Da moralpolitiet raidet bokhandlerne i Sandnes

05.01.2017
Da moralpolitiet raidet bokhandlerne i Sandnes
nyheter fra adviser

En eneste gang har politimenn fra Rogaland politikammer rykket ut i en nasjonalt samordnet ettermiddagsaksjon for å hente med seg en norsk roman. Det var bare lensmennene som ikke var i litterær aksjon. Det skyldtes sannsynligvis ikke manglende leselyst hos de av lovens håndhevere som var forvist til distriktet, men var nok heller forårsaket av at det var temmelig langt mellom bokhandlerne på bygdene.

Bakgrunnen for politiets bokhandlerbesøk midtveis i oktober i 1957, var en landsomfattende aksjon som riksadvokat Andreas Aulie hadde satt i gang straks en dommerklubbe var blitt slått i bordet i Oslo tingrett som et kontant punktum på en omfattende rettssak. I tre dager hadde for eksempel byretten lyttet til Agnars Mykles høytlesning fra sin egen roman ”Sangen om den røde rubin”.

Da rettssaken var ferdig, ble ”Sangen om den røde rubin” kjent som ”usedelig i lovens forstand”. Byrettsjustitiarius Carl J. Fleischer skrev også i dommen at de eksemplarer av romanen som fortsatt befant seg i forlaget og hos landets bokhandlere, øyeblikkelig skulle bli beslaglagt.

Som om det ikke var tilstrekkelig, skulle også ”den sats som var blitt benyttet til trykking av boken, bli inndratt”. Til gjengjeld ble både forfatteren og hans forlegger, Harald Grieg, frifunnet fordi de skulle ha befunnet seg i en såkalt ”unnskyldelig rettsvillfarelse…”

Riksadvokaten reagerte raskt, og det gjorde også politiet. I løpet av noen ettermiddagstimer ble det beslaglagt 52 utgaver av ”Sangen om den røde rubin” i Sandnes, mens det i Stavangers bokhandler ble samlet inn 52  SJEKKER TALLET I DAGbøker. Avisene fortalte også at”i timene før aksjonen hadde flere av bokhandlerne en voldsom pågang fra folk som ville kjøpe boka”.

En bokhandler fortalte for eksempel at han i løpet av ganske kort tid etter klokken 12, fikk femti forespørsler etter boka. Han hadde imidlertid ikke en eneste bok, og det hadde heller ikke de fleste andre bokhandlerne. En annen bokhandler i Sandnes, hvor politiet fant 52 eksemplarer, kunne også bekrefte den voldsomme pågang etter boka i ellevte time.

De fleste kjøpelystne kom imidlertid ikke tidsnok. Den siste kunden som fikk sikret seg et eksemplar av ”Sangen om den røde rubin”, møtte omtrent politiet i det han var på vei ut av forretningen.

Det var ganske åpenbart at rettssaken om boken hadde stimulert folks kjøpelyst. I hvert fall ble det påpekt at i Sandnes hadde det egentlig ikke har vært så stor etterspørsel etter ”Rubinen”. Den kom først etter at dommen var falt, og boken ble dømt til inndragning. Da ville folk flest lese hva dommeren syntes var så fælt at alminnelige dødelige ikke kunne få lov til å lese det. De skulle tydeligvis bli spart for de sjokkartede opplevelsene.

I første omgang glemte både riksadvokaten og politiet at det fantes biblioteker i de større byene. Verken biblioteket i Sandnes eller for den saks skyld i Stavanger, hadde hørt noe som helst om at boken skulle beslaglegges og inndras. Derfor gikk utlånene som vanlig.

Nå var det ikke alle bibliotekene som hadde boken. I januar 1957 - samtidig som Gyldendal bestilte boka trykket i et sjette opplag - sa rådet for den tidas innkjøpsordning at «Rubinen» ikke hadde høy nok kvalitet for norske biblioteker. Mykles bok ble rett og slett nullet. Staten vil ikke støtte innkjøp, og med det hadde egentlig også det offentlige apparatet tatt stilling til romanens litterære kvalitet. En av datidens mest kjente medieprester, Sverre Riisøen, jublet i nærmest vilden sky over nullingen: «De som vil eksellere i bøllens utgydelser, får selv kjøpe makkverket.»

Forglemmelsen skulle imidlertid fort bli rettet opp igjen. Det var jo atskillige biblioteker som i tråd med vanlig praksis hadde skaffet seg boken etter lanseringen, blant disse var Sandnes bibliotek. Dagen etter domsavsigelsen fikk imidlertid biblioteksjefen en klar beskjed fra påtalemaktens mektige menn i Oslo:

”Etter at det nå er falt dom for at Agnar Mykles roman ”Sangen om den røde rubin” er utuktig, er det dermed avgjort at bibliotekene ikke lenger har adgang til å låne ut til publikum de eksemplarene som bibliotekene har av romanen.

Hvis bibliotekene låner romanen ut til folk, risikerer bibliotekets ansvarlige å bli siktet for å ha vært med på å distribuere en utuktig bok,” ble det fremholdt i rundskrivet, men uten at det ble presisert hvilken straff en biblioteksjef kunne få, hvis, såfremt i fall, han skulle fristes til å foreta et lite utlån under disken og med kamuflasjedrakt - i tillegg til at boken også ble utlevert i en diskret innpakning.

Biblioteklederne skjønte imidlertid budskapet fra hovedstaden. Boken var plutselig ikke lenger å oppdrive. Den var gjemt lengst inn magasinets lagerrom, slik at den ikke med en såkalt menneskelig glipp skulle komme utenfor bibliotekets vegger.

Nå var det bibliotekene som fikk klar beskjed om at bøkene var blitt ”ikke-eksisterende”. Fra Agnar Mykles forsvarer. Høyesterettsadvokat Johan Hjort, siterte med betydelige bokstaver – og gjengitt med halvfete skrifttegn – hvilke konklusjoner for folk flest dommen innebar. På landsplan var romanen blitt solgt i over 70 000 eksemplarer etter at den var blitt trykket i 17 opplag. Det var altså mange nordmenn som stod i fare for å bli lovbrytere.

Med stigende forbauselse leste også godtfolk i Sandnes hva dommen innebar for dem:

”Det er forbundet med straffeansvar å la boken falle i hendene på mindreårige, dvs. etter lovens bokstav, personer under 18 år. I Straffelovens paragraf 211, kapittel 2 heter det: Med bøter eller fengsel inntil seks måneder, straffes den som av uaktsomhet foretar noen sådan handling.

Skulle De være eier av ”den røde rubin” og ha barn under 18 år i huset, så gjør De rettest i å låse boken ned. Lar De barna med viten og vilje lese boka, så er det direkte straffbart, og det nytter heller ikke å unnskylde seg med at De har bare har latt ”Rubinen” stå i bokhylla sammen med de andre bøkene.

Uaktsomhet fritar ikke for ansvar og straff. ”Rubinen” må under lås og lukke eller i ovnen i de hjem hvor det er mennesker under 18 år i nærheten”, heter det i advarselen som ble distribuert landet rundt av Norsk Telegrambyrå. Aldri før hadde vel så mange advarende pekefingre blitt rettet mot en bok.

Rettshistorien omkring ”Sangen om den røde rubin” startet imidlertid et år tidligere. Sommeren 1956 slapp nemlig forfatteren Agnar Mykle – som da kanskje var mest kjent for sitt dukketeater - ut fra fengsel etter å ha nektet å utføre militærtjeneste. I løpet av fire uker skrev han en ordrik roman som skulle være en oppfølger til romanen ”Lasso rundt fru Luna” fra 1954.

Bokens hovedperson er studenten Ask Burlefot. Før fylte 21 år har han satt barn på to kvinner. Den ene, Gunnhild, truer med å ettersøke Ask i radioen fordi han har stukket av og ikke er med på å betale for oppfostringen av barnet. Ask har en gang reddet en kvinne og et barn fra drukningsdøden. Han ble belønnet med en sum av 300 kroner. Pengene ga han til den andre damen han hadde satt barn på, slik at hun kunne adoptere bort deres unge. På grunn av alt dette har Ask mindre selvtillit. Han føler seg knekket. Dette henger som en stor byrde på Asks skuldre.

Tidlig i boken flytter han til en stor by for å studere ved Den Økonomiske. Han er en begavet ung mann, både som elev, elsker, taler og fiolinist. Dessuten er han sosialist. Sosialisme er for Ask frihet, brød og velstand som ikke er tatt fra andre. På grunn av en sykdom i barndommen, sitter han inne med en ekstra sterk livstørst og frihetshunger.

Handlingen starter med at Ask står utenfor en park sammen med en kvinne han elsker. Nettopp dette blir han også stilt ovenfor mot bokens slutt, noe som på en måte binder boken sammen kompositorisk. Han elsker kvinnen han har ved sin side, men tør ikke "rekke ut hånden". Han skjønner ikke hvorfor - han har jo tidligere forført kvinner uten de minste vanskeligheter. Problemet er at han elsker henne for høyt til å klare å gjøre noe som for han virker urent og frekt mot en kvinne han virkelig elsker.

Selv om boken ikke har noen overraskende endelse på historien, avslutter boken med et godt poeng: "Kjærligheten er det den andre ikke vet noe om. Kjærligheten er en ensom ting." Dette går opp for Ask i det han i slutten av boken spør Embla om hun husker deres tur i parken like før krigen brøt ut. Hun svarer at hun ikke kan huske det.

Det går opp for Ask at man med kjærligheten ikke kan nå fram til et annet menneske. Og for å trekke det litt videre: Formidler man ikke sine følelser videre, så forblir de bare i ens eget sinn. Sluttpoenget er om kjærlighetens ensomhet. Man kan ikke nå fram til et annet menneske med den. I hvert fall ikke fullt og helt.

Mykle lar oss gå grundig inn i Asks tankegang, og legger ikke skjul på noe. Ask blir på det sterkeste kledd av, og ingenting blir overlatt til fantasien. Synsvinkelen han bruker er vekslende. Forfatteren er altvitende, og kommer ofte med tilleggskommentarer som man ikke helt vet om kommer fra Ask eller forfatteren selv.

Dette kan tyde på at boken er en selvbiografi, noe som også stemmer dersom vi sammenligner hovedpersonens utseende slik det blir beskrevet og Mykles eget utseende. Det samme gjelder deres utdanning og oppvekst. Det var åpenbart mange av Mykles medstudenter som kjente seg igjen i situasjoner og personer. Med dagens språkbruk, kan man kanskje kalle Mykle for en Knausgård femti år før…

Det er imidlertid interessant å se hvordan "Sangen om den røde rubin" i langt større grad er mer direkte skildrende enn boken "Albertine" av Christian Krogh. ”Albertine” ble gitt ut i 1886, altså 70 år før Mykles. Mens man mot slutten av 1800-tallet ikke snakket direkte om sex og samliv, og heller snakket rundt grøten, viser det seg at dette noen tiår senere var langt på vei mer vanlig og mindre tabubelagt. Likevel er samfunnet som helhet langt fra så åpent rundt dette som det vi er i dag.

Nå skal det i stor grad legges til at ”Albertine” skildrer en dames tanker - ikke en manns, slik det er tilfelle i "Sangen om den røde rubin". Menn var tidligere langt på vei mer bevisste på deres seksualitet enn det kvinner viste seg å være.

Ved å lese de to bøkene, er det interessant å se hvor fort et samfunn kan forandre seg. Forfatterenes valg av hovedpersoners kjønn har selvsagt også mye å gjøre med hva de vil formidle. Krogh ville rakke ned på dobbeltmoralen i forbindelse med offentlig prostitusjon.

Mykle hadde ikke fullt så gode hensikter. Han ville bare sette spørsmålstegn ved folks oppfatning og fremmedgjøring av sex og samliv. Ved å presentere Ask Burlefots evne til å nedlegge damer, noe som til slutt kommer opp i et antall av åtte i løpet av bokens 350 sider, setter han en kraftig strek under sitt poeng, og vekker dermed med sin bok lett folks oppmerksomhet mot slutten av 1950-tallet

Mange har senere spekulert både lenge og noen ganger vel, om Mykle med den nye romanen ønsket å provosere den offentlige moral, eller å prøve ut grensene for den. Noen har også hevdet at han bevisst spekulerte i at boken skulle bli forbudt med en offentlig rettssak som konsekvens.

Svaret er uvisst, men sikkert er det at hans skildringer av sex definitivt var utenom det vanlige på 1950-tallet. For første gang i norsk skjønnlitteratur ble både oralsex og samleiestillinger beskrevet i detalj. Boka var ferdig fra trykkeriet den 30. oktober 1956, og responsen fra anmelderne var i hovedsak overveiende positiv. Mange kritikere uttrykte imidlertid også at Mykle var gått for langt i sine skildringer. Odd Eidem skrev for eksempel i Verdens Gang: ”Hans endeløse rekke av uappetitteligheter krenker utvilsomt vår sans for det estetiske”.

Mest kritisk var likevel den senere forfatteren av ”Uten en tråd”, Jens Bjørneboe, som var svært lite fornøyd med den måten Mykle hadde brukt seg selv og andre personer fra det radikale Bergensmiljøet på. Jens Bjørneboe konkluderte med det som gjerne kunne oppfattes som en litterær knock out: "Forutsetningen for å skrive en bra selvbiografi, er at man har opplevd noe. Og det har Mykle aldri gjort".

Nå var det imidlertid noen sterke ord fra det ellers blide Sørlandet som skulle sikre Mykle en rettssak. Kulturredaktøren i Fædrelandsvennen, Steen Benneche, pakket ikke sine synspunkter inn i bomull: ”Hvis begrepet sedelighet har noen som helst mening i dag, så er ”Sangen om den røde rubin” hinsides enhver form for grense som kan trekkes”, skrev Benneche, som var den første som hevdet at boka var langt over streken for det man kan tillate i forhold til ”grunnlovens krav om sedelighet, moral og anstendighet i det trykte ord”.

Benneche fyrte av startskuddet i prosessen. I desember tok Kristiansand folkebibliotek sin kulturredaktør på ordet. Biblioteket kjøpte ikke inn Mykles bok. I januar, samtidig som Gyldendal bestilte boka i 6. opplag, sa også rådet for datidens statlige innkjøpsordning at «Rubinen» ikke hadde høy nok kvalitet for norske biblioteker.

I februar 1957 dabbet debatten av. Men 1. mars eksploderte den på nytt. Til avisene fortalte riksadvokaten at han aktet å forby «Rubinen» og anlegge straffesak mot forfatter Agnar Mykle og forlegger Harald Grieg i Gyldendal forlag. Riksadvokaten hadde funnet en sak som man kunne hekte den sovende utuktsparagrafen på. Mykles verk var sånn juridisk sett, ”eden mad…”.

På slaget klokken 9.00 den 16. september 1957, klubbet rettens formann, byrettsjustitiarius Carl J. Fleischer, for å få ro i Oslo byretts sal 6. Det var den største salen i byrettens bygning, men den viste seg likevel å være i snaueste laget. Et åttitalls tilhørere og pressefolk hadde stuet seg sammen for å overvære prosessen mot Agnar Mykle og forlegger Harald Grieg.

Forfatteren var satt under tiltale for å ha bedrevet ord, mens forleggeren var tiltalt for ”å ha gitt ut boken ”Sangen om den røde rubin” som ansees utuktig på grunn av gjentatte og ytterst detaljerte skildringer av erotiske opplevelser”.

Flere av landets fremste forfattere og litterater ble ført som vitner, blant dem professor Francis Bull, Tarjei Vesaas og Arnulf Øverland. Etter 14 dagers rettsforhandlinger - hvorav tre hadde gått med til Agnar Mykles høytlesning av boken – satte Fleischer sluttstrek for forhandlingene.

Etter ytterligere tre uker var han klar med sin dom: ”Mykle og Grieg måtte frikjennes fordi de var i god tro da de krysset den moralske grense, men romanen var utuktig og måtte følgelig inndras”.

Dommen ble straks anket av Gyldendals styreformann, Francis Bull. Etter en ny rettsrunde i plenum i Høyesterett i mai 1958, ble resultatet at det med 12 mot tre dommerstemmer, definitivt ble protokollert og slått fast: ”Rubinen” var likevel ikke utuktig.

”Ytringsfriheten er også på dette området et så uunnværlig gode at man må være til det ytterste varsom med å trekke opp linjer slik at det vil virke som bånd på de alvorlig arbeidende kunstnere”, het det i dommen, som altså omgjorde byrettens kjennelse fra et halvt år tidligere.

I dag er det vel få som reagerer noe særlig på Mykles ”Røde rubin”. De var vel bare de færreste som leste hele boken. De fleste nøyde seg nok med de sidene som inneholdt det såkalte ”saftige stoffet”.

Derfor kan det være på sin plass med en liten passasje fra den boken som på midten av 50-tallet, var uvant litterær kost i romaner som ble solgt over disk – og ikke bare under:

”Hun var så varm og bankende i huden,
han lot hånden gli nedover hennes bryst
og dynen gled av henne og hun hindret ham ikke,
og på nytt svulmet han og han bad henne snu seg
og stå på kne og der var ikke nei i hennes munn
og han var syk av tilbakeholden lyst
og hun var et berg av rosa villig kjøtt
og han dirret av tusen volt
og brakte den silketynne gummihinnen i orden
og han presset seg inn i henne og holdt om hennes fulle bryster
og han skrek da han eksploderte i henne
og det var så godt at det slo gnister i ryggraden
og han kunne ikke huske at han noensinne i livet
hadde vært så kåt.”

For øvrig ble romanen filmatisert i Danmark i 1970 med datidens kjente sengehestskuespiller Ole Søltoft som Ask og Ghita Nørby som Embla. Det var ellers en film hvor kostymekontoen nok ikke tynget budsjettet. Da filmen ble vist i Rådhusteatret, ble den nok sett av flere enn de som hadde kjøpt og lest boken i Sandnes-distriktet...

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Med grønn penn

Med grønn penn

Frisk grønn er vel tegn på at noe ...

Hver dag vi lever

Hver dag vi lever

Et viktig budskap om det å finne sin ...

Mingus møter nye venner

Mingus møter nye venner

Møt Mingus - tøffeste katten i ...

Gaffelbiter biter ikke - POCKET

Gaffelbiter biter ikke - POCKET

En historie om motstandsheltene som måtte ...

Bokstavene lot seg ikke temme

Bokstavene lot seg ikke temme

Anbefales for lærere, logopeder, leger, ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...