Sandnes-sjømenn seilte etter Terje Vigens åretak

29.09.2016
Sandnes-sjømenn seilte etter Terje Vigens åretak
Gabriel Schanche Jonasen poserer som ”lorden på Straen”.

Også under Napoleonskrigen og den engelske blokaden av den norske kysten, var det noen som nøyde seg med å ro til fiskeskjær. Andre – som for eksempel Henrik Ibsens fantasifigur Terje Vigen – tok årene fatt for å ro til Danmark for å skaffe fødevarer til sin sultende familie.

Et par sandneskarer – Gabriel Jonasen og Claus Austråt – satte seil på sine jekter, og rettet i fellesskap kursen mot Gøteborg, hvor de skulle selge et parti saltet sild, og ta med seg rug som returlast hjem. Hvis alt gikk bra, kunne det bli en riktig så innbringende sjøtur for de to.

Det skulle imidlertid bli en ganske så dramatisk reise for Gabriel Jonasen og hans mannskap på tre. Deres tur skulle ende i England, og ikke i Sverige. Det var ikke uvanlig. Denne type turer gikk sjelden som planlagt. Oftest endte det med at engelske kryssere stoppet skutene og tok arrest i både mannskap, skuter og last. Det skjedde også med kvartetten ombord på Gabriels jakt.

Etter at Henrik Ibsen utga sitt berømte dikt om Grimstad-losen Terje Vigen i 1862, er det gjennom årene foretatt en rekke undersøkelser og analyser med sikte på å avklare om diktet er basert på en sann historie og en virkelig person, eller om det bare har basis i Ibsens kunstneriske kreativitet, og er ellers basert på kunnskap han fikk etter samtaler med folk i distriktet.

 

Henrik Ibsen selv skal litt hemmelighetsfullt ha uttalt at ”det var mange Terje Vigen’er på den tiden”, og derved understreket at Terje Vigen først og fremst er et dikt, og ikke en biografi over en konkret navngitt person.

 

Den personen som i årene rundt århundreskiftet og fram til 1930, framfor noen ble fremhevet som rollemodell for diktet av lokalhistorikere på Sørlandet, er losen Svend Hanssen Haaø fra Håøya, ytterst i Grimstad-skjærgården.

Denne los-kjempen rodde en rekke ganger til Danmark etter livsviktig korn i årene 1807-14, han ble selv tatt til fange av engelskmennene hele fire ganger, og flere av hans mannskaper ble sågar sendt til prisonen i England, slik diktet beskriver.

I tillegg er det godt dokumentert at Svend Hanssen Haaø og Henrik Ibsen ble gode venner. De besøkte hverandre en rekke ganger både hjemme hos Svend Hanssen på Haaø og i Ibsens vaktstue på Grimstad apotek, hvor Ibsen malte et oljemaleri, ”Losen fra Haaø”, av sin gode venn.

I diktet om Terje Vigen – hvor vel de fleste bare kjenner linjen ”ondt ofte lider den fiskermand” og som for øvrig ble trykt første gang i ”Nytaarsgave for Illustreret Nyhedsblads Abonnenter 1862” – har Henrik Ibsen gjennom 43 vers begått en reportasje i verseform, om kaperfraktenes kalamiteter. Det heter i noen av versene:

Dog, højere skreg nok de femten, end han:
som ved Lyngør, så gik det her.
Lykken er med den engelske mand
på rov mellem Norges skær.
Da Terje tørned mod båens top,
da skured og jollen på grund;
fra stavnen bød officeren "stop!"
Han hæved en åre med bladet op
og hug den i skægtens bund.

 

Spant og planker for hugget brast,
sjøen stod ind som en fos;
på to fod vand sank den dyre last,
dog sank ikke Terjes trods.
Han slog sig gennem de væbnede mænd
og sprang over æsingen ud, -
han dukked og svømmed og dukked igen;
men jollen kom los; hvor han vendte sig hen
klang sabler og rifleskud.

 

De fisked ham op, han førtes ombord,
korvetten gav sejerssalut;
agter på hytten, stolt og stor,
stod chefen, en attenårs gut.
Hans første batalje gjaldt Terjes båd,thi knejste han nu så kæk;
men Terje vidste ei længre råd, -
den stærke mand lå med bøn og gråd
iknæ på korvettens dæk.

 

Han købte med tårer, de solgte ham smil,
de ågred med spot for bøn.
Det kuled fra øster, tilhavs med il
stod Englands sejrende søn.
Da taug Terje Vigen; nu var det gjort,
nu tog han sin sorg for sig selv.
Men de, som ham fanged, fandt sært hvor fort
et noget var ligesom vejret bort
fra hans pandes skyede hvælv.

 

Han sad i "prisonen" i lange år,
der siges i fulde fem;
hans nakke bøjed sig, gråt blev hans hår
af drømmene om hans hjem.
Noget han bar på, men gav ej besked, -
det var som hans eneste skat.
Så kom attenhundred og fjorten med fred;
de norske fanger, og Terje med,
førtes hjem på en svensk fregat.

 

Henrik Ibsen skrev sine vers om Terje Vigen. Jonas Schancke Jonasen har skildret den skjebnen som ble Gabriel Jonasen til del i prosaform.

 

De to skutene seilte sammen og i begynnelsen gikk det godt, men oppunder Lista ble det vindstille og tåke og de ble drivende med strømmen mot land. Det var en farlig situasjon. De engelske krigsfartøyene hadde såkalte ”ørneøyne fra mers” – de så og oppdaget andre sjøfarende. Trøsten for Sandnesskipperne var at de ikke regnet med at engelske ”man of wars” ville gå så nær land som de gjorde.

 

Det ble en mager trøst og en falsk trygghet. Da tåken letnet, ble de oppdaget av et engelsk krigsskip. De var ikke lenger fra kysten enn at de kunne gå i båtene og ro i land. Claus Østraat og hans mannskap valgte den løsningen. De mistet riktignok både skip og last, men berget i hvert fall livet.

 

 

Gabriel Jonasen forsøkte å løse floken på en annen måte. En engelsk løytnant bordet jakten, og den da 28 år gamle Gabriel, forsøkte seg straks på en forhandlingsløsning. Gabriel tok sjansen på at engelskmannen ville la nåde gå for rett dersom han fikk forsyne seg fritt av lasten, men han tok skammelig feil. Både Gabriel og mannskapet ble ført om bord i krigsskipet, og tatt med til England som krigsfanger.

Som skipper og eier av skipet slapp Gabriel fengsel, men han ble internert i en liten skotsk by som het Peebles, hvor han på såkalt ”parole d`honneur” fikk gå fritt omkring. Hans mannskap fikk en verre skjebne. De havnet i prisonen på ubestemt tid.

Hvor mange nordmenn som havnet i prisonen er vanskelig å fastslå. Allerede i juli og august 1807 begynte engelskmennene å opp­bringe og beslaglegge norske og danske skip, mens besetningen stort sett fikk gå fritt i land. Den 1. oktober var antallet beslaglagte dansk-norske skip kommet opp i 335 totalt, hvorav 203 bare i Portsmouth.

Den offisielle krigserklæringen kom ikke før 4. november 1807, men på det tidspunkt var flere sjøfolk blitt fengslet. Det skjedde etter at en engelsk flåteavdeling den 18. august forlot hjemlandet, og satte kursen mot ukjent mål. Mannskapene trodde det dreide seg om en fredfylt ekspedisjon til Portugal. I den tro ble de ikke salige.

 

De skulle til København, hvor målet ikke kan kalles hellig: De skulle kort og kontant ta knekken på den dansk-norske handelsflåten. Formålet med den engelske ferden var å forhindre at disse skipene havnet under Napoleons kommando. Britene slår til brått og brutalt, bombarderer byen, og kaprer så godt som hele flåten. Omkring 60 skip ble tatt av engelskmennene. Og vips ble Danmark-Norge en del av Napoleons hær, uten at noen hadde tenkt tanken på å vandre over Alpene.

 

Nordmennene holdt seg helst til sjøen, og startet et regulært sjørøveri med kongelig tillatelse. Langs sørlandskysten ble en rekke skippere utstyrt med kaperbrev, som ga dem tillatelse til å angripe og kapre fiendtlige skip. I tillegg kunne de rette sitt skipsskyts mot alle nøytrale skip dersom kaperkapteinen mente de transporterte varer for fienden. Tvilen kom aldri transportørene til gode. Fortsatt finnes det hus på Lista som er bygget for kaperpenger. Det ble også sagt at i Loshavn sopte skipperne inn så store pengesummer på sjørøveriene at de kunne strø stuegulvene sine med sukker i stedet for sand.

Denne krigen, som varte i 1807 til 1814, fikk forøvrig en meget synbar konsekvens i Stavanger. På toppen av Våland ble det reist et militært vakttårn som gikk inn i folks bevissthet som Vålandspibå. Fra tårnet kunne du se langt av gårde i alle himmelretningene.

De engelske fangeprotokollene viser at mottaket av fanger begynte 3. oktober i Chatham, 11. november i Ports­mouth, 12. november i Greenlaw, 14. november i Reading og 9. desember i Plymouth. Det totale antall krigsfanger fra Norge, Danmark og hertug­dømmene Schleswig-Holstein skal angivelig ha vært ca. 7.000 i løpet av hele krigen.

Hvor mange av disse som var norske, er høyst usikkert, men å gjette på et antall av 4-5.000 burde ikke være urimelig. Ifølge forskeren Carl Roos kom iallfall "et overvejende antal" av fangene fra Norge. Da 6-700 parolefanger ble frigitt i anledning av det engelske regjeringsjubiléet i oktober 1809, var bare ca. 200 fra Dan­mark og hertugdømmene, resten var norske.

Et brev av 18. mai 1814, underskrevet av 15 norske parolefanger i Reading, for­teller at 800 norske fanger i Chatham hadde avvist et engelsk tilbud om frigivelse på betingelse av at de ville erkjenne seg som svenske undersåtter. Bare disse utgjorde nesten halvparten av alle dansk-norske krigsfanger i samtlige leire på daværende tidspunkt.

Det var i Chatham at Gabriel Jonasen var internert. Det var to hovedtyper leire - skipsprison og landprison. Den siste gruppen kan igjen deles i åpne og lukkede landprisoner. På prisonskipene og i de lukkede landprisonene satt fangene bak lås og slå, under militær bevoktning og hovedsaklig på engelsk bekostning. I de åpne landprisonene, paroleleirene, satt fangene på egen bekostning, men med tilskudd av dagpen­ger fra den danske regjering etter høyere satser enn de øvrige fangene.

Gabriel Jonasen ble etter en tid og noen stunder overført til Hull, hvor han fikk kontakt med det engelske firmaet Groom, som senere skulle spille en helt sentral rolle i eksporten av fisk fra Rogaland til det britiske markedet. Fortsatt finnes det for eksempel minner i Stavanger etter det firmaet. På Strandkaien finnes det fortsatt rester etter brønnen som bare ble kalt ”Grooms-brønnen”.

 

Gabriel Jonasen ble satt fri i 1809 og kom hjem til Sandnes. Han la ikke skjul på at opplevelsen hadde vært fæl. Under fangetransporten til England hadde han vært så fortvilet at han vurderte om han skulle forsøke seg på å krype ut gjennom krysserens kanoner og la seg drukne i havet. Men som han sa etterpå: ”Gud var meg nådig og oppholdt meg med sin styrke.”

 
Mannskapet som havnet i ”prisonen”, ble internert i fangeskip som lå oppankret i Chatham. Med ujevne mellomrom ble fangene flyttet fra et skip til et annet. I et brev som mannskap Ingebreth Forus sendte hjem i 1812, skrev han at han hadde havnet i sitt fjerde fangeskip, nemlig ”Fyen”. Der satt han sammen 800 andre fanger mens det var plassert over 900 i en naboskute. Det var flere menn fra Sandnes-distriktet som var fanger i begge skipene.

 

Forus fortalte at ”vi ligger så nær hverandre at vi kan se hverandre, men ikke tale med hverandre”. Han hilste også fra resten av Sandnes-fangene hjem til slekt og venner.

 

Den 25. januar 1814 fikk fangene på prisonskipet "Fyen" ved Chatham offisiell beskjed om at fredstraktaten var undertegnet elleve dager tidligere, men fredsslutningen ble ikke ratifisert før i april. Deretter begynte så smått frigivelsen av de fangene som fremdeles satt i prisonen. En god del dansker og nordmenn ble dimittert fra Chatham i juni og sendt til Tönning eller Tönningen ("Tonningen") i Holstein. Hovedmengden av nordmenn måtte likevel vente helt til 24. september 1814, da de ble sendt hjem med de to svenske fregattene "Chapman" og "Euredice". De siste ble ikke løslatt fra Chatham før i oktober, 3/4 år etter at krigstilstanden var opphørt.

Mange av de fangene som av forskjellige grunner var blitt frigitt i løpet av krigen, hadde selv måttet ta seg hjem etter beste evne, det ville i praksis si å skaffe seg hyre på et skip som skulle over til kontinentet eller direkte til Norge. Da den såkalte lisenstrafikken kom i gang i 1809, ble det let­tere å komme seg hjem.

Det hendte også at engelskmennene kunne komme om bord på lisensskip og plukke ut mannskaper til orlogs­tjeneste, mens skipperen ble henvist til å erstatte besetningen med folk fra prisonen. De som ble satt fri fra prisonen med ordre om å komme seg hjem, var ellers utsatt for de såkalte press gangs, som med loven i ryggen kunne overmanne og bort­føre alle høvelige mannspersoner til tjeneste på orlogsflåten. Disse pressgjengerne var forøvrig allerede før krigen en kon­stant trussel for også utenlandske sjøfolk i land, deriblant nordmenn og dansker.

Ingebreth Forus fikk ikke plass på noen av de svenske fregattene. Han seilte hjem med ei dansk seilskute som ble rammet av et fryktelig uvær i Nordsjøen. Den ble såpass skadet under uværet at skipperen fant det sikrest å returnere til England. Det tok tid før den delvise havaristen kom under land i England. Etter at skadene på skipet var blitt utbedret, gjorde skipperen et nytt forsøk på å krysse Nordsjøen og nå fram til norskekysten.

 

Det lyktes, men skuta nøyde seg med ett stopp i Norge. Den kastet anker i Kristiansand, hvor Ingebreth Forus ble satt i land – uten at han følte noen grunn til å takke for turen.

 

Jonas Schancke Jonasen forteller at da Ingebreth Forus ”atter satte foten på fedrelandets jord, hadde han ikke annet jordisk gods enn det han sto og gikk i”. Hans spørsmål til seg selv var ganske enkelt: Hvordan komme meg hjem til Sandnes? Svaret var vanskeligere.

 

Den gang var det ikke tale om noen regulær dampskipsfart langs kysten. Å oppholde seg i Kristiansand for å vente på en mulig skipsleilighet, ville være en temmelig tvilsom affære. Den eneste løsningen var rett og slett å ta landeveien fatt. Om han ikke hadde gått på sjøen, måtte han nå være en vandrer på jorden.

 

Det fortelles at da Ingebreth Forus omsider kom hjem, var hans skosåler oppslitt, så han bokstavlig talt gikk på strømpelesten. Og for øvrig så han loslitt og elendig ut:

 

”Hans nakke bøyet seg,

grått ble hans hår,

av drømmene om hans hjem.”

 

Det er liten tvil om at den første organiserte utvandringen til Amerika ble en direkte følge av liknende kaperhistorier som ble Gabriel Jonasen til del. En av dem som sonte samtidig med mannskapet til Gabriel Jonasen, var nemlig Lars Larson (Jeilane). Han fikk kjennskap til kvekerbevegelsen gjennom kvekere i England, som fikk lov til å hjelpe fangene.

 

Da han kom hjem ble han en av grunnleggerne av landets første kvekermenighet, som ble kalt ”Vennenes samfunn” i Stavanger. Også kvekerhøvdingen Elias Tasta sonte sammen med Ingebreth Forus.

Som kjent ble ikke kvekere og haugianere akseptert av den etablerte geistligheten. Religiøs forfølgelse var, mer enn den generelle armoden, derfor det viktigste motivet for den første utvandringen til Amerika i 1825 med sluppen ”Restauration”.
 
Gabriel overtok Skeiene gård fra faren, gammellensmann Jonas Schanche Gabrielsen, i 1818, og drev den og farens øvrige handelsvirksomheter fram til 1836. Da overlot han det hele til sin sønn Jonas Schanche Jonassen, og flyttet selv til Stavanger. Som reder og sildeeksportør ble han en av byens store forretningsmenn. Han bygde seg et stort hus på Strandkaien like ved den gamle tollboden. Blant folk flest i byen ble han bare kalt for ”Lorden på Straen” – uten at det nødvendigvis var ironisk ment…

Det er vel liten tvil om at grunnlaget for rikdommen til ”lorden på Straen” ble lagt under ”husarresten” i England. Det kan kanskje tas som en bekreftelse på at det aldri er så galt – at det ikke kan bli godt for noen og noe. 

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Det lille følelsesspillet - SPILL

Det lille følelsesspillet - SPILL

Spillet som styrker båndet mellom deg ...

Når gullskiven lukker sitt øye

Når gullskiven lukker sitt øye

Livets mangfold er hovedtemaet ...

Øvelse gir håp

Øvelse gir håp

Livet er en øvelse i å mestre ...

Et badekar av følelsa

Et badekar av følelsa

"Mi sårbarheit e min superstyrke."

Mens fuglene synger

Mens fuglene synger

Møtte veggen ... Tapetsert eller malt? ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...