Bygaven som skaffet jubelkomitéen hodebry

10.11.2016
Bygaven som skaffet jubelkomitéen hodebry
Nyheter fra aviser

Å vite hva man skal finne på å gi noen i gave, har drevet mange mennesker til å bite både i negler og bordkanter. Desto høyere på rangstigen mottakeren av gaven befinner seg, jo flere hensyn må giveren gjerne ta. Dette plaget også de nitid utvalgte komitémedlemmene som trakk i arrangementstrådene under byjubileet i Sandnes i 1960.

Det begynte imidlertid med begeistring. Aldri hadde vel så mange mennesker inntatt sentrum som i juni/juli i 1960, da Sandnes feiret sine første 100 år som by. Det var en feiring som ikke bare varte i sju dager, men i sytten.

 

Da byfestgeneral Hans Monsen gjorde opp regnskapet for antall godtfolk som hadde gjestet festplassen og jubileumsutstillingen, kom han opp i omkring 200 000 besøkende. Om han da hadde talt antall føtter og dividert på to, eller om han utelukkende hadde nøyd seg med å summere antall hoder, tidde avisene musestille om.

 

Til gjengjeld dokumenterte ”Rogalands Avis” for hele fylket at heller ikke den store multiplikasjonstabellen, alltid er like lett å hanskes med. Over det meste av avisens førsteside slo nemlig bladet fast med betydelige bokstaver:

 

”Sandnes trakk 50 ganger sin

egen befolkning – 200 000!”

 

På jubileets åpningsdag, den 17. juli 1960, var hovedkomitéformann Hans Monsen etter eget sigende, den mest nervøse mann som fantes i Sandnes. Det var ikke på grunn av åpningshøytideligheten samme ettermiddag. Heller ikke var det fordi værguden hadde velsignet byens befolkning med sin stadige drypp fra oven i timene slaktermesteren skulle renske sitt betydelige strupehode og slippe løs over leppekanten, de velkomstordene han i flere uker hadde strevd med å formulere på beste vis. En ting var å kutte en kotelett eller tre, noe ganske annet var det å sette sammen de mange ord som skulle huskes for ettertiden.

 

Dessuten hadde slottets kabinettsekretær forsikret Monsen om at kongefamilien ville kaste sin glans over byens jubileum. Også det faktum gjorde at Hans Monsen følte at ingenting måtte gå galt nå Festfanfaren skulle fremføres for alle første gang.

 

Nå ble riktignok det eneste kongelige som svevde over åpningsstunden, et rikstelegram fra kong Olav med de hjerteligste gratulasjoner i anledning dagen og fremtiden. Det var for øvrig samme type telegram som gjerne ble avsendt fra kabinettsekretæren til alle norske borgere som rundet 100 år, og som dermed kostet samfunnet mer enn folketrygdens aktuarer hadde beregnet. De fikk jo sin alderstrygd atskillige tiår lenger enn finansdepartementets gjennomsnittskalkyler for menneskelig levetid tilsa…

 

Det kongelige telegrammet ble imidlertid mottatt med betydelig bybegeistring, og straks returnert med de hjerteligste takksigelser for at kongen var opptatt av at Sandnes by fylte 100 år. For ordens skyld – og i tråd med sin sedvane om å være føre var - hadde for øvrig formannskapssekretær Per Tesdal allerede formulert takkesvaret lenge før det kongelige telegrammet var mottatt. Tesdal hadde orden i mye mer enn sysakene til kona.

 

Heller ikke var slaktermesteren – som ved sin korpus også demonstrerte effekten av sitt butikkmessige credo - ”men kjydd e`mad” - særlig nervøst opptatt av at kommunalminister Andreas Cappelen skulle åpne jubileumsfestlighetene. Monsen var med i bystyret og hadde mange og lange synspunkter på hvorledes kommunaldepartementet ustanselig blandet seg opp i hva byens bestyrelse bestemte. Cappelens ord bekymret ham ikke.

 

Det som virkelig bekymret Hans Monsen, og gjorde ham skjelven både i kneskålene og stemmebåndene, var tanken på dagen derpå. Da skulle kronprins Harald i egen mini-majestet åpne den store jubileumsutstillingen som dekket et drøyt mål med innendørs standplass, i tillegg til at det utendørs var funnet plass til 15 utstillingspaviljonger. I alt dekket jubileumsområdet 27 mål.

 

Formannskapssekretær Per Tesdal - som sjelden sparte på tallene, men ellers for det meste opptrådte i lojalitet og tråd med bystyrets beslutninger - hadde for avisene regnet ut at festplassen dermed dekket vel tre prosent av Sandnes sitt samlede areal i 1960.

 

Hans Monsen hadde med hendige hender og mektige meninger, styrt jubileumskomitéen siden den ble høytidelig oppnevnt på bystyrets julemøte den 18. desember i 1956. Det var siste sak på bystyrets møtekart før de folkevalgte grep menykartet for den årlige julemiddagen, som alltid ble etterfulgt av mange gode ord. Enig og tro til neste møte, var alltid tonen som lød mens bystyrets mange menn og noen kvinner, mesket sin buk med smellfet ribbe.

 

Et av spørsmålene som plaget Monsen mer enn en smule på jubileets første dag, var om byens gave til kronprinsen, egentlig var den riktige og mest passende. Monsen visste vel at det var kong Carl XV, som den 14. april 1860 hadde sanksjonert ”Lov om losse- og ladestedsrettigheter for strandstedet Sandnes”.

 

Med sine fire paragrafer – men uten å ha presist definert strandstedets grenser, de skulle ”snarest mulig bestemmes ved skifte- og skjelstener” - ga denne loven Sandnes rettigheter som ladested, og hadde dermed lagt grunnlaget for Monsens misjon som forkynner av evangeliet om 100-årsjubileets betydning for Sandnes by.

 

Nå skulle imidlertid ordlyden ”snarest mulig” i denne loven skape atskillig plunder og bry for den første folkevalgte jubileumskomitéen i Sandnes. Da 50-årsfesten skulle dras i gang i 1910, var det nemlig flere sjeler som mente at 14. april ikke var den riktige fødselsdagen for byen. Grensene ble nemlig først endelig bestemt den 6. april 1861. Derfor debatterte bystyret både lenge og kanskje vel, om 50-årsdagen skulle feires den 14. april 1860 eller den 6. april 1861. Det endte imidlertid med et enstemmig vedtak om at byens fødselsdato for all framtid skulle være den 14. april 1860.

 

Denne datodebatten kjente imidlertid ikke slaktermester Monsen til, men han var vel kjent med at da kronprins Carl – som senere skulle bli kjent som kong Carl IV i Norge og som kong Carl XV i Sverige – som snarest var innom Sandnes i 1856 på en vestlandsk inspeksjonsferd som skulle ende i Trøndelag, ga han gjestgiver David Torgersen en snusdåse i sølv – med et miniportrett av Carl Johan som illustrasjon - som takk for at Torgersen sto klar med en veltrent og nystriglet hest til kronprinsens bruk i Sandnes.

 

Kanskje kunne en snusdåse være en passende gave også til den nåværende norske kronprinsen, hadde Monsens undret seg. Den kunne jo binde en rojal fortid sammen med nåtiden.

 

Ordfører Audun Schanche Olsen – som representerte et annet politisk parti enn Monsen og som dessuten sto for en meget mer puritansk linje – sa tvert nei til tanken. Han fortalte Monsen at han slett ikke syntes det var særlig passende for Sandnes å gi kronprinsen en snusdåse i gave.

 

Schanche Olsen fryktet at en slik gave kunne oppfattes som om Sandnes by egentlig ville stimulere Norges kronprins til å bruke snus. Noe slikt ville ordføreren ikke ha på sin fintfølende samvittighet. Komitéen fikk komme opp med et annet gaveforslag, var ordførerens ordre.

 

Derfor hadde Hans Monsen funnet ut at den rette gaven måtte være noe som ikke kunne misbrukes som et nytelsesmiddel. Han foreslo med besluttsom stemme at kronprins Harald skulle få en papirkniv i gull som gullsmed Christophersen både hadde tegnet og laget. Kniven - som formannskapssekretær Per Tesdal beskrev som ”cirka 16 cm lang og med en vekt på cirka 65 gram” - var også en gave som ikke ville bli påvirket av en eventuell inflasjon, påpekte Monsen, muligens med tanke på sine erfaringer med slakteprisenes tilfeldige variasjonssprang.

 

Hadde åpningsdagen den 17. juni vært preget av blåst og regnbyger, holdt værguden det meste av sin pust dagen etter, da jubileumsutstillingen skulle presenteres. Værguden og hans stab hadde tydeligvis tømt ut det regnet de hadde i sine himmelske hender.

 

Det var ikke bare været som gjorde at Hans Monsens egen lettelse ble enda mer tydelig for hans nærmeste krets på ærestribunen, da kronprinsen løftet på sin hatt og takket folket for at han fikk komme til byjubileet og ta del i åpningsfesten.

 

Like lettet ble Monsen over publikumsframmøtet. Det var som det het i datidens avisreferater fra begravelser: ”mange måtte stå da…”

 

For å vise at han hadde fått med seg det han var blitt fortalt om forhistorien til Sandnes, siterte kronprins Harald - med svært så tydelig tale - et bekymret utsagn fra byens begynnelse da det ble hevdet at Sandnes bare ”vilde blive en avløpskilde til uformuende folk”.

 

Disse ordene var i årenes løp blitt gjort fullstendig til skamme, sa kronprinsen til den tallrike forsamlingens høylydte begeistring, mens en av de rapporterende avissjeler fant det på sin plass å notere på sin blokk at to ungjenter sukket i nesten samstemt kor:

 

”Du og du så pene ’an e’…”

 

Kronprinsen takket på sin side både for gode ord og blomster, og lovet på tro og ære at fra nå av skulle han åpne alle sine brev med gullkniven. Han håpet også at han ville få like mange lykkestunder med kniven som han hadde fått på denne merkedagen blant folk i Sandnes.

 

Til tonefølge av et ensemble fra Sandnes Orkesterforening, benket så den utvalgte flokk seg rundt det kommunale lunsjbordet i restauranten på utstillingsområdet, og forsynte seg med hummerpostei, gjøkalv og jordbær.

 

Sandnes var i sannhet slett ikke noen ”avløpskilde for de uformuende folk…”

 

Maten måtte de skylle ned uten øl eller vin. Formannskapet i Sandnes hadde nemlig med fire mot tre stemmer vedtatt at det ikke skulle serveres alkoholdig drikke under jubileumsfestlighetene. Ordfører Audun Schanche Olsen slo til straks formannskapets vedtak kom til bystyret for endelig votering, og foreslo fort: ”Saken behandles ikke av Sandnes bystyre”.

 

Dermed ble det ingen debatt, og bystyret gikk straks til votering. 23 stemte for ordførerens forslag, mens 6 stemte i mot. Blant disse var også jubileumskomitéen formann, Hans Monsen. Hva han tenkte om vedtaket, tidde han stille om i de offentlig fora.

 

Mens Sandnes-jentene syntes at kronprins Harald ”va pene”, var den sovjetiske første-visestatsministeren Anastas Mikojan atskillig mer opptatt av den fryd for øynene hans som stewardessene på ”Vingtor” bød på under overfarten fra Bergen.

 

Selv om den harde nordavinden lekte lystig med hydrofoilen i bølgegangene, lot ikke Mikojan seg særlig affisere av skumsprøyten og sjøgangen. Han var nok vant med atskillige sterkere rystelser og kraftige bølger i Kremls korridorer …

 

Mikojan og hans følge på atten - likt og kjedelig kledte vaktmenn i sovjetisk konfeksjon - kom til utstillingen i Sandnes en søndag presis kl. 16.30 – programmert inn midtveis mellom en båttur i Ryfylke og et besøk på Odd Brauts gård på Jæren.

 

Ifølge avisene var ”Mikojan i et strålende humør og vinket og smilte og nikket”. Det må ha vært til utstillerne. De forskjellige hallene ble nemlig ”beordret tømt for andre tilskuere etter hvert som de celebre sovjetiske gjestene nærmet seg”, som det ble skrevet etterpå.

 

Reporterne noterte seg også at Mikojan hadde intimbetrodd ordfører Audun Schanche Olsen – som vandret omkring med lettbøyd nakke etter at han hadde fått tildelt Skandinavias tyngste ordførerkjede – at ”la oss gjerne bruke kjeft på hverandre. Men ikke våpen”.

 

Det var statsmannsord som ordføreren gjemte i sitt hjerte og jevnlig hentet fram når han skulle fortelle om sitt timelange treff med visestatsministeren fra Sovjetsamveldet. Han studerte selvsagt ikke om Mikojan hadde krysset sine fingrer mens han ytret sin maktpolitiske selvangivelse. Ordfører Schanche Olsen var en høflig mann som visste at en nærmere debatt om ord som svevde i luften i lønnkammerne og maktens irrganger i Moskva, ikke var noe å snakke om på jubeldagen.

 

Mens kongelige gjerne klemmer og kysser på de små barn, benyttet Mikojan anledningen til å kysse på en av syerskene som befant seg på Øglænds stand. Mens smasken ennå ga gjenlyd i utstillingshallen, fant også Mikojan tiden inne til å overrekke ordfører Audun Schanche Olsen en gave. Ordføreren både bukket og takket, og overrakte straks gavepakken i hendene til rådmann Herman Hagen.

 

Da han etterpå ble spurt hvorfor han gjorde det, svarte ordføreren straks:

 

”Eg hørrte det sotla. Derfor lod eg rådmaen få an…”

 

Da pakken ble åpnet, viste det seg at ordføreren hadde hørt helt riktig. Det var noe som ”sotla” som skjulte seg under emballasjen. Det var en flaske vodka og en flaske russisk konjakk. Det var ikke drikker som ordføreren benyttet til å fukte sin gane med - selv om han i løpet av utstillingstiden sannsynligvis satte ny verdensrekord i Sandnes i antall taler. Han holdt to i snitt pr dag. Det var bare rent unntaksvis at varaordfører T. Tengs Pedersen fikk låne det nye ordførerkjedet og ordet.

 

Rådmann Hagen tok ikke bare hånd om flaskefôret, men også regien, da Mikojan skulle mottas. Hele komitéen var blitt plassert under jernbaneundergangen, like foran hovedinngangen til utstillingsområdet. Hagens oppfordring til sine medsammensvorne i komitéen var klar:

 

”Vi må komme oss litt lenger fram. Ellers vil det virke som om vi står i et portrom og tar i mot første visestatsministeren…”

 

Nå var det bare begeistrede brøl som ble rettet i retning av jubileumskomitéen. Ikke minst ble det akket og veet over at godtfolk måtte betale 50 øre for hver svingom på dansegulvet. Det var altfor dyrt, hauket de danseglade, og ble hørt.

 

Prisen ble ganske fort halvert. Den nye danseprisen ble satt til 25 øre pr. dans. Selv om de meste iherdige danserne mente å kunne bevise at dansetiden var blitt redusert tilsvarende, ble disse klagene ikke hørt av dansekomitéen.

 

Også scenen ble det klaget på. Den var altfor lav, het det, slik at de som sto bakerst på plassen ikke så noe som helst. Underholdningskomitéens formann, Gabriel Wathne, var lutter øre, og straks ble scenegulvet hevet med 30 centimeter. Det er ikke alltid at lang tids planlegging er ensbetydende med at alt faller på plass når det skal.

 

Om scenen i utgangspunktet var for lav, var det høylydt begeistring for de aktørene som opptrådte under messen. Det omfattet alt det som den gang var populære artister i landet – fra Erik Bye til Jens Book Jensen og Carsten Byhring.

 

Også den engelske trompetkongen Eddie Calvert sto fram på scenen og blåste sitt glansnummer ”Oh mein papa” – uten at den nødvendigvis var en hyllest til Calverts far, skolekorpsdirigenten, som hadde lært Eddie å traktere trompeten da gutten var seks år gammel.

 

Gabriel Wathne fortalte folket at ”the man with the golden trumpet”, Eddie Calvert, var en dyr artist, men uten å oppgi hva han kostet. Han nøyde seg med å si: ”Vi hadde et budsjett på 100 000 kroner til underholdning. Det måtte vi bruke opp. Derfor valgte vi Eddie …”

 

Noen av tilskuerne hadde opplevd Eddie et halvt år tidligere i Stavanger. Selv om trompeten klang rent, var Eddie Calvert selv ganske så poddesur. Flyet hadde nemlig måttet foreta en nødlanding på Sola. Det var ikke Calvert på noen som helst måte forberedt på. Tydeligvis var han heller ikke særlig forberedt på sitt første møte med Sandnes. Han visste nemlig ikke at det var der han skulle opptre..  

 

Trompetkongen svarte nemlig da en journalist spurte hva han visste om Sandnes:

 

- Sandnes? Nei – er det der jeg skal spille?

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Taktløse tekster og viltre vers

Taktløse tekster og viltre vers

Du skal høre mye ...

Gjøgler

Gjøgler

En bok for alle ...

Feelgood på nynorsk - Opplag 2

Feelgood på nynorsk - Opplag 2

«Feelgood og folkehelse for deg og meg»!

Samspel

Samspel

Har du fleire hemmelige rom i livshuset ditt, ...

Jeg kan høre en melodi

Jeg kan høre en melodi

Tonene vil aldri dø - never ever .....

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...