Brislingbaronens bedrøvelige møte med den første Sandnæs Sandnæs

27.10.2016

Brislingsbaronen Christian Bjelland husket alltid med stor glede sine oppvekstår i Høyland. Det skulle gå atskillig år før han som i barneårene bare ble beskrevet som ”han som hadde sprunge her som gutt og gjett smale på den einbølte garden på Åreskjold som moren hadde arvet”, utelukkende ble omtalt som ”mannen med fisken”. Fra å gjete smale i heiene, brukte han senere sitt liv til å gjete den beste brislingen.

Den voksne Christian Bjelland glemte heller aldri den gangen han støtte på det aller første skipet som Sandnes Damp kontraherte. Dampskipselskapet som ble stiftet i 1892, kontraherte sitt første skip umiddelbart etter stiftelsen. Det var laste- og passasjerbåten ”Sandnæs” på 187 brt, ved Stavanger Støperi & Dok.

 

I elleve år gikk den trofast i postruten - mellom Sandnes og Bergen – som senere skulle bli til nattruten, ikke minst etter massiv masing fra skipets første kaptein, Chr. M. Aase. Han ville ha daglige turer mellom Bergen og Sandnes, og ikke bare en ukentlig. Derfor mente han at flere båter måtte kontraheres.

 

Bestyrelsen i Sandnes Damp lyttet nok til sin kaptein i mange sammenhenger, men når det kom til kontraheringen, holdt styreformann Arne Haabeth begge hendene svært fast rundt pengekassen. Tidene var ikke de rette, mente han.

 

Ti år etter at den første Sandnes ble kontrahert ved Stavanger Støperi & Dok, ble imidlertid et nytt skip som skulle hete ”Sandnes”, kontrahert ved Stavanger Støperi & Sok. I mellomtiden var to forhold forandret: Arne Håbeth var ikke lenger styreformann i Sandnes Damp og selskapet hadde startet samseilingen med Stavanger i nattruten til Bergen.

 

Den gamle båten var dermed blitt for liten. Den ble solgt til Stavangerske, og straks omdøpt til ”Sandeid”. Mens sandnesrederiet hadde hatt båten i sin varetekt, hadde den hatt ett uhell med tragisk utfall. Fire mennesker mistet livet da den i januar 1899 kolliderte med en melkebåt i Karmsundet.

 

Da stavangerfolk fikk hånd om båten, utviklet den seg til å bli et veritabel ulykkesskip som var innblandet i flere uhell som krevde menneskeliv. Det meste oppsiktsvekkende og dramatiske uhellet skjedde da det traff Bjellands nye seilbåt ”Betty” en skikkelig uværssøndag i begynnelsen av august 1907 like ved Lindøy, like utenfor Stavanger.

 

Historien startet året før, da hermetikkfabrikant Christian Bjelland tok turen til Kristiania for å handle ny seilbåt. Med seg hadde han sitt faste kuttermannskap, matros Thomas Rasmussen, som hadde flere sesongers erfaring som yachtmannskap i USA. Sammen falt de to for en kutter som bakermester Hansen hadde til salgs. Den ble beskrevet som ”storartet og velseilende”. Den skulle da også vekke anerkjennende blikk fra flere enn fabrikanter med velutviklet sans for blikkbokser…

 

Søndag 11. august 1907 startet som en fin-fin sommerdag. Den innbød rett og slett til en seiltur i Ryfylkefjordene, selv om vinden bare sørget for lett blafring i seilene. Christian Bjelland hadde tatt med seg sin kone Thora og deres sønner Ragnvald og Christian. Han hadde også invitert med seg sin gode venn kjøpmann Hjalmar Thomsen, fru Josefine og parets tre sønner, Halfdan, Bjarne og Yngvar. I tillegg hadde lille Bjarne Sand fra Oslo fått være med på seilturen. Han var sønn av en familievenninne, og blitt invitert som en oppmuntring etter å ha ligget noen sommeruker på sykehuset med difteri.

 

Kursen ble satt mot Finnøy, hvor selskapet tilbrakte flere glade timer. Tidlig på kvelden ble ”Betty” gjort klar til hjemtur. Bjelland-selskapet seilte i følge med kolonialkjøpmann Gustav Soma og hans skute. Etter hvert valgte imidlertid de to båtene forskjellig kurs. Soma holdt seg nær Rennesøy, og valgte også å returnere til Finnøy da det begynte å blåse stadig sterkere.

 

”Betty” holdt imidlertid stø kurs mot Stavanger. Den tok ned gaffeltoppseilet mellom Talgø og Hidle, og skiftet dessuten klyver. De var i nærheten av Lindøy da det virkelig blåste opp til et veritabelt uvær. Mørket ség på, det blandet seg lyn og hagl i nedbøren, og ikke minst blåste det opp til en kraftig storm. Det var ikke lett å navigere i farvannet. Christian Bjelland sto selv til rors, mens sønnen Ragnvald var blitt plassert som utkikk i baugen.

 

Da kutteren var like i nærheten av Lindøy, ble man oppmerksom på lysende lanterner; et annet fartøy måtte være i nærheten. De fikk rett. Like i nærheten var den gamle nattrutetjeneren ”Sandnæs”, som både hadde byttet farvann og skiftet navn til ”Sandeid”. Etter at Stavanger Dampskipsselskap kjøpte båten fra Sandnes Damp i 1903, var den satt i trafikk i Ryfylke. Det var ”Sandeid” som befant seg i ”Bettys” usedvanlig nære nabolag.

 

Denne notisen i Stavanger Aftenblad 12. august, er den første rapporten om det katastrofale møtet i nattemørket mellom ”Betty” og ”Sandeid”:

 

”En sørgelig ulykke intraf ved 1 12 tiden i nat i Lindøsundet idet dampbåten ”Sandeid” kolliderede med Bjellands kutter ”Betty” med den følge at fire av de ombordværende omkom. De fire savnede er fru Thora Bjelland, kjøpmann Hjalmar Thomsen, fru Josefine Thomsen og den 18 år gamle Bjarne Thomsen…”

 

Avisen snakket med matros Rasmussen, som detaljert fortalte om seilturen, fra starten til dens tragiske endelikt. Han snakket om observasjon av røde og grønne lanterner, og beskrev hvordan ”Sandeid” skar seg dypt inn i salongen på ”Betty” og formelig flyttet kutteren atskillige meter framover. Alle de savnede befant seg i salongen.

 

”Det ble ropt høyt om hjelp, og Bjelland forsøkte å trekke sin frue opp fra salongen, men kutteren sank straks, og alle sammen havnet i sjøen. Til alt hell var de fleste svømmedyktige, og de klamret seg fast til årer, løse luter og rester av skipsskroget som drev i sjøen.

 

Selv ble jeg trukket ned i sjøen sammen med lettbåten, men klarte å komme meg opp igjen. Jeg maktet imidlertid ikke å få snudd lettbåten, og ble liggende å flyte i sjøen, mens jeg holdt meg fast i den. Etter hvert ble vi plukket opp av båter både fra Lindøy og fra ”Sandeid”,” forteller Rasmussen.

 

Stavanger Aftenblads medarbeider intervjuet også den fungerende skipperen på ”Sandeid”, styrmann Andreas Jacobsen, som var ansvarlig i den faste kaptein Johnsens sykefravær. Avisen understreket at styrmann Jacobsen var en rutinert sjømann med lang fartstid på seilskuter i Bertelsens rederi. Ombord i ”Sandeid” var det også los på plass.

 

Styrmannen forteller også i detalj om hvorledes han hadde opplevd sjøturen fra Stavanger. De omfattende forklaringene fra de to sjømennene får imidlertid Stavanger Aftenblads medarbeider til å bytte beite og innta en rolle som etterforsker. Han skriver nemlig:

 

”En besynderlig uoverensstemmelse er der – som man vil se - mellem de to forklaringer, idet ”Sandeid” mener aa ha seet kutterens røde lanterne, mens kutterens sjøkyndige mand paastaar at ha vist ”Sandeid” den grønne lanterne.

 

Vi forela imiddags dette spørsmaal for matros Rasmussen som svarte:

 

Det er mulig at ”Sandeid” oprindelig har seet vor røde lanterne, nemlig før vi svingede for Lindøfyren. Og jeg tør ikke helt benegte, at den røde lanterne senere glimtvis kunne skimtes længre over til styrbord side, end den skulde, men den grønne lanterne var naturligvis da den mæst fremtrædende.

 

Naar vi sammenholder dette med styrmand Jacobsens forklaring, at den røde lanterne undertiden forsvant for dem, tør vi maaske være katastrofens forklaring nær…”

 

For sjøens folk er det vel kjent at rød lanterne mot rød lanterne og grønn lanterne mot grønn lanterne, skal sikre en sikker ferdsel på bølgene. Spørsmålet på en mandag morgen var derfor hvem som hadde blunket og bommet på lanternefargene. Det tankekorset skulle prege både by og folk i dager og ukevis etterpå.

 

I første omgang var imidlertid folk flest mest opptatt av det uværet som hadde utviklet seg utover søndagen. Målinger viste at det på meste og verste, var falt en nedbørsmengde som tilsvarte 200 kubikkliter pr hektar. Det var såpass mye nedbør at avisene mente at selv ikke Bergen kunne konkurrere.

 

Det het at styrtregnet som startet ved 1/1 12-tiden førte til en ”løben gjennem gaderne af opskjørtede damer med søndagshatten i haanden, mens andre stilled sig i portrum og under trær for at vente paa bedre tider.”

 

De ventende måtte ha smurt seg med betydelige mengder tålmodighetskrem. Regnværet var så kraftig og varte så lenge, at man i løpet av mandagen faktisk måtte kjøre tilbake St. Hans gaten i atskillige hestelass. Regnet hadde ført til at det aller meste av dens gategrus rett og slett hadde havnet i Verksgaten.

 

Mens kommunens folk flyttet på gategrus, søkte Stavanger Dampskipselskabs folk etter ”Betty” og de fire savnede. Skuta ”Skjold” var blitt sendt til Lindøysundet, hvor den dro etter seg et stort anker som en slags trål for om mulig å få nærkontakt med vraket. Man fryktet at det lå på omkring 60 favners dyp. Etter en tids tråling fikk ”Skjold” føling med vraket, om ikke fast fisk. Med ”ankertrålen” fikk den revet løs navnebrettet til ”Betty”. Funnet ble tatt som en bekreftelse på at vraket var lokalisert og at man kunne forsøke å sende ned dykkere. De var allerede på vei til Stavanger fra et dykkerfirma i Moss.

 

Tirsdag 13. august er det et par annonser i avisene som nok noen ville tyde som et slags tegn. Norsk Livredningsselskab innbyr nemlig til ”stiftelse av en lokalavdeling i Stavanger”. I nabospalten finnes to annonser hvor de gjenlevende i familiene Bjelland og Thomsen forkynner at det er deres ”tunge lodd at meddele at vore inderlig kjære…”

På det tidspunktet var imidlertid ingen av fire omkomne ennå funnet.

 

Tirsdag ettermiddag settes sjøforklaringen med byfogd Meyer som administrator. Han har med seg kontorfullmektig Ole Berg og handelsmann Olaf Barstad som domsmenn. Overrettssakfører Evje og direktør Simonsen møter for Stavangerske, ingeniør Jacobsen for familiens Thomsen, mens Christian Bjelland møter selv. Fra Bergen er skipsinspektør Orholm kommet for å kontrollere at sjøforklaringen følger det mønster den skal.

 

Styrmann Jacobsen leverte en skriftlig forklaring til retten, mens sa også at han hadde sett et lys på sjøen. Han fortalte retten at han da hadde sagt til los Ole Iversen:

 

”Nå må de ha tent det nye lyset på Tou.”

 

Losen hadde svarte kort og kontant: ”Nei, det er en seiler”.

 

Det var imidlertid ikke blitt blåst i skipsfløyten, sa styrmannen.

 

Både losen og maskinsjef Eriksen fortalte retten hvordan de hadde opplevd forspillet til tragedien, men det var noen ord fra restauratør Dahl som fikk flere til å notere mye på flere steder enn i margen. Dahl hevdet at da ”Sandeid” var kommet tilbake til Stavanger med de overlevende, hadde han hørt Christian Bjelland spørre sin matros Rasmussen:

 

” - Var det dig eller mig som styrte?Nei, det var dig.

Naa, ja, ja, jeg saa det gikk galt…”

 

Restauratøren la til at han ikke hadde hørt noe mer fra samtalen mellom de to.

 

Mens sjøforklaringen fortsatte, forsøkte ”Skjold” å få festet en sleper i vraket. Det tok tid før anstrengelsene ble kronet med hell. ”Betty” ble slept inn til grunnere vann ved Lindøy samtidig som en reketråler ble sendt til Stavanger for å få tak i fire likkister. De ble det imidlertid ikke bruk for. Ingen av de omkomne befant seg lenger i ”Betty”.

 

Avisene gir en forklaring den 19. august: ”Det viste sig at ”Betty”s styrbordside var indslaat og dækket bortrevet fra masten til styrehullet. Man saa intet til ligene. Derimod saas forskjellige klædningsstoffer, reserveseil, puder etc. Antagelig har arbeidet med vraget ødelagt dette.”

 

At en Fogn-bu meldte at han hadde funnet både en messinglampe og et skylight fra ”Betty”, ble tatt som et bevis for at strømmen var usedvanlig sterk i området. Funnet tydet på at gjenstandene måtte være drevet omkring en mil nordover på et snautt døgn.

 

Samtidig med at en liten bortgjemt avisannonse fortalte den 21. august at ”H. Thomsen & Co., Østervåg 12, fortsættes uforandret indtil videre. Undertegnede W. Thomsen er af skifteretten indsat som bestyrer” – begynte også ryktene å løpe om at det var mangler ved lanternebrettene på ”Betty”. Dette utsagnet skulle bli gjenstand for mange og lange overveielser fra teknisk ekspertise, i tillegg til at atskillige lekfolk meldte seg på arenaen. Mange mente usedvanlig mye om årsaken til det som hadde hendt søndagsnatten.

 

Noen fremholdt at hvis det ble kjørt for fort på landjorden, ble man straks mulktert. På sjøen var det tydeligvis fritt fram for dampbåtene å kjøre fort, uansett vær- og lysforhold. Andre skrev langt om lanterner og lys, om sjømannskap og behovet for ikke å dømme andre før man visste sikkert hva som hadde hendt.

 

Kjøpmann Thomsen var den første av de omkomne som ble funnet. Søket etter de tre andre savnede fortsatte. Mange var på leting. For eksempel meldte et par jenter som var ute og rodde ved Fister at de hadde observert et drivende kvinnelik. De var blitt så redde av synet at de hadde fossrodd til land før mørket ség på. Da andre dro ut for å lete, var det ingenting å finne i området. Etter hvert ble det alminnelig enighet på Fister om at jentene måtte ha sett en kobbe.

 

Et par dager senere ble også de tre siste savnede funnet på forskjellige steder. De to kvinnene ble identifisert ved at fru Josefine Thomsen hadde på seg et armbåndsur hvor hennes navn var inngravert. Det hadde for øvrig stoppet på klokken 11, som dermed ble ansett som det eksakte tidspunktet da ”Betty” sank.

 

Onsdag 28. august ble sjøforklaringen gjenopptatt etter begjæring fra Christian Bjelland. Han ville ha avhørt noen nye vitner som hadde fortalt om at noen hadde nytt alkohol ombord på ”Sandeid”. Sjøforklaringen kom imidlertid i hovedsak til å handle om mangler ved lanternebrettene. Den ene mer sjøfartssakkyndig enn den andre, sto fram, forklarte og skisserte, men uten at retten trakk noen annen offentlig konklusjon enn å erklære sjøforklaringen for hevet og omsider avsluttet.

 

Lørdag 31. august ble det for så vidt også satt et punktum for tragedien. Da ble Thora Bjelland, Josefine og Bjarne Thomsen begravd ved en felles seremoni. Pastor Jonas Dahl, som var på reisefot fra Stavanger og nærmest kom rett fra byens offentlige avskjedsfest, talte ”trøstende og inspirert”. Kistene ble senket til pastorens påminnelse til de avdøde om at ”brudgommen kommer, gå han i møte”. Til graven ble fru Bjellands kiste båret av kolleger innenfor hermetikkbransjen, fru Thomsens av kolleger innenfor trikotasjebransjen, mens Bjarne ble båret av en kameratflokk.

 

44 år senere, den 5. desember 1951, skulle ”Sandeid” for siste gang sette sitt preg på det lokale nyhetsbildet. I sterk storm ble skuta brukket ned ved innløpet til Mastrafjorden, og sank i løpet av kort tid ved Utstein Kloster. Åtte av de som var ombord omkom, mens sju ble berget. 60 år etter at båten var blitt bygget ved Stavanger Støberi & Dok, ble ”Sandeid” definitivt strøket av skipsregisteret i januar 1952. Vraket ligger imidlertid fortsatt i Mastrafjorden.

 

Det blåste storm da ”Sandeid” startet det som skulle bli dens siste reise, fra Skjoldevik kl. 07.30 med beregnet ankomst i Stavanger kl. 14.00. Dit kom den aldri. En halvtimes tid før ”Sandeid” skulle ha vært ved kai i Stavanger, ble den brukket ned av en brottsjø like utenfor Utstein Kloster, mellom Torr og Lamholmen. Kjentfolk fortalte avisene etterpå at de aldri hadde sett ”Mastrafjorden så grapsen som da ”Sandeid” gikk ned”.

 

Eilert G. Schancke var et av øyenvitnene til havariet, og ga avisene denne versjonen av sine syner:

 

”Jeg var ute på markene da jeg ble oppmerksom på ”Sandeid”. Spesielt festet jeg meg ved at båten som pleier å gå på utsiden, svingte inn Mastrafjorden. I det samme øyeblikket, fikk den sterk slagside. Båten ble svingt opp mot været igjen mot Lamholmen, men la seg så helt over på siden. Samtidig hørte jeg at det om bord ble blåst i fløyten.

 

Så tok båten til å synke med akterenden først, og det oppsto en eksplosjon, antagelig var det dampkjelen som eksploderte. Jeg løp til nærmest telefon og meldte av, men det var like i forveien også gitt beskjed fra annet hold,” fortalte Schancke til de utsendte reporterne.

 

De første som varslet tragedien, var noen karer fra Kystartilleriet på Ulsnes, som var på vei til Fjøløy, og som ble oppmerksom på en båt som lå halvveis under vann. De fikk straks gitt beskjed til et marinefartøy som var på plass ved havaristen etter et snaut kvarters tid.

 

Det ble en ganske dramatisk redningsoperasjon i det dårlige været, hvor flere båter var involvert. Nicolai Haugvaldstad med sin skøyte ”Idun” var en av de første på havaristedet. Han losset sement da han fikk melding om havariet, men satte straks kursen mot ”Sandeid”s sist kjente posisjon.

 

”Vi så ingenting til båten, men fikk se en flåte med to stykker på. Det var far og sønn, og vi halte dem om bord og fikk dem inn i varmen. Like etter fant vi en mann som satt på hvelvet av en livbåt. Fjerdemann vi fikk om bord, lå i et livbelte, fortalte Haugvaldstad.

 

I tillegg til ”Idun”, var både frakteskøytene ”Ørnen”, ”Klosterøy” samt et av kystartilleriets skip involvert i redningsarbeidet. Det var et vanskelig arbeid i den grove sjøen. Fra ”Klosterøy”, satte Kasper Clausen og Konrad Sørheim ut en lettbåt og fikk berget to kvinner som lå og fløt sammen. De fikk også plukket opp en mann. Å sette ut lettbåten var egentlig et vågestykke i det dårlige været. Etter hvert kunne de heller ikke bruke årene, men måtte la seg drive med vinden før de omsider ble plukket opp av ”Ørnen”.

 

Senere fikk to dristige redningsmennene velfortjente godord i avisene. Det het for eksempel at ”lettbåten ble kastet hit og dit av sjøene. Men karene arbeidet hardt. Det var vanskelig å få tak i folkene som lå i sjøen fra de høye skutesidene på skøytene. Det var atskillig lettere for de to karene i lettbåten, men risikoen for eget liv var selvsagt deretter…”

 

Faren og sønnen som ble berget om bord i ”Idun”, var Bjarne Hervik og ni år gamle Torgrim fra Tysvær. Til avisene fortalte Bjarne Hervik med ettertankens ro om den dramatiske opplevelsen:

 

”Vi hadde fått på oss livbelter i likhet med alle de andre. Da båten krenget over og la seg med mastene i sjøen, kløv alle opp på skutesiden. Da brottsjøen kom og tok båten, fikk jeg tatt gutten med og hoppet i sjøen i lovart. Jeg forsøkte å svømme bort fra båten, men en sjø slengte meg tvers over den. Straks etter mistet jeg gutten. Kjelen ombord eksploderte da jeg var et stykke fra båten.

 

Jeg så en av flåtene og svømte dit bort. Da oppdaget jeg gutten min igjen. Han hang fast under flåten. Jeg dukket under med hodet og armene og fikk ham omsider opp. Gutten var da bevisstløs. Jeg gikk i gang så godt det lot seg gjøre med opplivingsforsøk og fortsatte med det om bord på den ene av skøytene som kom til unnsetning. Nå har Torgrim fortalt meg at han selv hadde forsøkt å krype opp på flåten, men ikke klart det.”

 

Selv om altså redningsbåter kom relativt fort til havariområdet, tok det tid før medisinsk hjelpepersonell nådde fram fra Stavanger. Det skyldtes ikke bare at man på grunn av uværet måtte erstatte ”Ekspress” med ”Sauda” – Stavangerske fryktet at ”Ekspress” ville bli for liten i de høye bølgene – men også at legehjelpen måtte hentes fra operasjonsstuene på sykehuset.

 

I ”1. ste Mai” heter det: ”Båten gikk herfra kl. 15.50, men hadde da ligget og ventet fra klokken 15.00 på leger og utstyr fra Rogaland Sjukehus. Legene hadde stått ved operasjonsbordet da meldingene kom. Utstyret måtte samles sammen, da sykehuset ikke har utstyr liggende klar for den slags utrykning.”

 

Da de to sykehuslegene Hjertås og Nordberg ankom Utstein Kloster fra Stavanger, hadde allerede dr. Oldeide fra Finnøy og sykesøster Inga Edland fra Mosterøy etablert en slags sykestue i Rekstads konfeksjonsfabrikk, hvor de med hjelp av frivillige fra Utstein, drev livberging av - og opplivningsforsøk på - de reddede. Mange av dem var sterkt forkomne.

 

Noen dager etter ulykken rettet direktør Erling Aanensen i DSD gjennom en annonse en hjertelig takk til alle hjelpende hender: ”I det barmhjertighetsarbeid som er blitt utført i forbindelse med ulykken, har så mange deltatt, det være seg i stillings medfør eller som frivillige, ja til dels anonyme, at det ikke vil være riktig å trekke fram den enkelte. Med sikkerhet kan det dog sies at uten dette uselviske og oppofrende rednings- og hjelpearbeid, ville ulykkens omfang ha blitt større…”

 

Da byrettsdommer Holme erklærte sjøretten for satt om formiddagen lørdag den 8. desember, var selvsagt formålet å finne en forklaring på havariet. Ganske fort ble det reist spørsmål om det egentlig var den levende lasten om bord – omkring 30 griser var stuet sammen på babord side – som hadde forskjøvet seg i det dårlige været, og dermed forårsaket det tragiske havariet.

 

Matros Magne Hansen forklarte for retten at de første 20 grisene kom om bord i Hervik, og at de ble plassert der hvor mannskapet alltid plasserte griselast ombord. Matrosen hadde merket seg at ”Sandeid” fort fikk en liten slagside til den siden hvor griseflokken befant seg. På Austre Bokn ble 11 nye griser tatt om bord. Også disse ble plassert med den andre griseflokken. Dette økte ”Sandeid”s slagside, men uten at matros Hansen følte at det var noen fare på ferde for skuta.

 

Han forklarte også at nettopp i det ”Sandeid” skulle svinge inn Mastrafjorden, kom det en kraftig bøye, og at båten ”skar seg under med babords akterende”. På spørsmål fra dommer Holme, om den vindbøyen kunne være årsaken til havariet, svarte matrosen benektende.

 

”Det var den voldsomme baksjøen etter strømmen, som brøt ned ”Sandeid”. Idet båten la seg over, ség grisene ned mot babord rekke. Det samme antar jeg lasten i rommet også har gjort. Svære vannmasser strømmet inn over båten, og fylte gangene,” sa Hansen som da skjønte at det var fare på ferde og løp til styrehuset. Der hørte han at kapteinen ga ordre til losen om å rette opp skipet, men uten at losen lyktes. En ny sjø slo over båten, og den la seg helt over. Dermed ble det gitt ordre om å dele ut livbelter til alle om bord.

 

Matrosen forklarte at det ikke var tegn til panikk om bord. Alle klatret ut på skutesiden hvor båten hadde lagt seg med master og skorstein i vannflaten. Da sjøen nådde skorsteinen, hørte matrosen et smell som han regnet med stammet fra dampkjelen.

 

Noen endelig konklusjon om grisenes innvirkning på havariet, ble ikke trukket av sjøretten. Det dårlige været fikk hovedskylden for at det gikk som det gikk. Det varte ikke lenge før gamle skippere fortalte at nettopp det innløpet til Mastrafjorden hvor ”Sandeid” forliste, var meget utsatt i dårlig vær. For eksempel hadde fraktefartøyet ”Angelo” fra Stavanger gått ned på samme sted i begynnelsen av 1920-årene. Både mannskapet på fem og sildelasten gikk ned med båten.

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Taktløse tekster og viltre vers

Taktløse tekster og viltre vers

Du skal høre mye ...

Gjøgler

Gjøgler

En bok for alle ...

Feelgood på nynorsk - Opplag 2

Feelgood på nynorsk - Opplag 2

«Feelgood og folkehelse for deg og meg»!

Samspel

Samspel

Har du fleire hemmelige rom i livshuset ditt, ...

Jeg kan høre en melodi

Jeg kan høre en melodi

Tonene vil aldri dø - never ever .....

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...