”Sandnæs” som havarist - ”Sandnes” som praktskute

20.10.2016
”Sandnæs” som havarist - ”Sandnes” som praktskute
Sandnes” var en nattrute-seiler som vakte voldsom oppmerksomhet. Den var en flott bĺt.

Noen uhell blir straks påklistret merkelappen ”Helt uforståelig at det kunne skje”. Det skjedde for eksempel da den trauste nattrutetraveren ”Sandnæs” for full fart en sen tirsdagskveld i slutten av mars i 1925, gikk for full fart over Knarholmsfluen - ved innløpet til Boknesundet, like før man svinger inn til Alvestadkroken.

Det ble øyeblikkelig slått full stopp i maskinen, og livbåtene ble svingt ut. Da det imidlertid viste seg at båten var tett, fortsatte ferden i retning Førresvik. Underveis ble det oppdaget at båten likevel var lekk, og den ene pumpen ble satt i drift. Den klarte å holde båten lens, slik at turen til Kopervik kunne fortsette.

 

Det var ikke mulig å få foretatt noen undersøkelser av skroget i Kopervik. Kaptein Tharaldsen bestemte seg derfor for å gå til Haugesund for å få undersøkt bunnen av skipet. Den undersøkelsen viste at det var betydelig skader på ”Sandnæs”, men den fikk likevel sjødyktighetsattest slik at den kunne gå til Stavanger for reparasjon.

 

Kaptein Tharaldsen forsøkte i Haugesund også å få kontakt med kystrutebåten ”Arendal”, slik at passasjerer og gods til Bergen kunne få plass om bord i den. Han fikk ikke kontakt med skipet, selv om han sendte ut en egen motorbåt som skulle ta igjen kystruten. Derfor ble det telegrafert etter Gann, som fullførte nattruteturen til Bergen.

 

Da ”Sandnæs” traff skjæret, opplevde passasjerene en voldsom rystelse, men de ble beroliget da det ble opplyst fra broen at skipet tydeligvis ikke hadde fått noen store skader.

 

En av passasjerene fortalte mer enn gjerne til avisene hvorledes han hadde opplevde det ublide møtet med sjøgrunnen:

 

”Rystelsen var ganske kraftig. Jeg sat nede i en lugar og blev kastet ut på gulvet. Jeg sprang ut og møtte en del kvinner som kom springende i undertøiet. En gammel dame besvimte, men kom sig snart. Da vi kom på dekk og så vi var så nær land, blev vi roligere. Båtene blev nedfirt, men ingen behøvde å gå i dem.

 

Det var ca 20 passasjerer på første plass. Besetningen opptrådte rolig og noen egentlig panikk var det ikke”, forteller passasjeren, som omsider kom seg til Bergen med gamle ”Gann” ved to-tiden om natten. ”Sandnæs” fikk dagen derpå tillatelse til å gå til Rosenberg for reparasjon. Den ble straks satt på slipp.

 

Det var egentlig ingen som skjønte hvordan grunnstøtingen kunne skje. Kapteinen hadde ikke vært på broen da uhellet inntraff, men hadde som vanlig oppholdt seg i bestikken. Det var losen som hadde ansvaret på broen. Kapteinen sa imidlertid til avisene: ”Det er jo en del strøm i området, slik at det kan jo tenkes at den har drevet oss ut av kurs…”

 

Siden grunnstøtingen syntes å være ganske uforklarlig, oppsto det mange og sterke rykter om hendelsesforløpet. Spesielt ble det rettet et skrapt søkelys mot losen som hadde ansvaret på broa da grunnstøtingen skjedde. Det het for eksempel i en artikkel i avisen ”1. ste Mai”, åpenbart formulert med begge pekefingrene:

 

”Meddelelsen om nattrutens grunnstøting har vakt uhyre opsikt og gitt grunnlag til mange rykter. Man fant det så uforklarlig at ”Sandnæs,” som i alle år har funnet frem i skodde og snekave, storm og regntykke, skulde gå på land i stille, klart vær.

 

Det har selvfølgelig vært mange gjetninger om årsaken og et forlydende visste å fortelle at rorledningen var brukket. Det er ikke tilfelle.

 

Kaptein Tharaldsen som har vært på ”Sandnæs” i ca 6 år, derav de siste 2 år som fører, er en i alle dele nøiaktig og pliktoppfyllende mann. Han er avholdsmann og har ikke tidligere hatt noe uheld i den tid han har ført ”Sandnæs”.

 

Los Sandvig er også en gammel mann i selskapets tjeneste, og han har gått med nattruten i minst 10 aar. Han er kjent i farvannet til nattruten som hjemme i sin egen stue. Uheldet er derfor helt uforklarlig.

 

Skulde der være noe i ryktene om at losen ved anledningen var påvirket av alkohol, vil vel dette bli opklart ved sjøforklaringen og losen bli dratt til ansvar. Skal tilliden til nattruten kunde opretholdes er det nødvendig at man er streng på dette området. Når man går tilkøis på nattruten og overlater sit liv til dem på broen, må han ialfall kunde forlange at de er edru.”

 

Om alle på brua var edrue da ”Sandnæs” traff Knarholmsfluen, ble et sentralt tema under sjøforklaringen som ble holdt i Stavanger. Assessor Bernhardt, som ledet sjøretten, spurte straks retten var satt, kaptein Tharaldsen om han kunne bevitne at alle hadde vært edrue:

 

Kapteinen svarte at så vidt han kjente til var alle edrue, og la til at dersom han hadde hatt mistanke om noe annet, ville han ikke ha forlatt brua. Også losen sa at han hadde vært helt edru da seilingen startet, men at han hadde nytt et par glass øl om formiddagen uten at han kjente noen virkning av dem.

 

Under sjøforklaringen kom det fram at losen og rormannen var uenige om hvilken kurs som var blitt fulgt. Rormannen sa at han fått en kommando, mens losen sa at han hadde gitt en annen. Losen kunne slett ikke huske at han hadde gitt rormannen den kursen som rormannen forklarte, men la til at årsaken til at skipet var kommet på feil side av staken, kunne ”skyldes at han et øieblikk ikke hadde vært tilstrekkelig opmerksom på at fyrene viste rødt…”

 

Om den første ”Sandnæs” i nattruten var utsatt både for sjømannsstreikens blokadeproblemer og grunnstøtinger med tilhørende kritiske bemerkninger fra både leg og lærd, var det utelukkende godord som vanket da den nye ”Sandnes” ble presentert som byens tilvekst i nattruten.

 

Temmelig nøyaktig 25 år etter at ”Sandnæs” hadde møtt Boknafjordens bunnskjær, ség ”Sandnes” inn mot sin moderhavn etter triumfferd langs norskekysten. Over 4000 hadde samlet seg på kaien i et vakkert vårvær for å ønske ”Sandnes” velkommen hjem. Det var som en 17.-maifest på den 25. mars…

 

Også avisreporterne var grepet av inspirasjonens fyrstikk. Det het i en avis at ”den nye båten tok seg strålende ut der den lå ved kaien. Den hadde fått en lysere tone enn vanlig på de sandnesiske båtene, og virket i grunnen mest som en lekker miniatyrutgave av de store Atlanterhavsbåtene”.

 

Varaordfører A. J. Båstøl svingte seg til de store begeistringshøydene da han ønsket det som bare ble beskrevet som ”dette vidunderlige skipet som ikke er konfeksjonssøm, men skreddersøm, velkommen til byen:

 

”En stor del av våre gjeve menn reiste til den store byen der øst for å kjøpe en present til den lille byen. De store forventningene vi har stillet er i fullt monn tilfredstilt. Dette moderne grønne eventyr er det vakreste som vi har mottatt.

 

La dette flytende ”Sandnes” bli en god representant for vår by, våre produkter og i det hele tatt knytte oss nærmere sammen i fellesskapets og samarbeidets ånd. Jeg kunne bent frem ha lyst til å rekvirere det,” sa strikkepinneprodusenten og varaordføreren til det som avismessig ble betegnet som ”under meget munterhet”.

 

Det strømmet på med gode ord under festlunsjen. Den store forbrødringen skjedde mellom Sandnes og Stavanger. Formannen i Sandnes Damp, Sigurd J. Øglænd, holdt det som ble beskrevet som en ”inspirert tale for Stavanger som storebror”. Han understreket sterkt nødvendigheten av fordragelighet og samarbeid, og oppfordret både Sandnes og Stavanger til felles tak: Bli nå bare ferdige med reguleringen, så utløser dere uante muligheter.

 

Øglænd utløst på sin side en skål for Stavanger, som avholdsmannen og vegetarianeren, ordfører Magnus Karlson, gjengjeldte ved å svelge en slurk fra sitt seltersglass. Det var om ordfører Karlson at det ble sagt at han alltid skyndte seg hjem til middag før den visnet.

 

Ordfører Karlson sa også i sin tale at ”en måtte uvilkårlig stusse når en by på Sandnes sin størrelse så seg i stand til å bygge et ruteskip som dette, til en verdi av 7 millioner kroner. Dette faktum understreker imidlertid vårt totale inntrykk av Sandnes som den foretaksomme og driftige by, som slett ikke vokser i hopp, men i seig, solid og ikke minst, jevn vekst,” slo han fast uten å skåle.

 

Det gjorde til gjengjeld direktør Ånensen i DSD, som slo fast at Stavanger hadde fått en ”strålende kollega i samseilingen på nattruten”, og hevet sitt rødvinsglass til en felles skål for ”vår verdifulle og sympatiske partner”.

 

Nå var det ikke særlig skåling blant de mange frammøtte på nattrutekaien i Sandnes. Kaifolket var imidlertid åpenbart ganske så elleville av begeistring over å se skipet legge til kai. Det var utstyrt med alle de tenkelige hjelpemidlene for navigasjon som den gang fantes. Spesielt vakte radaren oppmerksomhet. De besøkende køet seg i timevis utenfor ”avlukket som skjulte det tekniske vidunderet som er helt nødvendig på sjøen”.

 

Kapteinen Eilif Samuelsen forkynte for øvrig over høyttaleranlegget – som det ble understreket kunne høres over hele skipet – at hadde ikke ”Sandnes” hatt radar, ville skipet ikke ha nådd fram til byen i tide. Det var nemlig tykk skodde hele den siste turen fra Oslo, fortalte kapteinen til de som ville høre – og de var mange.

 

Den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway skrev en gang en roman som på norsk fikk tittelen ”En evig fest”. Og en evig festreise var det også ”Sandnes” la ut på da den skulle presenteres for folket langs sin nye seilingsrute – nattruten mellom Sandnes – Stavanger og Bergen. Turen til Bergen tok åtte timer uten stopp underveis, returen skulle vare atskillig lenger. Da stoppet skipet på hvert eneste anløpssted for å bli hyllet av folk flest.

 

I Bergen ble ”Sandnes” mottatt med en salutt på 21 skudd som ble avfyrt av general Roscher-Nilsen fra byens festning. Over hele byen vaiet det flagg. Båtsmann Jens Nilsen, som hadde 40 års tjeneste bak seg i Sandnes Damp, sa at han aldri hadde opplevd maken til velkomst. Det var nesten helt ufattelig hvor begeistrede bergenserne var for den nye tilveksten i nattruten, fortalte han.

 

Nå var det nok ikke først og fremst ”Sandnes” som ble hyllet med salutt salutt og flagging. Skipet ankom nemlig Bergen den 28. mars da kronprinsesse Märtha Sofia Lovisa Dagmar Thyra fylte 49 år. Det var hennes fødselsdag som avstedkom den kommunale stormarkeringen, men ordfører Nils Handal sa at man gjerne slo to så store begivenheter sammen. ”Sandnes” vil få stor betydning for Bergen både som lasteskip og kommunikasjonsmiddel sa ordførerens, mens et utvalg håndplukkede gjester ble servert kaffe og smørbrød om bord i båten.

 

Tydeligvis var det mange navn som fantes på den offisielle og autoriserte gjestelisten i Bergen. I hvert fall var det omkring 350 som spise seg gjennom de bugnende smørbrødfatene som restauratør Kristoffersen hadde sørget for.

 

Det var ellers taler av både den ene og alle de andre – fra fylkesmann Mons Lid til formannen i Bergens Handelsstandsforening, kjøpmann Storjohann – som alle hyllet båten. Sånn hørt kunne den nærmest bli druknet i begeistrede beskrivelse og voldsomme forventninger til båtens betydning for livet langs vestlandskysten.

 

At det i avisene ble sterkt fremhevet at ”direktør Sig. J. Øglænds tale ble på kvelden også kringkastet over Bergens lokalsender”, var ikke mer enn rett og rimelig. Det var ”Sandnes” som lå i fokus for den folkelige interessen i Hansastaden.

 

Like stor begeistring vakte ”Sandnes” da den ankom Leirvik på Stord. Kaien var fullsatt av forventningsfulle tilskuere, og ordføreren hadde overlatt til rektor Severin Eskeland ved Stord Lærerskole å holde velkomsttalen. Eskeland var inne i sin svanesang ved skolen etter å ha bestyrt den i 33 år, og var åpenbart inspirert av stundens høytid. At Eskeland også ville fylle 70 år dagen derpå, gjorde kanskje sitt til at han grep fatt i mange og store ord som fløy fort forbi tilhørerne.

 

Severin Eskeland slo fast med sonore stemmebånd at ”Sandnes var et lite vidunder da han så den vakre båten med fjellene i bakgrunnen speile seg i den blanke sjøen”, og fortsatte i en drøy halvtime med fagre ord. Det var nok ikke for ingenting at det ble betraktet som en fremragende folketaler som mer enn gjerne tok ordet – og beholdt det. Severin Eskeland holdt gjennom årene utallige festtaler, forelesninger og kåseri. Det var Stords fremste taler som hilste ”Sandnes”.

 

I et hvert begeistringsbeger skal det dryppe noen biter malurt. Det skjedde også under ”Sandnes” sin hylningsferd. På samme måte som den gamle ”Sandnæs” fikk en slags Waterloo-opplevelse i nærheten, opplevde også den nye ”Sandnes” problemer da den nærmet seg Haugesund.

 

Slik ble disse problemene skildret av skipets medfølgende pressekorps:

 

”Rett utenfor Haugesund, var det en del kluss med styremaskinen, og skipet måtte legges bi for å reparere skaden. Det var lekk i en liten ventil. Skaden ble utbedret og ”Sandnes” kunne gå inn i sundet mellom Haugesund og Risøya.

 

Like innenfor det skarpe hjørnet inn til kaien, gikk roret i stykker igjen, men ved mesterlig manøvrering med skipets maskin, klarte offiserene å få skipet klar av land og ut av sundet. Styremaskinen ble reparert og halvannen time forsinket, kunne skipet legge inn til kaien ved ytre kaianlegg.

 

Gjestene i Haugesund som hadde ventet nokså lenge, kom seg om bord, og forsinkelsen ble snart glemt. Alle var opptatt og imponert over det flotte skipet. I Kopervik ble det gitt en kort mottakelse. Skipet vakte oppsikt der som alle andre steder, og det ble gitt meget ros til skipet, Sandnes by, selskapet, nattruten, og sist, men ikke minst, til innbyggerne i Sandnes…”

Femtitallet ble en gyllen tid for nattruten, med stor trafikk, komfortable skip og gode økonomiske resultater. I 1948 var det årlige passasjertallet 65 000, mens det på femtitallet stabiliserte seg rundt 80 000. Gjennom hele femtitallet utførte parhestene «Stavanger» og «Sandnes» tre seilinger hver, mens gamle «Kong Sverre» utførte sin ene seiling.

På begynnelsen av sekstitallet oppsto en viss misnøye med «Kong Sverre», som nå var blitt DSDs siste dampskip. Rederiet ønsket ikke å bygge noe nytt skip for nattruten, og satte i stedet 23. desember 1962 inn det noe større «Kronprinsesse Märtha», som i 1948 var ombygd til dieselmotordrift og betydelig modernisert etter et havari i 1956.

Nattruten hadde frem til sekstitallet vært lagt opp slik at hvert selskap (og skip) hadde faste seilingsdager, og at begge selskap måtte holde avløserskip. Fra våren 1964 ble ruten endret til alternerende samtidig som DSDs «Kronprinsesse Märtha» var felles avløser i ruten, slik at SDS «Soma» kunne avhendes. Biltransport utgjorde utover sekstitallet en økende utfordring. På alle tre skip i ruten måtte bilene heises om bord og settes på dekk. I 1965 diskuterte man mulighetene for å kontrahere et mer fergelignende nattruteskip med bildekk, men diskusjonen kom trolig for sent.

I 1968 var planene for nytt riksvegfergesamband over Boknafjorden klare. Og da fergesambandet åpnet i 1970 var det klart at trailere kom til å overta store deler av nattrutens godstrafikk. Nattruteselskapene forsøkte å møte dette med å selv starte en felleseid godsbilrute. Det var nå helt klart at nattruten var på hell. I 1970 var passasjertallene sunket til 47 032. I 1972 viste regnskapet for den tidligere så bunnsolide ruten tap, og man besluttet å endre ruten til en 50/50 pool-ordning mellom rederiene, og redusere til to alternerende skip. Gamle «Kronprinsesse Märtha» hadde størst lastekapasitet, så derfor var det nyere «Stavanger» som 1. oktober 1972 ble tatt ut av ruten.

Den 31. august 1974 gikk «Kronprinsesse Märtha» og «Sandnes» sine siste turer i nattruten før ruten ble nedlagt dagen etter. Ruten ble forsøkt opprettholdt en tid som ren godsrute med innleide fraktefartøy: «Fevåg» og «Snertholm». Etter noen år ble ruten innarbeidet i DSDs øvrige godsrutesystem langs kysten og utført med egne skip.

Med nedleggelsen av nattruten ble en æra avsluttet i samferdselen på Vestlandet. Nattruten hadde vært selve stamruten mellom Rogaland og Bergen i rundt 80 år, og representerte en ubrutt tradisjon i denne perioden. Nattruteavgangene var begivenheter hver kveld som ofte samlet skuelystne. På de mellomliggende stedene Føresvik, Kopervik, Haugesund og Leirvik betød nattruteanløpene nattlig travelhet på kaier som etterpå lå stillere tilbake.

Etter at nattruten ble nedlagt i 1974 ble «Sandnes» solgt og ble brukt som losjiskip med navnet «Vikingfjord» under plattformbygging, før det i 1977 ble skoleskipet «Gann» i Stavanger, og fra 1995 «Sjøkurs» i Kristiansand. Da «Sjøkurs» i 2007 skulle erstattes av et større skoleskip, ble det gamle nattruteskipet solgt hjem til Rogaland hvor det fikk tilbake sitt gamle navn og ble oppmalt i sin originale SDS-grønnfarge. I dag er «Sandnes» erklært bevaringsverdig av Riksantikvaren og er landets største veteranskip

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Det lille følelsesspillet - SPILL

Det lille følelsesspillet - SPILL

Spillet som styrker båndet mellom deg ...

Når gullskiven lukker sitt øye

Når gullskiven lukker sitt øye

Livets mangfold er hovedtemaet ...

Øvelse gir håp

Øvelse gir håp

Livet er en øvelse i å mestre ...

Et badekar av følelsa

Et badekar av følelsa

"Mi sårbarheit e min superstyrke."

Mens fuglene synger

Mens fuglene synger

Møtte veggen ... Tapetsert eller malt? ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...