Sandnesbuen som startet å pløye opp Strømsteinen

15.12.2016

Det blir sjelden sagt så høyt at noen hører det i Stavanger, men likevel var det en forunderlig fyr fra det som i dag er Sandnes kommune, som sørget for at plogen ble satt i det omfattende området som kalles Strømsteinen i Stavanger, og som med dagens språkbruk ville ha blitt karakterisert som mannen som startet utviklingen av forretningsområdet Strømsteinen.

Gjennom generasjoner har Strømsteinen fungert som et slags barometer for den generelle helsetilstanden i Stavanger. Har det gått godt i Strømsteinen, har det gått godt for byen. Det var i Strømsteinen at de første skipsverver og reperbaner dukket opp. Da deres tid var omme, fant et assortert utvalg hermetikkfabrikker med tilhørende ”støtteindustrier” – blikktrykkerier, kassefabrikker etc – sitt sted å være i det området. Da tappenstrek ble blåst for denne virksomheten, flyttet den første forsyningsbasen for den nye oljetid inn i Strømsteinen.

 

Hele utviklingen startet med en nokså spesiell spasertur. Det var Rasmus Larsøn som trasket traust fra Riska gjennom myrene på Hetlandsmarken for å finne sitt sted å være på jorden. Han kom slett ikke til noen jomfruelig mark. Tvert om var Hetlandsmarken nærmest utstyrt med et kyskhetsbelte. Den var ikke lett å innta, verken med spett eller spade.

 

Kanskje kan det knyttes en tynn tråd mellom Rasmus Larsøn og romanfiguren Isak Sellanrå. Begge søkte utenom folkeskikken for å finne sin mark og sin grøde. Det var om Isak Sellanrå at Knut Hamsun skrev:

 

“.... men i alfald så kommer han der, et menneske midt i denne uhyre ensomhet. Han går og går, det er stilt for fugler og dyr omkring ham, stundom taler han et og andet ord med sig selv: Åja, Herregud, sier han. Når han kommer over myrene og til venlige steder med en åpen slette i skogen, sætter han sækken ned, og begynder å vandre omkring og undersøke forholdene...”

 

Ingen entret noen Pegasus for å skildre Rasmus Larsøns vandring mellom myrer og lyngmarker. I motsetning til Isak, behøvde ikke Rasmus undersøke forholdene i omegnen. Han trengte heller ikke lete etter noe ønskested. Han hadde fått tildelt sin plass på jorden av sokneprest Jens Sørenzen Godtzen.

 

Sokneprest Godtzen var ikke kjent for å styre sitt sokn etter innfallsmetoden. Han visste veldig godt hva han ville og hvordan han ville ha det. Ingen betvilte at det var soknepresten selv som bestemte hvor smal den stien skulle være, som hans hjord måtte vandre for å oppnå litt lønn også på jorden.

 

Derfor var det sannsynligvis ingen tilfeldighet at Ramus Larsøn fikk den første festeretten til prestegårdsutmarkene. Sokneprest Godtzen var nok trygg i sin egen tro på at Rasmus ville bli en dugende husmann. Rasmus var veidd på sokneprestens vekt og funnet tilstrekkelig tung.

 

Rasmus Larsøn og hans første kone, Joren Torchillsdatter Vigesaa, fikk ingen nære naboer da de slo seg ned på Spilderhaugen omkring 1707. De tok straks Spilderhaugen som etternavn.

Det var helst en ensom tilværelse på husmannsplassen. Sokneprest Godtzen bodde ikke på Hetland prestegård, men tviholdt på sin rett til å beholde bruksretten til den kirkelige avlsgården i hele sin embetstid. Selv om soknepresten slik sett bestyrte en avlsgård, var det nok ingen som våget å hviske i krokene at Godtzen også kunne kalles for en slags fritids-inseminatør.

 

Det finnes fortsatt spor etter avlsgården. Ved Frue kirke står ennå en av de gamle driftsbygninger. Hetlandskirken ble for øvrig bygget på den gamle prestegårdens grunn i 1854. Prestegårdens historie går imidlertid atskillig lenger tilbake. Første gang Hetland Prestegård er omtalt, er i en rettergangsprotokoll fra 1686, hvor det rapporteres fra en merkegangssak mellom sokneprest Godtzen og amtmann Daniel Knooph, som var blitt ny eier av Ladegård.

 

I protokollen heter det blant annet at på “Hetland med dens underliggende ødegård Echenes, finnes så megen eng og fodder at avle, som man må holde på årligen 40 større nøt og 40 smått kveg, foruden 4 hester.”

 

Avlsgården må ha vært relativt stor, og størrelsen bekreftes også i den samme retttergangsprotokollen, hvor det fremgår at under “Hetland hører atschillige tomter og platzer”. Hetland Prestegård omfattet hele halvøya på Hetlandsmarken, og hadde på det meste 14 husmannsplasser under hovedbruket.

 

Rasmus og Jorine var alene på Spilderhaugen, men de visste nok ikke at i omegnen hadde det vandret folk og fe i hundrevis av år. Navnet Hetland ble sannsynligvis skrevet Hesliland i tidligere tider. Første leddet, “hesli”, forteller at det var et sted hvor det ble dyrket hassel, mens siste leddet, “land”, tyder på en gammel bosetning. Sannsynligvis går bosetningen tilbake til folkevandringstida.

 

Selv om hasseltreet hadde funnet fast feste i Hetlandsmarken fra gammel tid av, var det verken noe paradis eller et Gosen som nybrottsmannen Rasmus Larsøn kom til. Det var fattigslig og smått stell for den første husmann.

 

I manntallet fra 1711 går det fram at “Hetlandsmarcken, som pro beneficis tilhører sogne præsten i Stafvanger, hvorpaa boer endeel fattige huus folch udj røyghytter, som svarer under gaarden Hetland med grundleye og arbeide.”

 

Datidens “røyghytter” svarte til navnet. Husene hadde ikke pipe. Røyken fra grua, gikk rett ut i rommet, og drev etter hvert ut gjennom et hull i taket. Det gjorde at huset alltid var fullt av røyk. Kanskje var den innendørs røykleggingen forklaringen på at husmennene oftest holdt seg til arbeidet utendørs?

 

Av skifteprotokollen etter Joren Torchillsdatter Vigesaas død i 1829, fremgår det at det i husets stue finnes “en jern kakelofn”. Det er ikke mange ting av særlig verdi som finnes i den nitide bo-oppstillingen. Alt nevnt, ingenting glemt, er tydeligvis leveregelen for den nitide notarius. Sluttsummen for boet er 47 rkd.

 

Det går ikke lenge før den snart 70 år gamle Rasmus, gifter seg igjen. Han ekter den som er nærmest for hånden, husets tjenestejente, Joren Svalesdatter.

 

Rasmus Larsøn må ha vært en driftig kar med sterk vilje til å tyne grøde ut av en gjenstridig mark. Mot slutten av sitt arbeidsliv var han åpenbart stolt over hva han hadde fått ut av sin tid på jorden. Like før han døde i 1738, fortalte han noen naboer om sin første tid som bosetter på Spilderhaugen.

 

“Da jeg kom til pladzet, var det ingen hus, uden allene 1 smalehus som sto oppe ved en steen og vare bygget som en kasse.

 

Imidlertid hadde mester Hans i Hospitalet, med prestens bevilgning, nogle smaler der ude og havde oppryddet 2 a 3 smaa aagerflekker, samme var ei heller videre inngjerdet enn med en liten tverrgård, saavidt der kunne hegne for Hetlands udmark.”

 

Rasmus Larsøn hadde bygget “stuehus og fehus”, og opparbeidet og inngjerdet både myren og markene som gikk ned mot sjøen ved Strømsteinen. Det ble sagt om bolighuset til Rasmus at det var bygget så solid at det var nesten umulig å få bygget revet da det ble aktuelt i 1896.

 

Hvilken innsats Rasmus hadde gjort i sin herres vingård, er ukjent. Sikkert er det at han må ha jobbet hardt i sin sokneprests lyngmark. Strevet og slitet til Lars, nøt etterkommere godt av i flere generasjoner.

 

Vanligvis varte en festerett ut levetiden til festeren og hans kone. Men festeretten ble oftest fornyet til deres barn og barnebarn. Rasmus Larsøns etterkommere beholdt festeretten til Spilderhaug i 140 år. Soknets embetsmenn må ha vært såre fornøyd med både arbeidslyst, -vilje og arbeidsevne, både hos den første husmann, og hans ættlinger.

 

Da Rasmus Larsøn døde i 1738,ventet enken ett år med å gifte seg. Den nye ektemannen, Peder Villumsen, var noen år yngre enn sin tilkommende. Det var slett ikke uvanlig den gang.

 

Da fru Joren og hennes herr Peder overtok Spilderhaugen etter Rasmus, fikk de et festebrev som var så snirklete formulert som datidens sokneprester foretrakk. Det var ikke nødvendigvis slik at den som fikk tildelt et kirkelig embete, også fikk forstand og formuleringsevne i tillegg.

 

“Claus Winther, sogneprest til Stavanger og Ranneberg menigheter, kjender og herved vitterliggjør, at, eftersom Rasmus Larsøn, der hidtil har brukt den husmannsplads, sæde eller plads under Hetlands prestegaard, Spilderhaug kaldet, er ved døden afgaaet, og hans efterladte enke, Joren Svalesdatter, er sindet at gifte seg med den velagtede unge person, Peder Villumsen, så skal:

 

Efter kongelig allernaadigst tilladelse af 20. marts 1739, da i henholdende til hennes første salige mand, Rasmus Larsøn, mestedelen oppryddet samme Spilderhaugen, er det billigt, at hun nyder efter loven, saa lenge hun eller nogen av deres descendenter lever og skikker sig lovligen og vel, samme plads imot at fæste det af sognepresten, naar det er ledigt vorden. Desaarsage jeg og her har indført samme plads oppryddelse av hennes forrige mand.

 

Saa fæster jeg da i herrens navn dette plads eller husmanssæde, Spilderhaug, til hendes nuværende kjæreste, Peder Villumsen, hvilket de ei alene i deres livstid skal nyde og bruge, men og om nogen af dem uden livs arvinger ved døden skulle afgå, da den efterlevende være den nærmeste til at bebo den for rydningens skyld.

 

Deres brug i jorden strekker seg oppunder neste høje bjærgebraade, som udvist er hvor naturen selv viser delingen, og videre fremad, hvore stene ere udsatte, gaar saa frem som af gammel tid til Sankte Hans-bækken ved Strømstenen, og paa den anden side av torvmyrene, hvor gjærdet viser ned fra ovennævnte bjergbraad og sjøen.

 

Torv må de ikke skjære mere enn de selv fornødigen bruker. Kreaturer holder de som hidintil har været brugelige, og ikke bebyrde udmarken med flere end sedvanligt, hverken af heste, fæ eller faar. De maa heller ikke modtage fremmede kreaturer til græsning uden husbonds tillatelse. Af pladsen giver de nu årligen 3 rigsdaler, de deraf tilforn har kun givet 2.

I øvrigt tilholdes de begge lydighed etter kongens lov og landets skikk hvorefter de have seg at rette, Første hæfte på Spilderhaug er mig efter akkord betalt.

 

Stavanger den 13. april 1739

 

Claus Winter”

 

“Den lille plads ved Sankt Hans-bækken som Nils Michalsen haver forladt uden mit vidende, hører nu hertil uden videre afgift aarlig, siden samme plads ligger inden strækningen til Spilderhaug, som tilforn er skrevet i dette fæstebrev.

 

Stavanger 6. december

C. Winther”

 

30 år senere, i 1769, ga de to gamle fra seg festeretten til fordel for svigersønnen, Even Olsen. Daværende prost Hans Arenz, som var en nitid herrens mann på jorden, fant det på sin plass å stille klare krav til den nye festeren.

 

Even Olsen måtte forplikte seg til å leve i fred og harmoni med svigerforeldrene, og alltid opptre høflig mot soknepresten. Han kunne ikke ha flere husdyr enn det hadde vært på Spilderhaugen tidligere, og Even Olsen måtte love å ikke skjære mer torv enn det han hadde behov for til eget bruk.

 

Husmann Even Olsen måtte forplikte seg til å betale den årlige festeavgiften på 3 riksdaler til rett tid, og han måtte absolutt “entholde seg for altid fra utiladelig krohold, helst på søn- og helligdage førend aftensang er ute”.

 

Hvorfor det siste punktet ble presisert så sterkt, tier historien om. Men det ble nok hvisket i krokene at det var servering å få på Spilderhaugen. I skiftesamlingen i dødsboet etter Rasmus Larsøns første kone, finnes det opptalt 2 øltønner. Det var sannsynligvis folk fra Rasmus sitt hjemsted i Riskekverven, som på kirkeveien til Stavanger, stoppet en stund i Strømsteinen. Derfra vandret de opp til Rasmus for å få i seg litt flytende føde før de fortsatte roturen til kirken. Det er vel trolig at Hommersåk-folket også stakk innom Rasmus på hjemveien for å svelge prestens ord.

 

Sånn sett kan man kanskje si at husmann Rasmus var langt forut for sin tid. Som mange bønder gjør i dag, satset han på en liten nisjeproduksjon fra egen gård. I motsetning til hans kolleger i dag, var det utelukkende som uautorisert munnskjenk at Rasmus satset.

 

Spørsmålet som fortsatt er historisk ubesvart, er imidlertid: Hva hadde skjedd i Strømsteinen i Stavanger om ikke det hadde kommet vandrende en Rasmus Larsøn fra Riska?

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Da jeg var ingen

Da jeg var ingen

En kamp mot samfunnets tabuer og fordommer ...

Sprik

Sprik

Politiske meninger spriker … Tiden etter ...

Alle skruer løs

Alle skruer løs

Livsvisdom, ironi, sorg og humor – pakket ...

Sorgens knute

Sorgens knute

En samling dikt som skildrer et hverdagsliv ...

Skriver om sprikende strømninger i mellomkrigstiden

Skriver om sprikende strømninger i mello...

– Angsten for det ukjente er ofte farligere ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...