Sandnesgymnasiastene som kunne sin Potomac

08.12.2016
Sandnesgymnasiastene som kunne sin Potomac
nyheter fra aviser

Min salig mormor som ættet fra Malmin, men som alltid foretrakk de bibelske bosetninger i Jødeland - som hun relativt konsekvent kalte dem – var også opptatt av kunnskap. Hun inndelte helst kunnskapene i to kategorier. De var den unyttige vitenen som hun sjelden beskrev i detalj, men som oftest dreide seg om denne verdens forgjengelighet og de kunnskaper som ikke var nyttige for sjelen.

De nyttige kunnskapene ble langt mer detaljert og presist beskrevet. Det handlet om å kjenne skriftens klare ord, og styrke den troen som var tilstrekkelig til å sikre deg den gode himmelske tilværelse etter oppholdet i denne jordens jammerdal. Hennes livsglede lå helst i å se fram til det som skulle skje etter at tiden på jorden var omme. Å nyte tiden og stunden var ikke hennes gebet. Den største gleden hennes lå skjult i forventningen om det som skulle komme, og den gleden burde ikke bli besudlet med verken durabelige eller daglige doser av unyttig viten. Det var ikke bare stien som skulle holdes, men også sjelen.

 

Det var mye jeg aldri spurte min mormor om. Heller ikke kom jeg noensinne til uteske hennes mening om det ville kunne karakteriseres som en unyttig viten å ha klart for seg at elven Potomac renner gjennom den amerikanske hovedstaden Washington D.C. Og at skip kan seile på den inntil de finner et ankerfeste i hovedstadens havnekvarter.

 

Da problemstillingen var høyst aktuell, var for øvrig min mormor plassert på den andre siden av den menneskelige livslinjen, og hvor hun forhåpentligvis fikk oppleve den livsglede og livslyst hun hadde forberedt seg til gjennom et relativt langt jordsliv.

 

Å vite hvor Potomac hadde sitt vannløp, ble imidlertid en svært så nyttig kunnskap for en trio med gymnasiaster fra Sandnes. Kjennskapet til Potomacs geografiske plassering på det amerikanske kontinentet, sikret nemlig reallinjestudentene Arne Schanche Olsen, Harald Asheim og Alf Aanestad seieren i NRKs store og nasjonale kunnskapstevling: ”Hvem vet mest?”

 

Før troikaen nådde fram til finalen i kringkastingshuset på Marienlyst, hadde de kjempet seg gjennom ulike kvalifiseringsrunder. Det begynte på hjemmebane, på Sandnes Høgre skole hvor tremannslag fra de forskjellige gymnasklassene konkurrerte. Ni lag gikk til finalen, hvor de tre seiret. Dermed var det duket for nasjonale konkurranser, hvor trioen ordnet seg plass i finalen.

 

Til avisene fortalte de begeistret om hvordan de forberedte seg til å møte motstanderne fra Sortland gymnas. Den trioen hadde nærmest spasert seg til finalen etter å ha demonstrert overbevisende kunnskaper på ulike felter. I hver eneste runde hadde laget nesten oppnådd maksimal poengsum. De tre studentene som kom fra kommunene Andøya, Hadsel og Sortland, ble betraktet som finalefavoritter.

 

Nå ville imidlertid ikke Sandnes-trioen gi seg uten kamp. De forberedte seg grundig, og fortalte mer enn gjerne avisene om hvordan forberedelsene gikk:

 

”Samtlige på laget er realister og det gir oss en liten slagside”, sa Arne Schanche Olsen til avisene. Han fremsto som talsmann for laget, og hadde selv påtatt seg oppgaven med å dekke spørsmål innenfor de feltene som ble beskrevet som ”politiske og dagsaktuelle”.

 

Harald Asheim var levende opptatt av alt som hadde med kjemi og fysikk å gjøre, og var derfor den som det ble stolt på dersom spørsmålene skulle dreie seg om slike temaer. Siden Alf Aanestad både var musikkinteressert og dessuten elev ved Orkesterskolen, var sang og musikk hans fagfelt, i tillegg til historie.

 

Når trioen ble spurt fra avisene hvorledes de hadde lagt opp treningen før finalen, ble svaret:

 

”De siste ukene har vi satt hverandre stevne minst en gang i uken. Da har vår lektorer gitt oss oppgaver som vi har svart på uten bruk av hjelpemidler, selvsagt. Deretter har vi gjennomgått både spørsmål og svar med våre veiledere. Jeg tror vi har fått oppgaver som har dreidd seg om alt mellom himmel og jord. De har i hvert fall vært svært varierte, så det har vært nyttig trening og repetisjon av kunnskaper.

 

Vi føler oss ganske godt forberedt,” sa trioen, som ikke var i tvil om at skolen gjerne ønsket at de skulle gå helt til topps. Et lag fra landsgymnaset på Bryne hadde maktet den utfordringen året før.

 

Laget var ikke preget av de store nervene noen dager før turen skulle gå til Oslo, men var fullt klar over at de nok ville få høre fra medelevenes side om de skulle gjøre seg totalt bort. Som Harald Asheim sa på fallrepet:

 

”Skal si vi fikk mange skittord etter den omgangen hvor vi ikke klarte å svare på hva sild som er ett år gammel kalles. Vi fikk rett og slett totalt jernteppe, og svarte lodde. Etter konkurransen var vi jo ikke det minste i tvil om hva silda kalles etter hvert som den vokser til. Vi kunne ha ramset opp at mussa kalles den det første leveåret, og at den da er opp til 12 cm lang. Den får navnet bladsild når den er rundt 1,5 år gammel og 13-19 cm lang, mens feitsild blir betegnelsen når silda er 2,5-4,5 år gammel og 20-30 cm lang.

 

Vi visste jo også at lodde er en laksefisk som lever for det meste av krill, hoppekreps og marflo. Vi var også klar over at torsken følger loddestimene, og at det dermed er den som danner grunnlaget for det omfattende torskefisket i Finnmark.

 

Men det hjalp oss ikke akkurat der og da å ha en slik viten når vi ikke fikk ristet den fram fra kunnskapsbasen vår i bakhodet da den trengtes. Vi får satse på at vi i finalen ikke får slike totale stopp i tankegangen og at vi totler oss helt bort…”

 

Når de blir spurt om hvordan de blir enige om hvilket svar som er det riktige, handler det tydeligvis om å fremstå som den sikreste:

 

”I de tilfeller hvor vi er i tvil og hvor det foreligger flere alternative svar, velger vi svaret fra den av oss som er mest påståelig,” tilstår Harald Asheim, som også har fått en spesialoppgave før finalen: Han pugger sportsresultater fra Hvem Hva Hvor. Det er et felt hvor ingen av dem regner seg som eksperter.

Det var mange som med spenning så fram til onsdag 22. november. Da skulle finalen mellom Sandnes Høgre og Sortland direktesendes i radio. Den gang var det ingen som lurte hvilken radiostasjon sendingen gikk på. Det var NRK som alene regjerte i eteren.

 

For Sandnes ble det ingen god begynnelse. Om ikke jernteppet ble senket hele tiden og skjulte kunnskapene, hendte det ganske ofte at de tre bommet. De var kanskje preget av stemningen i studio. Det var ikke det samme å svare på spørsmål på hjemmebane i klasserommet, som å sitte i et studio med store mikrofoner foran seg. Både Arne, Harald og Arne svettet og strevde. Det var ikke deres beste dag.

 

Sortlandelevene trivdes til gjengjeld utmerket. De svarte som om de aldri skulle ha gjort annet ennå bli utsatt for spørsmål i et radiostudio. Da første halvdel av konkurransen var til ende hadde Sortland klart å kapre 14 poeng, mens Sandnes-gymnasiastene hadde fått 11. Med fire poengs ledelse halvveis, syntes seiershåpet å forsvinne for troikaen fra Sandnes.

 

Da det første spørsmålet i annen runde ble presentert, var det bare de største og mest urealitiske Sandnes-patriotene som trodde at seieren likevel kunne komme til å følge deres skolefane. Det ble presentert en opplesning av en norsk forfatterinne, og spørsmålet var ganske enkelt formulert: Hvem er det som leser?

 

For sandneslaget ble imidlertid svaret svært så vanskelig. De tygget og tygget, og kom omsider fram med navnet ”Amalie Skram”. Det ble mumlet at hun visstnok var fra Bergen og het som ugift Amalie Alver, men ellers var de nokså usikre, men mente bestemt at det var Amalie Skram som leste. De hadde rett i både fødested og fødenavn på Amalie, men det var jo ikke spurt om…

 

Det trenges ikke særlig fantasi for å se for seg hvordan deres norsklektor formodentlig reagerte da han hørte svaret ”Amalie Skram”. Han sukket nok og stønnet, og lurte formodentlig om de hans disipler hadde fått et fullstendig jernteppe. Om det rett og slett var blitt natt midt på ettermiddagen i studio.

 

Han visste jo at Amalie Skram hadde gått inn i evigheten i 1905, nærmere 30 år før Norsk Rikskringkasting var blitt etablert, og 20 år før det i det hele tatt var blitt gjort de første forsøk på å lage radiosendinger i deler av landet. Det var derfor komplett umulig at NRK skulle kunne fremtrylle et opptak med Amalie.

Svaret på oppgaven var imidlertid ”Inger Hagerup”, som for øvrig var født samme år som Amalie Skram døde, 1905, og som fortsatt var en sterkt oppegående og aktiv 62-åring da finalen i ”Hvem vet mest” ble sendt. Inger Hagerup var på den tiden svært så aktuell med sine barndomserindringer: ”Det kommer en pike gående” og ”Hva skal du her nede?”At Inger Hagerup også var født i Måløy og slett ikke snakket bergensdialekt, hjalp vel heller ikke på sandneslagets akutte uvitenhet.

Da Sortland gikk inn i den avsluttende spørsmålsrunden med fem poengs ledelse, syntes det i hvert fall som om slaget var tapt for Sandnes. Nå skal man aldri skue hunden på hårene, eller gi opp før tappende strek er blåst. Lykken snudde i studio. Mens Sortland-elevene famlet og fomlet og bommet på det ene spørsmålet etter alle de andre, prikket sandneslaget inn poeng etter poeng.

 

Da alle ordinære spørsmål var stilt, lå lagene helt likt i poengsammendraget. Sandnes hadde kommet med en fenomenal og formidabel sluttspurt, tatt igjen det som syntes å være en umulig ledelse til Sortland.

Dermed måtte konkurransen avgjøres med ekstraspørsmål. Reglene for ekstraomgangene var ganske enkle. Det var basert på en slags omvendt variant av ishockeysportens ”sudden death”. Det laget som første svarte feil, hadde tapt.

Det første spørsmål lød: Hvilken elv renner gjennom Washington D. C.?

Det lenge stille i eteren, før programteknikeren koplet ut sandlagets studio og lot elevene fra Sortland slippe til med sitt. Etter litt om og mye men, ble svaret ”Hudson River”.

Programlederen kommenterte ikke svaret til Sortland, og mottok med samme taushet svaret fra Sandneslaget: ”Potomac”.

Hvem hadde svart rett?

Da programlederen ganske langsomt sa at Hudson River – og la til med enda langsommere stemmebruk at mohikanerne kalte elven for Muh-he-kun-ne-tuk - og at den rant gjennom New York, ja rett og slett skilte byen fra New Jersey, visste alle – både radiolytterne og de to lagene at svaret fra Sortland var feil.

Spørsmålet var likevel: Hva var det riktige svaret? Da programlederen kjapt sa at Sandnes har svart rett og dermed er vinner, brøt begeistringen løs i Sandnes-studioet. De hadde klart det som midtveis syntes å være en umulighet. Å sikre seg seieren i ”Hvem vest mest”.

Kjennskapet til Potomac sikret Arne Schanche Olsen. Harald Asheim og Alf Aanestad 450 kroner hver som skulle brukes til en reise i Norden. Og snipp snapp snute, så var det eventyret både ute – og inne.

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Med grønn penn

Med grønn penn

Frisk grønn er vel tegn på at noe ...

Hver dag vi lever

Hver dag vi lever

Et viktig budskap om det å finne sin ...

Mingus møter nye venner

Mingus møter nye venner

Møt Mingus - tøffeste katten i ...

Gaffelbiter biter ikke - POCKET

Gaffelbiter biter ikke - POCKET

En historie om motstandsheltene som måtte ...

Bokstavene lot seg ikke temme

Bokstavene lot seg ikke temme

Anbefales for lærere, logopeder, leger, ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...