arbeide og pligtopfyldende aflægge et Vidnesbyrd for dine Omgivelser og din Herre og Mester.

 

Den kristne Menighed er i vore Dage udsat for mange Angreb og Beskyldninger baade i Samtaler og i Litteraturen. Den er beskyldt for Hykleri, for Skin uden Kraft, for Pjaltethed og Usseldom. Og hvad der gjør at denne Anklage svir saa smertelig, er at enhver sandhedskjærlig Kristen maa indrømme at Beskyldningerne er delvis sande.

 

Ja, kun delvis, Gudskelov, ti naar man samler alle under ett og gjør dem til en Hoben Hyklere og Pjalter, da skyter man over Maalet.

 

Hvorledes er det nu med os, kjære Venner, vi som kalder os Guds Barn, og derfor i vort Liv skulde lyse som et Eksempel for andre? Husk paa at Verden er en skarpsynt Iagttager og Gransker, den benytter snart Teleskop, snart Mikroskop. Den er snar til at opdage Feil, sen til at glemme dem.

 

Du sier: Ja, det er let at kritisere, let at peke paa Feil, let at rive ned, men det er vanskelig at bygge op. Og du mener, at hvis Spotterne vilde begynde at arbeide paa at bli bedre Mennesker selv istedetfor at peke Fingre ad andre, skulde de faa føle at det koster Kamp og Strid.

 

Javel, det er sandt. Men os har Herren sat et stort Maal som vi bør ha Blikket fæstet paa og jage efter — intet mindre end dette: Vær fuldkommen, som Eders himmelske Fader er fuldkommen.

 

Vi greier det ikke, kan saa være. Paulus maatte bekjende: Ikke at jeg har grebet det, men jeg jager derefter. Det er det vi maa, jage. Vi maa ikke sætte os noget ringere Maal”, er de ord som lever etter prost Jonassen mellom to bokpermer. I folkeminnet er det flere...

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Gulla på rømmen

Gulla på rømmen

Flere hundre mindreårige har forsvinner ...

Bjerkreim før i tida. Kultursoga fra bygda. Band II.

Bjerkreim før i tida. Kultursoga fra bygda. ...

Lokalhistorie på sitt beste ...

Hele året i kjoler - på tykke og tynne pinner

Hele året i kjoler - på tykke og tynne p...

Finn din favorittkjole blant 44370 meter ...

Tryggheten i masken

Tryggheten i masken

Å se seg selv i speilet ...

Mosegrodd

Mosegrodd

Om pupper, savn og tequila.

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...