Svend Svendsen skotøiforretning AS

20.03.2009
Svend Svendsen skotøiforretning AS
Interiør fra skobutikken i 1935.

For omlag 100 år siden etablerte Svend Svendsen firmaet Svend Svendsen sko-tøiforretning AS. Svend Svendsen var født i Sandnes den 9. april 1878. 30 år gammel fikk han hånd om lokaler i Langgaten, hvor butikken er den dag i dag.

Grunnleggerens barnebarn Mona Lorange Svendsen, forteller at i disse lokalene ble det både solgt og produsert sko.
-I første og andre etasje var det butikk og i tredje og fjerde var det skofabrikk, forteller Mona, som har hørt mange historier om trange arbeidsforhold i fabrikken
i Langgaten.
-I fabrikken var de på det meste 40 ansatte. Skofabrikken produserte hele 58.000 par sko i Langgaten fra 1925 til 1930, sier Lorange Svendsen.


Sko-Svend
Svend Svendsen tok sin skoma-kerutdannelse i Danmark. Han ble gift med Sina som var født 8. juli 1877. Sammen fikk de en sønn, August, som kom til verden 16. april 1905.
Barnebarnet Mona forteller at bestefaren på folkemunne bare ble kalt Sko-Svend. Tilnavnet var en nødvendighet, for samtidig som Svend Svendsen hadde sko-butikk og fabrikk på det ene hjørnet i Langgata, var det fire søsken som alle het Svendsen på de tre andre hjørnene. De fire søsknene Svendsen var Bjarne som drev kolonialbutikk, Judith solgte bøker, Bertinius solgte klær og til slutt Sverre som hadde jernvarebutikk.

 

Kvalitet er billigst i lengden
Mona Lorange Svendsen forteller at familiens motto alltid har vært at den beste kvalitet i lengden er den billigste. Firmaet ble endog tildelt gull-medalje for kvaliteten på skoene i 1925. Omsetningen i firmaet steg jevnt og trutt. Det samme gjorde antall arbeidere og funksjonærer. Staben ble tidoblet fra starten i 1908 til 1930. Det var derfor naturlig at firmaet så seg om etter større lokaler til fabrikken.

 

Tidlig i 1930 innså man at lokalene i Langgaten for lengst var blitt for små. Dette året ble det produsert 15.000 par sko i fabrikken, samtidig som man reparerte 17.000 par. Behovet for en ny og større fabrikk var presserende. Det endte opp med kjøp av tidligere Mikkelsens Møbelfabrikk i Gjesdalveien. Den ble tatt i bruk høsten 1930. Svends eneste sønn August ivret veldig for dette kjøpet. Han hadde tatt sin utdannelse innen sko og design i Tyskland. Det var han som skulle videreutvikle fabrikkens skokolleksjon.


Møtte kongen
August Svendsen giftet seg med Sylvia Lorange, datter av Munda og Otto Lorange. Otto var en kjent ingeniør fra Stavanger. August og Sylvia fikk to barn, Sonja født i 1931 og Mona som ble født i 1933.

I 1935 var Svend Svendsen representert på jubileumsutstillingen i Sandnes med stand for både butikk og fabrikk. Sko-Svend fikk sogar hilse på kongen, som da hadde tatt turen til Sandnes for å kaste glans over byens 75-årsjubileum.

Firmaets første tilbakeslag kom den 6. april 1935. Tragedien rammet både familie og firma da August Svendsen ble drept i en grusom ulykke på jernbaneovergangen i Gjesdalveien. Den gang gikk togets trasè på bakkenivå, det var først i 1954 traseen ble lagt opp i høyden slik den er i dag. For Svend var dette et fryktelig tap. Han mistet sin eneste sønn.

-Tiden etterpå var nok svært tung for bestefar. Det var jo tross alt August som skulle drive fabrikken videre, sier Mona Lorange Svendsen. Bestemoren Sina drev butikken i mange år. Samtidig stelte hun hus og hjem. Sina og Svend var kjent for å ha en nydelig hage rundt huset sitt på Skeiane.
-Når jeg kom på besøk til besteforeldrene mine, fant jeg som regel farmor med rumpa i været i hagen, humrer Mona.
-Hun plantet både busker og blomster og holdt hagen i skjønneste orden.
Etter at August omkom, tok Monas mor med seg døtrene og flyttet til Amerika. Sylvia var nemlig amerikansk statsborger. De ble boende der frem til 1939, da de flyttet tilbake til Stavanger igjen.

Krigsårene
I krigsårene blomstret forretningsdriften. På det meste var det seksti mann på lønningslisten til Svend Svendsen skofa-brikk. Under krigen var det så som så med råvaretilgangen. Bøndene byttet til seg sko mot egg, kjøtt og poteter. Disse matvarene ble igjen solgt til sandnes-gaukene.

Da Norge ble invadert i 1940 og soldattroppene ankom Sandnes, overtok tyskerne huset til Svend og Sina på Skeiane. Men familien Svendsen fikk fortsatt lov å bo i huset. Barnebarnet forteller at bestemoren laget mat til tyskerne som da bodde i andre etasje av huset. De tyske offiserene minnet henne trolig om sin sønn, som hun hadde mistet så alt for tidlig.

- Jeg tror at både bestemor og bestefar var naive. Det var nok derfor tyskerne lot dem komme og gå som de ville, forklarer Mona.


Pengene som firmaet tjente under krigen, ble gravd ned i hagen på Skeiane, slik at ikke tyskerne skulle få tak i dem. Dette var for det meste krigspenger, som etter krigen skulle veksles inn i gangbar valuta.
- Men det meste forsvant i engangsskatten som myndighetene gjorde krav på, så dermed gikk mange penger fløyten, forteller Mona. Hun tilføyer at familien hadde planer om å flytte tilbake til Amerika da Norge ble invadert i 1940. Siden moren var amerikansk statsborger, stod hun i fare for å bli arrestert av Gestapo. Mormor hadde kontakter som skulle hjelpe familien med flukten, men disse ble drept før planene ble realisert. Moren og mormoren tok derfor med seg Mona og Sonja og flyttet til en gård på Bersagel.


Første båt til Amerika
Etter krigen flyttet den lille familien tilbake til Amerika. De satte seg på første båt til New York, og bodde i Philadelphia til 1949. Svend Svendsen var mye syk etter krigen, og hadde planer om å avvikle både butikkdrift og fabrikk, hvis ikke noen ville overta driften.

Det ble Mona Lorange Svendsen som skulle overta. I 1953 begynte hun å jobbe på kontoret i bedriften. Hun fikk mange allsidige arbeidsoppgaver, og trivdes godt. Komiske historier fra fabrikkens dager er det mange av.

- I en mørk og støvfull krok i fabrikken satt en ung dame og sydde sko sammen med en gammel skomaker. Da skomakeren gikk av med pensjon, fortsatte syersken på sin vante plass. En dag sovnet hun med sigaretten i munnen. Dermed ble hun flyttet opp i produksjonen sammen med de andre ansat-te. De skulle passe på henne, humrer Mona. Det hører med til historien at syersken ikke
tirvdes i prduksjonen, og hun fikk etter en stund flutty tilbake til sin vante plass.
Mona forteller også at bestefaren på ekstra varme sommerdager leide buss slik at de ansatte kunne dra på badetur til Ølberg. I arbeidstiden.


Pengene på bordet
Samuel Hansen var fabrikksjef i skofabrikken. Han bodde noen hundre meter fra fabrikken i Gjesdalveien, huset hvor Gjestalveien Conditori holder til i dag. Da fabrikken fikk ny revisor ville denne vite hvor en del av omsetningen hadde tatt veien. Ingen bankinnskudd var notert. Det var fabrikksjefen som hadde ansvaret for pengene, siden alle arbeiderne fikk utbetalt lønnen sin kontant. Mona Lorange Svendsen gikk opp til Samuel Hansen, og her fant hun alle pengene som manglet. Fabrikksjefen hadde hatt det travelt og rakk ikke gå i banken, så pengene lå strødd utover stue-bordet.

- Slik kunne det nok ikke fungert i dag, sier Mona og smiler.

I november 1955 døde bestefaren, 77 år gammel. Da overtok Mona og søsteren driften av både butikk og fabrikk. Sommeren 1963 døde også bestemoren Sina, 86 år gammel.


Fabrikken brant ned
En vårdag i 1965 ble skofabrikken
offer for flammenes rov. Den brant ned og ble senere kondemnert og revet. Det var gnister fra en maskin i fabrikken som var årsaken til brannen. Det var planer om å bygge en ny fabrikk. Bedriften ble tilbudt en erstatningstomt på Lura. Imens ble produksjonen overført til lokaliteter på Hana som Svendsen skofabrikk leide fra 1965 til 1967. Ingeniørfirmaet Arne Rettedal fikk oppdraget med å tegne den nye fabrikken. Men desverre ble det nye fabrikkbygget altfor kostbart, og prosjektet måtte skrinlegges. Dermed fikk ikke bedrif-ten utbetalt forsikringssummen, og de tapte mye penger. Sko-fabrikken ble som en følge av dette nedlagt i 1967. I dag er det parkeringsplass på stedet hvor fabrikken stod i Gjesdalveien.
I 1968 overtok Mona Lorange Svendsen hele driftsansvaret for butikken i Langgaten. Mona forteller selv at hun var redd for å ta på seg det store ansvaret, noe man ikke skulle tro i dag når man ser henne suse opp og ned trappene etter sko til gammel og ung. Takket være gode kolleger i skobransjen kunne Mona Lorange Svendsen brette opp ermene og føre familietradisjonen videre.

I motsetning til de fleste andre butikker i bransjen er ikke Svend Svendsen skotøiforretning med i noen kjede. Man har gjort forsøk med kjedemedlemsskap, men det lot seg ikke gjennomføre i praksis. Mona forteller at det ble for travelt med kursing, innkjøp og andre ting når hun var alene.

Som kjedebutikk ble hun også tvunget til å ta inn en del varer som viste seg å svikte salgsmessig. I dag sysselsetter butikken fire årsverk. Innehaveren har selv ingen barn, og ingen av slektningene er interessert i å overta forretningen.

- Dermed er det fare for at butikken kan bli nedlagt når jeg gir meg, avslutter Mona trist.

Redaktør -

Nyheter

Taktløse tekster og viltre vers

Taktløse tekster og viltre vers

Du skal høre mye ...

Gjøgler

Gjøgler

En bok for alle ...

Feelgood på nynorsk - Opplag 2

Feelgood på nynorsk - Opplag 2

«Feelgood og folkehelse for deg og meg»!

Samspel

Samspel

Har du fleire hemmelige rom i livshuset ditt, ...

Jeg kan høre en melodi

Jeg kan høre en melodi

Tonene vil aldri dø - never ever .....

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...