Haydn brukte Sandnes- gauk i Kindersymfoni

01.12.2016
Haydn brukte Sandnes- gauk i Kindersymfoni
Herjus Stenersen, Per Østraat, Oliver Oliversen – alle hestekjørere hos Emanuel Simonsen – smiler til fotografen sammen med hestene ”Kviden”, ”Brunnkå” og ”Grollå”.

Den som leter skal finne, heter det i et gammelt trøstens ord som ikke først og fremst var ment å gi styrke og utholdenhet til den søkende sjel. Når man leter vil man følgelig kunne finne – også de merkverdigste saker og ting.

For eksempel finnes det forunderlig forbindelse mellom komponisten Joseph Haydn og et musikkinstrument som på mange vis er Sandnes sitt eget instrument. Det dreier seg om leirgauken. Fem år etter at ”Gamlaværket” var blitt anlagt i Sandnes i 1783, komponerte Joseph Haydn sin ”Kindersymfoni” hvor han benyttet seg av en leirgauk blant instrumentene.

 

Leirgauken kunne nemlig fremtrylle de tre tonene som Haydn mente ville skape nøyaktig det klangbildet som han ønsket. På partituret for symfonien – som var hans 82. - finnes det stemmer skrevet ut for en nattergal og for en okarin.

 

Det var kanskje ikke for ingenting at mange betraktet Haydn som en langt mer leken og spøkfull komponist enn de fleste i hans samtid. Kanskje hadde det med Haydns bakgrunn som dansemusiker å gjøre. Det er lettere og lystigere anslag i mange av hans komposisjoner enn hos hans kolleger.

 

At Haydn benyttet seg av en leirgauk, er ikke så underlig som mange kunne komme til å tro. Leirgauken er opprinnelig et musikkinstrument. Det eldste eksemplaret som man kjenner til, stammer fra Shang-dynastiets tid, altså omkring14-1200 før Kr.

 

Nordiska Museet i Stockholm har i dag sannsynligvis den største samlingen av slike leirgauker. De er utformet som forskjellige dyr som ugler, høner og haner, skilpadder etc. Det er tydeligvis bare fantasien – og håndterbarheten - av blåseinstrumentet som har satt grenser for utformingen.

 

Leirgauken har vært brukt som beskyttelse mot onde makter, og den er funnet både i barnevogger og i barnekister som beskyttelse mot denne verdens ondskap. I England murte man gjerne en leirgauk i peiser og ovnene som en ekstra garanti for at ovnen skulle virke som tenkt – og ikke bli arnstedet for en brann.

 

At også sandnesbuen var vel kjent med gaukens magiske tradisjoner som talismann, finnes det i hvert fall ett eksempel på. Da pottemaker Emanuel Simonsen ga sin datter Thora en gauk, ba han henne om passe ekstra godt på den. Det var nemlig en lykkegauk som skulle hjelpe henne på livsveien. Hun måtte derfor alltid bære den med seg, og aldri skille seg av med den.

 

Thora fulgte farens kommando. Hun tok vare på gauken, og da faren døde, la hun den i hans kiste slik at han skulle få lykken med seg på sin siste ferd. Troen på gaukens kraft var altså sterk i familien.

 

I Norge er det Sandnes som først og fremst forbindes med leirgauken, hvor den har tradisjoner helt tilbake til byens første pottemaker Christoffer Zimmermann. Han var en farende svenn, opprinnelig svensk, men hadde vært innom pottemakerier i både Bergen og Oslo, før han omsider slo seg ned i Sandnes omkring 1780.

 

Det fortelles om Zimmermann at han var en meget dyktig pottemaker som forsto ”å dreie både boller og fat, å sette en god glasur og male fine roser og figurer på steintøyet”. Det finnes bare ett kjent arbeide av ham, et fat fra 1797, som tilhører Høyland bygdemuseum. Sønnen skulle gå i farens leirspor, men hadde ikke farens pottemakertalent, og maktet bare å sette sluttstrek for den zimmermannske pottemaker-epoke

 

Det er sannsynlig at de leirgjøker som Zimmermann skapte, var av svensk modell - med fire pustehull på siden – og ikke som dagens to. De svenske gjøkene minnet mest om en liten gås – der de fremstår med oppreist og hode. Slike ocarina-utgaver er fortsatt de toneangivende i Sverige, hvor leirgjøkens hovedsenter fortsatt er Ängelholm. Den skånske byen, kalles bare for ”lergøk-staden”.

 

Sandnesmodellen av lairgauken, var det Simon Pottemaker som skapte. Simon Pottemaker etablerte sitt eget potteri som han kalte for Sandnæs potteri omkring 1840. Her satte han i gang en storstilt produksjon av Sandnesgauken. Sandnesmodellen kjennetegnes ved at halsen ble lagt i en krøll med hodet under vingen. Dermed ble den både enklere å produsere og transportere. Barna kunne lett henge gauken i en snor rundt halsen. Da hadde de den alltid for både hånden og munnen.

 

Simon Pottemaker (egentlig het han Simon Asbjørnsen Haustveit) solgte sine gauker for fem øre stykket. Kundene var helst markedsfolk. Simon hadde gått i lære hos Ole Idland, som igjen hadde vært læresvenn hos byens første pottemaker, Christoffer Zimmermann.

 

Dermed er dagens sandnesgauk knyttet tilbake til de svenske okarinene som Zimmermann hadde brakt med seg. Det finnes for øvrig også en teori om at salig Zimmermann slett ikke hadde noe med gaukene å gjøre. Tvert om skulle Sandnesgauken ha kommet til Sandnes ved hjelp av tyske teglverksarbeidere fra Altona/Hamburg.

 

Uansett dens opprinnelig opphav, er det imidlertid hevet over en hver tvil at Simon Pottemaker er far til Sandnesgauken. På samme måter som troner kan gå i arv, har kunsten å lage Sandnesgauker gått i arv. I dag er det 7. generasjon Simonsen som sørger for gauken galer også i leire.

 

Simon Pottemaker brukte gauken også i reklamesammenheng. Straks salgsbåten hans hadde lagt til ved en ny kai, blåste han sine anbefalende toner ut over kaien. Som rottefangeren i Hamln brukte sitt instrument for å la dyrene toge i vei, lot Simon gauketonene fange folks oppmerksomhet. De strømmet til hans flytende butikk.

 

Simon og hans salgsskøyte, la innom de fleste tettstreder langs norskekysten og deler av svenskekysten. Dermed ble også gauken godt kjent. Ivrige kjøpere av Simons kopper og kar, fikk gjerne en gauk med på kjøpet. Han hadde sans for markedsføring, den gamle pottemakeren som opprinnelig ættet fra Hardanger.

 

Det var for eksempel Simons type gauk som den da fire år gamle kronprins Olav fikk av Sandnes by, da han fulgte med sine foreldre, kong Haakon og Dronning Maud, på deres kroningsferd rundt om i landet. Kronprinsens gauk var for øvrig laget av Cornelius Simonsen, barnebarnet til Simon Pottemaker.

 

I svensk sammenheng var det på 1800-tallet ikke nettopp et kompliment å bli kalt for en ”lergøk”. Det var nærmest et skjellsord. Fortsatt er begrepet ”lergøk” stundom brukt i politiske sammenhenger i Sverige. En kandidat som stiller til valg mot en partikollega, blir ofte karakterisert som en ”lergøk”. I uttrykket ligger det at han dermed opptrer som en splittelseskandidat.

 

Det sies at en svensk valgkandidat som en gang fikk ”lergøk”-stemplet på seg, benyttet anledningen til å stjele noen ord fra Shakespeare, da han svarte snurt:

 

”Kall meg for hvilket instrument du vil. Du kan stemme på meg, men ikke spille på meg…” Historien tier om replikken var nok til å sikre ham en listeplass.

 

Tidligere ble folk fra Sandnes konsekvent kalt for Sandnes-gauker av siddiser. I dag varierer betegnelsen på folk som bor i Sandnes med begrepene, sandnesgauk, sandneser og sandnesbu.

 

I en rundspørring i ”Sandnesposten” svarte en del kjente mennesker fra Sandnes slik, da de ble spurt om hva de foretrakk å betegne seg som, sandnesgauk, sandneser, eller sandnesbu:

 

”- Den eneste sandnesbuen jeg vet om, er Einar bu. Det er ikke riktig å bruke det om folk fra Sandnes, svarte Gunnar Vigesdal.

- Mange bruker gaug. Og da er det gaug og ikke gauk. Men jeg vet at det også er en del som ikke er så glade i å bli kalt gaug. Jeg kaller meg sandneser, sier Vigesdal.

Men det aller viktigste for Vigesdal er at folk fra Sandnes må bli flinkere til å si hvor de er fra.

  - Vi ser stadig at folk snakker om bydelene de kommer fra. Folk sier de er fra Hana eller Ganddal, ikke at de er fra Sandnes. Det er ingen i Stavanger som ville sagt de kom fra Våland dersom de ikke sto i Stavanger og snakket med noen andre fra byen. Derfor må vi bli flinkere til å bruke Sandnes, sier han.

Pottemaker Stein Emanuel Simonsen, som er med i redaksjonen til boka Gaugamål, sier seg enig med Vigesdal i at sandnesbu ikke eksisterer.

- Det heter gjesdalbu og hølebu, men ikke sandnesbu. Den betegnelsen er litt landlig og passer ikke for helt for oss i Sandnes.

Selv bruker han forskjellige navn på folk fra Sandnes.

 - Sandnesfolk er jo et ganske vanlig uttrykk. Men jeg har også brukt sandneser. Man sier jo gjerne at dialekten er sandnesisk. Det er litt humoristisk også, sier Simonsen. Også sandnesgauk er et muntert navn, mener Simonsen.

 

- Det er jo et koselig navn på oss. Vi sier det litt for løye, det er en veldig munter betegnelse, sier Simonsen.

Leder for Sandnes historie- og ættesogelag, Odd Jansen, mener at problemet er at ingen av navnene har vært populære hos ungdommen.

- Dersom de unge liker navnet, så blir det brukt. Dersom det ikke skjer, er det ikke sjans, og sånn er det med uttrykket sandnesgaug, sier Jansen.

 

Ordfører Norunn Østråt Koksvik har ikke valgt ut et bestemt ord for sin sandnestilknytning, men sandneser er hun ikke.

- Av og til sier jeg at jeg er sandnesgaug, mens andre ganger sier jeg at jeg er ekte sandnesjente. Det varierer i forhold til hvilken setting det er, sier ordføreren.

I motsetning til de andre Sandnesposten har snakket med, så bruker hun også sandnesbu.

- Jeg har ved flere anledninger brukt sandnesbu om meg selv, og kan ikke se at det skal være noe galt i det, sier ordføreren.

Gaugen snakker hun likevel varmt om.

- Vi har den jo i byvåpenet vårt. Så når jeg forteller om Sandnes, så forteller jeg jo selvsagt om gaugen. Utenlandske skoleklasser som er på besøk får også en liten gauk med seg, forteller Østråt Koksvik.

Men sandneser er ikke et ord ordføreren bruker.

- Nei, det har jeg aldri brukt og jeg synes ikke det passer. Men det er selvsagt smak og behag. Folk får bruke det de vil. Det er ikke noe som er rett eller galt.”

 

Som musikkinstrument er leirgauken fortsatt i bruk. Den svenske folkemusikkdronninga Susanne Rosenberg turnerer i hele Skandinavia med tradisjonell svensk folkemusikk, sang og spill. Den tradisjonelle svenske folkesangen og den folkelige syngemåten har vært grunnlaget
for Susanne Rosenberg i over 25 år – hvor hun formidler det store ved hjelp av små virkemidler som: en stemme, noen klokker – og ikke minst - en leirgauk.

 

Det fortelles også en historie om en mann som likte å blåse i en leirgauk. Selv om gauken kunne by på fire toner, nøyde han seg med den ene. Den blåste han til gjengjeld dag ut og dag inn. Åpenbart nøt han tonens skjønnhet, for han lukket alltid øyne når han blåste.

 

Kona hans hadde ikke samme sans for den gjentatte gauketonen, og følte stundom at hun var i ferd med å gå fra forstanden av lydbølgen. Hun spurte ham en dag:

- Jeg vet at andre som spiller på et slikt instrument, kan få fram fire forskjellige lyder ved å bevege fingrene over hullene. Hvorfor gjør ikke du også det?

Da så han på henne og sa:

- Kvinne. Ditt hår er langt, men din forstand er kort. De andre leter etter den riktige tonen. Jeg har funnet den…

Det er kanskje derfor at tonen fra leirgauken også er Sandnes sin egen tone…

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Med grønn penn

Med grønn penn

Frisk grønn er vel tegn på at noe ...

Hver dag vi lever

Hver dag vi lever

Et viktig budskap om det å finne sin ...

Mingus møter nye venner

Mingus møter nye venner

Møt Mingus - tøffeste katten i ...

Gaffelbiter biter ikke - POCKET

Gaffelbiter biter ikke - POCKET

En historie om motstandsheltene som måtte ...

Bokstavene lot seg ikke temme

Bokstavene lot seg ikke temme

Anbefales for lærere, logopeder, leger, ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...