I skuddlinjen på Bråsteinmt fra dramatiske krigsdager

I løpet av de dramatiske dagene da tyske styrker okkuperte Norge, gjorde norske styrker heroisk motstand mot overmakten. Da Laurits Wetteland og de andre norske soldatene sloss mot inntrengerne, kom de ofte nær innpå sivilbefolkningen. Enkelte ganger veldig nær. Ved Bråstein ble beboerne øyenvitner til skuddveksling mellom nordmenn og tyskere.

Brev til Mrs. B. O. Sabo, Alkabo, Nord Dakota, USA, fra hennes søster, fru Martha Braastein:

Braastein, sept. 16, 1945
Kjære søster Klara med familie! Hjertelig takk for kort og pakke. Ja du kan tro jeg blev varm om hjertet da jeg fikk se din kjendte skrift. Det var jo saa lenge siden sist, saa her kun. Vi lever bare godt, og har havt det ganske bra hele tiden med mat; klær har vi næsten ikke faat noget av, men vi var heldigvis godt klædt da krigen begyndte, saa vi har klart os godt. Det har nok vært daarligt for dem som hadde mange barn med skor og klær. Vi har faat garn, saa har jeg strikket barna klær.

Ja, du kan tro det var fæle dager 9- 10, 18, 19, 20, 21. april 1940. Jeg faar klump i halsen naar jeg tenker paa det. Det er saa ufattelig alt. Ja, at vi lever, det er et under alt.

Modstanden mellem norske og tyske i Rogaland begynte her på Braastein. Stakkars 16 norske soldater laa vagt paa skolehuset her. Alle de andre var rømt lenger til fjelds. Saa var det bare smaa vaktposter oppover. De laa her og ventet, fikk melk og egg hos oss hver dag…

Den 14. april ga major Brandt ordre om at norske styrker skulle rykke frem til Ålgård og vente på tyskerne der. Ved Bråstein, mellom Sandnes og Ålgård, ble det utplassert et vaktlag. 15. april arresterte laget en tysk offiser og tre soldater. Dagen etter var tys-kerne klare til å angripe de norske styrkene. En tysk tropp dukket først opp ved Bråstein. Soldatene jaktet på sine medsoldater som var tatt til fange. De ble beskutt av det norske vaktlaget, og kampene var i gang. Ingen ble drept, men tyskerne tok med seg elleve sivile fra Bråstein som en gjengjeldelse for de tilfangetatte tyskerne. 17. april dukket igjen tyskerne opp ved Bråstein - denne gangen med langt flere mann og tyngre skyts enn dagen før. Etter
om lag en times kamp måtte nord-mennene trekke seg tilbake til Figgjo.

Ut paa eftermiddagen kom en tysk bil kjørende, og saa blev det skyting. Snart kom det flere tyske biler, og de norske tok til at rømme til fjelds.
Saa kom tyskerne og skulde undersøke i alle husene. De trodde vist at husene var fulde av norske soldater. Far til Stein og en mann som var hos naboen, var her paa besøk. De sat oppe og spelte radio. Saa var det nok en av dem som tændte pipen. Tyskerne var langt nede i veien men saa dette gjennem vinduerne, og skaut straks. Tre skaat gikk tvers gjennem huset, og at de to ikke blev skaatne er ufattelig. Mannen blødde stykt i hode med det samme av alle splintene. Og da tyskerne kom, tok de han med sig til fange.

Vi andre blev stilt opp ute i gaarden med hænderne paa hode, saa stod der en tysker med børsegapet rett i halsen paa hver av oss, og vist vi gjemte norsk soldat blev vi skut, stod de og forklarte oss. Mens en mengde andre tyskere ransaget huset, fra kjeller til loft, senger og skuffer, ja alt de var uppi. Og saa stol dei med sig, det de vilde. De var svært nervøse, for de trodde nok ikke det var bare 16 norske soldater som alle var rømt oppover. De trodde her var soldat og amunisjon i alle husene. Og saa begyndte de at skyte alle veier, i hytt og ver, og saa begyndte de norske at skyte fra fjellet. Det var forfærdelig, vi var saa forskremte at vi visste ikke hvad vi gjorde. Om natten laa vi i kjelleren og det var en skyting og dundring hele natten saa forfærdelig at ingen som ikke selv har hørt det, kan forstaa det. Vi trodde det var her på Braastein; men om morgenen da vi vaaget oss ut i døren, forstod vi det var nok langt herfra. Det var sjøslag utenfor Sola flyplass. Saa vaaget vi oss ut i gaarden, og da vi ser ned på hovedvegen, var veien svart av tyskere og tanks, gaping og skriking, det var mere ellers uhyggelig. Jeg sprang ind og telefonerte ned til Martha (vort søskenbarn,) og hun var like saa vetskremt som mig.

Vi bestemte oss for at være hjemme, for det var ingen vei aa flykte, og godt var det, for de som rømte oppover, kom ret opp i elden. Vi gikk bort i fjøset og begyndte aa melke. Saa var det ikke lenge før det krydde av tyskere alle veier, nogen kom inn og spurte etter norsk soldat. Denne dag var det Torvald Haualand Gandalen falt oppi Haalandsfjellet. Det er den utmarken som grenser til vaares utmark. Ut paa eftermid-dagen minket det med skytingen, de norske trekte sig lenger opover. Om kvelden kom alle fangene tilbage som tyskerne tok med sig første dagen. Det var rundt 15-16 menn her paa gaarden.
Her var evakuerte i alle husene. Dagene efterpaa var det Figgen og Aalegaard som hadde det haardest, og saa gikk det oppover dag for dag, til slutsslaget blev paa Dirdal.
Ja, det var en fæl tid især fordem som hadde nogen av sine
ute…

Familien til Petter Tjessheim bodde på Stangeland, men måtte
evakuere til Bråstein da krigen brøt ut i april 1940. De tok inn på gården til Rasmus Bråstein.
- Jeg tror de første trefningene med tyskernes felttog oppover mot Bjerkreim fant sted den 17. april. Nordmennene hadde en base på Bråstein skole, men trakk seg tilbake da tyskerne kom, sier Petter Tjessheim.

Han husker at tyskerne gikk rundt på gårdene. Patruljen som kom til gården der han holdt til, hadde med seg kommunerevisor Gunnar Eikeland i Høyland og en handelsmann fra Hillevåg. De var blitt tatt med fra en annen gård på Bråstein. Handelsmannen hadde en skrape på det ene kinnet etter å ha blitt truffet av en glassplint. Det fortelles at Gunnar Eikeland hadde tent en fyrstikk for å tenne opp pipa si, noe som førte til at tyskerne skjøt inn ruta. Handelsmannen fra Hillevåg ble da truffet av en glassplint.
- Patruljen undersøkte både inne i huset og i løa hos Rasmus Bråstein. Han var for øvrig en ivrig skytter, så på låven fant tys-kerne et reserveløp til en Krag Jørgensen. Dermed var det gjort, sier Tjessheim.

Patruljen tok med seg Tjessheim, som den gang var 14 år gammel, i tillegg til hans far Emil, hans eldste bror Nils, svogeren Tenny Lapin, Rasmus Bråstein og to drenger fra Kvinesdalsområdet.

-Vi ble ført med hendene på hodet i gåsegang på vei mot Sandnes. Da fulgte vi den gamle E18 som gikk langs Bråsteinsvatnet. Ved utløpet av vannet til Høylandsåna, der HV-huset ligger i dag, stilte de oss opp med maskingevær rettet mot oss. Det var ganske dramatisk, og vi var sikre på at det kom til å skje noe forferdelig. Heldigvis skjedde det ikke noe, vi hadde bare en liten pause før vi måtte fortsette marsjen. Det var kaldt i været, så vi ble kommandert til å løpe - fortsatt med hendene på hodet - for å holde på varmen. Da ropte Rasmus Bråstein til oss på norsk at vi ikke måtte løpe i takt fordi det da kunne se ut som om vi var sabotører eller soldater. Da skrek en tysker til Rasmus: "MAULE
HALTEN!", som er "hold kjeft" på tysk, forteller Petter Tjessheim.
Det varte ikke lenge før de ble møtt av en lastebil lenger borte på myra. Hele gjengen ble beordret opp på lasteplanet og transportert ned til forsamlingshuset Elim i Gjesdalveien i Sandnes.
- Dette var i kveldinga, så vi ble værende på Elim den natta.

Neste morgen ble Tjessheim og de andre beordret ut i en buss. De ble kjørt til Stavanger, der tyskerne hadde opprettet hovedkvarter på Kongsgård skole.
-Vi var inne til avhør én for én hos en offiser med mange striper på uniformen. For hver gang det kom inn en ny person, ropte en tysk vakt som sto ved døren, "EN SABOTØR". De kalte oss for sabotører. Senere kunne de nok tatt oss for å ha gjort noe "ulov-lig", men ikke på det tidspunktet. Vi var inne til avhør to ganger, antakelig for at de skulle kontrollere at vi snakket sant, forklarer han.

 

Alle ble i Stavanger over natten, og måtte inn for tredje gang neste dag - fremdeles én for én. Da ble det lest opp for dem hva de hadde forklart, hvorpå de måtte skrive under på at det som sto i rapporten, var korrekt.
-Etter dette slapp de oss løs. Men i mellomtiden hadde tysker-ne begynt å nekte folk å reise ut av byen, mange hadde jo allerede evakuert. Derfor ante vi ikke hvordan vi skulle komme oss hjem til Sandnes igjen. Vi begynte å gå. Da vi kom til politikammeret på Lagårdsveien, traff
vi på en politimann som Rasmus Bråstein kjente. Han ordnet trans-port for oss til Sandnes. Jeg husker ikke hvordan den transporten var, bortsett fra at det var en lastebil. Men da vi kom til Sandnes, måtte vi komme oss opp til gården på Bråstein igjen. Det var jo der resten av familien var. Vi gikk fra Sandnes til Bråstein med mye spenning i kroppen. Da vi omsider kom fram, var hele familien borte, de hadde evakuert videre opp til Tjessheim.

Redaktør -